Veiviseren og autoritet

Av Ewa Bivand, leder for Pastoralrådet i Oslo katolske bispedømme

Pave Johannes Paul II var virkelig en pappa, en far. Han var far fordi han var overhode for vår kirke, men han var også far for hver og en av oss. Og vi elsket ham som far - både med respekt for det han sa og med kjærlighet for hans måte å være på, hans måte å snakke til oss og med oss på. Med smil, med glimt i øyet, med invitasjon til dialog og med nye virkemidler, som den utrolige CDen "Abba Far" i Jubelåret 2000. Også gjennom det han skrev - vi leser kanskje sjelden encyclikaer, men gjerne hans brev, til barn, til ungdommen, til familiene, til de gamle og syke.

Paven viser oss veien til Kristus. Den veien er ikke lettvint, og selv om vi ofte protesterer og gjør som det passer oss, kommer Kristi ord til oss med hans stemme - ikke vær redd å ta den vanskelige veien; husk at du skal sikte høyt; at det ikke er plass for middelmådighet i ditt liv. Husk at også du er Kristi disippel og at det forplikter. Du er også et vitne, du er også en misjonær. Han sa alle disse vanskelige, krevende ting på en måte som viste kjærlighet. Da han snakket til oss var han også en venn - en som var nær.

Han var pappa for alle katolikker i verden. Gjennom hans reiser og alle de fargerike liturgiske innslagene han var med på, viste han at kirken har rom for alle. Han var et forbilde for oss i lille Norge, hvor vår kirke samler folk fra alle verdensdeler.

Han viste oss også at det er ingen skam å innrømme at ikke alt var pent og riktig i vår kirkes fortid. Det er viktig å be om tilgivelse og finne forsoning. Det var han som gikk inn i synagogen i Roma og der var han som tilga mannen som prøvde å drepe ham.

Hans måte å treffe de unge mennesker på viste at alder er intet hinder for kommunikasjon mellom generasjoner. Han glemte aldri hvordan det var å dra med andre ungdommer på fjellet eller på en kanotur, eller å delta i teaterforestilling. Derfor fulgte han med, og tok imot både fotballspillere og breakdansere i Vatikanet. Han fant felles språk med ungdommen kanskje fordi han var radikal i sine krav, som ungdommer også pleier å være.

Han var sterk og sprek men etter hvert ble han gammel og syk. Noen liker ikke dette bildet. Men det er nettopp dette bildet som er vakkert. Gjennom sin lidelse og skrøpelighet viste han at menneskets verdighet ikke forvinner sammen med helse. Han minte oss om alle de gamle og syke som samfunnet prøver å glemme og å gjemme på institusjoner.