Hva jeg husker paven for

Av Frode Eikenes, ordstyrer i presterådet i Oslo katolske bispedømme

Selv om vi var forberedt på dette er det likevel vemodig. Det er en æra som er over. Jeg var bare ni år da han ble valgt, og kjenner ingen annen pave annet enn fra historien. Dette pontifikat har preget Kirken sterkt; Fordi det var et langt pontifikat, fordi det fant sted i en avgjørende tid både i Kirken og i verden ellers, men kanskje mest av alt fordi Pave Johannes Paul II har vært en så usedvanlig karismatisk personlighet.

Historien om hvordan Gud ledet den unge Karol fra Polen til Peters stol i Roma er utrolig sterk. Og alle som har lest noen av biografiene om ham kan sikkert si seg enige i at det er dypt åndelig lesning. Det er historien om en usedvanlig ung begavelse med en åndelig dybde og styrke som vokste gjennom nasjonale og personlige tragedier.

Så blant mange ting jeg kunne trekke frem, er det selve hans livshistorie som har gjort sterkest inntrykk på meg. Den gav også autoritet bak hans ord, utover det som tilkommer selve embetet. Vi merket jo også at han hadde tilhørere langt utover Den katolske kirkes grenser.

For meg som prest var hans levemåte en inspirasjon og et eksempel. Han evnet å kombinere et dypt kontemplativt bønneliv med et intenst apostolisk virke. På denne måten levet han slik enhver prest skulle ønske han gjorde.

Johannes Paul II har også vært ungdommens Pave. Han har gitt dem av sin tid og sitt nærvær, og han har tatt dem på alvor og utfordret dem til å bli Jesu disipler. Han har vært mer enn en poppstjerne. Han har fremstått for de unge som en sann åndelig far, som noe autentisk, midt i blant alt det overflatiske og falske.

Mye annet kunne sies, og vil sikkert sies av andre, om hans innsats for fred, for menneskerettigheter og for livets ukrenkelighet.

Jeg føler sorg over å ha mistet vår Hellige Far. Men takknemlighet er den sterkeste følelsen. Han beriket kirken og verden med sitt liv.