Kapittel II: Jeg er kommet for at de skal ha liv

Det kristne budskap om livet

Med blikket rettet mot Kristus, "livets Ord"

"For livet åpenbarte seg, og vi har sett det" (1. Joh. 1,2)

29 Konfrontert med de mange alvorlige trusler som retter seg mot livet i dagens verden, kan man føle seg overveldet av maktesløshet: det gode kan aldri bli sterkt nok til å beseire det onde!

Det er nettopp da Guds folk, med andre ord alle troende, kalles til ydmykt og frimodig å bekjenne troen på Jesus Kristus, "livets Ord" (1. Joh. 1,1). Livets Evangelium er ikke bare en ny og dypere refleksjon over menneskelivet. Det er heller ikke bare et bud som har til hensikt å bevisstgjøre og bevirke endringer i samfunnet. Enda mindre er det et illusorisk løfte om en bedre fremtid. Livets Evangelium er konkret og personlig, det består i forkynnelsen av Jesu Kristi egen person. Jesus gav seg til kjenne for apostelen Thomas, og ved ham til alle mennesker, med ordene: "Jeg er veien, sannheten og livet" (Joh. 14,6). Slik omtalte han også seg selv overfor Marta, Lasarus' søster: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn er død. Og enhver som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø" (Joh. 11,25-26). Jesus er Sønnen som fra evighet av mottar livet fra Faderen (kfr. Joh. 5,26), og som har bodd blant menneskene for å gi dem del i denne gaven: "Jeg er kommet for at de skal ha liv og det i overflod" (Joh.10,10).

Gjennom Jesu ord, handlinger og egen person lærer mennesket den fullkomne sannhet om livet å kjenne. Fra denne "kilden" mottar mennesket evnen til å "oppfylle" sannheten (kfr. Joh. 3,21), det vil si å akseptere og påta seg det fulle ansvar for å tjene og elske livet; forsvare og fremme det. I Kristus blir Livets Evangelium definitivt forkynt og fullt ut overlevert. Dette budskap som allerede var tilstede i Det gamle testamentes åpenbaring, og som også er skrevet i hvert menneskes hjerte, har gitt gjenlyd i hver samvittighet helt "fra opphavet av", fra skapningens morgen, på en slik måte at det til tross for syndens negative følger også kan erkjennes i dets vesentlige trekk ved hjelp av den menneskelige fornuft. Som Det annet Vatikankonsil lærer: Kristus "fullfører det frelsesverk som Faderen har betrodd ham. Når man ser ham, ser man også Faderen. Derfor er det han som gjennom hele sitt nærvær og manifestasjon av seg selv, gjennom sine ord og gjerninger, sine tegn og underverker, især sin død og sin oppstandelse, og endelig ved utsendelsen av den Hellige Ånd, fullbyrder åpenbaringen og med guddommelig vidnesbyrd bekrefter den, så det står fast at Gud er med oss for å frigjøre oss fra synden og dødens mørke og for å vekke oss opp til evig liv".22

30 Det er med blikket rettet mot Kristus at vi igjen vil lese "Guds ord" (Joh. 3,34) og meditere over Livets Evangelium. Den dypeste og opprinnelige mening av meditasjonen over åpenbaringens budskap om menneskelivet, tar apostelen Johannes opp i begynnelsen av sitt første brev: "det var fra opphavet av, og vi har hørt det og sett det med våre øyne; vi har skuet det, våre hender rørte ved det. Det er livets Ord vi taler om. For livet åpenbarte seg, og vi har sett det og vidner om det, og forkynner det for dere, - det evige liv, som var hos Faderen og har åpenbart seg for oss. Ja, det vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss" (1,1-3).

I Jesus, "livets Ord", blir Guds evige liv forkynt og formidlet. Takket være denne forkynnelse og gave oppnår mennesket allerede i sitt legemlige og åndelige liv her på jorden, sin fulle verdi og mening, fordi Guds evige liv jo er det mål menneskets liv i verden streber mot og er kalt til. På denne måten inkluderer Livets Evangelium alt det som menneskelig erfaring og fornuft kan si oss om menneskelivets verdi; aksepterer det, renser det, opphøyer det og bringer det til sin fullbyrdelse.

Livet er alltid et gode

"Herren er min kraft og min styrke, og han er blitt min redning" (2. Mos. 15,2)

31 Evangeliets fullstendige budskap om livet ble forberedt i Det gamle testamente. Især erfaringene fra Eksodus, utgangen av Egypt, som utgjør kjernen i den gammeltestamentlige troserfaring, lærer Israel hvor verdifullt livet er i Guds øyne. Da Israel syntes å være dømt til tilintetgjørelse på grunn av trusselen om at alle nyfødte guttebarn skulle drepes (kfr. 2. Mos. 1,15-22), åpenbarte Gud seg som Israels frelser med makt til å sikre en fremtid for dem som var uten håp. Israel kom til den klare erkjennelse at dets eksistens ikke var overgitt en faraos nåde som kunne utnytte dem etter eget despotisk forgodtbefinnende. Derimot var Israels liv gjenstand for Guds milde og sterke kjærlighet.

Frihet fra slaveriet gav identitet, erkjennelsen av en uforgjengelig verdighet og begynnelsen til en ny historie hvor det å oppdage Gud går hånd i hånd med oppdagelsen av seg selv. For dette er Eksodus den grunnleggende erfaring og modell. Her lærte Israel at hver gang deres eksistens var truet, behøvde de bare vende seg til Gud med fornyet tillit for i ham å finne effektiv hjelp: "Jeg har dannet deg, du er min tjener, Israel, du blir ikke glemt av meg" (Jes. 44,21).

Idet Israel vokser i erkjennelsen av sin verdi som folk, vokser det også i forståelsen av livets verdi og mening. Denne tenkningen utvikles ganske særlig i Visdomslitteraturen på bakgrunn av den usikkerhet og de mulige overgrep som var en del av dagliglivets erfaringer. Stilt overfor tilværelsens paradokser, kreves det stadig at troen gir svar.

Mer enn noe annet er det lidelsen som utfordrer troen og setter den på prøve. Hvordan kan vi unngå å bli grepet av den universelle klage som gjenlyder i Jobs bok? Det uskyldige menneske som overveldes av lidelse ledes til undring: "Hvorfor gir han de lidende lys, hvorfor lar han de ulykkelige leve? De venter forgjeves på døden og søker den med større iver enn en graver etter skjulte skatter" (3,20-21). Men selv når mørket er på sitt dypeste, peker troen hen til "mysteriet" i tillit og tilbedelse: "Jeg vet at du makter alt; ingenting er umulig for deg av det du har satt deg fore" (Job 42,2).

Åpenbaringen lar kimen til evig liv som Skaperen har nedlagt i hvert menneskehjerte, gradvis tre klarere frem: "Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter" (Fork. 3,11). Denne kimen til helhet og fylde forventes å ytre seg i kjærlighet, og den bringes til fullkommenhet ved Guds frie gave, å ta del i hans evige liv.

I menneskelivets uvisshet bringer Jesus livets mening til sin fullendelse

"Jesu navn ... har gitt ham sin fulle førlighet" (Apg. 3,16)

32 Den erfaring som ble den gamle paktens folk til del, blir på ny alle de "fattige" til del i møtet med Jesus fra Nasaret. Akkurat som Gud som "elsker alt som lever" (Visd. 11,26) beroliget Israel i vanskelige tider, forkynner nå Guds Sønn alle som føler seg truet og hemmet, at også deres liv er et gode som Faderens kjærlighet gir mening og verdi.

"Blinde ser og lamme går, spedalske blir renset og døve får høre, døde oppstår, og det glade budskap forkynnes for de fattige" (Luk. 7,22). Med profeten Jesajas ord (35,5-6, 61,1) forklarer Jesus hensikten med sin sendelse: alle som lider under en eller annen form for "begrensning", får høre og får bekreftet det "glade budskap" at også deres liv omfattes av Gud Faders kjærlige omsorg (kfr. Matt 6,25-34).

Det er fremfor alt de "fattige" Jesus henvender seg til i sin forkynnelse og i sine gjerninger. Mengden av syke og utstøtte som følger og oppsøker ham (kfr. Matt 4,23-25), ser i hans ord og gjerninger livets store verdi og hva håpet om frelse bygger på.

Det samme har skjedd i Kirkens misjon fra begynnelsen av. Når Kirken forkynner Kristus som den som "gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var falt i djevelens makt, for Gud var med ham" (Apg. 10,38), er Kirken klar over at den frembærer et budskap om frelse som stadig på ny finner gjenklang i menneskelivets elendighet og fattigdom. Peter helbredet den vanføre som daglig satt og tigget ved "den fagre" tempelporten i Jerusalem, med ordene: "Sølv eller gull, det eier jeg ikke. Men det jeg har, det gir jeg deg: I Jesu Kristi, Nasoreerens navn - reis deg og gå!" (Apg. 3,6). Ved troen på Jesus, "livets høvding" (Apg. 3,15), får det liv som er oppgitt av andre og som roper om hjelp, selvaktelse og verdighet.

Jesu ord og gjerninger, og Kirkens tilsvarende, henvender seg ikke utelukkende til dem som er syke, som lider eller som er utstøtt av samfunnet. På et dypere plan berører de selve den moralske og åndelige mening i ethvert menneskes liv. Bare de som erkjenner at deres liv er merket av syndens ondskap, kan i møte med Jesus Frelseren oppdage sannheten om og autentisiteten av deres egen eksistens. Jesus selv sier: "Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Og det er ikke de rettferdige jeg er kommet for, men for å kalle syndere til omvendelse" (Luk. 5,31-32).

Men det mennesket, som i likhet med den rike landeieren i lignelsen i evangeliet, tror at han kan trygge livet sitt ved hjelp av å eie meget, fører seg selv bak lyset. Livet glir bort fra ham og snart oppdager han at han har mistet det uten noen sinne å ha verdsatt dets egentlige mening: "Du vettløse mann! I natt kreves ditt liv av deg. Hvem skal så ha det du har samlet sammen?" (Luk. 12,20).

33 Jesu eget liv fremviser fra begynnelse til slutt en særegen "dialektikk" mellom erfaringen av menneskelivets ubeskyttethet og bekreftelsen av livets uendelige verdi. Jesu liv er merket av utsatthet like fra fødselen av. Han blir riktignok tatt imot av de rettferdige som forener seg med Marias umiddelbare og gledefylte "ja" (kfr. Luk. 1,38). Men helt fra starten av er der også noen som avviser ham; en verden som viser seg fiendtlig innstilt og ettersøker barnet for "å slå det ihjel" (Matt. 2,13), eller en verden som viser seg likegyldig og uberørt av det mysterium at et liv kommer til verden: "i herberget var det ikke plass til dem" (Luk. 2,7). Kontrasten mellom trusler og usikkerhet på en side og kraften av Guds gave på den andre, får i enda sterkere grad glansen fra huset i Nasaret og krybben i Betlehem til å bryte frem: dette livet som er født er frelse for menneskeheten (kfr. Luk. 2,11).

Det motsetningsfylte og risikofylte ved livet ble fullt ut akseptert av Jesus: "han som var rik, ble fattig for deres skyld, og gjennom sin fattigdom gjorde han dere rike" (2. Kor. 8,9). Den fattigdom Paulus taler om består ikke bare i å bli fratatt de guddommelige privilegier, men også i å ta del i menneskelivets mest ydmykende og utsatte kår (kfr. Fil. 2,6-7). Jesus levde denne fattigdommen livet igjennom, like til det ytterste øyeblikk på korset: han "bøyde seg, underkastet og lydig til døden - ja, døden på et kors! Derfor er det Gud har hevet ham så høyt og skjenket ham det navn som står over alle andre" (Fil. 2,8-9). Det er nettopp ved sin død at Jesus åpenbarer livets storhet og verdi, fordi hans offer på korset ble kilde til nytt liv for alle mennesker (kfr. Joh. 12,32). I møte med livets paradokser og foran tilintetgjørelsen ledes Jesus av vissheten om at hans liv er i Faderens hender. Derfor kan han på korset utbryte: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd" (Luk. 23,46), det vil si, mitt liv. Sannelig, stort er menneskelivets verdi når Guds Sønn har tatt det på seg og gjort det til et redskap for menneskehetens frelse!

Guds herlighet lyser over menneskets ansikt

"Kalt ... til å bli dannet i hans Sønns bilde" (Rom 8,28-29)

34 Livet er alltid et gode. Dette er både en intuisjon og en erfaring som mennesket er kalt til å fatte den dypereliggende grunn for.

Hvorfor er livet et gode? Dette spørsmålet finnes overalt i Bibelen, og allerede på dens første sider gis et mektig og overveldende svar. Det livet Gud gir mennesket, er helt forskjellig fra andre levende skapningers, ettersom mennesket, selv om det er formet av jord (kfr. 1. Mos. 2,7, Job 34,15, Sal. 103,14, 104,29), er en manifestasjon av Gud i verden, et tegn på hans nærvær, et spor av hans herlighet (kfr. 1. Mos. 1,26-27, Sal. 8,6). Dette er hva den hellige Ireneus av Lyon ønsket å fremheve i sin berømte definisjon: "Guds ære er det levende menneske".23 Mennesket er gitt en opphøyet verdighet, basert på den intime forbindelse mellom mennesket og dets Skaper: mennesket reflekterer Guds egen glans

1. Mosebok bekrefter dette når den i den første skapelsesberetningen holder mennesket frem som høydepunktet i Guds skapende virksomhet, kronen på skaperverket; selve kulminasjonen av en prosess som går fra ubestemmelig kaos til den mest fullkomne av alle skapninger. Alt i skapningen er rettet mot mennesket, og alt er underlagt det: "Fyll jorden og legg den under dere" (1,28); dette er Guds bud til mannen og kvinnen. Et lignende budskap finnes også i den andre skapelsesberetningen: "Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen" (1. Mos. 2,15). Vi ser her en klar bekreftelse av menneskets primat over tingene; disse er til for mennesket og overgitt menneskets ansvarlige varetekt, men mennesket selv kan ikke under noen omstendighet la seg underkaste andre og nærmest reduseres til samme nivå som ting.

I den bibelske fortellingen kommer forskjellen mellom mennesket og andre skapninger først og fremst til syne i det faktum at skapelsen av mennesket er resultatet av et spesielt valg fra Guds side, en beslutning om å etablere et særlig og spesifikt bånd til Skaperen: "La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss" (1. Mos. 1,26). Livet Gud tilbyr mennesket er en gave ved hvilken Gud gir skapningen del i noe av seg selv.

Israel skulle grunne lenge over meningen med det spesielle båndet mellom mennesket og Gud. Siraks bok erkjenner også at Gud, da han skapte mennesket, "kledde det i sin egen styrke og skapte det i sitt bilde" (17,3). Den bibelske forfatteren ser som del av dette bilde, ikke bare menneskets herredømme over jorden, men også de åndelige evner som er spesifikt menneskelige, som fornuft, evne til å skjelne mellom godt og ondt, og fri vilje: "Han fylte dem med viten og innsikt og viste dem godt og ondt" (Sir. 17,7). Evnen til å kunne erkjenne sannhet og frihet er menneskelige fortrinn som følge av at mennesket er skapt i Guds bilde, Gud som alene er sann og rettferdig (kfr. 5. Mos. 32,4). Blant alle synlige skapninger er mennesket alene om å ha "mulighet i seg til å erkjenne og elske sin Skaper".24 Det liv Gud gir mennesket er mye mer enn ren eksistens i tiden. Det streber mot fullkommenhet; det er kimen til en eksistens som overgår tidens begrensninger: "Gud skapte mennesket til udødelighet, til et bilde av sitt eget evige vesen gjorde han det" (Visd. 2,23).

35 Jahvistens beretning om skapelsen uttrykker samme overbevisning. De gamle fortellingene taler om et guddommelig åndedrag som blåses inn i mennesket for å gi det liv: "Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning" (1. Mos. 2,7).

Livsåndens guddommelige opphav forklarer den varige utilfredsstillelse som ledsager mennesket gjennom jordelivet. Fordi mennesket er skapt av Gud og er uutslettelig preget av Gud, trekkes mennesket naturlig mot Gud. Når mennesket lytter til hjertets dypeste lengsler, kan enhver gjøre den hellige Augustins ord til sine: "For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos deg."25

Hvor talende er ikke den utilfredshet som preger mannens liv i Eden så lenge hans eneste referansepunkter er planter og dyr (1. Mos. 2,20). Bare kvinnen, som er kjøtt av hans kjøtt og ben av hans ben (1. Mos. 2,23), og som er bærer av Gud Skaperens ånd, kan tilfredsstille behovet for den mellom-menneskelige dialog som er så vital for menneskets eksistens. I den andre, det være seg mann eller kvinne, reflekteres Gud selv, Gud som er hver persons endelige mål og fullbyrdelse.

"Hva er da et menneske at du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?" spør salmisten (Sal. 8,5). Sammenlignet med universets uendelige storhet er mennesket veldig lite, og allikevel er det denne kontrasten som åpenbarer menneskets storhet: "Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet" (Sal. 8,6). Guds herlighet lyser over menneskets ansikt. I Skaperen finner mennesket sin hvile, noe som den hellige Ambrosius kommenterer med beundring og følsomhet: "Den sjette dagen er slutt og verdens skapelse fullbragt ved dannelsen av mesterstykket mennesket, som utøver herredømme over alle levende skapninger og er som universets krone og skapningens høyeste skjønnhet. Vi burde i sannhet holde ærbødig stillhet, for Herren Gud hvilte fra alt det han hadde gjort. Han hvilte i menneskets innerste, han hvilte i menneskets sinn og tanke; han hadde jo skapt mennesket og utstyrt det med fornuft og evne til å etterligne ham, til å vokse i dyd, til å hungre etter himmelske nådegaver. Gud som hviler i disse sine egne gaver, sier: "Hvilken bolig kan dere gi meg? ... Det er disse jeg ser nådig til: de hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord" (Jes. 66,1-2)."26

36 Ulykkeligvis ble Guds storartede plan forstyrret ved syndens inntreden i historien. Ved synden gjorde mennesket opprør mot Skaperen og endte opp med å dyrke skapningen: "De har gitt Guds sannhet i bytte for løgn, og æret og dyrket skapningen i stedet for Skaperen" (Rom. 1,25). Som et resultat forvrenger mennesket ikke bare Guds avbilde i sin egen person, men fristes også til å krenke det hos andre, idet det som bygger og skaper enhet, erstattes med holdninger som mistillit, likegyldighet, fiendskap, til og med morderisk hat. Når man ikke anerkjenner Gud som Gud, forråder man menneskets dypeste mening, og enheten mellom menneskene skades.

Men i menneskenes liv lyser Guds bilde på ny og det åpenbares i hele sin fylde ved Guds Sønns komme til verden. "Han er den usynlige Guds bilde" (Kol. 1,15), "han er Guds herlighets strålende avglans, Guds vesens rene avbilde" (Hebr. 1,3). Han er Faderens fullkomne bilde.

Den livsbestemmelse som ble den første Adam til del, finner sin endelige fullbyrdelse i Kristus. Mens Adams ulydighet ødela og forstyrret Guds plan med menneskene og førte døden inn i verden, så er Kristi forløsende lydighet kilden til nåde som strømmer ut over menneskeheten og åpner portene til livets kongerike for hver enkelt (kfr. Rom. 5,12-21). Som apostelen Paulus sier: "Det første menneske, Adam, ble skapt som 'et levende vesen'; men derpå kom den nye Adam, som et livgivende, åndelig vesen" (1. Kor. 15,45).

Alle som går inn for å etterfølge Kristus, får del i livets fylde: det guddommelige bilde blir gjenopprettet, fornyet og bragt til fullkommenhet. Guds bestemmelse med menneskene er denne, at de skal "bli dannet i hans Sønns bilde" (Rom. 8,29). Bare slik, i glansen av dette bilde, kan mennesket befris fra avgudsdyrkelsens slaveri, gjenoppbygge tapt enhet og gjenoppdage sin sanne identitet.