Pave Johannes Paul II:Budskap for fastetiden 2000
«Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (kfr Matt 28, 20)
Kjære brødre og søstre!
Fasten er en tid for omvendelse og forsoning, og i år får den et spesielt preg fordi den utgjør en del av det store jubelåret 2000. Fastetiden er faktisk høydepunktet i den omvendelses- og forsoningsvandringen som jubiléet er, et nådens år fra Herren. Dette er et tilbud til alle troende slik at de skal kunne fornye sin trofasthet til Kristus og utrope hans frelses mysterium inn i det nye årtusenet med fornyet kraft. Fasten hjelper de kristne til å gå dypere inn i mysteriet som "fra evighet av har vært skjult hos Gud" (Ef 3, 9). Den leder dem til å stå ansikt til ansikt overfor den levende Guds ord og den stimulerer dem til å gi opp sin egen egoisme for å motta den Hellige Ånds frelsende virke.
Vi var døde på grunn av våre synder (jfr. Ef 2, 5). Slik beskriver Paulus menneskets situasjon uten Kristus. Dette er grunnen til at Guds Sønn ønsket å forene seg med den menneskelige natur og kjøpte det fri fra syndens og dødens slaveri.
Dette slaveriet oppleves av mennesker hver dag, når de i sitt eget hjerte blir seg dets dype røtter bevisst (jfr. Matt 7, 11). Noen ganger viser det seg på dramatiske og uvanlige måter, som i det 20. århundres store tragedier, de som preget livene til uttallige samfunn og individer og gjorde dem til ofre for rå vold. Tvungne deportasjoner, systematisk utrydning av folkegrupper, forakt for menneskets fundamentale rettigheter - dette er tragedier som den dag i dag ydmyker menneskeheten. Også i hverdagen ser vi alle mulige former for bedrag, hat, tilintetgjørelse av andre, og løgner som mennesket både er opphav til og offer for. Menneskeheten bærer spor av synd. Dens tragiske forfatning minner oss om apostelens varselrop til alle land: "Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste" (Rom 3, 10; jfr. Sal 14, 3).
I motsetning til synet av syndens mørke og mennesket som er ute av stand til å frelse seg selv, stiger Kristi frelsesverk frem i all sin glans: "Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer - for dem som tror. Slik ville Gud vise sin rettferdighet" (Rom 3, 25). Kristus er Guds lam som har tatt på seg verdens synd (jfr. Joh 1, 29). "Han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død" (Fil 2, 8), for å befri mennesket fra det ondes slaveri og for å gjenopprette dets opprinnelige verdighet som Guds barn. Dette er påskemysteriet, der vi blir født på ny. Som Påskesekvensen sier, "Død med liv en tvekamp stred som i under endte." Kirkefedrene fremholder at i Jesus Kristus angriper djevelen hele menneskeheten og fanger den i en dødssnare, som den allikevel blir befridd fra, gjennom den seirende kraften i oppstandelsen. Gjennom den oppstandne Herrens død blir dødens makt brutt og menneskeheten blir satt i stand til å være i fellesskap med Gud. Gud gir sitt liv, gjennom den Hellige Ånds makt, som "den første gave til de troende" (Eukaristisk bønn IV). Forløsningen som ble fullført på korset, fornyer på denne måten universet, og fullfører forsoningen mellom Gud og menneskene, og menneskene seg i mellom.
Jubileet er en nådens tid som oppfordrer oss til å åpne oss på en spesiell måte for Faderens nåde, han som i Sønnen er blitt menneske for vår forsoning, Kristi store gave. Dette året skulle bli et dyrebart øyeblikk hvor vi erfarer den fornyende kraften i Guds tilgivende og forsonende kjærlighet. Dette gjelder ikke bare for de kristne, men alle mennesker av god vilje. Gud tilbyr sin nåde til alle som er villige til å motta den, til og med de som har fjernet seg fra troen og er fulle av tvil. Menneskene i vår tid som er trette av middelmådighet og falske forhåpninger, blir på denne måten gitt en anledning til å legge ut på den veien som fører til et fullkomment liv. I denne sammenhengen er fasten i det hellige året 2000 for alle "den rette tid, [...] frelsens dag" (2 Kor 6, 2), en spesielt gunstig tid for å forsone seg med Gud (2 Kor 5, 20).
I løpet av jubelåret tilbyr Kirken flere anledninger til personlig og felles forsoning. Hvert bispedømme har utpekt egne steder hvor de troende kan gå for å oppleve Guds nærvær på en spesiell måte ved å erkjenne sin syndighet i hans lys, og ved å stake seg ut en ny livsvei ved forsoningens sakrament. En spesiell betydning vies pilegrimsreisene til det Hellige Land og til Roma, som er spesielle steder for møtet med Gud, gitt deres enestående rolle i frelseshistorien. Hvordan kan vi la være å vende oss, i alle fall åndelig, mot det land som Herren vandret gjennom for to tusen år siden? Der ble "ordet kjød" (Joh 1, 14) og "gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker" (Luk 2, 52), vandret omkring i alle byene og landsbyene og forkynte evangeliet om riket, og helbredet alle sykdommer og plager" (jfr. Matt 9, 35); der fullførte han oppgaven som var blitt gitt ham av Faderen (jfr. Joh 19, 30) og øste den Hellige Ånd utover den spirende Kirken (jfr. Joh 20, 22).
Jeg håper også, nettopp i fasten i år 2000, å være pilegrim i det Hellige Land, på de stedene hvor vår tro begynte, for å feire totusenårs-jubiléet for inkarnasjonen. Jeg oppfordrer alle kristne til å forene seg med meg gjennom sine bønner, mens jeg selv, på flere stadier av pilegrimsreisen, vil be om tilgivelse og forsoning for Kirkens barn og for hele menneskeheten.
Omvendelsens vei leder til forsoning med Gud og til en fullkommenhet i et nytt liv i Kristus, et liv i tro, håp, og kjærlighet. Disse tre dydene, kjent som de teologiske dydene fordi de refererer direkte til Gud i hans mysterium, har vært gjenstand for egne studier i de tre årene som har gått til forberedelsen av det store jubiléet. Feiringen av det hellige år kaller nå alle kristne til å leve og bære vitnesbyrd om disse dydene på en mer fullstendig og bevisst måte.
Jubileets nåde maner oss fremfor alt til å fornye vår personlige tro. Dette består i å faste frem til selve påskemysteriet ropes ut. De troende erkjenner at frelsen er blitt dem tildelt gjennom dette mysteriet, ved Kristi korsfestelse og oppstandelse fra de døde. Dag etter dag gir de ham sine liv. De aksepterer alt Herren ønsker av dem, i visshet om at Gud elsker dem. Troen er enkeltmenneskers ja til Gud, deres "Amen".
Både for jøder, kristne, som for muslimer, er Abraham et eksempel på den troende: Fordi Abraham stolte på hans løfte, fulgte han Guds stemme som sendte ham ut på ukjente veier. Troen hjelper oss å se tegn på Guds kjærlighetsfulle nærvær i skapelsen, i menneskene, i historiens hendelser, og fremfor alt i Kristi virke og budskap, når han inspirerer menneskene til å se utover seg selv, utover det ytre, mot det transcendentale, hvor mysteriet om Guds kjærlighet til alle hans skapninger er åpenbart.
Gjennom jubileets nåde, oppfordrer Herren oss til å fornye vårt håp. I virkeligheten, er selve tiden forløst i Kristus og åpner for utsikter til uendelig glede og fullt fellesskap med Gud. For de kristne er tiden merket av forventningen om den evige bryllupsfesten, daglig foregrepet i feiringen av eukaristien. Med blikket rettet mot den evige bryllupsfesten, "[sier] Ånden og bruden 'kom'" (Åp 22, 17). Slik gir de næring til håpet som frigjør tiden fra å være bare gjentagelser og gir den dens virkelige betydning. Gjennom håpets dyd bevitner de kristne det faktum at, bak det onde og bak enhver grense, bærer historien et frø av godhet som Herren vil få til å vokse i hele sin fylde. Derfor ser de uredd mot det nye årtusenet, og møter fremtidens utfordringer og forhåpninger med den tryggheten som troen på Herrens løfter fører med seg.
Gjennom jubiléet ber Herren oss om at vår kjærlighet på ny må bli brennende. Riket som Kristus vil åpenbare for oss i sin fulle prakt ved tidens ende, er allerede nærværende der hvor mennesker lever i pakt med Guds vilje. Kirken er kallet til å være vitne til fellesskapet, freden og kjærligheten som er Rikets særpreg. Overfor denne oppgaven er den kristne menigheten klar over at tro uten gjerninger er en død tro (jfr. Jak 2, 17). Slik vil de kristne, gjennom kjærlighet, gjøre Guds kjærlighet, åpenbart i Kristus, synlig, og de vil gjøre Kristi tilstedeværelse i verden tydelig "inntil verdens ende". For kristne er ikke kjærligheten bare en gest eller et ideal, men utgjør også, så og si, forlengelsen av Kristi nærvær, forlengelsen av Kristus som gir seg selv.
I fastetiden er alle - fattige og rike - invitert til å gjøre Kristi kjærlighet nærværende gjennom generøse kjærlighetsgjerninger. I dette jubelåret må vår kjærlighet på en særskilt måte vise Kristi kjærlighet overfor våre brødre og søstre som ikke har det de trenger for å leve, og som lider under sult, vold og urettferdighet. På denne måten gjør vi idealene fra Den hellige skrift om frigjøring og brorskap til en virkelighet. Dette er idealer som det hellige året stiller oss overfor på ny. Det gamle jødiske jubiléet, oppfordret i virkeligheten til frigjøring av slaver, sletting av gjeld og hjelp til de fattige. I dag finnes det nye former for slaveri, og enda mer tragiske former for fattigdom rammer et stort antall mennesker, særlig i landene i den såkalt tredje verden. Dette er et rop fylt av lidelse og fortvilelse som må bli hørt og besvart av alle som går på jubelårets vei. Hvordan kan vi be om jubelårets nåde hvis vi er ufølsomme for de fattiges behov, hvis vi ikke arbeider for å sikre at alle har det som skal til for å leve et verdig liv?
Måtte årtusenet som er ved sin begynnelse, bli en tid hvor ropet fra uttallige brødre og søstre som ikke en gang har et minimum av det som trenges til livets opphold, endelig bli hørt og får et broderlig svar. Det er mitt håp at kristne på alle plan vil fremme praktiske initiativer for å sikre lik fordeling av ressursene og en helhetlig menneskelig utvikling for alle.
"Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende". Disse Jesu ord forsikrer oss om at vi ikke er alene når vi forkynner Evangeliet om kjærligheten. I fasten 2000 innbyr han oss til å vende tilbake til Faderen, som venter på oss med åpne armer for å forvandle oss til levende og effektive tegn på Guds barmhjertige kjærlighet.
Til Maria, alle de lidendes mor og nådens mor, betror vi alle våre intensjoner og forsetter. Måtte hun være en lysende stjerne på vår vei inn i det nye årtusenet.
Med disse tankene påkaller jeg Guds velsignelse, han som er den ene og Treenige, alle tings begynnelse og ende. Til ham stiger vår hyllest og takksigelse i Kristus, "inntil verdens ende": "Ved ham og med ham og i ham, tilkommer deg, Gud, allmektige Fader, i den Hellige Ånds enhet all ære og herlighet fra evighet til evighet. Amen."
Johannes Paul II