Pave Johannes Paul II:Budskap for fastetiden 2003

Kjære brødre og søstre!

1. Fastetiden er en tid for intens bønn, faste og omsorg for dem som er i nød. Den gir alle kristne en anledning til å forberede seg til påsken gjennom en alvorlig granskning av sine liv, med en spesiell oppmerksomhet på Guds ord, som opplyser det daglige liv for alle som tror.

   Som en rettesnor for vår fastemeditasjon i år vil jeg foreslå en setning som er tatt fra Apostlenes gjerninger: «Det er større velsignelse ved å gi enn ved å få» (Apg 20,35). Dette er ikke bare en moralsk formaning eller et påbud som er pålagt oss utenfra. Lysten til å gi er dypt rotfestet i menneskenes hjerter, og alle er seg bevisst en lengsel etter å komme i kontakt med andre mennesker, og alle finner selvrealisering ved å gi seg selv vederlagsfritt for andre.

2. Vår tid er dessverre spesielt mottakelig for den fristelsen til egoisme som alltid ligger på lur i menneskenes hjerter. I samfunnet som helhet og i mediene blir mennesker bombardert av budskap som mer eller mindre åpent forherliger det overfladiske og det hedonistiske. Omsorg for andre blir riktignok vist hver gang naturkatastrofer, krig og andre nødssituasjoner rammer, men generelt er det vanskelig å bygge en kultur av solidaritet. Verdensånden påvirker vår indre hang til å gi oss selv uselvisk til andre og driver oss mennesker til å tilfredsstille våre egne særinteresser. Lengselen etter å eie stadig mer blir oppmuntret. Utvilsomt er det naturlig og riktig at mennesker ved å bruke sine evner og ved sitt eget arbeid skal strebe etter å skaffe det de trenger for å leve, men en overdreven lengsel etter eiendom hindrer mennesker i å være åpne for sin Skaper og for sine brødre og søstre. Paulus' ord til Timotheos er relevant til alle tider: «Kjærlighet til penger er roten til alt ondt. Og det er sant, der er folk som den har drevet på villsti, langt bort fra troens vei, og slik har de voldt seg selv mangen bitter lidelse» (1.Tim 6,10).

   Utnyttelse av andre, likegyldighet overfor våre brødres og søstres lidelser og bruddene på de grunnleggende moralreglene er bare noen få av fruktene av tørsten etter vinning. Når vi står overfor den tragiske situasjonen av vedvarende fattigdom som hjemsøker så mange mennesker i vår verden, hvordan kan vi unngå å se at jakten etter profitt for enhver pris og mangelen på effektiv, ansvarlig omsorg for det felles beste har konsentrert enorme ressurser i hendene på de få, mens resten av menneskeheten lider i fattigdom og forsømmelse?

   Med en appell til troende og til alle mennesker av god vilje vil jeg understreke et prinsipp som er selvsagt, men ofte ignorert: Vårt mål bør ikke være det beste for et privilegert mindretall, men heller å forbedre leveforholdene for alle. Det er bare på dette fundamentet vi kan bygge den internasjonale orden som virkelig er preget av den rettferdighet og solidaritet som er alles håp.

3. «Det er større velsignelse ved å gi enn ved å få.» Når troende svarer på den indre impuls til å gi seg selv til andre uten å vente noe til gjengjeld, erfarer de en dyp indre tilfredsstillelse. Kristnes arbeid for å fremme rettferdighet, deres engasjement til forsvar for de svakeste, deres humanitære arbeid ved å sørge for brød til de sultende og omsorg for de syke ved å svare på all nød og konflikt, henter sin styrke fra den ene og uuttømmelige kjærlighetens skatt som er Jesu fullstendige selvhengivelse til Faderen. Troende er kalt til å følge i fotsporene til Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, som i fullkommen lydighet til Faderens vilje oppga alt sitt eget (jf Fil 2,6 ff) og ydmykt ga seg selv til oss i uselvisk og total kjærlighet, helt til døden på et kors. Fra Golgata utbres på inntrykksvekkende vis budskapet om Den treenige Guds kjærlighet til menneskene til alle tider og steder.

   Den hellige Augustin påpeker at bare Gud, som det høyeste gode, er i stand til å overvinne de ulike formene for fattigdom som er til stede i vår verden. Barmhjertighet og kjærlighet til ens neste må derfor være frukten av et levende forhold til Gud og ha Gud som sitt konstante referansepunkt, siden det er i Kristi nærhet vi finner vår glede (jf De Civitate Dei, X, 6; CCL 39:1351ff).

4. Guds Sønn elsket oss først, mens «vi ennå var syndere» (Rom 5,6), med en betingelsesløs kjærlighet som ikke ber om noe til gjengjeld. Når det er slik, hvordan kan vi la være å se fastetiden som en gunstig anledning til å ta modige avgjørelser inspirert av altruisme og sjenerøsitet? Fastetiden tilbyr oss de praktiske og effektive våpnene faste og almissegiving som middel til å bekjempe en overdreven hengivenhet for penger. Ved ikke bare å gi av vår overflod, men ved å ofre noe mer for å gi til de trengende, fremmes den selvfornektelse som er avgjørende for et autentisk kristent liv. Styrket av konstant bønn viser de døpte tydelig at det i deres liv virkelig er Gud som har forrang.

   Guds kjærlighet som er utgytt i våre hjerter, burde inspirere og forvandle den vi er og det vi gjør. Kristne må ikke tro at de kan søke det sanne gode for sine brødre og søstre uten å legemliggjøre Kristi kjærlighet. Selv i de tilfellene hvor de lykkes i å forbedre viktige aspekter av det sosiale eller politiske liv, vil enhver endring bli kortvarig uten kjærlighet. Muligheten av å gi seg selv til andre er i seg selv en gave som kommer fra Guds nåde. Som Paulus lærer: «For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje» (Fil 2,13).

5. For moderne menn og kvinner, ofte misfornøyd med en tom og overfladisk eksistens og på søken etter autentisk lykke og kjærlighet, tilbyr Kristus sitt eget eksempel og inviterer til å følge ham. Han ber dem som hører hans røst, om å gi sine liv for andre. Dette offeret er en kilde til selvrealisering og glede, noe som ses i de talende eksemplene til de menn og kvinner som oppgir all sikkerhet og ikke nøler med å risikere sine liv som misjonærer i ulike deler av verden. Det kan også ses i responsen fra de unge menneskene som tilskyndet av troen har tatt opp et preste- eller ordenskall for å stille seg i Guds frelsesplans tjeneste. Det viser seg også i det økende tall av frivillige som villig vier seg til å hjelpe de fattige, de eldre, de syke og alle nødlidende.

   Nylig har vi vært vitne til et prisverdig oppbud av solidaritet med ofrene for flom i Europa, jordskjelv i Latin-Amerika og Italia, epidemier i Afrika, vulkanutbrudd på Filippinene, i tillegg til andre områder i verden som er preget av hat, vold og krig.

   I denne situasjonen spiller kommunikasjonsmediene en betydelig rolle ved å gi oss muligheten til å identifisere oss med og tilby oss å hjelpe dem som lider og befinner seg i vanskeligheter. Til tider er det ikke det kristne kjærlighetsbudet, men heller en naturlig medlidenhetsfølelse som motiverer vårt arbeid for å hjelpe andre. Men uansett har alle som hjelper dem som er i nød, alltid Guds gunst. I Apostlenes gjerninger leser vi at disippelen Tabitha ble frelst fordi hun hadde gjort godt mot sin neste (jf Apg 9,36 ff). Centurionen Kornelius fikk evig liv på grunn av sin sjenerøsitet (jf Apg 10,2-31).

   For dem som er «på avstand», kan tjeneste for de nødlidende være en vei som styrt av forsynet fører til et møte med Kristus, siden Herren rikelig belønner alt det gode man gjør mot sin neste (jf Matt 25,40).

   Det er mitt inderlige håp at troende vil finne denne fastetiden en gunstig tid til alle steder å bære frem vitnesbyrd om kjærlighetenes evangelium, siden kallet til kjærlighet er midtpunktet i all sann evangelisering. Derfor påkaller jeg Marias, Kirkens mors, forbønn og ber om at hun vil følge oss på vår vei gjennom fastetiden. Med dette ønsket gir jeg alle min velsignelse fra dypet av mitt hjerte.

Fra Vatikanet den 7. januar 2003

Johannes Paul II