Pave Johannes Paul II:Budskap for fastetiden 2005

Kjære brødre og søstre!

1. Hvert år settes fastetiden framfor oss som en god anledning til en sterkere bønn og bot, til å åpne våre hjerter for ta imot Guds vilje med lydighet. I fasten legges det opp en åndelig reise for oss, som forbereder oss til å gjenoppleve det store mysteriet i Kristi død og oppstandelse. Dette gjøres først og fremst ved å lytte mer hengivent til Guds ord og ved å praktisere selvfornektelse i større grad. Slik er det mulig å yte mer hjelp til dem som trenger det.

   I år, kjære brødre og søstre, vil jeg gjøre dere oppmerksomme på et tema som er nokså aktuelt, og som illustreres godt gjennom følgende vers fra 5. Mosebok: "Du skal elske Herren din Gud... Da skal du få leve og bo lenge i det landet..."(30,20). Dette er de ordene som Moses retter mot folket. Han inviterer dem til å slutte seg til pakten med Jahve i Moabs land, "så du og din ætt kan få leve! Du skal elske Herren din Gud, adlyde ham og holde fast ved ham!"(30,19-20). Troskap til denne guddommelige pakt er for Israel en garanti for fremtiden: "Da skal du få leve og bo lenge i det landet Herren din Gud sverget at han ville gi dine fedre, Abraham, Isak og Jakob." (30,20). I bibelsk forstand er det å oppnå en høy alder et tegn på Den Høyestes nådige velgjerning. Et langt liv fremstår derfor som en særskilt, guddommelig gave.

   Det er rundt dette tema jeg vil be dere reflektere i denne fasten, for å skape en dypere bevissthet om den rolle de eldre er kalt til å spille i samfunnet og i Kirken, og slik forberede deres hjerter for den kjærlige inkludering som de alltid må ha. Takket være legevitenskapens bidrag ser man i dag en forlengelse av menneskets livsløp og følgelig en økning i antall eldre. Dette fordrer at man vier større oppmerksomheten til den såkalte alderdommen, for å hjelpe dem som er i den å leve ut sitt fulle potensiale ved å sette dem i tjeneste for hele fellesskapet. Det å ta seg av de eldre, fremfor alt når de går gjennom vanskelige stunder, er noe alle de troende må være svært opptatte av, spesielt i kirkelige sammenhenger i vestlige samfunn, hvor problemet er særlig til stede.

2. Menneskelivet er en dyrebar gave som må elskes og forsvares i alle sine faser. Budet "du skal ikke slå i hjel" krever alltid at man respekterer og fremmer menneskelivet, fra dets begynnelse til dets naturlige slutt. Det er en befaling som gjelder også når man møter sykdom og når fysisk svakhet reduserer et menneskes evne til å være selvhjulpen. Hvis det å bli gammel, med sine uunngåelige omstendigheter, aksepteres med indre ro i lys av troen, kan det bli en uvurderlig anledning til bedre å forstå korsets mysterium, som gir den fulle mening til den menneskelige eksistens.

   De eldre trenger å bli forstått og hjulpet i lys av dette perspektiv. Jeg ønsker her å uttrykke min takknemlighet til dem som vier seg til å fylle disse behov, og jeg oppfordrer også andre mennesker av god vilje til å benytte fasten til å yte sitt eget, personlige bidrag. Dette vil hjelpe mange eldre til ikke å se på seg selv som en byrde for fellesskapet, og noen ganger selv for sin egen familie, som lever i en ensom situasjon som fører til den fristelse å isolere seg eller miste motet.

   Det er nødvendig å øke offentlighetens bevissthet om at de eldre uansett representerer en ressurs som må verdsettes. Av denne grunn må man styrke økonomiske støtteordninger og initiativer til lovgivning som motvirker at de blir ekskludert fra samfunnslivet. I løpet av det siste tiår har faktisk samfunnet blitt mer oppmerksomme på deres behov. Medisinsk forskning har utviklet lindrende medisiner som, sammen med en helhetlig måte å nærme seg den syke på, er spesielt gunstige for langtidspasienter.

3. Den store delen av fritid i denne livsfasen gir de eldre muligheten til å møte de grunnleggende spørsmål som kanskje tidligere ble satt til side, på grunn av ting som var presserende eller som uansett ble ansett for å være prioriterte. Vissheten om at det endelige mål er nært forestående fører den eldre til å konsentrere seg om det essensielle, og vektlegge de ting som tidens gang ikke ødelegger.

   Nettopp på grunn av denne tilstand kan den eldre utføre sin rolle i samfunnet. Hvis det er sant at mennesket lever på arven fra sine forgjengere, og at hans fremtid er helt avhengig av hvordan de kulturelle verdiene i hans eget folk blir overlevert ham, så kan de eldres visdom og erfaring opplyse hans sti på fremgangens vei mot en stadig mer fullkommen form for sivilisasjon.

   Hvor viktig det er å gjenoppdage denne gjensidige berikelsen mellom ulike generasjoner! Fastetiden, med sitt sterke kall til omvendelse og solidaritet, fører oss i år til å konsentrere oss om disse viktige temaer som angår alle. Hva ville skje dersom Guds folk ga etter for en viss mentalitet som er i tiden, som anser disse mennesker, våre brødre og søstre, som nesten ubrukelige når deres kapasitet er svekket på grunn av alderdomsproblemer eller sykdom? I stedet, hvor forskjellig ville fellesskapet bli hvis det, og først familien, alltid prøver å forbli åpent og inkluderende mot dem.

4. Kjære brødre og søstre, la oss gjennom fasten, ved hjelp av Guds ord, tenke på hvor viktig det er at hvert fellesskap følger dem som blir gammel, med kjærlig forståelse. Videre må man venne seg til å tenke med trygghet på dødens mysterium, slik at det endelige møtet med Gud skjer i et klima av indre fred, i forvissning om at Han som "har vevd meg i mors liv."(Salme 139,13b) og som har villet oss "i sitt bilde, i Guds bilde"(1. Mosebok 1,26) vil ta imot oss.

   Maria, vår veileder på fastens reise, føre alle troende, særlig de eldre, til en stadig dypere kjennskap til den døde og oppstandne Kristus, som til syvende og sist er årsaken til vår eksistens. Måtte hun, den trofaste tjenerinne for sin guddommelige sønn, sammen med de hellige Anna og Joakim, gå i forbønn for oss "nå og i vår dødstime":

Min velsignelse til alle!

Fra Vatikanet, 8. september 2004

Johannes Paul II