Budskap til verdensdagen for innvandrere og flyktninger 2000

Kjære brødre og søstre!

1. På overgangen til det nye årtusen er menneskeheten preget av stor mobilitet samtidig som opplevelsen av at vi alle tilhører en og samme familie øker. En frivillig eller tvungen folkevandring øker mulighetene for utveksling blant folke med ulik kultur, religion, etnisk herkomst og nasjonalitet. Moderne transportmidler bringer stadig raskere klodens mennesker nærmere hverandre. Hver dag blir landegrensene krysset av tusener av utvandrere og innvandrere, flyktninger, nomader og turister.

Det er mange forskjellige årsaker til disse sammensatte migrasjonene, men deres felles utgangspunkt er lengselen etter en overordnet horisont av rettferdighet, frihet og fred. Det vil si at den vitner om en iver som, selv om den er indirekte, retter seg mot Gud, for i ham alene kan mennesket finne den endelige oppfyllelsen av alle sine forventninger.

Mange land gjør en betydelig innsats for å ønske innvandrere velkommen, og mange innvandrere integreres bra i vertskapslandet når de har overvunnet vanskelighetene ved å venne seg til nye leveforhold. Men samtidig viser de misforståelser som utlendinger noen ganger erfarer, hvor viktig en omlegging av samfunnsstrukturer og en endring i holdninger er, og det er dette jubelåret 2000 krever av oss kristne og av alle mennesker av god vilje.

2. I jubelåret feirer Kirken Kristi fødsel. For å virkelig oppleve denne nådens tid, kommer mange av de troende til å dra på pilegrimstur til Det Hellige Land, Roma og til andre steder i verden hvor de vil lære å åpne sine hjerter for alle og særlig for dem som er annerledes enn dem selv: gjester, turister, utlendinger, innvandrere, flyktninger, mennesker som tilhører en annen religion og mennesker som ikke er troende i det hele tatt.

Pilegrimsreiser har alltid vært en viktig del av de troendes liv selv om de har antatt forskjellige kulturelle former til forskjellige tider, nettopp fordi "den minner om den troendes egen vandring i Frelserens fotspor. Den innebærer aktiv askese, anger over menneskelige svakheter, konstant årvåkenhet hva egen skrøpelighet angår og en indre forberedelse til hjertets fornyelse " (Incarnationis mysterium 7).

For mange pilegrimer blir denne opplevelsen av en indre reise fulgt av fruktene fra møter med andre troende som har en annen bakgrunn, kultur og historie. En pilegrimstur blir dermed en enestående mulighet til å møte andre mennesker. Enhver som lik Abraham forlater sitt land, sin slekt og sin fars hus (jfr. 1. Mos 12, 1) blir mer villig til å åpne sitt hjerte for dem som er annerledes.

Noe liknende skjer ved migrering når mennesker "går ut av seg selv" og strekker seg mot andre, mot andre sosiale sammenhenger hvor de kan bli integrert når forholdene blir lagt til rette for en fredelig sameksistens.

3. Det glade budskap er Faderens uendelige kjærlighet åpenbart i Jesus Kristus som kom til verden "for å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring" (Joh 11, 52) og forene dem i én menneskelig familie hvor Gud har sin bolig. "Gud har oppslått sin bolig blant menneskene! Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk; som deres egen Gud skal han være blant dem." (Åp 21, 3). Det var derfor Pave Paul VI i referanse til Kirken, minnet om at "det er ingen som er en fremmed for Kirkens hjerte, ingen som ikke berøres av Kirkens omtanke og dens tjeneste. Den har ingen fiender unntatt de som ønsker å være det. At den kalles katolsk er ingen tilfeldighet. Den har ikke uten grunn fått i oppgave å fostre enheten, kjærligheten og freden i verden" (Ecclesiam suam 94).

I forbindelse med disse ordene slo Det annet Vatikankonsil fast at: "Dette messianske folk er derfor, selv om det faktisk ikke innbefatter alle mennesker og ofte opptrer som en liten flokk, likevel den sikreste kime til enhet, håp, og frelse" (Lumen Gentium, 9). Og Kirken er klar over sin misjon. Den vet at Kristus ønsker at den skal være et enhetens tegn i verden. Det er i dette perspektiv Kirken betrakter migrasjon som i dag er blitt global fenomen med alle sine positive og negative aspekter (jfr. Ecclesia in America 20 - 22).

På den ene siden fører globaliseringen til en sterkere bevegelse av kapital, varer og tjenester mellom folkene og har en uunngåelig innflytelse på menneskers liv. Hver eneste viktig hendelse i hvilken som helst del av verden tenderer til å få følger for hele jorden og forståelsen for at alle nasjoner har en felles skjebne øker. De nye generasjonene har en økende overbevisning om at jorden nå er blitt en "global landsby", og unge i dag knytter vennskapsbånd på tvers av forskjeller i språk og kultur. Det å leve side om side holder på å bli en hverdagsvirkelighet for mange mennesker.

Men samtidig fører globaliseringen til nye skillelinjer. Innenfor rammen av en liberalisme uten tilstrekkelige kontroll øker gapet mellom de land som vinner og de land som taper. De som vinner har kapital og teknologi som gjør det mulig for dem å nyte fruktene av verdens ressurser når de måtte ønske det, og denne muligheten brukes ikke alltid i en ånd av solidaritet og villighet til å dele med andre. De tapende har ingen lett adgang til de ressurser som er nødvendige for en adekvat menneskelig utvikling, og ofte mangler de et eksistensgrunnlag. Tynget som de er av gjeld og såret av indre stridigheter, ender de ofte opp med å kaste bort sine små midler på krig (jfr. Centesimus annus 33). Som jeg sa i mitt budskap til Verdensdagen for fred i 1998: Utfordringene i vår tid er å sikre en globalisering med solidaritet, en globalisering uten marginalisering (jfr. 3).

4. I mange områder av verden lever mennesker i dag i tragiske omstendigheter preget av ustabilitet og uvisshet. Det kommer ikke som noen overraskelse på noen at under slike forhold vil fattige og eiendomløse forsøke å flykte og finne nye land som kan gi dem mat, verdighet og fred. Dette er de desperates migrasjon: Menn og kvinner, svært ofte meget unge og som ikke har annen utvei enn å forlate sine egne land, våger seg ut i det ukjente. Hver dag risikerer tusener av mennesker alt i et forsøk på å unnslippe fra et liv uten fremtid. Dessverre blir den virkeligheten de finner i landet de flykter til ofte en kilde til nye skuffelser.

Samtidig er det en tendens hos nasjoner som lever i relativ rikdom til å stenge grensene under press fra en folkeopinion som er opptatt av det besvær innvandring kan føre med seg. Samfunnet må da ta seg av de "illegale", menn og kvinner, som er i en situasjon uten noen rettigheter i et land som ikke ønsker dem velkommen og som lett gjør dem til ofre for organisert kriminalitet eller for slike som samvittighetsløst utnytter deres tragiske situasjon.

Ved overgangen til jubelåret 2000, når Kirken har fått en ny bevissthet for sin rolle som tjener for den menneskelige familie, stiller denne situasjonen noen viktige spørsmål. Globaliseringsprosessen kan bli en viktig mulighet, hvis man aksepterer de kulturelle forskjellene som en anledning til møter og dialog, og dersom den skjeve fordelingen av verdens ressurser kan føre til ny forståelse av nødvendigheten for en solidaritet som forener hele den menneskelige familie. Men hvis ulikhetene øker, blir fattige folkegrupper tvunget i eksil av ren desperasjon mens de rike statene finner at de er fanget av en umettelig tørst etter å konsentrere tilgjengelige ressurser i egne hender.

5. Kirken, som er opptatt både av dramatikken og mulighetene som ligger i fenomenet migrasjon, og som også har " blikket festet på Guds Sønns inkarnasjon" (Incarnationis mysterium 1), forbereder seg nå på å gå inn i det tredje årtusen. I inkarnasjonen ser Kirken Guds initiativ til "å gi oss sin skjulte vilje til kjenne, den frie beslutning han forut hadde fattet, for å virkeliggjøre den i tidenes fylde: Å sammenfatte alle ting i enheten i Kristus - dem i himmelen så vel som dem på jorden" (Ef 1, 9-10). Den kristne forpliktelse henter sin styrke fra Kristi kjærlighet, som er Det glade budskap for alle mennesker.

I lyset fra denne åpenbaringen arbeider Kirken, vår mor og vår lærer, for at alle menneskers verdighet skal respekteres slik at en innvandrer blir ønsket velkommen som bror og søster slik at hele menneskeheten blir forent i en familie som lærer å elske de forskjellige kulturer som utgjør menneskeheten. I Jesus kom Gud søkende etter menneskelig gjestfrihet. Det er derfor han har gjort det å ønske fremmede velkommen med kjærlighet til en karakteristisk dyd ved de troende. Han valgte å bli født i en familie som ikke fant noe husly i Bethlehem (Luk 2, 7), og han var selv flyktning i Egypt (Matt 2, 14). Jesus, som "ikke hadde noe sted å hvile sitt hode på" (Matt 8, 20) ba dem han møtte om få plass hos dem. Til Sakkeus sa han "Idag tar jeg inn hos deg" (Luk 19, 5). Ja, han sammenliknet seg selv med en fremmed som trengte husly: "Jeg var hjemløs og dere tok dere av meg" (Matt 25, 35). Da han sendte sine disipler ut på oppdrag, gjorde han det klart at den gjestfrihet de møtte vedkom ham selv personlig: "Den som tar imot dere, tar imot meg; og den som tar imot meg tar imot ham som har sendt meg" (Matt 10, 40).

Nå i jubelåret, og i sammenheng med at menneskehetens mobilitet strekker seg over hele verden, er Guds oppfordring til gjestfrihet blitt betimelig og påtrengende. Hvordan kan de som er døpt i hans navn ønske ham velkommen hvis de lukker sin dør for den fremmede som banker på? "En mann som ser sin bror lide nød, og likevel lukker sitt hjerte for ham, enda han selv har nok av jordiske gods - hvordan kan Guds kjærlighet bli i ham?" (1. Joh 3, 17).

Guds Sønn ble menneske for å nå ut til oss alle og særlig til de ringeste, de utstøtte, de fremmede. Da han begynte sitt virke i Nasaret, presenterte han seg som Messias som skulle forkynne Guds Glade Budskap til de fattige, bringe frihet til fanger og gi synet til de blinde. Han kom for "å rope ut et nådens år fra Herren" (Luk 4, 19), det året som betyr frihet og begynnelsen til en ny era av brorskap og solidaritet.

"Jubelåret", et "år av Herrens nåde", sammenfatter all Jesu aktivitet og ikke bare feiringen av et årstall (Tertio Millennio adveniente 11). Kristi verk som alltid utføres gjennom hans kirke, ønsker å bringe alle som føler seg fremmede, inn i et nytt broderlig samfunn, og hans disipler er kallet til å være tjenere for hans miskunn slik at ingen går fortapt (jfr. Joh 6, 39).

6. Når vi feirer det store jubelåret 2000 ønsker ikke Kirken å glemme de tragedier som har preget dette århundre som nå går mot slutten: de blodige krigene som har ødelagt verden, deportasjonene, dødsleirene, "etnisk rensing" og det hat som har spredt seg og som fortsetter å kaste sin mørke skygge over menneskehetens historie.

Kirken hører ropene om hjelp fra alle som er jaget bort fra sine land, fra familier som er blitt splittet, fra dem som ikke har funnet et hjem noe sted. Kirken kjenner desperasjon hos dem som ikke har noen rettigheter, ingen sikkerhet og som er overlatt til alle slags former for utnyttelse, og den støtter dem i deres fortvilelse.

Over alt i verden gir flyktningen, den landsforviste, de som lever i hemmelighet og frykt og "gatefolket", en helt konkret mening til Jubelåret. For de troende blir dette et kall til å endre sin holdning og sitt liv slik Kristus har sagt det: "Vend om og tro på Evangeliet" (Mark 1, 15).

Dette kallet til omvendelse leder til en klar forståelse og aksept for flyktingens rettigheter: "Det er tvingende nødvendig å finne ut hvordan en streng nasjonalistisk holdning kan overvinnes for å kunne skape en stat som anerkjenner retten til innvandring og som oppfordrer til integrering ... . Det er alles plikt, og spesielt de kristnes, å arbeide energisk for å bygge et universalt brorskap som er en helt nødvendig grunnvoll for sann rettferdighet og som er en forutsetning for varig fred" (Paul VI, Octogesima adveniens 17).

Å arbeide for en forenet menneskelig familie betyr å være forpliktet til å avvise all diskriminering enten det er basert på rase, kultur eller religion, fordi det er i strid med Guds plan. Det betyr å vitne om et broderlig liv bygget på Evangeliet som respekterer kulturelle forskjeller og som er åpent for en oppriktig og tillitsfull dialog. Det omfatter bestrebelsene for alles rett til å leve fredfullt i eget land samtidig som man er opptatt av at alle statlige lover om innvandring er basert på aksepten av grunnlegende menneskerettigheter.

Må Den hellige Jomfru Maria, som dro avsted for å besøke sin kusine Elisabeth og som i hennes gjestfrihet gledet seg over sin Gud og Frelser (Luk 1, 39-47) gi styrke og utholdenhet til alle som i dette Jubelår går ut med åpne hjerter til andre, og som møter dem som brødre og søstre, og som barn av den samme Far. (Matt 23, 9)

Jeg gir med dette min apostoliske velsignelse til alle.

Johannes Paul II