Budskap til fredsdagen 1. januar 2002

Budskap fra hans hellighet, pave Johannes Paul II, til markeringen av verdens fredsdag 1. januar 2002.

Ingen fred uten rettferdighet - ingen rettferdighet uten tilgivelse

1. Verdens fredsdag blir i år feiret i skyggen av de dramatiske hendelsene den 11. september. Den dagen ble det begått en grusom forbrytelse, da tusener av uskyldige mennesker av ulik etnisk bakgrunn ble drept i løpet av noen få timer. Siden da har mennesker over hele verden følt seg svært sårbare og fått ny frykt for fremtiden. Kirken møter dette sinnelag med å vitne om sitt håp, basert på den overbevisning at det onde, mysterium iniquitatis, ikke har det siste ord i menneskelige spørsmål. Historien om frelsen, slik den fortelles i Skriften, kaster klart lys over hele verdens historie og viser oss at menneskelige begivenheter alltid følges av Guds nådefulle forsyn, som vet å berøre selv de mest forherdede hjerter og bringe god frukt selv fra det jordsmonn som synes fullstendig goldt.

Dette er det håp som holder Kirken oppe ved begynnelsen av året 2002: at en verden hvor det ondes makt nok en gang synes å ha fått overtaket, ved Guds nåde faktisk blir forvandlet til en verden hvor den edleste streben i menneskenes hjerter vil triumfere, en verden hvor sann fred vil herske.

Fred: et verk av rettferdighet og kjærlighet

2. Nylige hendelser, inkludert de fryktelige drapene som nettopp er nevnt, får meg til å vende tilbake til et tema som ofte berører det dypeste i mitt hjerte når jeg husker de historiske begivenhetene som har preget mitt liv, spesielt i ungdommen. Den enorme lidelsen hos folk og individer, selv blant mine egne venner og bekjente, som ble forårsaket av de nazistiske og kommunistiske diktaturene, har aldri vært langt borte fra mine tanker og bønner. Jeg har ofte stanset opp for å reflektere over dette vedvarende spørsmålet: hvordan gjenskaper vi den moralske og sosiale orden som er utsatt for slik gruoppvekkende vold? Min faste overbevisning, igjen stadfestet av Skriftens åpenbaringer, er at den ødelagte orden ikke fullt ut kan gjenskapes uten ved et svar som kombinerer rettferdighet med tilgivelse. Bæresøylene for sann fred er rettferdighet og den form for kjærlighet som er tilgivelse.

3. Men i de nåværende omstendigheter, hvordan kan vi tale om rettferdighet og tilgivelse som kilde og betingelse for fred? Vi kan og vi må, uansett hvor vanskelig det måtte være, en vanskelighet som ofte skyldes den tanken at rettferdighet og tilgivelse ikke kan forenes. Men tilgivelse er det motsatte av fiendskap og hevn, ikke av rettferdighet. I virkeligheten er sann fred «rettferdighetens verk» (jf Jes 32,17). Som Det annet Vatikankonsil formulerte det: «Fred fødes av den orden som menneskesamfunnets guddommelige stifter har knyttet til sitt verk, og som menneskene i sin tørst etter stadig større rettferdighet uttrykker i handling» (Den pastorale konstitusjonen «Gaudium et Spes», 78). I mer enn 1.500 år har Den katolske kirke gjentatt den hellige Augustin av Hippos lære på dette punktet. Han minner oss om at den freden som kan og må bygges i denne verden, er en fred av den sanne orden, tranquillitas ordinis, en ordnet ro (jf «De Civitate Dei» 19,13).

Sann fred er derfor en frukt av rettferdighet, den moralske dyd og rettslige garanti som sikrer full respekt for rettigheter og forpliktelser, og en rettferdig fordeling av fordeler og ulemper. Men fordi menneskelig rettferdighet alltid er skjør og ufullkommen, siden den er avhengig av enkeltpersoners og gruppers begrensninger og egoisme, må den inkludere og så å si bli fullkommengjort av den tilgivelse som leger og gjenoppbygger plagede menneskelige forbindelser fra grunnen av. Dette er sant i store og små forhold, på det personlige plan eller på en større, til og med internasjonal skala. Tilgivelse står under ingen omstendigheter i motsetning til rettferdighet, som om det å tilgi skulle bety å overse behovet for å rette opp det gale som er gjort. Tilgivelsen er snarere rettferdighetens fylde, som leder til den ordnede ro som er mye mer enn et skjørt og midlertidig opphør av fiendtligheter, ettersom den medfører en fullstendig helbredelse av de sår som nager menneskenes hjerter. Rettferdighet og tilgivelse er begge nødvendige for en slik helbredelse.

Det er disse to dimensjoner av fred som jeg ønsker å utforske i dette budskapet. Verdens fredsdag i år tilbyr hele menneskeheten, og spesielt nasjonenes ledere, en mulighet til å reflektere over rettferdighetens krav og kallet til tilgivelse stilt overfor de alvorlige problemene som fortsetter å hjemsøke verden, ikke minst det nye voldsnivået som er innført av den organiserte terrorismen.

Terrorismens realitet

4. Det er nettopp fred som en frukt av rettferdighet og tilgivelse som er under angrep i dag fra den internasjonale terrorismen. I de siste årene, spesielt etter slutten på den kalde krigen, har terrorismen utviklet seg til et avansert politisk, økonomisk og teknisk nettverk som går ut over landegrensene og omfatter hele verden. Velorganiserte terroristgrupper har tilgang til enorme økonomiske ressurser og kan utvikle vidtfavnende strategier, og de rammer uskyldige mennesker som ikke har noe å gjøre med de mål som terroristene søker å oppnå.

Når terroristorganisasjoner bruker sine egne medlemmer som våpen rettet mot forsvarsløse og intetanende mennesker, viser de klart den dødslengselen som driver dem. Terrorisme springer ut fra hat og frembringer isolasjon, mistillit og innestenging. Vold avler vold i en tragisk rekke som forbitrer generasjon etter generasjon, som alle arver det hat som splittet dem som gikk forut for dem. Terrorisme er bygd på forakt for menneskelivet. Av denne grunn begår den ikke bare utålelige forbrytelser, men fordi den tyr til terror som et politisk og militært våpen, er den selv en sann forbrytelse mot menneskeheten.

5. Det eksisterer derfor en rett til å forsvare seg mot terrorismen, men denne retten må som alltid utøves med respekt for morale og rettslige begrensninger i valg av mål og midler. De skyldige må identifiseres sikkert, siden kriminell straffeskyld alltid er personlig og ikke kan utvides til å omfatte den nasjon, etniske gruppe eller religion som terroristene måtte tilhøre. Internasjonalt samarbeid i kampen mot terroristaktiviteter må også inkludere et modig og resolutt politisk, diplomatisk og økonomisk engasjement for å avhjelpe den situasjonen av undertrykkelse og marginalisering som letter terroristenes planer. Det er et faktum at rekrutteringen av terrorister er enklere i situasjoner hvor rettigheter trampes på og urettferdighet tolereres over en lang tidsperiode.

Likevel må det sterkt understrekes at urettferdigheten som eksisterer i verden, aldri kan brukes til å unnskylde terrorhandlinger. Det må også konstateres at det fullstendige ordenssammenbrudd som terrorismen søker å oppnå, fremfor alt rammer de utallige menn og kvinner som er minst i stand til å tåle et sammenbrudd i den internasjonale solidariteten, nemlig menneskene i utviklingslandene, som allerede lever på eksistensminimum og som vil bli alvorligst rammet av globalt økonomisk og politisk kaos. Terroristenes påstand om at de handler på vegne av de fattige, er en åpenlys usannhet.

Du skal ikke slå i hjel i Guds navn!

6. De som dreper ved hjelp av terrorhandlinger, oppgir i virkeligheten håpet om menneskelighet, om liv, om fremtiden. Etter deres syn må alt hates og ødelegges. Terrorister mener at den sannheten de tror på eller lidelsene de har gjennomgått, er så absolutte at det rettferdiggjør deres reaksjon med å ødelegge til og med uskyldig liv. Terrorisme er ofte resultatet av den fanatiske fundamentalismen som springer frem av overbevisningen om at ens egen visjon av sannheten må påtvinges alle andre. Tvert imot kan sannheten selv når den har blitt oppnådd - og dette kan bare skje på en begrenset og ufullkommen måte - aldri bli påtvunget. Respekt for en persons samvittighet, hvor bildet av Gud selv reflekteres (Jf 1.Mos 1,26-27), betyr at vi bare kan foreslå sannheten til andre, som så selv er ansvarlige for å akseptere den. Å prøve med voldelige midler å påtvinge andre det som vi anser som sannheten, er en krenkelse av menneskelig verdighet, og i siste instans en forbrytelse mot Gud, hvis bilde den personen bærer. Av denne grunn er det som vanligvis kalles fundamentalisme, en holdning som fullstendig står i motsetning til tro på Gud. Terrorismen utbytter ikke bare mennesker, den utbytter Gud: den ender med å gjøre ham til et avgudsbilde til bruk for sine egne formål.

7. Som en konsekvens kan ingen religiøs leder tolerere terrorisme, langt mindre forkynne den. Det er en vanhelligelse av religionen å erklære seg som terrorist i Guds navn og å gjøre vold på andre i hans navn. Terroristisk vold er uforenlig med å tro på Gud, menneskenes Skaper, som tar seg av mennesket og elsker det. Det er fullstendig uforenlig med å tro på Kristus vår Herre, som lærte sine disipler å be: «Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere» (Matt 6, 12).

Ved å følge Jesu lære og eksempel mener kristne at å vise nåde, er å leve ut sannheten i våre liv; vi kan og må være nådige fordi nåde er blitt vist oss av en Gud som er kjærlighet (Jf 1.Joh 4,7-12). Den Gud som steg inn i historien for å frelse oss, og gjennom de dramatiske hendelsene på Langfredag forbereder seieren på Påskedag, er en Gud av nåde og tilgivelse (Jf Sal 103,3-4;10-13). Derfor sa Jesus til dem som kritiserte at han spiste med syndere: «Gå og lær hva dette betyr: 'Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer.' Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matt 9, 13). Jesu etterfølgere, døpt inn i hans frelsende død og oppstandelse, må alltid være menn og kvinner av nåde og tilgivelse.

Behovet for tilgivelse

8. Men hva betyr egentlig tilgivelse? Og hvorfor skal vi tilgi? En refleksjon over tilgivelse kan ikke unngå disse spørsmålene. Jeg vender tilbake til det jeg skrev i mitt Budskap til Verdens fredsdag i 1997 («Gi tilgivelse og motta fred») og vil stadfeste at tilgivelse bor i menneskenes hjerter før den blir en sosial realitet. Bare i den grad en etikk og en kultur av tilgivelse blir fremherskende, kan vi håpe på en «politikk» av tilgivelse, uttrykt i samfunnets holdninger og lover, slik at rettferdigheten gjennom dem kan anta en mer menneskelig karakter.

Tilgivelse er fremfor alt et personlig valg, en hjertets beslutning om å gå imot det naturlige instinktet til å gjengjelde ondt med ondt. Målestokken for en slik beslutning er Guds kjærlighet som trekker oss til ham til tross for vår synd. Den har et perfekt eksempel i Kristi tilgivelse, da han ba på korset: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk 23,34).

Tilgivelse har derfor guddommelig opphav og kjennetegn. Dette betyr ikke at dens karakter ikke også kan fattes i lys av menneskelig fornuft, og det i første rekke på basis av hva mennesker opplever når de handler galt. De erfarer sin menneskelige svakhet, og de ønsker at andre behandler dem overbærende. Hvorfor ikke derfor gjøre mot andre hva vi ønsker at de skal gjøre mot oss? Alle mennesker nærer håpet om å kunne starte helt på nytt og ikke for alltid være innestengt i sine egne feiltrinn og skyld. De ønsker alle å løfte øynene mot fremtiden og å oppdage nye muligheter av tillit og engasjement.

9. Tilgivelse er derfor, som en fullt ut menneskelig handling, fremfor alt et personlig initiativ. Men enkeltmennesker er grunnleggende sosiale vesener, plassert innenfor et mønster av forhold som de uttrykker seg gjennom, på godt og ondt. Som en konsekvens er også samfunnet i et absolutt behov for tilgivelse. Familier, grupper, samfunn, stater og det internasjonale samfunn selv trenger tilgivelse for å kunne fornye bånd som er brutt, komme seg ut av sterile situasjoner av gjensidig fordømmelse og overvinne fristelsen til å nådeløst gjøre det verre for andre. Evnen til å tilgi ligger i selve grunnlaget for ideen om et fremtidig samfunn preget av rettferdighet og solidaritet.

Som en kontrast er mangelen på tilgivelse, spesielt når det fører til en forlenget konflikt, ekstremt kostbar når det gjelder menneskelig utvikling. Ressurser brukes til våpen i stedet for til utvikling, fred og rettferdighet. Hvilke lidelser som påføres menneskeheten på grunn av mangel på tilgivelse! Fred er viktig for utvikling, men sann fred muliggjøres bare gjennom tilgivelse.

Tilgivelse er veien

10. Tilgivelse er ikke et forslag som straks kan forstås eller lett bli akseptert; på mange måter er det et paradoksalt budskap. Tilgivelse innebærer i virkeligheten alltid et øyensynlig kortsiktig tap for å oppnå en virkelig langsiktig seier. Vold er det nøyaktig motsatte, ettersom den gir en øyensynlig kortsiktig seier, men i virkeligheten gir et reelt og permanent tap. Tilgivelse kan synes som svakhet, men det krever stor åndelig styrke og moralsk mot både å gi den og å akseptere den. Det kan synes som en måte å forminske oss, men i virkeligheten leder den oss til en helere og rikere menneskehet, mer strålende av Skaperens glans.

Mitt embete i Evangeliets tjeneste pålegger meg, og gir meg samtidig styrke, til å insistere på nødvendigheten av tilgivelse. Jeg gjør dette igjen i dag i håp om å tilskynde en seriøs og moden tenkning over dette temaet, med utsikt til en vidtrekkende fornyelse av den menneskelige ånd i enkeltmenneskenes hjerter og mellom verdens folk.

11. Når vi reflekterer over tilgivelse, vender våre sinn seg naturlig til visse konfliktsituasjoner som stadig gir næring til et dypt og splittende hat og en tilsynelatende ustoppelig rekke av personlige og kollektive tragedier. Jeg viser spesielt til det som skjer i Det hellige Land, dette velsignede sted for Guds møte med menneskene, hvor Jesus, Fredsfyrsten, levde, døde og sto opp fra de døde.

Den nåværende urolige internasjonale situasjonen tilskynder en mer intens oppfordring til å løse den konflikten mellom arabere og israelere, som nå har pågått i mer enn femti år gjennom skiftende faser av større eller mindre spenning. Den kontinuerlige tilflukt til terrorhandlinger og krig, som forverrer situasjonen og minsker håpet på alle sider, må en gang for alle vike plassen for en forhandlingsløsning. Alle parters rettigheter og krav kan tas hensyn til og balanseres på en rettferdig måte, hvis og når det finnes vilje til å la rettferdighet og forsoning seire. Nok en gang henstiller jeg til de elskede folk i Det hellige Land om å arbeide for en ny æra av gjensidig respekt og konstruktiv enhet.

Interreligiøs forståelse og samarbeid

12. I hele denne innsatsen har religiøse ledere et tungt ansvar. De ulike kristne konfesjonene og verdens store religioner behøver å arbeide sammen for å eliminere de sosiale og kulturelle årsakene til terrorismen. De kan gjøre dette ved å forkynne den menneskelige persons storhet og verdighet, og ved å spre en klarere forståelse av den menneskelige families enhet. Dette er et spesielt område for økumenisk og interreligiøs dialog og samarbeid, en presserende tjeneste som religionen kan gi til verdensfreden.

Spesielt er jeg overbevist om at jødiske, kristne og islamske religiøse ledere nå må gå i bresjen for offentlig å fordømme terrorismen og i å nekte terrorister enhver form for religiøs og moralsk legitimitet.

13. Ved å bære et felles vitnesbyrd om den sannheten at overlagt mord på ukjente er et alvorlig onde, alltid, over alt og uten unntak, vil verdens religiøse ledere hjelpe til med å forme den moralsk riktige offentlige mening som er essensielt for å bygge et internasjonalt sivilt samfunn som er i stand til å sørge for en ordnet ro i rettferdighet og frihet.

Ved å påta seg et slikt engasjement kan de ulike religionene ikke gjøre annet enn å fremme den tilgivelsens vei som åpner for gjensidig forståelse, respekt og tillit. Den hjelpen som religionene kan gi til freden og mot terrorismen, består nettopp i at de forkynner tilgivelse, for de som tilgir og søker tilgivelse, vet at de finnes en høyere Sannhet, og at de ved å akseptere den Sannheten, kan overskride seg selv.

Bønn for fred

14. Nettopp av denne grunn er bønn om fred ikke noe underordnet i arbeidet for fred. Den er en del av selve vesenet i det å bygge en fred av orden, rettferdighet og frihet. Å be for fred er å åpne menneskehjertet for Guds kraft til å fornye alle ting. Med den livgivende kraften i sin nåde kan Gud skape åpninger for fred der det bare synes å være hindre og stengsler, han kan styrke og øke den menneskelige families solidaritet til tross for vår endeløse historie av splittelse og konflikt. Å be for fred er å be for rettferdighet, for en rett ordning av forholdene innen og blant nasjoner og folk. Det er å be for frihet, spesielt for den religiøse frihet som er en grunnleggende menneskelig og sivil rettighet for hvert individ. Å be for fred er å søke Guds tilgivelse og å bønnfalle om mot til å tilgi våre skyldnere.

Av alle disse grunner har jeg invitert representanter for verdens religioner til å komme til Assisi, den hellige Frans' by, den 24. januar 2002 for å be om fred. Ved å gjøre det vil vi vise at genuin religiøs tro er en uuttømmelig kilde av gjensidig respekt og harmoni mellom folkeslag, den er virkelig den viktigste motgift mot vold og konflikt. I denne tid av stor lidelse trenger den menneskelige familie å bli minnet om våre usvikelige grunner til håp. Det er nettopp dette håpet som vi akter å forkynne i Assisi, ved gjennom den vakre setningen som tilskrives den hellige Frans selv, å be den allmektige Gud om å gjøre hver enkelt av oss til et redskap for hans fred.

15. Ingen fred uten rettferdighet, ingen rettferdighet uten tilgivelse. Dette er det jeg gjennom dette budskapet ønsker å si til både troende og ikke-troende, til alle menn og kvinner av god vilje som er opptatt av den menneskelige families beste og for dens fremtid.

Ingen fred uten rettferdighet, ingen rettferdighet uten tilgivelse. Dette er det jeg ønsker å si til dem som er ansvarlige for fremtiden til det menneskelige samfunn, idet jeg ber dem inntrengende om å bli veiledet i sine viktige og vanskelige avgjørelser i lyset av menneskenes sanne gode, alltid med det felles beste for øye.

Ingen fred uten rettferdighet, ingen rettferdighet uten tilgivelse. Jeg vil aldri bli lei av å gjenta denne advarselen til dem som av en eller annen grunn nærer følelser av hat, et ønske om hevn eller vilje til å ødelegge.

Måtte på denne Verdens fredsdag en enda sterkere bønn stige fra alle troendes hjerter for ofrene for terrorisme, for deres familier som er så tragisk rammet, for alle mennesker som fortsatt er såret og rystet av terrorisme og krig. Måtte lyset av våre bønner også rekke ut endog til dem som alvorlig krenker Gud og mennesker ved disse nådeløse handlingene, at de må skue inn i sine hjerter, se det onde i det de gjør, gi avkall på alle voldelige intensjoner og søke tilgivelse. Måtte hele den menneskelige familie i disse urolige tider finne sann og varig fred, en frukt av foreningen av rettferdighet og nåde!

Vatikanet den 8. desember 2001

Johannes Paul II

(oversatt fra engelsk)