"Eukaristien, kilden til alle kall og tjenester i kirken"

Pave Johannes Paul IIs budskap for bønnedagen for kall 2000

Ærverdige brødre i bispeembetet, kjæreste brødre og søstre over hele verden!

Verdensdagen for bønn om kall finner sted i den atmosfære av glede som påsketidens feiringer gir. Og med Jubelårets feiringer blir denne glede blir enda større. Denne dagen gir meg muligheten til, sammen med dere, å reflektere over den gave et guddommelig kall er. Denne dagen gir meg også anledning til å dele deres omsorg for kall til prestetjenesten og ordenslivet. Temaet jeg akter å foreslå for dere i år passer godt til Det store jubileet. Med dere ønsker jeg å meditere over: Eukaristien, kilden til alle kall og tjenester i Kirken. Er kanskje ikke eukaristien mysteriet om Kristus som lever og virker i historien? Fra eukaristien fortsetter Jesus å kalle mennesker til å følge ham. Og fra eukaristien fortsetter han å gi alle "tidens fylde".

"Da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne" (Gal 4,4).

"Tidens fylde identifiseres med at Ordet...ble menneske, og med verdens forløsningsmysterium" (Tertio millennio adveniente, 1). I Sønnen, som er av samme vesen som Faderen og som ble menneske i Jomfruens skjød, finnes denne "tids" begynnelse og avslutning. Denne tid er tiden for nåde og barmhjertighet, tiden for frelse og forsoning.

Kristus åpenbarer den plan som Gud har for hele skapningen og for mennesket i særdeleshet. "Han manifesterer fullt ut mennesket for det selv og viser dets herlige kall," (Gaudium et Spes, 22) et kall som ligger gjemt i Den eviges hjerte. Det menneskevordne Ords mysterium vil først bli fullstendig åpenbart når hvert menneske vil bli fullendt i ham som Guds barn og lemmer på hans mystiske legeme, Kirken.

Dette jubileet som feirer at det er 2000 år siden forløsningsmysteriet og siden Guds Sønns trådte inn i tiden, pålegger på en særlig måte alle troende å vurdere sitt eget personlige kall. Hvordan kan de utfylle i deres liv det som enda gjenstår av Sønnens trengsler, til beste for hans legeme, Kirken? (Cf. Kol 1,24).

"Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, velsignet det, brøt det og gav dem. Da fikk de sine øyne åpnet, og de kjente ham igjen,- men så var han borte for øynene på dem. Da sa de til hverandre: 'Brant det ikke i hjertene våre, da han gikk der og talte til oss på veien og forklarte Skriftene for oss?'" (Luk 24, 30-32).

Eukaristien utgjør det fullkomne øyeblikk hvor Jesus åpenbarer sin identitets mysterium og viser meningen med alle troendes kall. Dette gjør han i sitt legeme gitt for oss og i sitt blod utgytt for oss. Faktisk inneholder dette legeme og dette blod fullt og helt det menneskelige livs mening, for fra dem kom livet og frelsen til oss. På en måte må selve den menneskelige persons eksistens identifiseres med dem i det den fullkommengjøres så godt det er mulig ved selv gjøre seg til en gave for andre. I eukaristien blir alt dette uttrykt i brødets og vinens skikkelse, i minnet om Herrens påske. Den troende som er blitt næret av dette legeme - gitt for ham, og av dette blod - utgytt for ham, mottar styrke til å forvandle seg og selv bli til en gave. Den hellige Augustin sa det slik: "Vær det du motar og motta det du er" (Tale 272,1: Om Pinsen).

I deres møte med eukaristien oppdager noen menn at de er kalt til alterets tjeneste. Andre mennesker oppdager at de er kalt til å kontemplere dette mysteriets skjønnhet og dybde, andre at de er kalt til å øse ut igjen denne uimotståelige kjærlighetens kraft til de fattige og svake, og atter andre at de er kalt til å tilegne seg dens forvandlende kraft i dagliglivets realiteter og handlinger. Hver troende finner ikke bare nøkkelen til å forstå hans eller hennes egen eksistens i eukaristien, men mot til å aktualisere den, ja til å bygge opp, ved et mangfold av gaver og tjenester, Kristi ene legeme i historien.

I beretningen om disiplene i Emmaus (Luk 24, 13-35) gir den hellige Lukas oss et glimt av hva som skjer i livet til en person som lar eukaristien prege sitt liv. Da den "fremmede" "brøt brødet" ble disiplenes øyne åpnet. De skjønte at deres hjerter hadde brent i deres bryst mens de hadde lyttet til ham da han forklarte Skriftene. I disse brennende hjertene ser vi historien til og oppdagelsen av hvert kall. Et slikt kall er ingen forbigående følelse, men en stadig sterkere og sikrere forståelse for at Sønnens eukaristi og påske også må bli disiplenes eukaristi og påske.

"Til dere, ungdom, har jeg skrevet, fordi dere er sterke, fordi Guds ord bor i dere, og dere har seiret over den Onde" (1 Joh 2,14).

Guds kjærlighets mysterium, "skjult fra tidenes og slektenes opphav av" (Kol 1, 26), er nå åpenbart for oss i "ordet om korset" (1 Kor 1, 18). Kjære ungdommer! Når dette ordet bor i dere vil det være deres styrke og deres lys, og det vil ta bort sløret som innhyller mysteriet om deres personlige kall. Jeg kjenner deres tvil og deres anstrengelser. Jeg ser at dere noen ganger går dere vill. Jeg forstår den frykten for fremtiden som noen ganger faller over dere. Likevel ser jeg for meg, i mitt sinn og i mitt hjerte, de mange glade møter med dere jeg har hatt på mine apostoliske reiser. I løpet av disse har jeg sett den oppriktige søken etter sannhet og kjærlighet som bor i hver eneste en av dere.

Herren Jesus har slått opp sitt telt i blant oss, og fra hans eukaristiske bolig gjentar han for hver mann og hver kvinne: "Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile"(Matt 11, 28).

Kjære ungdommer, gå Jesus Frelseren i møte! Elsk ham og tilbe ham i eukaristien! Han er tilstede i den hellige messe som gjør hans offer på korset sakramentalt nærværende. Han kommer til oss i Den hellige kommunion og blir værende i våre kirkers tabernakler, fordi han er vår venn, ja alles venn. Han er spesielt dere ungdommers venn, dere som så sårt trenger tillit og kjærlighet. Fra ham vil dere være i stand til å hente mot til å bli hans apostler i denne bestemte tid: Det tjueførste århundre vil bli hva dere ungdommer vil det skal bli og hva dere gjør det til. Etter så mye vold og undertrykkelse trenger verden unge mennesker som er i stand til å bygge broer, til å forene og forsone. Etter en kultur av mennesker uten kall trengs det nå unge menn og kvinner som tror på livet og som tar i mot det som et kall fra oven, fra den Gud som kaller fordi han elsker. Etter mistankens og mistillitens atmosfære, som forgifter forholdet mellom mennesker, kan bare modige unge mennesker med sinn og hjerter åpne for høye og rause idealer være i stand til å gjenoppbygge skjønnhet og sannhet i livet og i menneskers forhold til hverandre. Da vil denne jubileumstid i sannhet bli for alle et "nådens år fra Herren", et Jubelår for kall.

"Jeg skriver til dere fedre, fordi dere har lært å kjenne ham som er fra opphavet av" (1 Joh 2, 13).

Hvert kall er en gave fra Faderen. I likhet med alle gaver som kommer fra Gud kommer også kallet gjennom mennesker. Det kan være foreldre eller lærere, Kirkens hyrder eller mennesker direkte involvert i arbeidet med å fostre kall. Eller det kan være den helt alminnelige troende. Med dette budskapet vil jeg gjerne henvende meg til alle disse forskjellige menneskene som er slik forbundet med oppdagelsen av og støtten til et guddommelig kall. Jeg er klar over at den pastorale omsorg for kall ikke er en helt enkel tjeneste. Men finnes det noe mer oppløftende enn et entusiastisk vitnesbyrd om ens eget kall? Den som gjør handling ut av denne gaven med glede og daglig nærer den i sitt møte med eukaristien, vil vite hvordan man sår kallets gode såkorn i mange ungdommers hjerter. Et såkorn som gir trofast lydighet mot det guddommelige kall. Det er i det eukaristiske nærvær at Jesus når oss og setter oss inn i den kirkelige kommunions (fellesskaps) dynamisme og gjør oss til profetiske tegn for verden.

Her vil jeg gjerne sende en hengiven og takknemlig tanke til alle dem som fremmer kall: prester, ordensbrødre, ordenssøstre og legfolk som bruker seg selv generøst i denne krevende tjenesten. La dere ikke avskrekke av vanskelighetene - ha tillit! Når det guddommelige kalls såkorn blir plantet med generøsitet vil det bære rik frukt. Enkelte områder i verden preges av en alvorlig krise i kall til prestetjenesten og ordenslivet. Ansikt til ansikt med den er det nødvendig, fremfor alt i jubileumsåret 2000, å arbeide for at hver prest og hver ordensbror og ordenssøster gjenoppdager sitt eget kalls skjønnhet og vitner om det for andre. La hver troende bli en kallslærer som uredd kan foreslå radikale valg. La hvert fellesskap forstå eukaristiens sentrale plass og behovet for tjenere som kan bære det eukaristiske offer frem. La det stige opp fra hele Guds folk en stadig sterkere og inderligere bønn til høstens Herre om at han sender arbeidere ut til sin avling. Og la dem betro denne bønn til hennes forbønn som er Mor til den evige Prest.

Bønn

Jomfru Maria, Den høyestes ydmyke datter.
I deg ble det guddommelige kalls mysterium
oppfylt på underfullt vis.
Du er bildet på hva Gud kan utrette
i dem som overgir seg selv til ham.
I deg reiste Skaperens frihet
skapningens frihet opp.
Han som ble født i ditt skjød
har forenet i en eneste vilje,
Guds frelsende frihet
og menneskets lydige tilslutning.
Takket være deg er Guds kall
ugjenkallelig forenet med Gudmenneskets svar.
Førstegrøden av et nytt liv!
Du bevarer for oss alle gledens og kjærlighetens generøse "ja".
Hellige Maria, mor til alle som får kallet.
Gi alle troende styrke
til å svare på det guddommelige kall med generøst mot,
og la dem bli glade vitner om kjærlighet til Gud
og kjærlighet til nesten.
Sions unge datter, Morgenstjernen!
Du som gjennom Det store jubileum
leder menneskehetens skritt mot fremtiden:
Led det nye årtusens ungdom
mot ham som er "det sanne lys, det som opplyser hvert menneske" (Joh 1, 9).
Amen!

Joannes Paulus II