III: Katekesen sett i sammenheng med kirkens virksomhet i sjelesorg og misjon

18. Katekesen kan ikke rives løs fra Kirkens samlede arbeid med og misjon. Likevel har den sin egen plass og oppgave, sjelesorg under det forberedende arbeid som under bispesynodens og både fjerde generalforsamling, var dette forhold gjenstand for stadige overveielser. Men også offentligheten ellers, innenfor som utenfor Kirken, er opptatt av spørsmålet.

Det er ikke stedet her for å gi en streng formell definisjon av hva katekese er. I tilstrekkelig grad ble det gjort av «De alminnelige kateketiske retningslinjer» 47, og det er nå opp til fagfolket å utfolde videre katekesens begrep og sammenheng.

Stillet ansikt til ansikt med de usikkerheter som foreligger innenfor dagens praktiske gjennomføring av katekesen, holder vi ganske enkelt fram noen vesentlige synspunkter, slik de for øvrig allerede er fremlagt grundig i Kirkens dokumenter: disse hører med til en nøyaktig kjennskap til katekesen, og uten disse står man i fare for ikke å få fatt i dens samlede betydning og rekkevidde.

Som en alminnelig regel kan man her gå ut fra dette, at katekesen er en trosoppdragelse av barn, ungdom og voksne, og som fremfor alt omfatter en presentasjon hvor man i alminnelighet går organisk og systematisk frem for å føre elevene inn i fylden av det kristne liv. Slik forstått er katekesen, uten dermed formelt å falle sammen med dette, knyttet til et visst antall av Kirkens oppgaver innen sjelesorg som har et kateketisk aspekt eller som enten forbereder katekesen eller er et resultat av den: det gjelder den første forkynnelsen av evangeliet eller den fremleggelse av kerygmaet som finner sted i misjonsarbeidet og stiler mot å vekke det gjelder videre apologetikken eller undersøkelsen av fornuftsgrunner for troen; erfaring av det kristne liv; feiringen av sakramentene; integreringen i det kirkelige fellesskap, og frembæring av kristent vitnesbyrd som apostel og misjonær.

Først og fremst må vi huske at det mellom katekese og forkynnelse av evangeliet hverken består noen motsetning eller noe skille, men heller ikke noen enkel identitet. Tvert om er begge knyttet nær til hverandre ved at den ene utfyller og fullstendig! gjør den andre.

Det apostoliske rundskriv «Om forkynnelsen» av 8. desember 1975, om forkynnelsen av evangeliet for vår tids mennesker, har med rette betont at evangeliseringen, hvis mål det er å gjøre det glade budskap tilgjengelig for hele menneskeheten - slik at den kan leve ut fra det, er en rik og mangesidig, dynamisk virkelighet! som består av vesentlige, innbyrdes forskjellige elementer, eller kanskje snarere momenter man må se som enhet innenfor ett og samme hendelsesforløp 48. Katekesen er ett av disse momentene - og et meget viktig - blant alt det Som hører med til å utbre i evangeliet.

Katekesen og den første forkynnelse av evangeliet

19. Til forskjell fra den første forkynnelse av evangeliet som førte til omvendelse, forfølger katekesen ut fra sin egenart framfor alt det dobbelte mål å la den første tro modnes, og å videreutdanne i Kristi sanne disippel gjennom en fordypet og mer systematisk kjennskap til vår Herre Jesu Kristi person og budskap 49.

Innenfor den kateketiske praksis må imidlertid denne ideelle tingenes tilstand gjøre regning med den kjensgjerning at den første forkynnelse av evangeliet ennå ikke har funnet sted. Et visst i antall av de barn som er blitt døpt kort etter de ble født, kommer til prestens katekese uten på forhånd å ha mottatt noen som helst form for innføring i troen, og uten på forhånd å eie en uttrykkelig personlig binding til Jesus Kristus. Det de har, er den grunnleggende evne til å tro som de eier i kraft av dåpen og Den Hellige Ånds nærvær. Men så kommer de altså med de fordommer et lite kristent familiemiljø utruster dem med, eller med en positivistisk utdannelse fra før av som da bygger opp en motstand hos dem. I tillegg må man regne med udøpte barn som foreldrene først senere gir lov til å få del i religiøs opplæring; av praktiske grunner vil disse vel som katekumener for en stor del ofte gå gjennom den normale katekese. Så må vi her nevne tallrike unge og unge voksne som sant nok er døpt og har mottatt en systematisk katekese og sakramentene, men som like fullt lenge er i tvil om de skal utforme sitt liv i bevisst forbindelse med Kristus, eller til og med søker å unnvike en religiøs binding under påberopelse av sin frihet. Endelig er heller ikke de voksne selv sikret mot fristelser til tvil eller til å oppgi troen særlig om de lever under presset fra en omverden hvor troen er fremmed. Dette innebærer derfor at katekesen ofte ikke bare må bekymre seg om å undervise i troen og å fordype den, nei, den må ved nådens hjelp søke å vekke troen, åpne og omvende hjertene, og å forberede alle som fremdeles befinner seg på troens terskel til et omfattende Ja til Jesus Kristus. Dette anliggende er til dels avgjørende for den tone, det språk og den metode katekesen må gjøre bruk av.

Katekesens eget mål

20. Katekesens eget mål forblir likevel med Guds hjelp å utvikle en tro som ennå befinner seg i sin begynnelse, bringe det kristne liv hos de troende på ethvert alderstrinn til fullendelse og å gi det daglig næring. Det gjelder virkelig å få den troens sed til å vokse i ens bevissthet og i ens liv som Den Hellige Ånd sådde t under den første forkynnelse, før den så i sin helhet ble overdratt i ved dåpen.

Katekesen ønsker derfor å utvikle forståelsen for Kristi hemmelighet i lys av Den Hellige Skrift, slik at hele mennesket blir preget av det. Ved nådens gjerning forvandlet til en ny skapning, i gjør den kristne seg beredt til å følge Kristus, og i Kirken lærer han stadig bedre å tenke som Hans, bedømme som Han, handle i overensstemmelse med de bud Han har gitt, og å håpe slik Han innbyr oss til å gjøre det.

Man kan si det enda mer presist: Katekesen har innenfor den samlede forkynnelse av evangeliet som sitt særlige mål å være den etappe av undervisning og modning, den tid dermed, hvor den kristne allerede i troen har mottatt personen Jesus Kristus som sin eneste Herre og ved en oppriktig hjertets omvendelse har gitt seg Ham helt til eie, og nå bestreber seg alvorlig på å lære denne Kristus bedre å kjenne som han har overlatt seg til; forstå hans «Hemmelighet» og å tilegne seg det Guds Rike Han forkynner, de krav og løfter hans glade budskap inneholder, og de veier Han har vist alle som vil følge Ham.

Når derfor det å være en kristen i sannhet betyr å si Ja til Jesus Kristus, da minner jeg om at dette Ja har to etapper. For det første består det i å utlevere seg til Guds ord og å stole på det; men dernest består det neste skritt i det alvorlige arbeid stadig bedre å erkjenne den dype betydning av dette ord.

Nødvendigheten av en systematisk katekese

21. I sin tale ved avslutningen av synodens fjerde generalforsamling priste Pave Paul VI seg lykkelig over å høre «at alle hadde betont den absolutte nødvendighet av en god strukturert katekese; for en slik fordypelse i kristendommens hemmelighet skiller på grunnleggende måte katekesen fra alle andre former for forkynnelse av Guds ord» 50.

Stillet overfor de praktiske vanskeligheter, skal her fremheves blant annet følgende kjennetegn på denne undervisning:

• det må være en systematisk undervisning som ikke improviserer, men blir lagt frem etter et program slik at man kan nå et klart mål;
• det gjelder en undervisning som behandler det vesentlige uten å gjøre krav på å behandle alle de spørsmål som reiser seg, eller å bli til teologisk forskning og vitenskapelig eksegese;
• ikke desto mindre må det være en fullstendig undervisning som ikke blir stående ved den første forkynnelse av den kristne hemmelighet slik det foreligger i kerygmaet;
• det skal være en fullstendig innføring i kristendommen som forholder seg åpen for alle områder av det kristne liv.

Uten å glemme den interesse for katekese som gir seg i sammenheng med det personlige, familiære, sosiale eller kirkelige liv og som man gjør vel i å utnytte - jeg kommer tilbake til dette i kapitel VI - holder jeg fast på nødvendigheten av en organisk og systematisk religionsundervisning; for på mange hold er man tilbøyelig til å underkjenne hvor viktig den er.

Katekese og erfaring fra livet

22. Det har ingen mening å spille rett praksis ut mot rett lære; kristendommen består av dem begge, og de kan ikke skilles fra hverandre. Faste og veloverveide overbevisninger fører til modig, avklaret handling; strevet med å oppfostre de troende slik at de i dag kan leve som Kristi disipler, kaller på en utdypet erkjennelse av Kristi hemmelighet i frelseshistorien og gjør den samtidig lettere tilgjengelig.

Like lite har det noen mening å gå inn for å prisgi et alvorlig og ordnet studium av Kristi budskap til beste for en metode som gir den opplevde erfaring forrang: «ingen kan gjennom ren og skjær privat erfaring nå frem til den omfattende sannhet, dvs. uten tilsvarende utfoldelse av Kristi budskap, han som er «veien, sannheten og Livet» (Joh. 14,6) 51.

Det er også aldeles nytteløst å spille en katekese som går ut fra livet ut imot en tradisjonell, læremessig og systematisk katekese 52. Den ekte katekese er alltid en ordnet og systematisk innføring i den Åpenbaring som Gud ut fra seg selv har skjenket mennesket i Jesus Kristus, en Åpenbaring som blir bevart i Kirkens i dype bevissthet og i Den Hellige Skrift og vedvarende blir gitt videre gjennom en levende og aktiv «traditio» fra en generasjon til den neste. Men denne Åpenbaring er ikke løsrevet fra livet og heller ikke på bare kunstig vis føyet til det. Den er rettet mot tilværelsens ytterste mening, en tilværelse den kaster fullstendig lys over med evangeliets lys, for å utfordre den eller for å vurdere den kritisk. Derfor kan vi si om kateketene det som det 2. Vatikankonsil sa om prestene: De er oppdragere for mennesket og for i det menneskelige liv i troen 53.

Katekesen og sakramentene

23. Ut fra hele sitt vesen er katekesen forbundet med den samlede liturgiske og sakramentale handling; for nettopp i sakramentene, og da på særlig måte i eukaristien, virker Jesus ut fra sin persons fylde for å forvandle menneskene.

I Urkirken var katekumenatet og forberedelse til å motta dåp og eukaristi ett og det samme. Selv om Kirken har forandret sin praksis på dette område innenfor de gamle kristnede land, er katekumenatet likevel aldri blitt avskaffet der; tvert imot opplever det til og med en fornyelse 54; i de unge misjonskirkene blir det faktisk brukt i stor utstrekning. Under enhver omstendighet forblir katekesen innsiktet mot sakramentene. På den ene side er forberedelse til å motta sakramentene en meget viktig form for katekese; enhver katekese fører nødvendigvis hen til troens sakramenter. På den annen side eier enhver ekte sakramentspraksis allerede ut fra seg selv et kateketisk aspekt. Med andre ord: det sakramentale liv utarmes og blir meget snart til en ren rituell handling såfremt det ikke grunner seg på et utdypet kjennskap til sakramentenes betydning. Og katekesen på sin side blir ensidig intellektualisert såfremt den ikke tilegner seg liv i en sakramental praksis.

Katekese og kirkelig fellesskap

24. Endelig er katekesen nært forbundet med Kirkens og kristne menneskers ansvarsbevisste gjerning i verden. Den som er beredt til i troen å følge Jesus Kristus og søker å befeste denne tro ved hjelp av katekesen, må leve den i fellesskap med dem som har truffet det samme valg. Katekesen truer med å bli uten kraft, om ikke et fellesskap av mennesker som tror og lever kristent, kan ta den som blir undervist i den kristne lære til seg i løpet av hans kateketiske utdannelse. Av denne grunn er det kirkelige fellesskap på alle sine plan i dobbelt forstand ansvarlig for katekesen: det er ansvarlig for at dets lemmer mottar en videreutdannelse; men det er også ansvarlig for at de blir tatt opp i et miljø der de så omfattende som mulig kan leve det de har lært.

Likeens er katekesen ofte åpen for misjonsarbeidets egen dynamikk. Blir den meddelt godt, blir det et indre anliggende for de kristne å avlegge vitnesbyrd om sin tro, gi den videre til sine barn, gjøre andre kjent med den, og på enhver måte å tjene det menneskelige fellesskap.

Nødvendigheten av katekesen i videre forstand for at troen skal modnes og bli sterk

25. Slik blir derfor kerygmaet om det glade budskap, den første kunngjøring, full av begeistring og varme, som en dag forvandlet mennesket og førte det frem til det valg å overgi seg til Kristus i troen, ved katekesens hjelp mer og mer utdypet; det blir foldet ut i sine indre konsekvenser og forklart gjennom overveielser som også retter seg til forstanden, og på samme tid blir det siktet inn på tjeneste for den kristne praksis i Kirken og i verden. Alt dette tilsvarer evangeliet som det svarer til kerygmaet. Nå er det riktignok så at mange hevder katekesen i så fall må føre til at alt det levende, spontane og livsfriske i kerygmaet blir innsiktet for meget henimot forstanden slik at det tørker ut og til syvende og sist avgår ved døden. Men de sannheter som blir utdypet i katekesen er jo de samme som rammet mennesket i hjertet da det hørte dem første gang! Når man lærer dem bedre å kjenne i katekesen, skal de ikke dermed bli blekere eller livløse, men tvert om bli enda mer inntrengende og avgjørende for livet.

Men den forståelse som er lagt fram her, bevarer katekesen det uttrykkelige pastorale siktemålet som synoden har tiltenkt den. Den vide betydning av begrepet katekese motsier slett ikke den trangere som vi finner i didaktiske (belærende) arbeid fra før: den enkle presentasjon av formler som uttrykker troen. Den førstnevnte betydning av katekesebegrepet omfatter og går ut over den andre.

Til sist må det være klart at katekesen er like nødvendig for at de kristnes tro skal bli modnet, som den er det for det vitnesbyrd de avlegger i verden: den vil føre de kristne frem til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til den modne manndom, som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde 55, og den vil gjøre dem beredt til forsvar når noen krever dem til regnskap for det håp som bor i dem 56.