VI: Noen av katekesens veier og midler

Massemedia

46. Fra apostlenes muntlige undervisning av, over de brev man satte i omløp blant de unge menighetene, og frem til de mest moderne hjelpemidler, har katekesen uten stans søkt etter de beste veier og midler for å kunne utføre sin oppgave; det er skjedd under aktiv deltagelse fra menighetene og under tilskyndelse fra hyrdene. Disse bestrebelsene må fortsettes.

Jeg tenker spontant på de store muligheter som massemediene og gruppemediene byr på: fjernsyn, radio, pressen, grammofonplater og bånd, hele det audiovisuelle område. De anstrengelser som er gjort på dette område, berettiger til de største forhåpninger. Erfaringen viser for eksempel hvilken dyp virkning en radio- eller fjernsynskatekese har når den vet å forene en smakfull stil på høyt nivå med uforbeholden troskap mot læreembetet. Kirken 1 har i dag mange anledninger til å behandle disse problemer innbefattet massemediadager -, men til tross for den betydning i de har, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dem her.

Bedre utnyttelse av sted, tid, samvær

47. Jeg tenker også på forskjellige anledninger av stor betydning hvor katekesen har sitt rette sted. Det gjelder f. eks. valfarter som samler bispedømmet, landsdelen eller landet som helhet, og som i samler mennesker omkring et tema man har valgt med stor omhu, basert på Kristi, Jomfru Marias og helgenenes liv; jeg tenker på i de tradisjonelle folkemisjoner som man var altfor raske med å i avskaffe og som er uerstattelige for en stadig og kraftfull fornyelse av det kristne liv; man skulle på ny gripe fatt i dem og fornye dem. Jeg tenker på Bibelstevnene som må gå utover den vitenskapelige forskning for å kunne tilskynde til liv ut fra Guds ord; jeg tenker på de sammenkomstene som de kirkelige basisfellesskapene har, såfremt de svarer til de kriterier som er stilt opp i det apostoliske rundskriv «Om forkynnelsen» 91. Jeg nevner videre de ungdomsgruppene som finnes på visse steder under forskjellige navn og former, men som alltid har det samme mål, nemlig å lære Kristus bedre å kjenne og å leve evangeliet og som utbrer seg og blomstrer som i et vårvær fullt av løfter for Kirken: grupper av Katolsk Aksjon, Caritaskretser, bønnefellesskap, meditasjonsgrupper, osv. Disse gruppene vekker til live et stort håp for morgendagens Kirke. Likevel ber jeg i Jesu navn innstendig både de unge som er forenet i dem, deres ansvarlige og prestene som vier seg dem med den fineste sjelesørgeriske innsats: tillat ikke for noen pris at disse gruppene - med deres enestående muligheter til å møtes, og som er så rike på verdier som vennskap og solidaritet mellom de unge, på glede og begeistring, på ettertanke over hendelser og saker - tillat ikke at de forsømmer det grundige studium av Kristi lære! Ellers står de i fare for - hva dessverre allerede altfor ofte er skjedd - å skuffe sine tilhengere og Kirken selv.

Den kateketiske innsats som er mulig på disse forskjellige områder og enda mange andre, har desto større mulighet for å bli tatt imot og å bære frukt jo mer den bevarer sin egen natur. Hvis den her får gjøre seg gjeldende på saksvarende måte, kan den virkeliggjøre disse forskjellige kateketiske mulighetene som gjensidig utfyller hverandre; derved formår hele rikdommen av katekesens grunnleggende anliggender å utfolde seg i de tre virkelighetsområder av ord, ihukommelse og vitnesbyrd - av lære, av liturgisk feiring og av konsekvent livsførsel -, slik synodens budskap til Guds folk har fremhevet. 92

Prekenen

48. Så meget mer gjelder dette for katekesen som blir holdt ved en liturgisk feiring og fremfor alt ved eukaristien. Idet prekenen akter på den særlige egenart og den særpregede rytme som vedkommende feiring har, fortsetter den på den vei som trosundervisningen slo inn på i katekesen og fører den frem til dens naturlige høydepunkt. Samtidig tilskynder den Herrens disipler til igjen å ta fatt på sin åndelige vei i sannheten, tilbedelsen og takksigelsene. I denne forstand kan man si at også den kateketiske pedagogikk finner sin kilde innenfor hele det liturgiske års sammenheng, og sin fullendelse i eukaristien. Prekenen samler seg om de bibelske tekster, og skal på sin måte gjøre det mulig for de troende å bli fortrolige med den samlede fylde av troens hemmeligheter og med normene for det kristne liv. Arbeidet med prekenen må vies stor oppmerksomhet; den skal ikke være for lang, og heller ikke for kort, alltid være vel forberedt, vesentlig og konkret, og den skal være forbeholdt de ordinære embetsbærere. En preken som dette skal holdes ved enhver eukaristifeiring på søn- og helligdager, men også ved dåp, botsgudstjenester, bryllup og begravelser. Dette er et av de positive resultater ved den liturgiske fornyelse.

Kateketiske håndbøker

49. Langs disse veier og med disse midler - og enhver av Kirkens handlinger har en kateketisk dimensjon - er det langt fra så at de kateketiske håndbøker mister noe av sin vesentlige betydning, nei. de får tvert imot ny vekt. Et av de viktigste trekk ved fornyelsen av katekesen er i dag den nye utarbeidelse og den store økning av de kateketiske bøker nesten over alt i Kirken. Det er allerede utkommet tallrike og velegnede bøker, og de innebærer en virkelig berikelse i den kateketiske undervisnings tjeneste. Men man må likeså ærlig og beskjedent tilstå, at denne blomstring og denne rikdom også har medført avhandlinger og offentliggjørelser som ved sin uklarhet skader de unge og Kirkens liv. I iveren etter å finne et bedre språk eller å gjøre bruk av nyeste nytt av pedagogiske metoder, forvirrer her og der visse kateketiske verker temmelig ofte de unge og til og med de voksne, det være seg fordi de bevisst eller ubevisst utelater vesentlige elementer av Kirkens tro, eller de overbetoner bestemte temaer på bekostning av andre, men fremfor alt fordi man går ut fra en alt for horisontal helhetsanskuelse som ikke tilsvarer det som Kirkens læreembete forkynner.

Det er altså ikke tilstrekkelig å øke antallet kateketiske håndbøker. Skal disse tilsvare sin målsetting, er det påkrevet at de oppfyller en rekke betingelser:

1. de må referere seg til det konkrete liv hos de aldersgrupper de henvender seg til, og kjenne nøye til deres indre uro, spørsmål, kamp og håp;
2. de må forsøke å bruke et språk som disse aldersgrupper kan forstå;
3. de må gjøre det til en hovedsak å meddele Kristi og hans Kirkes samlede budskap uten å forsømme eller fordreie noe som helst, og vel å merke gjøre det i en fremstillingsform som hva oppbygning og indre sammenheng angår, lar det vesentlige tre frem;
4. de må virkelig sette seg som mål å formidle brukerne et øket kjennskap til Kristi hemmeligheter, for å føre dem frem til en ekte omvendelse og til et liv som står mer i samsvar med Guds vilje.

Katekismer

50. Ingen som påtar seg den store oppgave å forberede disse hjelpemidler for katekesen, eller til og med selve ordlyden i katekismer, må gjøre det uten samtykke fra de hyrder som har myndighet til å tildele en slik tillatelse. Videre skal de så langt mulig la seg lede av De alminnelige kateketiske retningslinjer, som forblir den avgjørende norm 93.

På denne bakgrunn kan jeg ikke la være å oppmuntre bispekonferansene i hele verden, og å oppfordre dem til tålmodig, men fast forsett å gi seg i kast med det krevende arbeid, i overensstemmelse med Den Apostoliske Stol å tilveiebringe gode katekismer som med troskap fremstiller Åpenbaringens vesentlige innhold og metodisk sett tilsvarer vår tid, og som da er i stand til å oppfostre fremtidens kristne generasjoner til en kraftfull tro.

Denne kortfattede drøftelse av midler og veier for dagens katekese uttømmer ikke den rikdom av forslag som ble utarbeidet av synodefedrene. Det er oppmuntrende å vite at det for tiden i hvert land er igang et verdifullt samarbeid med sikte på å fornye katekesen på dette punkt så organisk og nøyaktig som mulig. Hvorledes skulle vi kunne tvile på at Kirken vil finne de fagkyndige personer og de velegnede midler som skal til for med Guds nåde å svare til de varierte krav som menneskers møte med hverandre og forståelsen dem imellom stiller i vår tid?