Pave Johannes Paul II til minne

Av Unni Klepper Joynt, ansvarlig redaktør i tidsskriftet St. Olav

Det er 31. mai 1989 - dagen før pave Johannes Paul kommer til Norge, hans første reise til et land med en luthersk flertallskirke. Er tiden moden for slikt besøk? Fordommer vi katolikker trodde forlengst var glemt, er nemlig gravet frem igjen, syv av de lutherske biskopene har takket nei til den økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen, og en slem pavekarikatur pranger i en av de (dengang) to tabloider.

Godværsskyer feier himmelen da paveflyet lander. Paven setter foten på asfalten, legger seg på kne og kysser jorden - et bevegende øyeblikk! Velkomsttalene blåser med vinden, men noen ord fanges opp: "Jeg kommer som pilegrim ... ære de hellige som kalte deres forfedre til troen ... økumenikken ... en av mine fremste pastorale oppgaver ... Norge et raust land ... har åpnet dørene for mange flyktninger ... rettferdighet, frihet og verdighet tjener fredens sak ..."

Idet pave og statsminister begir seg bortover den røde løper, roper vi på den katolske 'tribune': "Viva el papa!" Og paven tar, som så ofte før, en avstikker ut av programmet - det er 'folket' denne utrettelige evangelist av en pave helst vil møte. En hånd rekkes mot nettinggjerdet - ikke lett å skulle neie dypt, trykke den fremstrakte hånden samt møte dette sterke, konsentrerte blikk samtidig. Med en anelse skepsis har jeg lest om "pavens utstråling"! Her er den, til å ta på!

Dagen etter: "I denne dyrebare time," sier biskop Kristen Kyrre Bremer der han og gjesten fra Roma står sammen under korbuen i Nidarosdomen, "er Norges splittede kristenhet igjen sammen." Den nikenske trosbekjennelse lyder i det gamle rom. Kirkelige enhet - den felles kjærlighet til og tro på den ene Gud og frelser - er til å ta og føle på. Bildet av de to 'sitter' i sinnet.

Noen timer senere: Barna som har fått nattverden for første gang under den katolske messen i gymsalen på Høyskolen, skal fotograferes sammen med paven. Han passer på å ta av seg mitraen, den høye, spisse bispehatten, så den ikke skygger for småfolket rundt ham. Aldri ser man paven så glad som når han er mellom barn og unge.

Ekte evangelisk forkynnelse, kaller avisen Vårt Land pavens bibelspekkede prekener. Og tabloidene legger om tonen, også de berørt av gjesten som øser av så dype kilder.

Desember 2002: I Vatikanets Sala Clementina er styre og stell i UCIP, Den internasjonale katolske presseunionen, til paveaudiens. Bare uker før slepte den syke pave seg over gulvet i den italienske nasjonalforsamling, nå trilles han inn. Vi forstår kun brokker og biter av hans engelske tale. Men hilse på hver enkelt vil han! Lutende og stiv sitter han i stolen, men de spill-levende øynene lyser. "Ah, from Norway", sier han langtrukkent da erkebiskop Foley fra Massemediekommisjonen har presentert meg. Og jeg er på nippet til å bryte protokollen og si at "Hellige Far, husker du de tidlige junidagene i Norge da dine ord og gester feide unna fordommer og annet ukristelig rusk? Og husker du den bratte trappen opp til stuene i verdens nordligste og koseligste katolske bispebolig, den i Tromsø?"

Selvsagt - eller dessverre? - holder jeg inne, bøyer meg over hans utslitte hånd og tar imot velsignelsen. Først sent på kvelden leser jeg utskriften av talen. Her er saft og kraft og et styrkende mandat: "En katolsk journalist må ha mot til å søke sannheten og bringe den videre, selv når den er lite velkommen eller anses som politisk ukorrekt."