Om arbeidets verdighet

ENCYKLIKA "LABOREM EXERCENS" AV HANS HELLIGHET PAVE JOHANNES PAUL II

Ærede medbrødre i bispeembetet, kjære sønner og døtre!

Hilsen og apostolisk velsignelse!

Ved arbeid må mennesket sørge for sitt daglige brød (1). Bare slik kan det bidra til å fremme vitenskap og teknikk og å heve samfunnet kulturelt og moralsk, i livsfellesskap med sine brødre og søstre. Vi sikter her til ethvert arbeid mennesket utfører, uavhengig av hva det består i og av omstendighetene ved det; det er tale om enhver menneskelig gjerning man kan og må anerkjenne som arbeid i det mylder av gjøremål som mennesket formår å utføre, og som selve dets natur, det at det er menneske, gir det evne til. Skapt i Guds bilde, som et avbilde av Ham (2), midt i det synlige univers, og satt inn i det for at det skal legge jorden under seg (3), er mennesket derfor fra begynnelsen av kalt til å arbeide. Arbeidet er et av de kjennetegn som adskiller mennesket fri de andre skapningene; det disse gjør for å opprettholde livet, kan man ikke betegne som arbeid; bare mennesket har evnen til arbeid, bare mennesket utfører et arbeid, og mens det arbeider, gir det samtidig sin jordiske eksistens mening. Arbeidet bærer derfor menneskets og menneskehetens kjennetegn; det bærer bud om at her er det en person som virker, innenfor et fellesskap av personer; dette kjennetegnet bestemmer arbeidets indre kvalitet, og utgjør i en viss henseende dets vesen.

I - Innledning

1. Det menneskelige arbeid 90 år etter "Rerum Novarum"

Den 15. mai i år vir det nitti år siden Leo XIII offentliggjorde det epokegjørende rundskrivet som begynner med ordene "Rerum novarum". For det "sosiale spørsmål" var han den store pave. I anledning dette minnet, vil jeg gjerne vie dette foreliggende dokument det menneskelige arbeid; ja, egentlig vil jeg vie det selve mennesket, mennesket slik det befinner seg innenfor rammen av den verdensomspennende virkelighet som arbeidets verden viser oss. I I det rundskrivet jeg offentliggjorde like etter jeg hadde tiltrådt tjenesten på Peters romerske Stol, "Redemptor hominis", sa jeg at mennesket "er den hovedvei som Kirken må ta når den skal utføre sin misjon" (4), og dét på grunn av den uutgrunnelige hemmelighet som forløsningen i Kristus er; men da er det også nødvendig gang på gang å vende tilbake til denne vei og følge den på ny og på ny etter de syn den viser oss om hele rikdommen og samtidig hele møyen ved menneskets liv på jorden.

I ett av disse utblikkene ser vi arbeidet, tidløst som det er og grunnleggende, alltid aktuelt, alltid krevende ny oppmerksomhet og et avklaret vitnesbyrd. Og fordi det uavlatelig oppstår nye spørsmål og problemer, reiser stadig ny forventninger seg, men også engstelser og trusler, forbundet som de er med dette grunnleggende i menneskelivet som arbeidet er. Det er arbeidet som dag etter dag bygger menneskets liv, og det er fra arbeidet at mennesket henter sin egen verdighet. Men samtidig bærer arbeidet alltid i seg et rikelig mål av møye, lidelse, forskjellsbehandling også, og urettferdighet , og alt dette setter et avgjørende preg på samfunnslivet i de enkelte land og i internasjonal sammenheng. Om det er så at mennesket livberger seg med det brødet det har sine egne henders arbeid å takke for (5), og da ikke bare med det brød som holder kroppen i live, men også det som består av vitenskap og fremskritt, sivilisasjon og kultur, da gjelder det som en sannhet for alle tider at det er med svette i ansiktet det eter av dette sitt brød (6); og eter det nå ikke bare under personlig møye og anstrengelse, men også med tallrike spenninger, konflikter og kriser som ryster hvert enkelt folk og den samlede menneskehet i sammenheng med den virkelighet arbeidet er og skaper.

Vi feirer 90-årsdagen for rundskrivet "Rerum novarum" idet vi står på terskelen til en tid med nye utviklingen innenfor teknologi, økonomi og politikk, som etter mange fagfolks mening vil ha like stor betydning for arbeidsliv og produksjon som den industrielle revolusjon i det forrige århundre. Det gjelder her flere faktorer av almen betydning: Den alminnelige innføring av automatisering innenfor mange produksjonsgrener; stigende priser på energi og råstoffer; den økende viten om naturens egne begrensingen og om den utålelige forsøplingen av den; folkeslag som i århundrer var underkuet, trer nå inn i det politiske liv og krever den plass som tilkommer dem blant nasjonene og i avgjørelser som er av internasjonal rekkevidde. Disse nye livsvilkårene og kravene vil gjøre det nødvendig å nyordne og revidere de økonomiske strukturene og arbeidsfordelingene som råder idag. Slike forandringer vil for en tid dessverre kunne medføre arbeidsledighet for millioner kvalifiserte arbeidstakere, eller gjøre det nødvendig med omskolering; det er svært sannsynlig at dette fører med seg en senkning av eller langsommere vekst av den materielle velstand i de land som er sterkere utviklet; på den andre siden kan de medføre forbedringer og håp hos de millioner av mennesker som idag ennå lever i nedverdigende og uverdig elendighet. Det er ikke Kirkens oppgave å foreta den vitenskapelige analyse av de mulige virkningene som slike forandringer har for det menneskelige samfunnsliv. Men Kirken ser det som sin oppgave å være årvåken med å peke på det arbeidende menneskes verdighet og rettigheter, og å rope varsko ved de situasjoner hvor denne verdighet og disse rettigheter blir krenket, og for sin del bidra til å gi disse forandringene en slik retning at det fører til et ekte fremskritt for mennesket og for samfunnet.

2. Arbeidet sett ut fra kirkens organiske utvikling av det sosiale handlingsprogram og av sosiallæren

Arbeidet som menneskets problem står entydig i midtpunkt er "sosiale spørsmål" som på særskilt måte var gjenstand for Kirkens lærevirksomhet og dens mangfoldige initiativer i løpet av de nesten hundre år som er gått siden offentliggjørelsen av det omtalte rundskriv, og som står i sammenheng med dens apostoliske oppdrag. Jeg ønsker å konsentrere de foreliggende overveielser om dette problem som arbeidet er, og dette på en måte som ikke adskiller seg på noe vis fra det som er sagt tidligere, men slutter seg organisk til den tradisjon som denne lære og disse initiativer har skapt. Samtidig holder jeg meg da til det råd evangeliet gir om å hente frem både nytt og gammelt av det forråd det har (7). Arbeidet som sådant er ganske visst noe "gammelt", så gammelt som mennesket selv og dets liv på jorden. Menneskets alminnelige situasjon i dagens verden, slik som den blir bedømt i lys av de forskjellige geografiske, kulturelle og sivilisatoriske synspunkter, krever allikevel at man oppdager nye betydningsinnhold ved det menneskelige arbeid, og også at man gir ord til de nye oppgavene som hvert menneske, familien, de enkelte folk, hele menneskeheten og endelig også Kirken er stillet overfor på dette området.

I de år som er gått etter offentliggjørelsen av rundskrivet "Rerum novarum", har Kirken alltid hatt et våkent øye for det sosiale spørsmål. Vitnesbyrd om dét er de tallrike erklæringer som er kommet fra det høyeste Læreembete, både fra pavenes side og fra det 2. Vatikankonsil; videre er å nevne erklæringene fra de enkelte biskoper; hit hører også det arbeidet som de forskjellige sentra for studier og konkrete kirkelige handlingsprogrammer står for på internasjonalt nivå, som innenfor de enkelte lands kirker. Det ville være vanskelig å regne opp her i detalj alle vitnesbyrd om Kirkens og de troendes innsats på det området som har med det sosiale spørsmål å gjøre, da de er overmåte tallrike. Som en frukt av det siste konsil ble den pavelige kommisjon "Justitia et Pax", for "Rettferdighet og Fred", til som samordnende sentrum på dette området; tilsvarende organer finnes innenfor de enkelte bispekonferansers rammer. Det navnet som denne kommisjonen bærer, er av stor betydning. Det gir uttrykk for at det sosiale spørsmål må behandles i hele sitt fullstendige, mangesidige omfang. Innsatsen for rettferdighet må stå i nøye sammenheng med innsatsen for freden i dagens verden. Det er klart at de smertefulle erfaringene fra de to store verdenskrigene som rystet mange europeiske land og til dels også andre verdensdeler i løpet av disse nitti år, har talt til beste for denne dobbelte målsetting. Særlig etter den 2. Verdenskrig taler den vedvarende faren for en atomkrig og den forferdelige muligheten for den selvødeleggelsen den fører med seg for denne målsetting.

Betrakter vi den hovedkurs som dokumentene fra Kirkens høyeste læreembete følger, ser vi at de uttrykkelig bekrefter nettopp denne problemstilling. Tenker vi her på spørsmålet om freden i verden, da er det Johannes XXIII's rundskriv "Pacem in terris" som inntar en nøkkelposisjon. Men betrakter man den utvikling som problemet den sosiale rettferdighet har fått, viser det seg at Kirkens lærevirksomhet i tiden mellom rundskrivene "Rerum novarum" og "Quadragesimo anno" av Pius XI i første omgang særlig samler seg om den rettferdige løsning på arbeiderens problem innenfor hvert enkelt land, men så utvider synsfeltet til å gjelde hele verden. Den ujevne fordelingen av rikdom og fattigdom, forskjellen mellom utviklede og underutviklede land og verdensdeler krever en utjevning og leting etter veier til å fremme utvikling for alle. Denne retning følger læren i rundskrivet "Mater et magistra" av Johannes XXIII, men også det 2. Vatikankonsils pastoralkonstitusjon "Gaudium et spes", og Paul VI's rundskriv "Populorum progressio".

Denne retning som Kirkens lære og innsats slår inn på i det sosiale spørsmål, svarer nøye til den objektive bedømmelsen av den rådende situasjon til enhver tid. Mens man tidligere fremfor alt satte lyset på problemet "klasse" når man tok for seg dette spørsmålet, så er problemet "verden" trådt i forgrunnen i nyere tid. Det er altså ikke lenger bare området som gjelder klassen som blir studert, men det verdensomspennende område av ulikhet og urettferdighet, og dermed det omfattende mangfold av oppgaver som venter på å bli løst på veien til rettferdighet i verden av idag. En mer grundig analyse av den situasjon som dagens verden befinner seg i, har vist enda dypere og enda mer fullstendig viktigheten ved analysene av den sosiale urettferdighet som er foretatt før. Dette må man idag legge til grunn for alle de tiltak som hir som mål å skape rettferdighet på jorden, og der man ikke har fore å skjule de urettferdige strukturene, men nok å undersøke og overvinne dem innenfor et universelt synsfelt.

3. Arbeidets problem - nøkkelen til det sosiale spørsmål

Midt i alle disse prosessene - både dette å gi en diagnose av den objektive sosiale virkelighet og av Kirkens lære vedrørende det sosiale spørsmål, slik det foreligger med flere skikt og i stort mangfold - trer problemet det menneskelige arbeid naturlig nok ofte frem. Det er på sett og vis et gjennomgangselement både i det sosiale liv og i den kirkelige lære. Den interesse Kirken har for dette problem går tilbake langt forut for de siste 90 år. Kirkens sosiallære har jo sin kilde i Den Hellige Skrift selv, like fra den begynner med Første Mosebok, og så særlig i evangeliene og apostelskriftene. Denne lære hører like fra begynnelsen av med til Kirkens undervisning, den oppfatning den har av mennesket og det sosiale fellesskap, og i sin helhet er den en del av den morallære om mennesket som samfunnsvesen som ble utarbeidet alt etter de ulike behov innen hver enkelt tidsepoke. Dette forråd av tradisjon ble så overtatt og utviklet videre i den undervisning pavene gav om det sosiale spørsmål, og som tok til med rundskrivet "Rerum novarum". I sammenheng med dette spørsmål er også problemet som gjelder arbeidet stadig blitt sett på ny og dypere måte; det har alltid beholdt de grunnleggende kristne sannheter som vi kan kalle tidløse.

I det dokumentet som vi her legger frem, kommer vi igjen tilbake til dette problem; men det skjer sant nok uten at vi har til hensikt å ta opp alle de synspunkter som kommer på tale. Hensikten er ikke så meget å ta opp og å gjenta det som det kirkelige læreembetet har sagt til denne dag. Langt mer ønsker vi å få frem kanskje enda klarere enn det er skjedd hittil at det menneskelige arbeidet er en nøkkel, og vel også den viktigste nøkkelen, innenfor hele det sosiale spørsmål. Det er det, såfremt vi virkelig vil se på arbeidet ut fra det standpunkt at det er det som er godt for mennesket vi ønsker å være opptatt av. Dersom løsningen, eller enda mer: den gradvise løsningen på det sosiale spørsmålet, som stadig reiser seg på ny og blir mer og mer sammensatt, skal ha som mål å gjøre det menneskelige liv mere menneskelig (8), da får nettopp denne nøkken, det menneskelige arbeid, en grunnleggende og avgjørende, betydning.