Kirken og rasismen

På vei mot et mer menneskeverdig samfunn

Kommisjonen for rettferdighet og fred («Justitia et Pax»)

Utgitt av St. Olav Forlag 1990

Oversatt av Kåre A. Lie

Gjengitt med tillatelse av St. Olav Forlag.

Utdrag kan gjengis med kildeangivelse.

Sitatene fra Det Nye Testamente er fra Erik Gunnes' oversettelse. St. Olav Forlag 1968.

Innhold

Forord
Innledning
I. Rasisme gjennom tidene: Hellas og Roma; Jødefolket; Kristi budskap; Den nye verden; Slavehandelen; Kolonivelde og imperialisme, i motsetning til misjonsarbeidet; Pseudovitenskapelige raseteorier på 1700- og 1800-tallet; Nazismens raseideer
II. Rasisme i vår tid: Forskjellige former for rasisme i vår tid; Apartheid; Urbefolkningens situajon; Diskriminering av religiøse minoriteter; Sjåvinisme; Sosialrasistisk underykking av de svakeste; Innvandrerfrykt; Den seiglivede antisemittismen; «Rasehygiene»
III. Den kristne versjon: menneskehetens enhet og rasenes likeverd: Kort sammenfatning av kirkens syn; Det naturgitte grunnlag for menneskenes likeverd; Det bibelske grunnlag: mennesket har verdi fordi det er skapt i Guds bilde; Menneskeheten er én familie; Det nye testamente; Kirkens oppgave: virke samlende, vitne om enhet og arbeide for større enhet i verden; Etiske konsekvenser
IV. Hvordan kristne i samarbeid med andre kan bidra til å fremme brorskap og solidaritet mellom rasene: Appell om holdningsendring, vektlegging av etiske verdier; Skape holdninger og vekke samvittigheten, ved å vitne om og forkynne den kristne lære; Ta rasismens ofre i forsvar; Gripe inn overfor rasistene, men på en positiv måte og i evangeliets ånd; Oppfordre skoler og undervisningsinstitusjoner til å lære sine elever til å respektere andre; Arbeide for å forbedre lover og forordninger (i forbibndelse med innvandring, arbeidslivet, osv.); På det internasjonale plan engasjerer paven seg i arbeidet mot rasismen, i samarbeid med FN; Kristne organsasjoners innstats, mellomkirkelig solidaritet, økumenisk samirbeid; Rasisme og fredsarbeid
Konklusjon
Noter

Forord

Rettferdighet og fred-kommisjonen i Oslo katolske bispedømme vil med dette hefte være med på vise vei mot et mer menneskeverdig samfunn.

Vi vil gjerne bidra til at Kristi rike av rettferdighet og kjærlighet blir virkeliggjort her på jorden.

Kommisjonen her i Norge har som oppgave å arbeide både med lokale og globale spørsmål vedrørende:

Sosial rettferdighet
Fred
Menneskeverd
Menneskerettigheter
Befolkningsspørsmål, ressurser, økologi
Verdens utvikling mot et rettferdigere globalt samfunn

Vi har prioritert arbeid for likeverd mellom mennesker, - både ved et engasjement for likeverdige forhold for alle i SørAfrika, - og ved å interessere oss for at mennesker som kommer til Norge skal få en bedre mulighet til å integreres i det norske samfunn på en skikkelig måte.

Vi vil gjerne at menneskets kultur og religiøse bakgrunn skal kunne utfoldes også i et nytt bosettingsland.

Vi håper at lesningen av dette hefte vil øke lysten til å bli kjent med flere av de nye ressurspersonene som er kommet hit, og øke trangen til å være med å bidra til en rettferdigere verden ute.

Lillestrøm, den 22. august 1990.
Kari-Mette Eidem, leder

Innledning

Det er dessverre fremdeles slik at rasefordommer og rasistiske handlinger er med på å skape problemer, både mellom enkeltmennesker, mellom folkegrupper og mellom hele nasjoner. Men slike diskriminerende holdninger er helt uakseptable for en etisk besvisst samvittighet, og vi ser ofte at rasismen vekker kraftig reaksjon blant mange mennesker. Kirken er spesielt sensitiv overfor alle former for diskriminering. Bibelens åpenbaringer har klart og tydelig vist at hvert eneste menneske er skapt i Guds bilde, og som sådan har alle den samme verdi. Den har også vist at menneskeheten er én for vår Skaper, og den har påvist den forsoningens dynamikk som Kristus vår Frelser forårsaket, og som har revet ned skillemurene og tilintetgjort fiendskapet (1) for å samle alle mennesker i Seg.

Dette er grunnen til at Den hellige far ba Kommisjonen for rettferdighet og fred være med og hjelpe til med å vekke menneskenes samvittighet og opplyse dem i denne viktige saken: gjensidig respekt og broderlig sameksistens mellom ulike raser og etniske grupper. Et slikt arbeid forutsetter en klar analyse av hele sakskomplekset, både i fortid og nåtid, og det forutsetter likeledes en nøktern vurdering av umoralske handlinger og positive initiativer, sett i lys av fundamentale etiske prinsipper og av det kristne budskap. Kristus sto åpent fram og talte ondskapen midt imot, selv med fare for sitt liv.

Men dette gjorde han for å frelse, ikke for fordømme. Derfor føler også Paven det som sin plikt å stå fram og tale åpent imot negative forhold, men passer samtidig nøye på at fordømmelsen ikke rammer enkeltpersoner. Han prøver heller å finne fram til konkrete tiltak som kan hjelpe dem til finne veien ut av slike forhold. Og selv om han er nødt til å være realistisk, prøver han likevel å stvrke håpet om at det alltid er mulig å få i stand en fornyelse, og å legge fram forslag til retningslinjer som kan være til veiledning både for kristne og for andre som arbeider for å nå de samme målene.

Dette skriftet har i første omgang til hensikt å undersøke rasismen som fenomen. Men det vil også bli tatt opp enkelte andre manifestasjoner av konfliktholdninger, intoleranse og fordommer, i den grad de har tilknytning til rasismen eller inneholder rasistiske elementer. På denne måten vil dette skriftet ut fra sitt hovedemne også kaste lys over de sammenhenger som eksisterer mellom rasefordommer og enkelte andre konflikter.

I. Rasisme gjennom tidene

Rasismen har røtter langt tilbake i historien, helt tilbake i syndige handlinger i menneskehetens barndom, slike som vi kan finne i Bibelens beretninger om Kain og Abel og om Babels tårn.

Men rasefordommer i ordets egentlige betydning det vil si en følelse av at ens egen rase eller etniske gruppe står over andre av rent biologiske grunner utviklet seg særlig som en følge av kolonisering og slaveri ved inngangen til den nyere tid. Hvis vi foretar en rask gjennomgang av tidligere sivilisasjoner både i øst og vest, er det ikke vanskelig å finne urett og diskriminering, men det er ikke alltid det er riktig å snakke om rasediskriminering.

Hellas og Roma

Det ser f.eks. ikke ut til at antikkens Hellas og Roma kjente rasismen som sådan. Hellenerne var riktignok overbevist om at deres egen sivilisasjon var alle andre overlegen, men de hadde ikke noen forestillinger om at de såkalte «barbarene» var underlegne av biologiske grunner.

Slaveriet var årsak til mye elendighet. Slavene ble betraktet som «eiendeler» som eierne kunne behandle stort sett som de ville. Men slavene var i utgangspunktet for det meste krigsfanger og ikke mennesker som ble betraktet som underlegne av rasemessige grunner.

Jødefolket

Det gamle testamentets bøker viser at jødene var overbevist om at Gud elsket dem framfor andre folkeslag, noe som kom til uttrykk i den pakten han hadde sluttet med dem. På denne måten kan en si at jødene følte at de skilte seg fra andre folk, siden Gud hadde utvalgt dem og gitt dem spesielle løfter. Men det som skilte dem fra andre var altså Guds frelsesplan slik den ble manifestert i historien. Israel ble regnet som Guds «eiendom framfor alle andre folk» (2). Man var ikke fra først av helt klar over hvilken plass andre folkeslag hadde i Guds frelsesplan, og det hendte sågar at profetene fordømte andre folkeslag så kraftig at de foretrakk å fortsette med sin egen avgudsdyrkelse. Men det var ikke etniske grunner til at de ble gjenstand for fordømmelse eller for Guds vrede. Utvalgskriteriene var religiøse, og det var allerede mulig å spore en gryende universalisme.

Kristi budskap

I følge Kristi budskap, som den gamle paktens folk skulle forberede menneskeheten på, er frelsen et tilbud til alle mennesker, til hvert enkelt individ og til alle nasjoner (3). De første kristne regnet seg gjerne som en «tredje rase», slik Tertullian uttrykker det et sted (4). Dette skal selvfølgelig forståes på det åndelige plan, og ikke som en etnisk eller biologisk rase. De betraktet seg som et nytt folk, hvor Kristus forente de to eldre religiøse «raser»: hedningene og jødene.

Middelalderens kristne satte også skillelinjer mellom mennesker ut fra religiøse kriterier, og folk ble klassifisert som kristne, jøder og «vantro». De kristne mente at jødene var ekstra sta og trassige til å nekte å tro på Kristus, og dette var grunnen til at de ofte ble utsatt for ydmykelser, harde anklager og forfølgelser.

Den nye verden

Holdningene endret seg da Amerika ble oppdaget. Den første store bølgen av europeiske kolonister førte faktisk med seg en massiv ødeleggelse av prekolumbianske sivilisasjoner og en brutal slavebinding av Amerikas folk. Det er ikke noe som tyder på at tidens store oppdagelsesreisende var motivert av rasefordommer, men soldatene og handelsfolkene som fulgte i deres spor hadde ikke den samme respekten for andre mennesker. De drepte for fote for å ta landet i besittelse og tvang først indianerne og deretter negrene inn i slavekår for lettere å kunne utbytte arbeidskraften deres.

Samtidig begynte de utarbeide et rasistisk teorigrunnlag som skulle rettferdiggjøre deres handlinger.

Paven reagerte raskt. Den 2. juni 1537 utstedte pave Paul 111 bullen Sublimus Deus, som fordømte de som hevdet at «innbvggerne pa De vestindiske øyer og de sydlige kontinenter . . . skulle behandles som sjelløse dyr og bli utnyttet utelukkende for å tjene oss og øke vår rikdom». Paven uttalte høytidelig at «Idet vi ønsker å gjøre skaden god igjen, slår vi med dette fast og erklærer at nevnte indianere, så vel som andre folk som kristne kan komme til å møte på senere, ikke må bli frarøvet sin frihet og sine eiendommer uansett hva andre måtte hevde selv om de ikke er kristne, og at de tvertimot må få ha sin frihet og sine eiendommer i fred.»(5) . Pavens direktiver var så klare at de ikke var til å misforstå, selv om det dessverre ikke var så lett å sette dem ut i livet. Pave Urban VIII gikk senere så langt som å bannlyse de som holdt indianere som slaver.

Teologene og misjonærene hadde på sin side allerede begynt å ta de innfødte i forsvar. Bartolomé de Las Casas, en soldat som ble prest, senere dominikanermunk og biskop, kastet seg resolutt inn i kampen på indianernes side, og mange andre misjonærer fulgte hans eksempel. Dette førte til at Spanias og Portugals regjeringer ikke bare avviste teoriene om at indianerne var en lavtstående menneskerase, men også fastsatte lover som ga dem et visst rettsvern, noe som hundre år senere også skulle komme negerslavene fra Afrika til gode i en viss utstrekning. Las Casas var en. av de første som begynte å snakke om almene menneskeretter basert på enkeltmenneskets verd, uansett etnisk eller religiøs tilhørighet. På samme måte utviklet de store spanske teologene, juristene og menneskerettspionerene Francisco de Vitoria og Francisco Suáirez samme slags doktriner om alle menneskers og alle folkeslags grunnleggende likeverd. Men ettersom geistligheten i Den nve verden var sterkt avhengig av kallsrettsystemet, var det ikke alltid så lett for kirken å ta de nødvendige skritt for sette disse tankene ut i praksis.

Slavehandelen

Når det blir snakk om nedvurdering og forakt for andre raser, kan vi ikke unngå å komme inn på slavehandelen, selv om hovedmotivet var å skaffe billig arbeidskraft. Hundretusener av negerslaven ble kjøpt inn i Afrika og fraktet over til Amerika. De forhold de ble utsatt for under innfangning, fangenskap og transport var slik at mange døde allerede for de ble innskipet med kurs for den nye verden. Når de kom fram ble de satt til å utføre de hardeste og minst attråverdige jobbene, bokstavelig talt slavearbeid. Denne trafikken begynte i 1562, og av dette fulgte slaveri i nesten tre hundre år. Her finner vi igjen at både paven og mange teologer sto fram sammen med en rekke humanister og talte åpent imot denne praksisen. Leo XIII fordømte den kraftig i sitt rundskriv In plurimis av 5. mai 1888, hvor han også roste Brasil for å ha avskaffet slaveriet. Johannes Paul II vek ikke tilbake for å beklage det faktum at borgere av kristne nasjoner hadde deltatt i slavehandelen, da han talte for afrikanske intellektuelle i Yaoundé den 13. august 1985.

Kolonivelde og imperialisme, i motsetning til misjonsarbeidet

Paven hadde hele tiden omsorg for de innfødte folkeslag og ville at de skulle behandles med respekt, og derfor insisterte han stadig på at man måtte skjelne klart mellom misjonsarbeid og imperialistisk kolonipolitikk og ikke risikere å blande disse sammen. Og det var i denne ånd den hellige kongregasjon de Propaganda Fide ble nedsatt i 1622. I 1659 utstedte denne kongregasjonen en instruks for misjonsprester som skulle reise til Tongkin og Cochin-Kina, som gjorde klart rede for hva Kirken mente om disse menneskene som den nå hadde anledning til å forkynne evangeliet for (6).

Men mange steder var misjonærene sterkt avhengige av støtte fra de politiske makthaverne, og da kunne det være vanskelig for dem å holde kolonistenes maktbegjær i tømme. Og det hendte også at de støttet opp om dette, ut fra feilaktige bibeltolkninger (7) .

Pseudovitenskapelige raseteorier på 1700- og 1800-tallet

På 1700-tallet oppsto det en pesudovitenskapelig raselære, som var den rake motsetning til Kirkens lære. Den sto også i sterkt kontrast til de tanker og det engasjement som vokste fram blant en del humanistiske filosofer som arbeidet for at de svarte slavene skufle få, sin frihet og sitt menneskeverd tilbake, i stedet for bare å være handelsobjekter som slavebandlerne kunne omsette og behandle etter eget forgodtbefinnende. Denne raselæren prøvde å finne vitenskapelige begrunnelser for rasefordommene. Ut fra forskjeller i kroppsbvgning, ansiktstrekk og hudfarge prøvde den å utlede fundamentale biologiske og arvebetingede forskjeller som kunne bevise at de undertrykte folkene tilhørte «raser» som fra naturens side sto lavere både når det gjaldt biologiske, mentale, moralske og sosiale kvaliteter. Det var ved slutten av 1700-tallet at man først begynte å bruke ordet «rase» til å dele menneskeheten inn i biologiske grupper. I det derpå følgende århundre finner vi sågar at man forsøkte å se hele sivilisasjonens historie i biologisk kontekst, som en kamp mellom sterke og svake raser, og det var da selvfølgelig underforstått at taperne hadde dårligere arveanlegg enn seierherrene. Store sivilisasjonens forfall og undergang ble forsøkt forklart som rasemessig degenerering, dvs. at de rene rasene var blitt ødelagt som en følge av raseblanding (8).

Nazismens raseideer

Disse ideene fikk stor oppslutning i Tyskland. Det er en kjent sak at det totalitære Nazi-partiet la en rasistisk ideologi til grunn for sine vanvittige planer om å utrydde alle de som tilhørte såkalte «laverestående raser». Dette partiet ble ansvarlig for et av de frykteligste folkemord historien kjenner til. Disse vanvittige myrderiene rammet først og fremst jødene, men det var også andre som fikk unngjelde for den, som sigøynere, handikappede og sinnslidende. Det er lite som skiller mellom rasisme og «rasehygiene», og grensen mellom dem er alt for lett overskride.

Kirken nølte ikke med å ta til motmæle (9). Pave Pius XI ga en klar fordømmelse av nazismens doktriner i rundskrivet Mit brennender Sorge, og sa uttrykkefig fra at «Enhver som trekker rasen, folket, staten, . . .eller hvilken som helst annen samfunnsverdi ... ut av sin rette verdisammenheng og tilber den som en avgud, forvrenger og forfalsker den tingenes orden som Gud har skapt og fastsatt»" (10). Den 13. april 1938 lot paven Den hellige kongregasjon for seminarer og universiteter utsende et brev til alle rektorer og fakultetsdekanuser hvor han ba alle teologiprofessorer ta sine fagdisipliners metoder i bruk for å motbevise de pesudovitenskapefige halvsannheter som nazismen prøver å rettferdiggjøre raseideologien med (11). Allerede i 1937 hadde Pius XI begynt å forberede et annet rundskriv om menneskehetens enhet, som skulle fordømme rasisme og antisemittisme. Men han døde før han rakk å offentliggjøre dette. Etterfølgeren, pave Pius XII, tok enkelte deler at det med i sitt første rundskriv, Summi Pontificatus (12), og i sitt julebudskap i året 1942 sa han at til den juridiske positivsmens feilaktige postulater hørte «teorier som hevder at en nasjon, en rase, et folk eller en «rettsfølelse» kan gjøre krav på den høyeste myndighet og på å sette normer som ikke kan appelleres». Paven gikk ut med en inntrengende appell om å skape et nytt og bedre samfunnssystem: «En slik innsats er noe som hele menneskeheten skylder å gjøre, det er en gjeld vi står i til de hundretusener av personer som ikke har gjort seg skyldig i noe som helst, men som likevel er dømt til død eller gradvis utslettelse, bare fordi de tilhører den eller den rase eller nasjonalitet.»(13). I selve Tyskland gjorde den katolske kirken tapppert motstand, noe som pave Johannes Paul II omtalte den 30. april 1987 (14), da han besøkte Tyskland for annen gang. Selv om vi her har lagt vekt på nazismens drama, skal vi heller ikke glemme andre masseutryddelser og folkemord, som feks. armenernes skjebne like etter den første verdenskrig, eller da en stor del av Kambodsjas folk nylig ble drept av ideologiske grunner.

Slike forbrytelser må aldri ble glemt. De yngre og de kommende generasjoner må få kjennskap til disse uhyrlige handlingene som enkeltmennesker og hele samfunn er i stand til å begå når de lar hat og ringeakt få fritt spillerom.

I Afrika og Asia finnes det samfunn hvor det fremdeles er skarpe grenser mellom kaster og raser, og hvor det finnes sosiale skillelinjer som er meget vanskelig å overskride. Slaveriet som institusjon var mye mer utbredt for i tiden, men det er dessverre ikke helt forsvunnet ennå. Slike negative trekk som disse - og det hadde ikke vært vanskelig å regne opp flere beror ikke alltid på rasisme i strengeste forstand, men viser snarere at mennesket har en utbredt og beklagelig tendens til å utnytte andre for å vinne egen fordel, og som en følge av dette vil man gjeme se på ofrene som mindreverdige og laverestående vesener.

II. Rasisme i vår tid

Forskjellige former for rasisme i vår tid

Rasismen finnes fremdeles. Den stikker stadig hodet fram både her og der, og det hender den kommer til uttrykk i nye former som gir grunn til bekymring de være seg spontane, tolerert av offentligheten eller som en del av samfunnssvstemer. Og selv om raseskiller bygd på raseteorier bare forekommer unntaksvis i verden i dag, kan man dessverre ikke si det samme om utestengning, mobbing og aggresjon. Ofrene består av grupper av mennesker som skiller seg ut fra den dominerende gruppe, enten ved etniske, kulturelle eller religiøse trekk, og den dominerende gruppe tolker disse trekkene, som tegn på at iboende mindreverd, som rettferdiggjør diskriminerende atferd overfor dem. Og selv om rasediskriminering bygger på visse medfødte fysiske særtrekk som gjør det lett skille ut en viss gruppe og gjøre dem til ofre, er dette ikke annet enn et utslag av en grunnholdning som kan slå like negativt ut overfor enhver gruppe mennesker som skiller seg ut p en eller annen måte, enten det er etnisk, språklig, religiøst eller kulturelt.

Apartheid

Den mest åpenbare form for rasisme, i ordets egentlige forstand, ser vi i land hvor rasismen er blitt gjort til en del av samfunnssystemet, og blir understøttet av landets lovverk og domstoler. Den blir begrunnet av en ideologi som hevder at folk av europeisk avstamning står hovere enn de som er av afrikansk, indisk eller «farget» opphav, og noen baserer seg sågar på bibelsteder, som blir feiltolket. Dette systemet blir kalt «apartheid», eller «separat utvikling». Republikken SørAfrika, hvor dette systemet fremdeles er fremherskende, har lenge vært kjent for å sette skarpe grenser mellom svarte, fargede, indere og hvite på svært mange områder av samfunnslivet. Og til tross for at de hvite bare utgjør en minoritet er det de som har all politisk makt, og de regner seg selv som herrer over størstedelen av territoriet. Alle sørafrikanere er definert og registrert som tilhørende en av disse «rasene». Og selv om enkelte tegn til forandring har vært å se i løpet av de siste årene, er fremdeles det svarte flertallet utestengt fra effektiv representasjon i regjeringen og er i praksis bare som annenrangs borgere regne. Mange blir henvist til såkalte «hjemland» områder som ikke har ressurser til være selvforsynte, og som både økonomisk og politisk er helt avhengige av sentralmakten. De fleste kristne kirker i landet går imot raseskillepolitikken. Det internasjonale samfunn (15) og paven (16) har også kommet med sterk kritikk av systemet.

Sør-Afrika er et ekstremt eksempel på krass ulikhet. Men de undertrykte på sin side blir stadig mer utålmodige med tingenes tilstand. En annen sak er at en situasjon som denne også bærer i seg kimen til rasistisk ideologi hos de som blir undertrykt, noe som ville være like lite akseptabelt som den rasismen de er offer for i dag. Av denne grunn er det viktig å overvinne fordommene, slik at det kan bli mulig å bygge en framtid på prinsippet om alle menneskers likeverd. Og erfaringene har vist at det går an å få til en fredelig revolusjon i slike saker. Derfor er det viktig at både det internasjonale samfunn og hele det sørafrikanske samfunn gjør en kraftig innsats for å få i gang en konkret dialog mellom de involverte parter. Det er også viktig å fjerne den frykten som gjør at partene inntar en steil holdning overfor hverandre. Og like viktig er det å forhindre at andre utnytter indre konflikter til å bryte ned fred og rettferdighet (17).

Urbefolkningens situajon

I noen land blir urbefolkningen utsatt for ulike former for rasediskriminering. Disse menneskene er ofte de eneste gjenlevende rester av de som opprinnelig bodde der i landet, de siste overlevende etter veritable folkemord begått av innvandrere for ikke så svært lenge siden, eller stilletiende tolerert av kolonimaktene. Det er heller ikke uvanlig å se at disse urbefolkningene er blitt stående utenfor landets allmenne utvikling.

I og med at de blir henvist til avgrensede områder eller underkastet spesielle begrensninger som de nye herskerne ensidig påtvinger dem, befinner de seg ofte i alle praktiske henseender i samme situasjon som befolkningen under apartheid-regimer. Det er viktig å sikre urbefolkningenes rettigheter til landområder og sørge for at det finnes sosiale og politiske organisasjoner som gir dem muligheter til å ta vare på sin kulturelle identitet. Men det gjelder også i rettferdighetens navn å unngå at disse minoritetsgruppene, havner i en av to grøfter: for det første at de ikke blir låst fast til begrensede reservater for all framtid som fanger av sin egen fortid, og for det andre at de ikke blir tvunget inn i en assimileringsprosess som ikke tar hensyn til deres rett til egen identitet. Det er ikke lett å finne ideelle løsninger, og historien lar seg heller ikke omskrive. Men det bor kunne la seg gjøre å finne former for sameksistens som tar hensyn til urbefolkningenes sårbare stilling og gir dem muligheter til å beholde sin egen identitet samtidig som de kan være fullverdige medlemmer av samfunnet. De må selv kunne ta velge hvor mve de vil la seg integrere i storsamfunnet (18).

Diskriminering av religiøse minoriteter

Så finnes det også stater hvor lovverket i varierende utstrekning diskriminerer forskjellige religiøse minoriteter som ofte også har annen etnisk tilhørighet enn befolkningsmajoriteten og setter grenser både for deres rett til fri religionsutovelse og for deres samfunnsmessige rettigheter forøvrig. Slike religiøse og etniske kriterier blir brukt til å nekte disse menneskene statsborgerskap i det land hvor de bor og arbeider det meste de kan oppnå er en slags gjestestatus. Det hender også at den som omvender seg til kristendommen mister sitt statsborgerskap. Men selv der de ikke er utsatt for direkte overgrep, har de lett for å bli behandlet som en slags annenrangs borgere, både når det gjelder anledning til høyere utdannelse, boligstandard, yrkesmuligheter og særlig når det gjelder ansettelser i offentlige og administrative tjenester i lokalsamfunnet. Og i denne sammenheng må vi også nevne «sharia»-lovgivningen i land hvor majoriteten er muslimsk en spesiell religiøs lovgivning som griper direkte inn i dagliglivet, og som blir påtvunget andre grupperinger i samme land.

Sjåvinisme

Vi bør også komme inn på sjavinismen, en meget utbredt holdning blant slike som gjerne vil forsvare sin egen identitet ved å rakke sterkt ned på andre at de, i det minste på det symbolske plan, nekter anerkjenne dem som fullverdige mennesker. Denne atferden er utvilsomt en respons på et instinktivt behov for å beskytte sin egen gruppe og dens verdier, trosgrunnlag og skikker, når disse synes truet av andre grupper. Men det er lett å se hvilke ytterligheter en slik holdning kan føre til hvis den ikke blir holdt i sjakk og modifisert gjennom gjensidig åpenhet og utveksling av informasjoner. Hatet mot alle som er annerledes kan føre til utslettelse av hele kulturer, også kalt «folkemord», noe som henger sammen med krass intoleranse overfor alle som ikke ønsker full assimilering til den dominerende kulturform.

De politiske grenser faller ikke så ofte sammen med de etniske. Nesten alle stater, både eldre og nyere, har forskjellige minoritetsgrupper innenfor sine grenser. Når disse minoritetenes rettigheter ikke blir respektert, oppstår fiendskap som kan ta form som etniske konflikter og gi opphav til rasisme og stammemotsetninger. Da kolonimaktene trakk seg tilbake og det ble slutt på deres rasediskriminerende regime, var derfor ikke alltid de asiatiske og afrikanske statenes nyvunne frihet ensbetydende med at det ble slutt på rasismen. Folkegrupper med til dels meget forskjellige tradisjoner med ulike språk, kultur og religioner, skulle nå prøve å eksistere sammen innenfor de kunstige grensene som kolonimaktene hadde etterlatt seg, men de blir ofte hindret av gjensidige fiendtligheter som til dels kan karakteriseres som rasistiske. Stammemotsetninger slår ikke alltid ut i åpen strid, men de kan legge en effektiv bremse på samfunnets funksjoner, slik at mangt et godt tiltak løper ut i sanden. Det kan feks. forårsake mange problemer for kirkene hvis prester fra andre etniske grupper ikke blir akseptert. Og selv der hvor landets grunnlov formelt slår fast at alle borgere har lik rett for loven, hender det ikke sjelden at en eller annen etnisk gruppe dominerer over andre og nekter dem de fulle rettigheter som de har krav på (19). Det har da også hendt at slike situasjoner har slått ut i blodige konflikter som setter dype spor etter seg. Det har også hendt at myndighetene har benyttet anledningen til å bruke etniske rivaliseringen til å trekke folkets oppmerksomhet bort fra indre problemer, noe som er til stor skade for den allmenne velferd og rettferdighet som disse myndighetene egentlig er satt til å tjene.

Det er viktig å nevne også noen liknende situasjoner, som når hele befolkninger av forskjellige grunner blir drevet på flukt fra det land de opprinnelig hører hjemme i. Og i sin landflyktighet har de ofte ikke et hjem de kan kalle sitt eget. Andre folkegrupper får kanskje oppholde seg i hjemlandet sitt, men på nedverdigende og ydmykende betingelser (20).

Sosialrasistisk underykking av de svakeste

Det er ingen overdrivelse å hevde at det kan forekomme sosialrasisme innen et land eller innenfor en etnisk gruppe. Svært mange fattige bønder og landarbeidere feks. kan oppleve å bli behandlet uten hensyn til deres menneskeverd og rettigheter. De blir drevet bort fra jorda si, de blir utnyttet og holdt nede i uverdige økonomiske og sosiale kår av allmektige jordeiere som profiterer på myndighetenes aktive eller passive medvirkning. Dette er nye former for slaveri som en ofte kan støte på i den tredje verden. Det er ikke stor forskjell på de som regner andre som mindreverdige på grunn av rasen og de som betrakter sine medborgere utelukkende som mindreverdig arbeidskraft. I slike situasjoner må den sosiale rettferdighets universelle prinsipper komme til effektiv anvendelse. Det ville blant annet kunne forhindre at de overpriviligerte klasser henfallen til rasistiske følelser og holdninger overfor sine medmennesker, og bruker dem som et ytterligere alibi for å opprettholde urettferdige samfunnsstrukturer.

Innvandrerfrykt

Den spontane rasisme er et enda mer utbredt fenomen, særlig i land der innvandringen er stor. Det ser en på hvordan landets innbyggere reagerer på utlendinger, særlig hvis disse tilhører en annen religion eller etnisk gruppe. Fordommer mot innvandrere kan lett utvikle seg til overdreven nasjonalisme, som kan gå langt ut over grensere for rimelig fedrelandskjærlighet og utarte til direkte fremmedfrykt og rasehat. Slike negative holdninger springer ut av den irrasjonelle frykt som enkelte kan føle overfor andre mennesker og alt som er annerledes. Den som ligger under for slike følelser, vil nekte den andre retten til å være den han eller hun er, og vil i alle fall nekte dem retten til å være det «her i landet vårt!» Det hender selvfølgelig at det kan være vanskelig å opprettholde balansen mellom på den ene side folks rett til kulturell identitet og på den annen side rimelige krav til sikkerhet. Men slike problemer må løses med respekt for andre og med tillit til den berikelse som et fargerikt fellesskap kan by på. Enkelte store land i Den nye verden har fungert som kulturelle smeltedigler, noe som bare har gjort dem mer vitale. Men det er sterkt å beklage når flyktninger og innvandrere så ofte blir utsatt for mobbing og sjikane. Resultatet er jo bare at de i ennå sterkere grad blir henvist til hverandre, slik at de så å si lever i en ghettotilværelse som gjør det enda vanskeligere for dem å bli integrert i det samfunnet som nok har tatt imot dem, men som ikke er villig til å ønske dem velkommen på folkevis.

Den seiglivede antisemittismen

Et annet utslag av systematisk mistillit mellom raser, er antisemittismen. Med «holocausts» (21) redsler og grusomheter i ferskt minne kan man trygt si at antisemittismen har vært den mest tragiske form for raseideologi i vårt århundre. Likevel er den ikke helt forsvunnet enda. Det ser ut til at enkelte ikke har lært noe som helst av historiens forbrytelser. Det finnes organisasjoner, med underavdelinger i mange land, som fremdeles holder liv i antisemittiske rasemyter og utgir disse i stadig nye publikasjoner. Det har blitt flere terroristangrep mot jødiske personer og mot jødiske symboler i de senere år, noe som viser at det skjer en radikalisering innen de antisemittiske gruppene. Antizionismen, som setter spørsmålstegn ved staten Israel og dens politikk, og dermed ikke uten videre kan sidestilles med antisemittismen, tjener til til tider som et dekke for antisemittisk virksomhet og gir den ny tilførsel på næring og rekrutter. I tillegg til dette finnes det også land som legger urimelige vanskeligeheter og restriksjoner i veien for jøder som ønsker å emigrere.

«Rasehygiene»

Mange er redd for at nye og til nå ukjente former for rasisme kan komme til å vokse fram. Denne frvkten knytter seg særlig til bruken av kunstige befruktningsteknikker, som prøverørsbefruktning og genemanipulasjon. Og selv om disse metodene som skaper bekymring fremdeles kan være noe hypotetiske, bidrar de likevel til å gjøre folk oppmerk, på nye og foruroligende sider av menneskets makt over sin neste, og viser likeledes hvor nødvendig det er å finne fram til etiske prinsipper som kan dekke også slike situasjoner. Det er viktig at det så snart som mulig blir utarbeidet et lovverk som kan sette klare grenser slik at ikke disse teknikkene faller i hendene på uansvarlige og nedbrytende elementer som kunne finne på å prøve å avle fram bestemte mennesketyper, det være seg ut fra rasemessige eller andre kriterier. Dette ville kunne gi nytt liv til de morderiske mytene omkring «rasehygiene», som har skapt nok ulykke og lidelser som det er her i verden (22). Like kriminelt ville det være å benytte seg av abort- eller steriliseringskampanjer til å prøve å begrense fødselstallet innen bestemte etniske eller sosiale grupper. Hvis den absolutte respekten for hver og dets videreførelse etter Skaperens plan skulle forsvinne, er det fare for at alle moralske grenser for individets maktutfoldelse også vil bli borte, slik at det ville st en hvilken som helst trollmanns læregutt fritt å prøve å utforme menneskeheten i sitt eget forvrengte bilde.

Hvis vi skal kunne innta en fast holdning mot slike prosjekter, og hvis vi skal bli i stand til å utrydde rasistisk tenkemåte og rasistisk atferd fra det samfunn vi lever i, må vi holde fast på vår overbevisning om at hvert eneste menneske er verdifullt og at menneskeheten er eñ familie. Det er slike overbevisninger som utgjør moralens dypere kilder. Lover og regler kan nok verne om moralens' praktiske utøvelse, men de er i seg selv ikke i stand yil å forandre menneskenes hjerter. Tiden skulle nå være inne til å lytte til Kirkens budskap, som både legger et grunnlag for disse overbevisningene og viser hvordan de kan fungere i praksis.

III. Den kristne versjon: menneskehetens enhet og rasenes likeverd

Kort sammenfatning av kirkens syn

Kristendommens menneskesyn springer ut fra Bibelens åpenbaringer og blir belyst av disse, men det har også utviklet seg gjennom stadig kontakt med menneskers håp og erfaringer. Dette menneskesynet har påvirket Kirkens holdninger opp gjennom historien, som vi allerede har nevnt. Det Andre Vatikankonsil har tatt det opp og tilpasset det til vår tid gjennom flere sentrale tekster. Følgende utdrag gir et eksempel på dette: «Alle mennesker har en tenkende sjel og er skapt i Guds bilde; de har samme natur og opphav, og når de blir frelst av Kristus mottar de det samme guddommelige kall og deler samme skjebne; og i dette ligger en grunnleggende likhet mellom alle mennesker, noe vi må bli flinkere til å understreke.

Det er selvfølgelig ikke slik å forstå at alle mennesker skulle ha samme fysiske, intellektuelle eller moralske utrustning. Men vi må forhindre at noen mister grunnleggende individuelle rettigheter eller blir utsatt for sosial eller kulturell diskriminering ut fra kjønn, rase, farge, sosialeforhold, språk eller religion. Noe slikt er ikke i samsvar med Guds plan, og må derfor avvises.» (23).

Dette er noe som paver og biskoper ofte har gjentatt. Da for i eksempel pave Paul VI talte til det diplomatiske korps, spesifiserte han: «For de som tror på Gud er alle mennesker, selv de aller ringeste av dem, barn av den universelle far som skapte dem i sitt bilde og som styrer deres skjebne med omtanke og kjærlighet. Når Gud er vår far betyr det at alle mennesker er brødre. Dette er et sentralt punkt i den kristne universalime, et punkt som vi også har felles med andre store religioner, og et aksiom for den høyeste menneskelige visdom gjennom alle tider: nemlig å styrke menneskeverdet.» (24)

Dette ble senere bekreftet av pave Johannes Paul II: «Det at Gud har skapt mennesket i sitt bilde gir hvert enkelt menneske en enestående verdi, og det innebærer også at alle mennesker fundamentalt sett er like. For Kirken får denne likheten som bygger på menneskets eksistens, en helt spesiell dimensjon gjennom det brorskap som følger av Kristi, Guds sønns inkarnasjon ... I den forløsning som Jesus Kristus brakte oss ser Kirken ennå et grunnlag for menneskets rettigheter og plikter. Derfor er enhver form for rasediskriminering fullstendig uakseptabel.» (25).

Det naturgitte grunnlag for menneskenes likeverd

Prinsippet om alle menneskers og alle rasers likeverd er allerede fast forankret i vitenskap, filosofi og religioner. Den kristne tro respekterer denne intuitive bekreftelse og samstemmer gjerne i den. Den betyr et viktig bidrag til å samle alle gode krefter, slik at de i fellesskap kan trekke i samme retning, og legger et felles fundament for universelle resolusjoner, konvensjoner og internasjonale avtaler til vern om menneskerettighetene og til kamp mot all slags rasediskriminering. Det var dette pave Paul VI hadde i tankene da han snakket om «et aksiom for den høyeste menneskelige visdom gjennom alle tider». Men disse ulike innfallsvinklene er likevel forskjellige og befinner seg på forskjellige nivåer, og det er viktig å respektere og ta hensyn til hver enkelts egenart.

Vitenskapen gir viktige bidrag til å gjendrive de usanne påstandene som blir brukt til å rettferdiggjøre rasistisk atferd eller til trenere forandringer. I en erklæring fra UNESO den 8. juni 1951 uttaler en gruppe fremstående vitenskapsmenn: «Ekspertene er i det store og hele enige om at alle nå levende mennesker tilhører samme art, homo sapiens, og at de er nedstammer fra en og samme populasjon.» (26) Men vitenskap alene gir ikke fast nok grunn til å bygge en antirasistisk overbevisning på. Vitenskapens metoder gir ingen mulighet til å si det siste ord om mennesket og dets skjebne eller definere universelle moralregler som samvittigheten kan føle som bindende.

Filosofien, etikken og de store religionene er interessert i menneskenes opprinnelse, deres natur og deres skjebne på et plan som vitenskapen ikke kan følge opp. De prøver å basere respekten for menneskelivet på et fastere grunnlag enn skikk og bruk og tidsriktige meninger, for disse er alltid skiftende og ustabile. Derfor kan de på sitt beste favne om en universalisme som kristendommen baserer direkte på Guds åpenbaringer.

Det bibelske grunnlag: mennesket har verdi fordi det er skapt i Guds bilde

Bibelen sier at Gud skapte mennesket - mann og kvinne - i sitt bilde (27). Dette båndet mellom mennesket og Skaperen er selve grunnlaget for hver enkelts egenverdi og for de fundamentale rettigheter som ikke kan tas ifra oss fordi Gud selv står som garantist. Men til disse individuelle rettighetene svarer naturligvis plikter overfor andre. Verken samfunnet eller en enkelt person, verken staten eller noen annen menneskelig institusjon kan redusere et menneske, eller en gruppe mennesker, til å bli behandlet som en gjenstand.

Troen på at det er Gud som er menneskenes opphav går ut over, forener og gir mening til alle de delobservasjoner om evolusjon og samfunnsutvikling som vitenskapen kan legge fram. Den bekjenner ubetinget at alle mennesker er like for Gud. Med en slik åndelig ballast lar man seg ikke bondefange verken av de som prøver å manipulere med mennesker eller av de som prøver å undertrykke de svakeste ved hjelp av ideologisk propaganda. Troen på en Gud som har skapt menneskene i sitt bilde og som også vil frelse dem, utgjør en absolutt og ufravikelig fornektelse av all slags rasistideologi. Men det er fremdeles nødvendig å ta konsekvensene av dette: «Vi kan ikke be til Gud vår Far i sannhet, hvis vi ikke behandler alle mennesker som våre brødre, for alle mennesker er skapt i Guds bilde.» (28).

Menneskeheten er én familie

Den hellige skrift legger faktisk stor vekt på dette: at hele menneskeheten utgjør én familie, alle mennesker som Gud har skapt har samme opphav. Uansett hvilke forskjeller som kan ha vokst fram opp gjennom tidene, så har det vært Guds plan og mening helt fra begynnelsen at alle skal tilhøre samme familie. Menneskehetens enhet, i nåtid og for all framtid, kom klart til uttrykk allerede i det første menneske. Adam av adama, jorden - er et kollektivt entallsord. Det er mennesket som art som utgjør Guds «bilde». Eva, den første kvinne, blir kalt «mor til alle som lever» (29), «menneskeslekten stammer fra dem» (30), og alle tilhører «Adams ætt» (31). Som Paulus sa til atheneme: «Av én og samme rot har han skapt alle folkeslag, for å gi dem hele jorden til bolig, . . .», slik at alle kan si med dikteren at de er «av guddomsætt» (32).

Det ligger ingen motsigelse av denne universalismen i det at Gud utvalgte det jødiske folk. Dette var en guddommelig pedagogikk, som skulle sikre at troen på den ene og evige ble bevart og videreutviklet, slik at det kunne bli dannet et fundament for de oppgaver og det ansvar som senere skulle følge. Hvis Israels folk var seg bevisst at de hadde en spesiell pakt med Gud, så var de seg også bevisst at han hadde sluttet en pakt med hele menneskeheten (33), og at alle mennesker var kalt til frelse også i den pakt han hadde med jødene: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (34).

Det nye testamente

Det nye testamente forteller hvordan Kristus samler og frelser alle mennesker, og med dette understreker det igjen hvert enkelt menneskes verdi og menneskehetens fundamentale enhet, og viser hvilke plikter vi har overfor våre brødre.

Inkarnasjonens mysterium viser hvor høyt Gud verdsetter den menneskelige natur, siden han i sin Sønn ønsket å forene denne med sin egen natur uten å blande dem sammen og uten å skille dem. Kristus har faktisk på sett og vis forent seg med hvert enkelt menneske (35). Kristus er også «den usynlige Guds bilde» (36). Det er bare han som gir en fullkommen manifestasjon av Guds eksistens i den ydmyke menneskeskikkelse som han frivillig iførte seg (37). Det er derfor han er «den nye Adam», prototypen på en ny menneskelighet, «den førstefødte blant en mengde brødre» (38), hvor Guds bilde som synden hadde fortegnet, skulle gjenoppstå. Ved bli til et menneske av kjøtt og blod midt iblant oss, «steg Guds evige ord ned for å ta del i menneskenes verden» (39) for å gi oss del i sin guddommelighet. Guds frelserverk i Kristus er universelt. Det er ikke lenger rettet bare mot et utvalgt folk. Det er hele «Adams ætt» som er involvert og som blir «rekapitulert i Kristus», som St. Irenaeus uttrykker det (49). Med Kristus er alle kallet til troen og til å gå inn i en definitiv pakt med Gud (41), en pakt som ikke er avhengig av omskjæring, Moselov eller rase.

Denne pakten er fullkommengjort og forseglet ved Kristi offer, som frelste menneskene fra synden. Ved Kristi kors ble alle religiøse skillelinjer mellom det oppfylte løftes folk og resten av menneskeheten, skillelinjer som hadde stivnet til etniske grenser, opphever. Hedningene, som fram til da hadde vært «utelukket fra borgerskapet i Israel, uten del i paktene og Løftet.... var nå kommet nær ved Kristi blod» (42). Det er han som «har gjort de to til ett, revet ned skillemuren, tilintetgjort fiendskapet ... » (43) . Kristus ville forene jøde og hedning, «for at de to skulle bli én, ny skapning i ham». Denne nye skapning er et fellesnavn for de mange forskjellige folkegruppene som han har frelst ved korset som gjør fiendskapet til intet, forsonet med Gud og forenet i ett legeme, som er Kirken (44). Således er det nå «ikke lenger spørsmål om hellener eller jøde, omskjærelse eller ikke omskjærelse, om barbar, skyter, slave eller fribåren; da er Kristus alt i alle.» (45). Derfor har den troende, uansett tidligere tilstand, iført seg det nye menneske som kontinuerlig blir fornyet i sin Skapers bilde. Og Kristus samler til ett alle de Guds barn som var spredt omkring"(46).

Kristi budskap gir ikke visjoner bare om et åndelig fellesskap. Det gjør også viktige konkrete utslag i det daglige liv. Kristus var selv et eksempel på dette. Den rammen som miljøet i Palestina satte for nesten hele hans jordiske liv bød ikke på så mange anledninger til å møte mennesker av andre raser. Men han tok imot alle de mennesker som han kom i kontakt med, uansett hvilken bakgrunn de hadde. Han betenkte seg ikke på å omgås med samaritanene (47) og bruke dem som eksempel i en liknelse (48), til tross for at jødene foraktet dem og ikke regnet dem som rettroende. Alle som på en eller annen måte sto utenfor det gode selskap fikk nyte godt av hans frelsesgjerning: syndere og synderinner, prostituerte, tollere og hedninger som den syrofønikiske kvinnen (49). De eneste som han ikke kunne hjelpe var de som satte seg selv utenfor, som de selvgode fariseerne. Og han ga oss en alvorlig advarsel: vi skal dømmes ut i fra hvordan vi selv har opptrådt overfor de fremmede eller overfor de ringeste av hans brødre, for i disse møter vi Kristus, selv om vi ikke vet det (50).

Kristi oppstandelse og den Hellige Ånds gave ved pinse var begynnelsen til den nye menneskehet. Medlemsskap i denne nye menneskehet får vi ved tro og dåp, og ved frivillig å holde oss til evangeliet og handle etter dets ord. Disse gode nyhetene er tiltenkt alle raser «gjør alle folkeslag til disipler» (51).

Kirkens oppgave: virke samlende, vitne om enhet og arbeide for større enhet i verden

Kirken har derfor til oppgave å samle alle de som er frelst og forsonet med Gud og hverandre, og utgjøre «ett legeme og en ånd i Kristus» (52) midt i denne verden, og vitne for alle om respekt og kjærlighet. «Folkeslag under alle himmelstrøk» (53) var symbolsk representert i Jerusalem på pinsefesten, og på denne måten ble Babels forvirring (54) og spredning opphevet og beseiret. Som Peter sa, da han ble tilkalt til hedningen Cornelius' hus: «Nå har Gud vist meg at intet menneske må kalles vanhellig eller urent ... Gud gjør ikke forskjell på folk ... » (55). Kirkens høye oppgave er å begynne med seg selv og virkeliggjøre menneskenes enhet over og på tvers av alle etniske, kulturelle, nasjonale, sosiale og andre skillelinjer, slik at alle kan innse at alle slike inndelinger er foreldet nå som Kristus bar oppløst dem på korset. Med dette er Kirken med på å fremme broderlig sameksistens mellom alle mennesker. Det andre vatikankonsil ga en god definisjon av Kirken som «et sakrament, et tegn og et middel til å møte Gud og til enhet mellom alle mennesker» (56) ettersom «både Kristus og Kirken ... går på tvers av alle grenser mellom raser og nasjoner.» (57). Innenfor Kirken «må det ikke bli gjort forskjell på grunn av rase, nasjonalitet, kjønn eller sosial status» (58). Ordet «katolsk» betyr jo nettopp allmenn eller universell, og dette er et av Kirkens kjennemerker. Jo mer utbredt Kirken blir, jo mer allmenngyldig blir den. Kirken samler alle troende kristne fra alle verdens land og fra de mest forskjelligartede kulturer, alle under førerskap av hyrder fra sitt eget folk, - men alle deler de den samme tro og den samme nestekjærlighet.

Kirkens medlemmer har ikke alltid vært uten synd. Det har vært gjort mange feil som skyldes menneskers tankeløshet, men dette svekker på ingen måte de verv og oppgaver som Gud har gitt den i oppdrag å utføre. Disse oppgavene bidrar snarere til å bekrefte at Kirken ikke er menneskeverk, men en plan som går langt ut over menneskets egne krefter. Men nettopp derfor bor kristne mennesker bli mer bevisste på det kall de har til å være et tegn for verden. Hvis vi kunne fri oss fra alle tendenser til å diskriminere og gjøre forskjell på folk av ulik rase, av ulik etnisk, nasjonal eller kulturell bakgrunn, så ville verden lettere kunne se det nye ved forsoningens evangelium.

Etiske konsekvenser

Kristendommen slik vi ber har presentert den, medfører faktisk alvorlige etiske konsekvenser, som kan oppsummeres i tre nøkkelord: respekt for ulikheter, brorskap og solidaritet.

Det at alle mennesker og folkegrupper har samme verdi, betvr ikke at alle i et gitt øyeblikk har samme fysiske krefter, samme kulturelle begavelse, samme intellektuelle eller moralske styrke eller at de befinner seg på samme utviklingstrinn. Likhet er ikke det samme som ensretting. Det er viktig å akseptere at vi er forskjellige, og at vi kan utfylle og berike hverandre både kulturelt og etisk. Lik behandling vil derfor si at man i en viss grad tar hensyn til de ulikhetene som også minoritetene selv ønsker ivaretatt, samtidig som vi kan respektere hverandre og gjøre det som er best for fellesskapet og verdenssamfunnet i sin helhet. Men ingen folkegruppe kan gjøre krav på å ha noen naturlig fortrinnsrett framfor andre (59), og ingen har rett til diskriminere andre slik at det går ut over den enkeltes grunnleggende rettigheter.

Men gjensidig respekt er ikke nok, - vi må lære å bli som brødre. Drivkraften i en slik utvikling fram mot brorskap er intet annet enn nestekjærlighet, som også i stor grad utgjør selve kjernen i det kristne budskap: «Alle mennesker er mine brødre» (60). Nestekjærlighet er noe langt mer enn bare en vag følelse av velvilje eller medlidenhet. Den går ut på aktivt å prøve å hjelpe hvert eneste av våre medmennesker til slike levekår som alle har rett til: muligheter til å kunne overleve, til frihet og til utvikling under alle forhold. Den må gjøre hver og en av oss i stand til å se seg selv i Kristus, og til å kunne identifisere oss med alle andre menn og kvinner, slik Gud har påbudt oss å gjøre: «Elsk din neste som deg selv.»

Men det er ikke nok å se at vi er brødre heller. Vi må komme så langt at vi virkelig stiller oss solidariske med alle, og særlig er det nødvendig med solidaritet mellom rike og fattige. I sitt rundskriv «Sollicitudo Rei Socialis (30. des.1987), instisterer pave Johannes Paul II på gjensidig hjelp, «som et mønster for mellommenneskelige forhold i vår samtid ... og dette må aksepteres som en moralsk kategori. Når vi betrakter den gjensidige hjelp under en slik synsvinkel, blir solidaritet den tilsvarende sosiale og moralske holdning eller dyd» (61). Freden mellom folk og nasjoner står på spill: «Opus solidaritatis pax, freden er en frukt av solidariteten.» (62).

IV. Hvordan kristne i samarbeid med andre kan bidra til å fremme brorskap og solidaritet mellom rasene

Appell om holdningsendring, vektlegging av etiske verdier

Rasefordommene prøver frarøve menneskene deres likeverd og utgjør en hån mot Skaperen. Det er bare et eneste sted disse fordommene kan rykkes opp med roten, og det er der de blir til: i menneskenes hjerte. For det er innenfra, fra menneskenes hjerter, de gode og de onde tankene kommer (63), alt etter hvorvidt en person er åpen for Guds vilje både i naturens gang og i det levende ord eller om de lukker seg inne i egoistiske følelser ut fra frykt eller herskertrang. Vi må rydde opp i vårt forhold til andre. Rasistisk tenkning og rasistiske holdninger er en synd mot Kristi egne ord. For ham var ikke min «neste» bare de som tilhørte min egen stamme, mitt eget miljø, mitt land eller min religion; nei, det er hvert eneste menneske jeg møter på min vei.

Vi kan ikke bli kvitt rasefordommene med ytre midler alene, ikke med lover og vitenskapelige bevis. Det er slett ikke nok nedsette lovforbud og straffereaksjoner mot alle former for rasediskriminering: slike lover er lette å omgå hvis det samfunnet de er myntet på ikke aksepterer dem fullt og helt. Hvis et samfunn skal fri seg fra all diskriminering, må det utvikle en indre holdning og bygge på indre verdier som kan inspirere en rettferdig lovgivning, og deretter må denne overbevisningen om at alle har samme verdi praktiseres i det daglige liv.

Skape holdninger og vekke samvittigheten, ved å vitne om og forkynne den kristne lære

En virkelig holdningsendring kan bare komme som et resultat av en indre overbevisning en sann respekt for andre raser og folkegrupper. Og ved å legge det kristne syn på disse tingene klart og utvetydig fram, er Kirken med på å forme menneskenes samvittighet. Den oppfordrer særlig prester, forkynnere, lærere og kateketer til å forklare skriftens og tradisjonens sanne lære om at alle mennesker er Guds barn, at alle kan komme i Guds rike, budet om nestekjærlighet og hva det har å si, og hvordan det er umulig å forene rasediskriminering med frelsen i Jesus Kristus, som er åpen for alle mennesker i hele verden. All bruk av Bibelen til å rettferdiggjøre rasefordommer må avvises på det kraftigste. Kirken har aldri godkjent slike forvrengte fortolkninger av skriften.

Men det er ikke bare Kirken som former opinionen. Like viktig er det at hver enkelt kristen i sitt daglige liv bærer vitnesbyrd om respekt for fremmede, vilje til dialog, deling av godene, gjensidig hjelp og samarbeid med andre etniske grupper. Hvis verden skal bli overbevist om Kristi budskap, må de kristnes atferd være som en praktisk framføring av Hans liknelser. Nå må riktignok de kristne i alle ydmykhet innrømme at Kirkens medlemmer, på alle nivåer, slett ikke har levd konsekvent etter denne lære opp gjennom historien. Men det er likevel viktig at de ikke glemmer å forkynne hva som er riktig, selv om de selv kan streve med å følge det opp i praksis".

Ta rasismens ofre i forsvar

Men det er ikke nok med læresetninger, det er ikke nok å gå foran med et godt eksempel. Rasismens ofre, uansett hvem de måtte være, trenger hjelp og forsvar. Det er viktig å stå opp og gå imot alle slags diskriminerende handlinger som forer til forakt og utestengning, hva enten de er betinget av religion, politikk eller andre beveggrunner. Slike ting må bli trukket fram i lyset og kristisert uten nølen. Og det må arbeides aktivt for å fremme anstendig oppførsel og rettferdige lover og samfunnsstrukturer.

Det er stadig flere som blir oppmerksom på disse urettferdige forholdene, og som går til kamp mot alle former for rasisme. Noen har religiøse motiver, andre gjør det ut fra humanitære grunner. Det hender at dette inspirerer dem til å stå imot undertrykkende krefter, eller i all fall til å stå imot rasistisk opinionspress, og til å utsette seg for mobbing og arrestasjoner. Kristne nøler ikke med å ta sitt ansvar i denne kampen for sine brødre og sostres menneskeverd på alvor, samtidig som de ikke glemmer å anvende sin sunne fornuft og alltid foretrekker ikkevoldelige metoder (65).

Gripe inn overfor rasistene, men på en positiv måte og i evangeliets ånd

Selv om Kirken fordømmer rasismen, prøver den likevel å beholde en evangelisk holdning overfor alle, og dette er noe som den bor ta godt vare på. Den er ikke redd for å gå inn i en klar analyse av rasismens negative sider og gi en åpen fordømmelse både av disse og av de menneskene som setter dem ut i hver, men på samme tid prøver den å forstå hvordan disse menneskene kan ha gått seg så vill. Den vil gjerne prøve å hjelpe dem til finne en vei ut av denne blindgaten som de har gått seg fast i. Det er ikke Guds vilje at synderne skal dø, og på samme måte er Kirken mer interessert i å hjelpe dem hvis de selv ønsker å gjøre uretten god igjen. Den er også opptatt av å prøve å forhindre at ofrene skal bli nødt til gripe til voldelig motstandskamp, slik at de selv gjør seg skyldige i samme slags rasisme som de bekjemper. Kirken vil være et forsoningens sted og ønsker ikke å skjerpe motsetningene. Den oppfordrer alle til å handle slik at hatet kan bh fordrevet. Den forkynner kjærlighetens budskap. Den arbeider tålmodig for få i stand den holdningsendring som må til for at ikke strukturendringene skal være forgjeves.

Oppfordre skoler og undervisningsinstitusjoner til å lære sine elever til å respektere andre

Skolene spiller en avgjørende rolle som opinionsskaper i kampen mot rasismen. Kirken har alltid understreket hvor viktig det er at undervisningsinstitusjonene legger vekt på det som alle har til felles. Det er også viktig å vise at andre kan gjøre vår tilværelse rikere nettopp fordi de er annerledes. Det er vanlig at f.eks. historieundervisningen fremelsker fedrelandskjærlighet, men det er beklagelig når dette av og til fører til blind sjåvinisme og til at andre nasjoner blir nedvurdert og ringeaktet. I noen land har man tatt fatt på en gjennomgang og revisjon av lærebøker som forfalsker historien, som fortier tidligere rasistiske misgjerninger eller som prøver å rettferdiggjøre dem. Flere land burde nok følge dette eksempelet. På samme måte må samfunnsundervisningen rette seg inn mot å utrydde ureflektert diskriminering av mennesker fra andre etniske grupper. Skolene gir immigrantbarn stadig bedre anledning til å møte og omgås med barna fra mottakerlandet. En får håpe dette vil gi begge grupper anledning til å blir bedre kjent med hverandre, slik at de kan bli forberedt på å leve sammen i fred og harmoni.

Det ser ut til at dagens ungdom viser større motstandskraft mot rasefordommer enn tidligere. Dette gir håp for framtida, håp for en positiv utvikling som må næres og hjelpes videre fram. På den annen side er det trist å se hvordan andre ungdommer samler seg i gjenger for å øve vold mot visse rasegrupper, eller for å omdanne sportsbegivenheter til sjåvinistiske demonstrasjoner som ender opp i vandalisme eller massakrer. Så lenge de ikke får ideologisk støtte kommer rasefordommer ofte av uvitenhet om andre, en uvitenhet som gir næring til fantasi og frykt. I vår tid er det ikke vanskelig å gi unge mennesker anledning til å respektere og verdsette folk med annen bakgrunn enn de selv: internasjonale studentutvekslinger, reiser, språkkurs, vennskapsbyer, ferieleire, intemasjonale skoler, sports- og kulturbegivenheter.

Arbeide for å forbedre lover og forordninger (i forbibndelse med innvandring, arbeidslivet, osv.)

Opplysningsarbeid og holdngsskapende virksomhet må gå hånd i hånd med viljen til å omsette respekten for andre etniske grupper til lovgivning, og til å la dette få virke aktivt inn på regionale og nasjonale institusjoners utforming og virke.

Rasismen kan bare fjernes fra lovverket hvis den dør hen i menneskenes hjerter. Men vi kan ikke av den grunn la være å prøve å forbedre lover og regler. Så lenge det fremdeles finnes diskriminerende lover, må alle de som innser hvor perverse de er, ta ansvar for å påvirke og påskynde slike demokratiske prosesser som kan sette de juridiske lover i samsvar med moralens lover. Innenfor et lands grenser må loven nå være lik for alle borgere, uten å gjøre forskjell på dem. En dominerende gruppe må aldri kunne få gjøre som den vil med andre gruppers grunnleggende rettigheter, hva enten den er i flertall eller i mindretall. Det er viktig at etniske, språklige og religiøse minoritetsgrupper kan få nyte godt av samme ukrenkelige rettigheter som alle andre borgere innen samme stat, innbefattet retten til å leve sammen etter sine egne kulturelle og religiøse skikker. Det må stå dem fritt om de vil la seg integrere i storsamfunnet eller ikke (67).

Andre personer, som innvandrere eller flyktninger, har ofte en mer usikker status. Derfor er det desto mer viktig å anerkjenne deres fundamentale menneskerettigheter, og sikre at disse blir respektert. Det er nettopp slike mennesker som ofte blir offer for rasefordommer. Lovverket må passe på å verne dem mot all slags aggressiv atferd, og mot mennesker som prøver å utbytte disse sårbare gruppene økonomisk eller på andre måter, - det være seg arbeidsgivere, byråkrater eller andre.

De myndighetene som har samfunnsansvaret har selvsagt rett til å bestemme hvor mange flyktninger eller innvandrere landet kan ta imot. Ved slike beslutninger må de ta både den aktuelle og den framtidige sysselsetningssituasjon med i betraktning, men de må heller ikke glemme å se hvilken nød som driver menneskene. Staten må også sørge for at det ikke skapes en alvorlig sosial ubalanse som kan medføre sosiologiske fenomener som avvisning. Dette kan skje hvis en urimelig sterk konsentrasjon av folk fra en fremmed kultur oppleves som en direkte trussel mot mottakersamfutinets skikker og identitet. Hvis folk skal lære å akseptere forskjeller, må man ikke forvente at alt skal skje med det samme. En må regne med en viss tilvenningstid for å lære nye måter å leve sammen på og for å oppdage på hvilken måte de fremmede kan være til berikelse. Men så snart en utlending er sluppet inn i landet og aksepterer landets lover, har han eller hun rett til lovbeskyttelse under sitt opphold, langt eller kort.

På samme måte bør arbeidslivets lover ikke tillate at utlendinger som har fått arbeid i et land blir diskriminert i forhold til lokal arbeidskraft hvis de utfører samme slags arbeid, verken når det gjelder lønn, trygdeforhold eller pensjonsrettigheter. Det er nettopp i arbeidssituasjoner at det kan vokse større kunnskap og gjensidig aksept mellom mennesker fra ulike etniske og kulturelle bakgrunnen, og i slike situasjoner kan det vokse fram en solidaritetsfølelse som makter å overvinne fordommene.

På det internasjonale plan engasjerer paven seg i arbeidet mot rasismen, i samarbeid med FN

På det internasjonale plan er det viktig å fortsette med å utarbeide juridiske virkemidler som kan hjelpe til i kampen mot rasismen, og fremfor alt å sørge for at disse virkemidlene virkelig blir effektive. Som en reaksjon på nazismens uhyrligheter har FN gått helhjertet inn for å fremme respekten både for etniske grupperinger og for det enkelte menneske (68). FNs tjuende generalforsamling vedtok den 21. desember 1965 en internasjonal konvensjon om å fjerne alle former for rasediskriminering. Denne stipulerer bl.a. at «rasediskriminering kan ikke forsvares noe sted, verken i teori eller i praksis» (Forord, & 6). Den fremmer også lovforslag og rettslige virkemidler til å g'ennomføre disse ideene i praksis. Den ble satt i kraft den 4. januar 1969, og paven ratifiserte den formelt den 1. mai samme år.

Den 2. november 1973 bestemte FN seg for å proklamere et antirasistisk tiår, viet til kampen mot rasisme og rasediskriminering. Pave Paul VI ga straks uttrykk for sin «levende interesse» og «dype tilfredshet» over dette nye initiativet:

«Dette tiltaket som i høyeste grad er humant, vil nok en gang vise den dype enighet som består mellom paven og FN, selv om de arbeider på Forskjellige plan og med forskjellige midler.» (69)

FN's økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) har siden 1946 hatt en kommisjon for menneskerettigheter som igjen nedsatte en underkommisjon til å forhindre diskriminering og til beskyttelse av minoriteter.

Pavens bidrag fortsatte ved at hans delegasjoner har tatt del i flere viktige manifestasjoner av det antirasistiske tiåret samt i andre internasjonale konferanser på regjeringsplan (70). Det første antirasistiske tiåret ble fulgt opp med et nytt, som går fra 1983 til 1993.

Kristne organsasjoners innstats, mellomkirkelig solidaritet, økumenisk samirbeid

Disse tiltakene som paven har utført som høyt ansett medlem av det internasjonale samfunn, må ikke sees isolert fra de mange ulike tiltak som forskjellige kristne organisasjoner i hele verden har foretatt, og heller ikke fra det personlige engasjement som kristne enkeltmennesker har tatt med seg inn i sitt arbeid i samfunnets tjeneste.

I den forbindelse må en spesielt nevne den innsats som mange biskoper verden over har gjort. Som eksempel på dette kan vi nevne det arbeid som biskoper har utført i to land hvor raseproblemene oppleves ekstra sterkt, selv om måten de kommer til uttrykk på er ulike.

Det første eksemplet er hentet fra USA, hvor flere stater beholdt rasediskriminerende lover lenge etter at borgerkrigen (1861-65) var slutt. Det var først i 1964 at lov om borgerrettigheter opphevet alle diskriminerende lovbestemmelser. Dette var et stort framskritt, som hadde modnet gjennom lang tid og som var blitt framskyndet av utallige ikkevoldelige initiativer. Den katolske kirke bidro til denne prosessen både via sine mange undervisningsinstitusjoner og ved uttalelser og erklæringer fra biskopene (71).

Selv om dette arbeidet fortsetter, er det mye som fremdeles gjenstår før alle rasefordommer og all rasisme er fjernet, selv i dette landet som rasemessig vel må være en av de mest pluralistiske stater i verden. Et bevis på dette er den uttalelsen som styret for USAs´ katolske konferanse ga den 26. mars 1987, som pekte på den rasismen som fremdeles finnes i det amerikanske samfunnet, og som fordømte rasistiske organisasjoner som Ku Klux Klan og deres handlinger.

Det andre eksemplet er Sør-Afrikas kirke, som står overfor en helt annerledes situasjon.. Det er en velkjent sak at de sørafrikanske biskopene, ofte i vært samarbeid med andre kristne kirkesamfunn, har engasjert seg sterkt for likhet mellom rasene og mot apartheid. I den forbindelse kan vi nevne noen av de siste skrivene fra bispekonferansen, som hyrdebrevet fra 1. mai 1986 med den megetsigende tittelen «Kristent håp i den aktuelle krisesituasjon» (72) og brevet til statsoverhodet fra august 1986 (73).

Situasjonen i Sør-Afrika har fått mennesker over hele verden til å gi uttrykk for sin solidaritet med de som blir undertrykt av apartheid, og kirkens initiativer har også mottatt mye støtte (74). Disse initiativene er dessuten ofte økumeniske. Pave Johannes Paul II har også flere ganger overfor de katolske biskopene i Sør-Afrika gitt uttrvkk for at han er opptatt av disse problemene (75).

Da paven besøkte det sørlige Afrika, talte han den 10. september 1988 til alle biskopene i regionen, som var samlet i Harare, og trakk spesielt fram følgende: «Apartheidspørsmålet, sett som et system for sosial, økonomisk og politisk diskriminering, engasjerer dere som lærere og åndelige veiledere for deres menigheter, i et nødvendig og målrettet arbeid for å motvirke urett og for å kjempe for at denne politikken skal bli erstattet av en politikk som kan stå i samsvar med rettferdighet og kjærlighet. jeg vil oppfordre dere til fortsatt å holde besluttsomt og modig fast på de prinsipper som utgjør grunnlaget for en fredelig og rettferdig reaksjon på alle deres medborgeres legitime håp og forventninger. Jeg kjenner til de holdninger som konferansen av de sørafrikanske katolske biskoper har gitt uttrykk for opp gjennom årene, helt fra den første fellesuttalelsen i 1952. Både jeg og tidligere paver har ved flere anledninger henledet oppmerksomheten på apartheidsystemets urettferdighet. Nå nylig skjedde det overfor en gruppe kirkeledere fra SørAfrika på besøk i Roma. Jeg minte dem på at 'ettersom forsoning er et helt sentralt punkt i evangeliet, kan ikke kristne mennesker akseptere rasediskriminerende samfunnsstrukturer som krenker menneskerettighetene. Men vi må også innse at en forandring av samfunnsstrukturene henger uadskillelig sammen med en forandring av menneskenes hjerter. De forandringer vi søker har sin rot i kjærlighetens kraft, den guddommelige kjærfighet som enhver kristen handling og forvandling springer ut fra. (Tale til en fellesøkumenisk delegasjon fra Sør-Afrika, 27. mai 1988)».

Rasisme og fredsarbeid

Rasismen skaper ikke bare innenriksproblemer, den forgifter også det internasjonale klima og setter den fredelige sameksistens på spill. Hvis det ikke finnes rettferdighet i en så viktig sak som denne, vil det lett kunne bryte ut vold og kriger, og forholdet til naboland kan bli meget anstrengt.

Når det gjelder forholdet mellom forskjellige land, bor hensynet til prinsippet om likeverd mellom alle folk og nasjoner tilsi at ingen stater behandler andre ut fra rasefordommer. Hvis det oppstår spenninger mellom ulike stater, kan man fordømme de og de politiske beslutninger som motparten foretar, eller man kan kritisere opptreden man mener er urettferdig, men det går ikke an å fordømme et helt folk for det som ofte er ledernes feilgrep. Det er slike irrasjonelle og tankeløse reaksjoner som ofte kan fore til at rasefordommene får overtaket og forgifter forholdet mellom nasjonene i lang tid framover.

Verdenssamfunnet har ingen maktmidler å sette inn overfor stater som fremdeles har rasediskriminerende lover rettet mot sine egne innbvggere. Internasjonal lov gir likevel muligheter for å anvende et passende ytre press, som kan påvirke dem til planmessig å avskaffe rasistlovgivningen og heller innføre lover som tar hensyn til menneskerettighetene. Men de som utøver det internasjonale presset må utvise den største varsomhet i disse delikate situasjonene, slik at ikke disse ytre påvirkningene bidrar til å kaste vedkommende land ut i enda mer dramatiske indre konflikter.

De landene hvor det eksisterer alvorlige spenningsforhold mellom ulike rasegrupper, bor være klar over at en fred som ikke hviler på alle samfunnsgruppers enighet er meget skjør og usikker. Historien viser at jo lenger man nekter å la folk få nyte de grunnleggende menneskerettigheter, jo større er sjansen for det hele eksploderer i ukontrollert vold. Skal man komme fram til en ordning basert på lov og rett, må de stridende parter være villige til å la seg overbevise av de høyere åndsverdier som ligger til grunn for alle menneskelige samfunn og for alle fredelige relasjoner mellom ulike nasjoner.

Konklusjon

Arbeidet mot rasismen ser faktisk ut til ha blitt noe man ikke kan komme utenom, noe som har en bred forankring i menneskenes samvittighet. FN-konvensjonen av 1965 gir et kraftig uttrykk for denne overbevisningen: «Enhver overlegenhetsdoktrine basert på raseforskjeller er vitenskapelig uholdbar, etisk forkastelig og sosialt urettferdig og farlig.» (77). Kirkens lære gir en like sterk bekreftelse av dette: all rasisme står i krass motsetning til kristen tro og kjærlighet. Og likevel, på tross av denne våknende erkjennelse av menneskenes likeverd, finnes det fremdeles rasisme, og den dukker opp i stadig nye former. Den er et sår i menneskehetens side, som på mystisk vis stadig forblir åpent. Hver og en m derfor sette inn all sin kraft og all sin tålmodighet i arbeidet for å helbrede dette såret.

Man kan likevel ikke skjære alt over en kam. Det er mange gradsforskjeller og mange former for rasisme. Den egentlige rasisme går ut på å forakte en rase definert ut fra etnisk tilhørighet, hudfarge eller språk. Apartheidsystemet er den mest markerte og systematiske form for slik rasisme i dag, og her trengs det forandring så snart som overhodet mulig. Men det finnes mange andre former for utestengning og diskriminering som riktignok ikke benytter raseforskjeller som påskudd, men som har liknende virkninger. Det er viktig å kjempe mot enhver form for diskriminering. Men skulle vi peke ut noe bestemt land her, ville det lett kunne bli som å kaste stein i glasshus, rasediskriminering eksisterer i alle verdensdeler. Mange er i prinsippet motstandere av diskriminering, men gjør seg selv skyldig i det, i mange praktiske situasjoner.

Respekt for hver enkelt rase og for hvert enkelt menneske er det samme som å respektere menneskenes grunnleggende rettigheter, likeverd og fundamentale likhet. Dette er ikke det samme som å viske ut enhver kulturforskjell. Vi må heller lære å ha et positivt syn på Forskjeller mennesker og kulturer imellom, og se hvordan disse utfyller og beriker hverandre. En rett forstått pluralisme løser den snevre rasismes problemer.

Det er viktig å gi en klar fordømmelse av rasistisk teori og rasistiske handlinger. Bruken av juridiske og administrative virkemidler, eller gjennomtenkte ytre press, kan være på sin plass. Både de enkelte land og internasjonale organisasjoner har en hel rekke virkemidler til rådighet, og de bør oppmuntres til å ta disse i bruk. Hvert enkelt menneske har også et individuelt ansvar, men ingen må gå så langt at en urettferdig eller voldelig situasjon av den grunn skal bli byttet ut med en annen som er like urettferdig eller voldelig. Vi må alltid prøve å finne konstruktive løsninger.

Den katolske kirke støtter og oppmuntrer alle disse tiltakene. Paven har en viktig rolle å spille i henhold til sine spesielle oppgaver. Vi ber alle katolikker om å gå inn i et konkret samarbeide med andre kristne og med alle andre som har denne samme respekt for det enkelte menneske. Det Kirken først og fremst ønsker, er å endre de rasistiske holdningene, også de som eksisterer i dens eget miljø. Den vil særlig rette en appell til folks sans for religion og moral. Den stiller høye krav, men det eneste våpen den bruker er overtalelser i broderlig ånd. Den ber Gud forandre menneskenes hjerter. Den tilbyr et møtested for forsoning. Den vil gjerne støtte ethvert initiativ til å ønske menn og kvinner fra andre etniske grupper velkommen, til utveksling, samarbeid og gjensidig hjelp. Dens oppgave er å gi dette enorme prosjekt i brorskapets ånd en sjel. Til tross for dens medlemmers syndige begrensninger både for og nå, vet den at den er nedsatt som vitne om Kristi godhet på jorden, et tegn og et redskap for menneskehetens enhet. Det budskap den bringer til hver og en, og som den selv prøver å leve etter, er dette: «Hvert eneste menneske er min bror eller min søster».

3. november, 1988
Til liturgisk minne om St. Martin av Porres (født i Lima av spansk far og mor som var negerslave.)

Kardinal Roger Etchegaray
President, Kommisjonen for rettferdighet og fred

Jorge Mejia
Visepresident, Kommisjonen for rettferdighet og fred

Noter

1. Jfr. Ef. 2.14.1a. Vi skal ikke her prøve skrive noen fullstendig historisk studie av rasismen, heller ikke av kirkens holdninger til den. Vi vil heller trekke opp noen hovedlinjer og gi enkelte sentrale eksempler, idet vi legger vekt på kirkens lære og dens syn på rasismen. Det betyr ikke at vi vil prøve dekke over det faktum at også kirken, både dens ledere og medlemmer, til tider har gjort seg skyldige i nettopp dette som vi her vil kritisere.

2. Jfr. 2.mos. 19.5.

3. Jfr. Mok. 16.15, Mr. 28.19.

10. Ad Nat. 1,8, PL. 1.601.

11. Coleccion de documentos inéditos relativos al descubrimiento, conquista y organizacion de las antiguas posesiones espaolas de América y Oceania, vol. 7, Madrid, 1867, 414. Se også hvrdebrevet Pastorale officium, av 29. mai 1537 til erkebiskopen av Toledo i ibid. 414, og H. Denzinger A. Schoenmetzer, Enchiridion symbolorum, Barcelona, 1973.

12. «Ikke bruk noe slags press eller overtalelser for å få disse menneskene til å forandre sine ritualer, skikker og vaner, så sant de ikke åpenbart går på tvers av religion og moral. Hva kunne vel være mer absurd enn å prøve å flytte Frankrike, Spania, Italia eller et annet europeisk land til Kina? Ikke prøv å omvende dem til våre lokale skikker, men heller til troen ... Ikke prøv innføre europeisk skikker i stedet for de som folk allerede har, men vær heller nøye med at dere selv tilpasser dere til de lokale skikkene.» Collectanea S. Congreationis de Propaga da Fide sen Decreta, Instructioes, Prescripta pro apostolicis missionibus (1622-1866), vol. I, Roma, 1907, nr. 135; og Codicis Iuris Canonici Fontes (ed. kardinal J. Scrédi), Vatikanet, 1935, vol. VII, nr. 4463, p. 20.

13. Som f.eks. den velkjente fortolkningen som enkelte fundamentalister gir av Noas forbannelse av sin sønn Sem, som i sin sønnesønn Kana'an ble fordømt til å være sine brødres trell (jfr. 1. Mos. 9.24-27). De har misforstått den hellige tekstens betydning og meningsinnhold som refererte til en bestemt historisk situasjon: de problemfylte forholdene mellom Kana'anittene og Israels folk. I Sem eller Kana'an ville de gjerne se stamfaren til de afrikanske folkene som de hadde undertrykt, og derfor mente de at Gud hadde gitt dem et varig underlegenhetsstempel som tegn på at de alltid skulle være tjenere for de hvite.

14. Jfr.bl.a.J.A.Gonineaus verker, Essai sur L´inégalité des races humaines, 4 vol., Paris, 1853-55. Gobineau hentet sin inspirasjon fra Darwin og utvidet hans teser om det naturlige utvalg av biologiske arter, til også å gjelde samfunn og sivilisasjoner.

15. Den 25. mars 1928 utstedte paven en erklæring som fordømte antisemittismen: AAS XX (1928), 103.104.

16. AAS XXIX (1937),119.

17. Jfr. Documentation Catholique, (DC), 1938, 579-580. I en tale til medlemmene av Propaganda Fide-kollegiet den 28. juli 1938, sa pave Pius XI videre: «Katolsk betyr universelt, ikke rasistisk, ikke nasjonalistisk, i disse to ordenes separatistiske mening ... Vi ønsker ikke å skape noen skiller i den menneskelige familie ... Ordet «menneskeheten» viser klart hva mennesket er, Vi må proklamere at mennesket først og fremst utgjør en stor og enhetlig art, en eneste stor familie av levende vesener ... Det finnes bare en eneste universell «katolsk» menneskerase ... og innen denne finnes forskjellige variasjoner ... Dette er kirkens svar.», i L'Osservatore Romano (OR), 30. juli 1938, jfr. DC 1938, 1058 1061.

12. Jfr. Rundskrivet, Summi Pontificatus, 28. oktober 1939. AAS XXXI (1939), 481-509.

13. Julebudskap på radioen, 1942, nr. 20 og 70, AAS XXXV (1943), 14; 23.

14. Overfor biskopene på Kölnerbispedømmets bispemøte i Maternushaus pekte pave Johannes Paul II på de vitnesbvrd som ble gitt av kardinal grev Clemens August von Galen, karmelitteren Edith Stein, jesuitten Rupert Mayer og «utallige andre tapre vitner som sto fram på den religiøse troens eller på humanismens grunn sto fram og talte det umenneskelige tyranniet midt imot. Alle disse representerer det andre Tyskland som nektet å bøye seg for arrogansen og den rå makten, og som etter sammenbruddet var i stand til å danne en sunn kjerne og en kraftkilde for den storslagne moralske og materielle gjenoppbyggingen som fulgte etterpå» (OR, eng.utg. 18. mai 1987, 17).

15. Den 30. november 1973 nedsatte FN en internasjonal konvensjon til å bekjempe og straffe apartheidforbrytelser, Angående apartheids virkning for sysselsettingen, se også : ILO's sjuende regionale konferanse i Harare, Zimbabwe, fra 29. november til 7. desember 1988.

16. Paul VI, henstilling til FN's spesialkomité angående apartheid, 22. mai 1974 i AAS LXVI (1974),342 346; Johannes Paul 11, henstilling til samme komité, 7. juli 1984, i OR eng. utg., nr. 29, 16.7.1984, 11-12; tale til myndighetene og diplomatkorpset i Yaoundé, 12. august 1985, nr. 13, i OR, eng. utg., nr. 35, 2.9.1985, 8-9.

17. Jfr. Johannes Paul II's tale tildiplomatkorpset, 11. januar 1986, nr. 4, i OR, eng. utg., nr. 3, 20.1.1986, 1-4.

18. Jfr. fem av Johannes Paul II's taler:

til indianerne i Ecuador, i Latacunga, 31. januar 1985, i OR, eng. utg., nr. 9, 4.3.1985, 5-10.
til indianerne i Peru, i Cuzco, 3. februar 1985, i OR, eng. utg., nr. 12, 25.3.1985, 3-4.
til Australias urinnvånere, i Alice Springs, 29. november 1986, i OR, eng. utg., nr. 49, 9.12.1986,16-18.
til nordamerikanske indianere, i Phoenix, 14. september 1987, i OR, eng. utg., nr. 38, 21.9.1987, 21-22.
til indianerne i Canada, i Fort Simpson, 20. september 1987, i OR, eng. utg., nr. 40, 5.10.1987, 11-12. jfr. også Johannes Paul II's budskap på verdens fredsdag 1989: «Den som vil bygge opp freden, må respektere minoritetene».

19. For Afrikas vedkommende, se Paul VI, ,Africae terrarum, budskap til det katolske hierarki i Afrika, 20. oktober 1967, i AAS LIX (1967), 1073-1097; tale til Ugandas parlament, 1. august 1969, i AAS LXI (1969), 584-585; tale til diplomatkorpset, 14. januar 1978, AAS, LXX (1978), 172-173; Johannes Paul II, tale til myndighetene og diplomatkorpset i Yaoundé, 12. august 1985, nr. 13, i OR, eng. utg., nr. 35, 2.9.1985, 8-9.

20. Pave Johannes Paul II har ofte minnet om at det palestinske folk har like stor rett til landet som det jødiske folk.

21. Jfr. Johannes Paul II's tale da han besøkte synagogen i Roma, den 13. april 1986, i OR, eng. utg., nr. 16, 21.4.1986, 6 7.

22. Jfr. troslærekongregajonens instruks om troen på respekt for menneskelivet i sitt opphav og om forplantningens verdighet, Donum Vitae, 22. februar 1987, III: «Rasehygiene og former for diskriminering av mennesker kunne komme til å bli legitimisert; dette ville være en voldshandling og en alvorlig krenkelse av av enkeltmenneskets verdighet, av dets fundamentale rettigheter, og menneskers likeverd».

23. Konstitusjonen Gaudium et Spes, nr. 29, jfr. også ibid nr. 60 (angående retten til kultur); jfr. deklarasjonen Nostra Aetate, nr. 5; dekretet Ad Gentes, nr. 15; deklarasjonen Gravissimum Educationis, nr 1, (angående retten til utdannelse).

24. Tale til diplomatkorpset, 14. januar 1978, AAS LXX (1978), 172. Mange tidligere tekster gir uttrvkk for liknende tanker, særlig Populorum Progressio, nr. 47 og 63; pave Paul VI's budskap til folk som ble lest for Ugandas parlament den 1. august 1969 AAS LXI (1969), 580-586; Paul VI's apostoliske brev, Octogesima Adventiens nr 19, AAS LXIII (1971), 413; budskapet på verdens fredsdag 1971: «Hvert menneske er min bror».

25. Johannes Paul II's henstilling til FN's spesialkomité mot apartheid, 7. juli 1984, i OR, eng. utg., nr. 29, 16.7.1984, 11-12.

26. Le racisme devat le science, UNESCO, Paris, 1973, nr. 1, 369,

27. Jfr.. Mos. 1.26-27; 5.1-2; 9.6 det er forbudt utgyte blodet til mennesket som er skapt i Guds bilde.

28. Deklarasjonen Nostra Aetate, nr. 5, sitert i Johannes Paul II's tale til muslimsk ungdom i Casablanca, 19 august 1985, som legger til: «Denne lydighet mot Gud og kjærlighet til mennesket må føre til at vi repekterer menneskerettighetene, de rettighetene som er et uttrykkk for Guds vilje, og som er helt nødvendige for menneskets natur slik Gud har skapt den.» OR, eng. utg., nr. 37, 16.9.1985, 7.

29. 1. Mos. 3.20.

30. Tob 8.6.

31. Jfr. 1. Mos. 5.1.

32. Jfr. Ap.gj. 17.26, 28, 29.

33. Jfr. 1. Mos. 9.11 ff.

34. 1. Mos. 12.3; Ap.gj. 3.25.

35. Jfr. pastoralkommisjonen Gaudium et Spes, 22.

36. Kol 1.15; jfr. 2 Kor 4.4.

37. Jfr. Fil 2.6-7.

38. Rom 8.29.

39. Den romerske messebok, offertoriet.

40. Jfr. Adversus Haereses, 111, 22, 3: Herren er den som samler alle de spredte folkeslag som stammer fra Adam, alle språk og alle slekter inkludert Adam selv.» Irenaeus var inspirert av St. Paulus: Ef. 1.1O; Kol 1.20.

41. Jfr. Rom 1.16 17.

42. Jfr. Ef 2.11-13.

43. Ibid. 2.14.

44. Jfr. ibid. 2.15-16.

45. Kol 3.ll; jfr. Ga 3.28.

46. Jfr. Joh 11.52.

47. Jfr. Joh 4.4 42.

48. Jfr. Luk 10.33.

49. Jfr. Mark 7.24.

50. Matt 25.38, 40.

51. Matt 28.19.

52. Messeboken, eukaristiske bønner III

53. Jfr. Ap.gj. 2.5.

54. Jfr. 1. Mos 11.1-9.

55. Ap.gj. 10.28, 34.

56. Konstitusjonen Lumen Gentium nr. 1.

57. Dekretet Ad Gentes, nr. 8.

58. Lumen Gentium, nr. 32.

59. Jfr. Johannes XXIII's rundskriv Pace in Terris av 11. april 1963, som slutter seg til Pius XI's anklager mot den skandaløse tilstand at det fortsatt finnes ideologier som hevder at «noen mennesker eller nasjoner står fra naturens side over andre».

60. Tema for verdens fredsdag 1971.

61. Rundskrivet Solicitudo Rei Socialis, nr. 38.

62. Ibid., nr, 39.

63. Jfr. Mark 7.21-23.

64. Jfr. Joh 3.21.

65. Troslærekongregasjonens instruks, Kristen frihet og frigjøring, 22. mars 1968, nr. 78,79. «Dypt urettferdige situasjoner krever mot til å foreta vidtrekkende reformer og til å avskaffe urettferdige privilegier. Men de som nedvurderer reformveien og sverger til revolusjonsmyten, nærer ikke bare den illusjon at det å fjerne et onde i seg selv er nok til å skape et mer menneskeligsamfunn, de bidrar også til å innføre totalitære styreformer. Kampen mot urett er meningsløs hvis den ikke blir ført med det som mål å etablere en ny samfunnsorden og et nytt politisk system som står i samsvar med rettferdighetens krav. Og hvert trinn på veien mot denne nye orden må kjennetegnes av rettferdighet. Det dreier seg om å benytte seg av etisk holdbare virkemidler ... Nå som voldsteknologien er blitt så høyt utviklet og medfører stadig større faremomenter, blir det stadig mer klart at det man i dag kaller «passiv motstand» viser en vei som passer bedre over ens med moralske prinsipper, og som ikke har noen mindre sjanse for å lykkes».

66. Jfr. Esek 18.32.

67. Jfr. Johannes Paul II's budskap på verdens fredsdag 1989: «Den som vil bygge opp freden, må respektere minoritetene».

68. Spesielt: FN-charteret av 26. juni 1945, art. 1.3; menneskerettserklæringen av 10. desember 1948, art. 1, 2, 16, 26; FN's erklæring mot alle former for rasediskriminering av 20. november 1963.

69. Budskap til FN ved tjuefemårsdagen for menneskerettighetserklæringen, 10. desember 1973, AAS LXV (1973), 673-677. I anledning ovevnevnte tiår, utga Kommisjonen for rettferdighet og fred i 1978 en brosjyre med tittelen Kampen mot rasismen: Kirkens bidrag, skrevet av Roger Heckel, S.J., som ga en oversikt over dette emnet.

70. Særlig kan nevnes: den internasjonale konferanse om Namibia og menneskerettighetene (Dakar, 5. 8. januar 1976); verdenskonferansen for tiltak mot apartheid (Lagos, 22. 26. august 1977); møte mellom regjeringsrepresentanter med mandat til å lage et utkast til en erklæring om raser og rasefordommer (UNESCO, Paris 13. 21. mars 1978); verdenskonferansen om kampen mot rasisme og rasediskriminering (Geneve, 14. 25. august 1987); den andre verdenskonferansen om kampen mot rasisme og rasediskriminering (Geneve, l-12. august 1983).

71. Jfr. det viktigste dokumentet i det siste tiåret: «Våre brødre og søstre: et hyrdebrev om rasisme i vår tid)», utgitt i 1979.

72. Jfr. Origins, vol. 16, nr. I, II.

73. jfr. Or, eng. utg., nr. 46, 17.11.1986, 15.

74. Spesielt må nevnes det brevets om kardinal Roger Etchegarays den 8. mars 1986 til Denis Hurley, som da var president for bispemøtet, for anspore biskopene til å videreføre arbeidet og finne mulige tiltak som kunne gjøre slutt på konfliktene. Jfr. OR, eng. utg., nr. 17, 28.4.1986, 10.

75. Særlig i forbindelse med Ad limina-besøk, sist i november 1987. jfr. Johannes Paul II's tale i OR, eng. utg., nr. 49, 7.12.1987, 2.

76. OR, eng. utg., nr. 37, 12.9.1988, 3.

77. Paragraf 6 i forordet til den internasjonale konvensjon om å fjerne alle former for rasediskriminering, som ble vedtatt den 21. desember 1965 og satt i kraft den 4. januar 1969.