II: Frelsesmysteriet

I Kristi mysterium

7. De veier som dette århundres konsil har ført Kirken inn på, og som pave Paul VI pekte på i sin første encyklika, vil i lang tid fremover være de veier vi alle må følge.. Det er rimelig å spørre ved denne nye etappe: Hvordan, på hvilken måte bør vi fortsette? Hva bør vi gjøre for at Kirkens nye advent i sluttfasen av det annet årtusen skal kunne bringe oss nærmere ham som Skriften kaller «Fader til alle tider», Pater futuri saeculi? 21 Dette er det hovedspørsmål den nye pave må stille seg når han sier ja til sitt kall i troens og lydighetens ånd. Hans kall svarer til den befaling som Kristus gjentok flere ganger til Peter: «Vokt mine lam» 22. Det betyr: Vær hyrde for fårene i min kve. Og Kristus sa også til Peter: «Og når du har vendt om, styrk dine brødre» 23

Dette spørsmål, kjære brødre, sønner og døtre, krever et fast og vektig svar. Vårt svar må bli: Vår sjels higen går i en retning, den eneste retning for vår tanke, vår vilje og vårt hjerte: Til Kristus, vår Frelser, mot Kristus, menneskenes Frelser. Vi vil vende blikket mot ham, for det er ikke frelse i noen annen enn i ham, Guds sønn. Vi sier med Peter: «Herre til hvem skulle vi gå? Det er du som har det evige livs ord.» 24

Det må være ham vi søker gjennom Kirkens forståelse av seg selv, som ble betraktelig utviklet av konsilet. Gjennom alle grader av denne selvforståelse, gjennom all virksomhet hvor Kirkens vesen kommer til uttrykk og blir bekreftet, hele tiden må det være ham vi har som mål, han «som er hodet». 25 Han «ved hvem alt er skapt og ved hvem vi er til» 26, han som er både «veien og sannheten» 27 og «oppstandelsen og livet» 28. Når vi ser ham, ser vi Faderen 29. Han måtte gå fra oss 30 ved sin død på korset og derpå ved sin oppstigning til himmelen, for at Talsmannen skulle komme til oss og komme igjen og igjen som sannhetens Ånd 31. I ham er «alle visdommens og kunnskapens skatter» 32, og Kirken er hans legeme» 33. «Ved sitt forhold til Kristus er Kirken selv på en måte et sakrament eller tegn, og middel til inderlig forening med Gud og til å forene hele menneskeslekten» 34. Og opphavet til alt dette er han selv, han som er vår Frelser.

Kirken holder ikke opp å lytte til hans ord. Den leser dem om igjen og om igjen. Med den største hengivenhet rekonstruerer den hver detalj i hans liv. Hans ord blir lyttet til også av ikke-kristne. Og Kristi liv taler til mange som ikke kan si med Peter: «Du er Kristus, sønn av den levende Gud» 35. Han som er sønn av den levende Gud, taler til menneskene også som et menneske. Det er hans liv som taler, hans gode gjerninger, hans troskap mot sannheten, hans kjærlighet som omfatter alle. Og hans død på korset taler, det vil si hans ufattelige lidelse og ensomhet. Kirken holder aldri opp med å gjenoppleve hans død på korset og hans oppstandelse. Det er dette som danner grunnlaget for Kirkens daglige liv. Etter Kristi egen befaling, han som er vår Herre, blir eukaristien feiret uopphørlig. I den finner Kirken en «kilde til liv og hellighet» 36, et sikkert tegn på nåde og forsoning med Gud, og et løfte om evig liv. Kirken lever hans mysterium. Den henter sin kraft fra det, og søker stadig veier for å bringe sin Herres mysterium ut til menneskeheten, til folkeslag, nasjoner, nye generasjoner, og til hvert enkelt menneske. Det er som om den sier med apostelen: «Jeg besluttet at så lenge jeg var blant dere, skulle min tanke være Jesus Kristus, naglet til korset» 37. Kirken lever i frelsesmysteriet, som er blitt grunnprinsippet for dens liv og misjon.

Frelse som en ny skapelse

8. Verdens Frelser! I ham er den viktige sannhet om skaperverket åpenbart på en ny og herlig måte. Om denne sannhet vitner 1. Mosebok som sier flere ganger: «Gud så at det var godt» 38. Det gode har sitt utspring i visdom og kjærlighet. I Jesus Kristus får den synlige verden igjen sin opprinnelige forbindelse med Gud, visdommens og kjærlighetens kilde. Denne verden ble skapt av Gud for menneskene 39, men da synden kom, ble den «underlagt intetheten» 40. Men «så høyt elsket Gud verden at han gav sin enbårne sønn til pris» 41. Som forbindelsen med Gud ble brutt ved mennesket Adam, slik ble den gjenopprettet ved mennesket Kristus 42. Hvordan stiller vi oss i det 20. århundre til de overveldende og uttrykksfulle ord av hedningenes apostel om skapningen som «fremdeles stønner i fødselsveer» 43 og «lengter etter å få se Guds barn tre frem i all sin glans» 44 - skapningen som «var underlagt intetheten»? Umåtelige fremskritt, tidligere ukjent, har vært gjort i dette århundre når det gjelder menneskets herredømme over verden. Viser ikke disse fremskritt i seg selv på mangfoldige måter og i en grad som aldri før at skapningen i seg selv på mangfoldige måter, og i en grad som aldri før, at skapningen er «underlagt intetheten»? Det er tilstrekkelig å nevne enkelte forhold: Trusselen om forurensing av natur og miljø i områder med hurtig industrialisering; de væpnede konflikter som ustanselig bryter ut; muligheten for selvødeleggelse ved bruk av atom-, hydrogen- eller neutronbomber eller lignende våpen; mangel på respekt for det ufødte liv. Den nye tidsalders verden, den verden som har gjort erobringer på vitenskapens og teknikkens områder i tidligere ukjent grad, er ikke dette også den verden som «stønner i fødselsveer» 45 og lengter etter å få se Guds barn tre frem i all sin glans» 46?

I sin dyptpløyende analyse av «verden av i dag» kom det 2. Vatikankonsil frem til den synlige verdens viktigste realitet, som er mennesket. I likhet med Kristus trengte man gjennom menneskets bevissthet og berørte dets indre mysterium, det som i Bibelen og andre steder blir betegnet som dets «hjerte». Kristus, verdens Frelser, trengte inn i menneskets mysterium og kom inn til dets hjerte på en enestående måte som ingen kan gjøre ham etter. Med rette lærer derfor det 2. Vatikankonsil: «Sannheten er at menneskets mysterium bare kan belyses i det inkarnerte Ords mysterium. For Adam, det første menneske, var et forbilde på ham som skulle komme (Rom. 5, 14), Kristus Herren. Ved å åpenbare mysteriet om Faderen og hans kjærlighet kan Kristus, den nye Adam, vise mennesket hvordan det selv er fullt ut, og belyse dets herlige kall.» Og konsilet fortsetter: «Han som er «den usynlige Guds bilde» (Kol. 1, 15), han er selv det fullkomne menneske som gjenopprettet likheten med Gud i Adams barn, den likhet som hadde vært besudlet siden den første synd. Den menneskelige natur er blitt opphøyet til en uforlignelig verdighet også i oss, ved det faktum at han tok på seg denne natur, ikke opptok den i seg. For han, Guds sønn, forenet seg på en måte med hvert enkelt menneske ved sin inkarnasjon. Han arbeidet med menneskehender, tenkte med et menneskesinn, handlet med en menneskevilje. Født av jomfru Maria ble han, menneskenes Frelser, virkelig en av oss, lik oss i alle ting bortsett fra synden.» 47

Frelsesmysteriets guddommelige dimensjon

9. Når vi tar opp denne vektige konsiltekst til ettertanke, glemmer vi ikke et eneste øyeblikk at Jesus Kristus, den levende Guds sønn, ble vår forsoning med Faderen. 48 Det var han og han alene som virkelig imøtekom Faderen og hans evige kjærlighet, den Fader som i begynnelsen skapte verden, gav mennesket alle de skapte rikdommer og gjorde det «lite ringere enn Gud» 49 ved å skape det i Guds «bilde og lignelse» 50. Kristus og han alene stilte Gud Fader og Guds kjærlighet tilfreds, den kjærlighet som mennesket på en måte kastet vrak på ved å bryte den første pakt 51 og de senere pakter som Gud «igjen og igjen frembød for mennesket». 52 Verdens frelse, dette kjærlighetens mysterium hvorved skapningen ble gjenskapt 53, er i sin dypeste rot et menneskehjerte fylt av rettferdighet. Den fullkomne rettferdighet i Guds enbårne sønns hjerte ble til rettferdighet i mange menneskehjerter, i mennesker som er bestemt fra evighet av til å bli dannet i Guds sønns bilde og bli Guds barn, 54 som er kalt til nåde, kalt til kjærlighet. Jesus Kristus, et menneske, sønn av jomfru Maria og regnet som sønn av Josef fra Nasaret, forlot denne verden på Golgatas kors. Ved Kristi kors gir Gud seg på ny tilkjenne som den evige Fader som igjen kommer menneskeheten nær. I Kristus kommer han hvert menneske nær og gir det den hellige Ånd, sannhetens Ånd. 55

At Faderen gir seg til kjenne og at den hellige Ånd blir utgytt, forklarer meningen med Kristi kors og død og besegler frelsesmysteriet for evig. Skapelsens Gud har gitt seg tilkjenne som frelsens Gud, en Gud som er «tro mot seg selv» 56 og tro mot sin kjærlighet til menneskene, den han åpenbarte på skapelsens dag. Hans kjærlighet viker ikke tilbake for noe som hans rettferdighet krever. Derfor: «Han som ikke kjente til synd, ham har Gud gjort til synd for vår skyld.» 57 Når han har «gjort til synd» 58 ham som ikke kjente til synd, så var det for å åpenbare den kjærlighet som er større enn hele skaperverket, den kjærlighet som er større enn all synd, svakhet og«skapningens intethet». 59 Den er sterkere enn døden. Det er en kjærlighet som alltid er villig til å oppreise og tilgi, alltid rede til å gå «den fortapte sønn» 60 i møte. Den «lengter etter å få se Guds barn tre frem i all sin glans», 61 de som er kalt til å tre frem i herlighet. 62 Denne åpenbaring av Guds kjærlighet blir også betegnet som barmhjertighet. 63 Og i menneskehetens historie er denne kjærlighet og barmhjertighet blitt ikledd en menneskeskikkelse og har antatt et navn: Jesus Kristus.

Frelsesmysteriets menneskelige dimensjon

10. Mennesket kan ikke leve uten kjærlighet. Hvis det ikke får lære kjærligheten å kjenne, får møte den, oppleve den, får gi kjærlighet selv, får leve i nære kjærlighetsforhold, da står det uforstående overfor seg selv og dets liv blir uten mening. Her ligger grunnen til at Kristus Frelseren «viser mennesket hvordan det selv er fullt ut» som vi allerede har sagt. Dette er frelsesmysteriets menneskelige dimensjon, om vi kan bruke et slikt uttrykk. I denne dimensjon gjenfinner mennesket den storhet, verdighet og verdi som hører til dets natur. I frelsesmysteriet fremtrer mennesket på en ny måte og blir i en viss forstand skapt på ny. «Så er der ikke mer spørsmål om jøde eller hellener, om slave eller fribåren, om man eller kvinne, for dere er alle ett, i Kristus. Jesus.» 64 Den som vil forstå seg selv fullt ut, ikke bare ut fra tids bestemte, ufullstendige, overfladiske og endog illusoriske normer eller mål, han må komme Kristus nær. Han må komme til Kristus med sin uro, sin usikkerhet og endog sin svakhet og synd, med sitt liv og sin død. Det betyr også at han må gå opp i Kristus med hele sitt eget jeg, han må tilegne seg og oppta i seg inkarnasjonens og frelsens hele virkelighet for å finne seg selv. Om denne dyptgripende prosess skjer i ham, så bærer han frukt. Han ikke bare lovpriser Gud, han undrer seg også stort over seg selv. Hvor dyrebart mennesket må være i sin Skapers øyne, når det «vant så stor en frelse» 65, og når Gud «gav sin enbårne sønn» for at det ikke skulle gå fortapt, men få «det evige liv i eie»! 66

Denne dype undring over menneskets verdi og verdighet heter evangelium, det glade budskap. Den blir også kalt kristendom. Denne undring er bestemmende for Kirkens misjon i verden og kanskje særlig i verden av i dag. Denne undring, som også er en overbevisning og en visshet, er nær forbundet med Kristus. I sin dypeste rot er den troens visshet, men på en skjult og mysteriøs måte gir den liv til all sann menneskelighet. Den stadfester også Kristi plass i menneskehetens historie, med andre ord hans rett til borgerskap i verdens liv. Uten opphør betrakter Kirken hele Kristusmysteriet. Den vet med troens visshet at den frelse som ble vunnet ved korset, har gitt mennesket dets fulle verdighet tilbake.

Og dets liv i verden har fått mening, en mening som i betraktelig grad var gått tapt på grunn av synden. Det var for at dette skulle skje at frelsen ble fullbyrdet i påskemysteriet, gjennom korset og døden frem til oppstandelsen.

Kirkens fremste oppgave til alle tider og særlig i vår tid er å lede menneskenes blikk, å innstille hele menneskehetens bevissthet og liv mot Guds mysterium. Kirken skal hjelpe alle mennesker til å bli fortrolig med frelsen i Kristus Jesus i hele dens dybde. Det rører ved menneskets dypeste vesen, dets hjerte, samvittighet og livsførsel.

Kristusmysteriet som grunnlag for Kirkens misjon og for kristendommen.

11. Det 2. Vatikankonsil la ned et veldig arbeid i å utdype og fremme forståelsen av Kirken, den fulle og altomfattende forståelse som pave Paul VI skrev om i sin første encyklika. Denne Kirkens forståelse, eller snarere selvforståelse, er blitt til «i dialog». Før en dialog blir en samtale, må oppmerksomheten rettes mot «den andre», det vil si mot den person vi ønsker en samtale med. Det økumeniske konsil gav en kraftig spore til arbeidet med å fremme Kirkens selvforståelse ved et effektivt og velvalgt middel, nemlig ved å vise til et kart som gav oversikt over verden med dens forskjellige religioner. Kartet viste et fenomen som i tidligere tider var ukjent, men som er typisk for vår tid, nemlig ateisme i ulike former, først og fremst ateisme programmert, organisert og strukturert som et politisk system.

Hva religion angår behandlet man først religion som allment fenomen forbundet med menneskenes historie fra begynnelsen, dernest de ikke-kristne religioner, og til slutt kristendommen selv. Konsildokumentet om de ikke-kristne religioner er fullt av dyp aktelse for de åndelige verdier og den åndens forrang i menneskeslektens liv som finner uttrykk i religion og dernest i moral, med direkte virkning på hele kulturen. I de mange religioner så konsilfedrene med rette like mange gjenskinn av den ene sannhet, «spirer fra Ordet» 67 Dette bekrefter at det bare finnes et eneste mål for menneskeåndens dypeste higen, selv om veiene kan være forskjellige. Mennesket søker Gud, og gjennom Gud også sin fulle dimensjon som menneske, med andre ord den fulle mening med sitt liv. Jødenes religion ble viet særlig oppmerksomhet av konsilet på grunn av den store åndelige arv som er felles for kristne og jøder. Man gav også uttrykk for respekt for Islams troende. Også til deres tro har man tilknytning gjennom Abraham. 68

Fra den begynnelse som ble gjort av det 2. Vatikankonsil har Kirken og alle kristne nådd frem til en mer fullstendig forståelse av Kristusmysteriet, «det mysterium som har vært skjult fra tidenes opphav av» 69 i Gud, for å bli åpenbart i tidens fylde ved mennesket Jesus Kristus, og for å bli åpenbart fortløpende gjennom alle tider. I Kristus og gjennom Kristus har Gud åpenbart seg fullt ut for menneskeslekten og er kommet den nær. I og gjennom Kristus har mennesket vunnet full forståelse for sin egen verdighet, den høye stand det er opphøyet til, den umåtelige verdi det representerer som menneske. Og det har funnet meningen med sin eksistens.

Alle vi som er Kristi disipler, må derfor møtes og forenes rundt ham. Effektivt arbeid er nødvendig for å bli kjent med hverandre og for å fjerne hindringer som blokkerer veien til full enhet, som må omfatte enkeltkirkenes og kirkesamfunnenes liv, tradisjon, struktur og disiplin på forskjellige områder. Men vi kan og må straks stå samlet og vise verden vår enighet når det gjelder å forkynne Kristusmysteriet og frelsens guddommelige og menneskelige dimensjon. Vi må kjempe sammen med utrettelig utholdenhet for den verdighet som hvert menneske har fått og vedvarende kan få i Kristus, nemlig nåde til å bli Guds barn og evne til å erkjenne sannheten om seg selv. Sannheten om mennesket blir tillagt stor betydning i vår moderne verden, men for oss blir den bare klarere i lyset av den realitet som er Jesus Kristus.

Jesus Kristus er det faste punkt og sentrum i den misjon som Gud selv har betrodd menneskene. Vi må alle ta del i denne misjon og samle all vår kraft om den, siden den er mer nødvendig enn noen gang før for dagens menneskehet. Om denne misjon ser ut til å møte mer motstand i vår tid enn noen gang tidligere, da viser dette at den er mer nødvendig enn noensinne, og til tross for motstanden er den imøtesett med større forventning. Her berører vi indirekte den guddommelige «økonomis» mysterium som forbinder frelse og nåde med korset. Det var ikke uten grunn at Kristus sa at «det øves vold mot himlenes rike, der er voldsmenn som vil røve det til seg» 70. Og et annet sted: «Blant sine egne vet verdens barn å opptre klokere enn lysets barn» 71. Vi tar gjerne til oss denne kritikk. Vi ønsker imidlertid å ligne «Guds voldsmenn» som vi har sett så mange av i Kirkens historie og fremdeles ser i dag. Vi vil bevisst være med i den store misjon å gjøre Kristus kjent for verden og hjelpe hver enkelt til å finne seg selv i Kristus. Vi vil hjelpe nålevende slektledd, våre brødre og søstre, folkeslagene, nasjonene, statene, menneskeheten, utviklingsland og rike land, kort sagt, vi vil hjelpe alle å bli kjent med Kristus og «Kristi uuttømmelige rikdom» 72, siden denne rikdom er for alle og er alles eiendom.

Kirkens misjon og menneskets frihet

12. I dette misjonsfellesskap, som etter sitt vesen er bestemt av Kristus selv, må alle kristne finne frem til det som forener dem før den fulle enhet ennå foreligger. Dette er apostolisk og misjonerende enhet, misjonerende og apostolisk enhet. Takket være denne enhet kan vi sammen nærme oss den storslåtte arv av åndelige verdier som finnes i alle religioner, som det 2. Vatikankonsils dekret «Nostra Aetate» sier. 73 Sammen kan vi også nærme oss alle kulturer, alle ideologier, alle mennesker av god vilje. Vi møter dem alle med den aktelse, respekt og skjønnsomhet som siden aposteltiden har kjennetegnet den misjonerende holdning, misjonærens holdning. Det er tilstrekkelig å nevne apostelen Paulus og for eksempel hans Areopagustale i Aten 74. Den misjonerende holdning begynner alltid med en følelse av dyp aktelse for «det som bor i mennesket», 75 det som mennesket selv er kommet frem til i dypet av sitt sinn vedrørende de alvorligste og viktigste problemer. Det gjelder å respektere alt som er blitt bevirket av Ånden, som «blåser dit den vil». 76 Misjon er aldri nedbrytende, den løfter opp og bygger videre, selv om praksis ikke altid har svart til dette høye ideal. Og vi vet at den omvendelse eller forvandling som blir påbegynt ved misjonens arbeid, er nådens virke. Bare ved nådens hjelp kan mennesket gjenfinne seg selv fullt ut.

Alt som det 2. Vatikankonsil har erklært i dekretet om religionsfriheten, både første og annen del av dokumentet, blir derfor tillagt stor betydning av Kirken. 77 Vi vet med oss selv at den sannhet som er oss åpenbart av Gud, pålegger oss en forpliktelse. Særlig har vi en sterk følelse av ansvar for den åpenbarte sannhet selv. Av Kristus er Kirken satt som dens vokter og lærer. For å kunne vokte og lære den i dens helhet og renhet er Kirken blitt lovet en særlig bistand fra den hellige Ånd. 78 Ved utførelsen av dette oppdrag ser vi hen til Kristus selv, den første evangelist, 79 og også til hans apostler, martyrer og bekjennere. Når Kristus og senere apostlene forkynte den sannhet som ikke er av mennesker, men av Gud («Min lære stammer ikke fra meg, men fra ham som har sendt meg» 80), da bevarte de en dyp respekt for mennesket, for dets tanke, vilje, samvittighet og frihet 81, samtidig som de opptrådte med full åndelig kraft. Dette viser dekretet om religionsfriheten på en overbevisende måte. Slik blir menneskets verdighet selv en del av forkynnelsens innhold, uttrykt i en holdning til mennesket, om ikke nødvendigvis i ord. Vår tid synes å ha særlig behov for en slik holdning. Menneskets sanne frihet finnes ikke i alt som de ulike systemer og enkeltpersoner anser og utgir for frihet. Derfor blir Kirken ved sitt guddommelige oppdrag i enda sterkere grad en vokter av denne frihet, som er betingelse og grunnlag for menneskets sanne verdighet.

Jesus Kristus møter menneskene i alle tider, også i vår egen, med de samme ord: «Da skal dere lære sannheten å kjenne, og sannheten skal gjøre dere fri.» 82 Disse ord inneholder både et absolutt krav og en advarsel: Kravet om et ærlig forhold til sannheten som betingelse for virkelig frihet, og en advarsel mot all frihet som bare er illusorisk, overfladisk og ensidig, all frihet som ikke er grunnet på den fulle sannhet om mennesket og verden. Fremdeles i dag, etter 2000 år, ser vi Kristus som den eneste som bringer mennesket frihet grunnet på sannhet. Han befrir det fra alt som beskjærer, reduserer og så å si kutter av denne frihet ved roten, i menneskets sjel, hjerte og samvittighet. Takket være Kristus og gjennom Kristus er mange kommet frem til sann frihet og har lagt det for dagen endog i situasjoner under ytre tvang. Hvilken storslått bekreftelse på friheten i Kristus har de ikke gitt og gir de ikke fremdeles!

Da Jesus Kristus selv stod som fange for domstolen til Pilatus og ble forhørt av ham etter anklage fra medlemmene av Sanhedrin, svarte han da ikke: «Min oppgave er å vitne om sannheten, det er derfor jeg er født, det er derfor jeg er kommet til verden»? 83 Ved disse ord foran dommeren i det avgjørende øyeblikk var det som om han igjen ville bekrefte hva han hadde sagt tidligere: «Dere vil kjenne sannheten, og sannheten vil gjøre dere fri.» Gjennom de mange århundrer, de mange generasjoner, like fra apostlenes tid, er det ikke ofte Jesus Kristus selv som har stått frem ved siden av dem som er blitt stilt for retten for sannhetens skyld? Holder han noensinne opp å være den trofaste talsmann og forsvarer for dem som lever «i ånd og sannhet»? 84 Slik som han uopphørlig er deres talsmann for Faderen, er han det også i historien. Til tross for alle sine svakheter, som er en del av dens menneskelige historie, holder heller ikke Kirken på sin side opp med å følge ham som sa: «Den time skal komme, ja, den er alt inne, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere er det Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, må gjøre det i ånd og sannhet.» 85