IV: Kirkens misjon og menneskets skjebne

Kirkens omsorg for menneskets kall i Kristus

18. Vårt overblikk over menneskets situasjon i den moderne verden, nødvendigvis kort, får oss til å vende våre tanker og våre hjerter til Jesus Kristus og frelsesmysteriet. Der er spørsmålet om mennesket skrevet inn med en særlig kraft av sannhet og kjærlighet. Hvis Kristus «forenet seg med hvert enkelt menneske» 115, da lever Kirken mer i samsvar med sin natur og misjon når den trenger inn til dybdene i dette mysterium og inn i dets rike og uttrykksfulle språk. Det var ikke uten grunn at apostelen talte om Kristi legeme, Kirken. 116 Med grunnlag i hele den bibelske og patristiske tradisjon erklærte senere det 2. Vatikankonsil at Kristi mystiske legeme er Guds folk. Hvis det er riktig, da betyr det at hvert menneske ved å være lem på hans mystiske legeme mottar i sitt indre den livets ånde som kommer fra Kristus. Som legeme, som organisme, som samfunn vil også Kirken merke de samme guddommelige virkninger når den vender seg til mennesket, til dets reelle problemer, dets håp og lidelser, dets seire og fall. Den vil motta lys og styrke fra Ånden som kommer fra den korsfestede og oppstandne Kristus. Og det er på den grunn Kirken lever sitt liv. Kirken har bare det ene liv: Det som er gitt den av dens brudgom og Herre. Fordi Kristus forenet seg med den i sitt frelsesmysterium, må Kirken være nær forenet med hvert enkelt menneske.

Kristi forening med mennesket er i seg selv et mysterium. Av det mysteriet er det nye menneske født, kalt til å bli delaktig i Guds liv 117, og skapt på nytt i Kristus for å få del i nådens og sannhetens fylde. 118 Kristi forening med mennesket er kraft og kilde til kraft, som St. Johannes sier så klart i prologen til sitt evangelium: «Ordet gav dem kraft til å bli Guds barn.» 119 Mennesket blir forvandlet i sitt indre ved Kristi kraft, hans kraft er opphav til et nytt liv som ikke skal svinne bort og gå tapt, men vare evig. 120 Faderen har lovet og tilbudt det evige liv til hvert enkelt menneske i Jesus Kristus, sin enbårne sønn, som «da tidens fylde kom» 121, ble ikledd kjøtt og blod og ble født av jomfru Maria. Det evige liv er den endelige oppfyllelse av menneskets kall. Det er på en måte oppfyllelsen av den «skjebne» som Gud har forberedt for det fra evighet. Denne «guddommelige skjebne» går mot sin oppfyllelse til tross for alt det gåtefulle, alle de uløste problemer, tross alle svingninger og omskiftelser for den menneskelige skjebne i tidens verden. Mens alt dette nødvendig vis og uunngåelig fører til dødens grense og nedbrytelsen av det menneskelige legeme, øyner vi Kristus hinsides denne grense. «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal aldri i evighet dø.» 122 I Jesus Kristus, som ble korsfestet og lagt i graven og deretter oppstod igjen, «grydde vårt håp om oppstandelse - det strålende løfte om uforgjengelighet». 123 På veien mot oppstandelsen og uforgjengeligheten deler mennesket den lodd som den materielle verden er underlagt. Gjennom den legemlige død må det gå under Sammen med hele det synlige skaperverk. Vi søker å komme til en stadig dypere forståelse av den sannhet som menneskets Frelser har lagt i ordene: Ånden er det som gir liv, kjøtt og blod er til ingen nytte». 124 Selv om det kan synes annerledes, uttrykker disse ord den mest opphøyde erklæring om mennesket, nemlig at legemet er gitt liv ved Ånden.

Kirken lever i disse realiteter, den lever ved denne sannhet om mennesket. Mennesket er i stand til å gå ut over tidens grenser, men samtidig tenke med kjærlighet og omsorg på alt som berører menneskets liv og menneskets ånd innenfor tidens dimensjon. I menneskets ånd finnes en uro som aldri tar slutt. St Augustin nevner den: «Du skapte oss for deg selv, Herre, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» 125 Det er en skapende uro. I den banker og dirrer det dypest menneskelige, vår søking etter sannhet, det umettelige behov for det gode, hunger etter frihet, lengsel etter skjønnhet, og samvittighetens røst. Når Kirken søker å se mennesket som «med Kristi egne øyne», da forstår den bedre og bedre at den er vokter av en stor skatt, som den ikke har lov å sløse bort, men stadig må øke. Vår Herre Jesus sa: «Den som ikke samler med meg, han sprer.» 126 Det er en skatt av menneskelighet som er vokst i verdi ved at mennesket har fått barnekår hos Gud 127, et mysterium som ikke kan uttrykkes i ord. I Guds enbårne sønn er vi gitt «plass som sønner» 128, og ved ham kaller vi Gud «Abba, Fader». 129 For Kirken er denne skatt en mektig kraft som styrker dens indre enhet og gir mening til alt dens virke. Det er en kraft som forener Kirken med Kristi Ånd, den hellige Ånd som den fikk løfte om av Frelseren, han som også kontinuerlig meddeler den. Åndens komme ble åpenbart på pinsedagen og varer for alltid. Slik blir da Åndens kraft, 130, Åndens gaver 131 og Åndens frukt 132, åpenbart i mennesket. Dagens Kirke synes å gjenta med stadig større glød og styrke:

«Kom, hellige Ånd!» Kom! Kom!
«Tvett bort urenhetens spor,
lesk som dugg den tørre jord,
leg hvert sår som salve mild.
Bøy du det som hardt er blitt,
tin opp det som frøs så tidt,
led hver den som gikk seg vill.» 133

Denne appell til Ånden om å komme er svaret på all «materialisme». Det er materialisme av forskjellig slag som gjør menneskehjertet umettelig. Appellen eller bønnen høres fra mange kanter og synes også å bære frukt på flere måter. Kan man hevde at Kirken ikke er alene om denne bønn? Ja, fordi «behovet» for ånd kommer til uttrykk også hos mennesker utenfor Kirkens synlige grenser. 134 Blir kanskje ikke dette bekreftet ved den sannhet om Kirken som konsilet understreket så sterkt i den dogmatiske konstitusjon «Lumen Gentium» hvor det blir erklært at Kirken er «et sakrament eller tegn og et middel til inderlig forening med Gud, og til å forene hele menneskeslekten» 135? Ved påkallelse av Ånden, ved bønn om Åndens komme går mennesket inn i frelsesmysteriet i hele dets storhet. Forenet med Faderen og med hvert enkelt menneske meddeler Kristus her den hellige Ånd til oss uten stans, og Ånden virker sønnens sinnelag i oss og viser oss veien til Faderen. 136 Vår tid har en særlig hunger etter Ånden, fordi den hungrer etter rettferdighet, fred, kjærlighet, godhet, styrke, ansvar og menneskelig verdighet Kirken må derfor konsentrere og samle seg om frelsesmysteriet hvor den finner det lys og den styrke som er uunnværlig for dens misjon. For hvis mennesket som før sagt er veien for Kirken i dens daglige liv, da må Kirken alltid ha klart for seg at mennesket i Kristus har fått rang som Guds barn ved den hellige Ånds nåde 137, og at dets bestemmelse er ære og herlighet. 138

Ved å gjennomtenke alt dette stadig på nytt, ved å motta det i en stadig mer bevisst tro og alltid sterkere kjærlighet, gjør Kirken seg bedre skikket for den tjeneste for mennesket som Kristus Herren kaller den til når han sier: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene.» 139 Kirken utfører sin tjeneste ved å ha del i sin Herre og Frelsers «trefoldige embede». Denne lære og dens bibelske grunnlag ble viet stor oppmerksom het av det 2. Vatikankonsil, til stort gavn for Kirkens liv. For når vi blir klar over at vi har del i Kristi trefoldige misjon, hans trefoldige embede som prest, profet og konge 140, da forstår vi også bedre hva som må være gjenstand for tjeneste fra hele Kirken som Guds folk på jorden. Likeså forstår vi at hver enkelt av oss må ta del i denne misjon og tjeneste.

Kirkens ansvar for sannheten

19. I lyset av det 2. Vatikankonsils lære fremtrer Kirken som ansvarlig for Guds sannhet. Dypt beveget hører vi Kristus selv uttale: «Det ord dere hører, er ikke mitt, men min Fars, han som har sendt meg» 141. I vår Mesters erklæring merker vi ansvaret for den åpenbarte sannhet, som er Guds egen «eiendom». Endog han, den eneste sønn «som dveler i Faderens favn», 142 finner det nødvendig å understreke dette. Han handler i full troskap mot sannhetens guddommelige opphav når han som profet og lærer kunngjør denne. Kirken må vise den samme absolutte troskap både når den lærer og når den bekjenner sin tro. Troen som en helt egen overnaturlig dyd, inngydt i menneskets ånd, gjør oss delaktige i kunnskapen om Gud. Den er vårt svar på hans åpenbarte ord. Derfor er det nødvendig når Kirken bekjenner og lærer troen, at den strengt holder seg til Guds sannhet 143 og omsetter den i aktive holdninger bestemt av «lydighet i harmoni med fornuften». 144 Av omsorg for Guds Sannhet gav Kristus selv løfte til Kirken om en særlig bistand fra sannhetens Ånd. Han gav ufeilbarlighetens gave 145 til dem som han betrodde det mandat å kunngjøre og lære denne sannhet 146, et punkt som ble klart definert av det 1. Vatikankonsil 147 og gjentatt av det 2. Vatikankonsil. 148 Dertil har han utrustet hele Guds folk med en spesiell sans, et særlig trosinstinkt. 149

Vi er altså delaktige i Kristi profetiske misjon. Derfor tjener vi Guds sannhet i Kirken sammen med ham. Å være ansvarlig for denne sannhet betyr også å elske den og søke å forstå den mest mulig eksakt for å bringe den nærmere oss selv og andre. Den har en fylde av frelseskraft og herlighet, den er dyp, men samtidig enkel. Vår kjærlighet og vår streben etter å forstå sannheten må gå hånd i hånd, som Kirkens helgener bekrefter det i sin livshistorie. For dem strålte det sanne lys, det som belyser Guds sannhet og bringer Guds virkelighet nær. For de nærmet seg denne sannhet med ærbødighet og kjærlighet, i første rekke kjærlighet til Kristus, sannhetens levende ord, dernest kjærlighet til alt han har formidlet som menneske i evangeliet, tradisjonen og teologien. I dag trenger vi fremdeles og fremfor alt en slik forståelse og tolkning av Guds ord. Vi trenger en slik teologi. For Kirken, Guds folk, har teologien stor betydning, og har alltid hatt det. Den er nødvendig for at de på fruktbar måte, som klart tenkende og skapende mennesker, skal kunne delta i Kristi profetiske misjon. Når teologene som tjenere for Guds sannhet vier sine studier og sitt arbeid til en stadig dypere forståelse av sannheten, må de aldri miste av syne hvor viktig deres tjeneste er, som det er uttrykt i begrepet «intellectus fidei». Dette begrep uttrykker på en måte en funksjon i to retninger, på linje med sitatet fra St. Augustin: «Intellege, ut credas - crede, ut intellegas». 150 Det fungerer riktig når teologene søker å tjene læreautoriteten. Den er i Kirken betrodd biskopene, som med hierarkiske bånd er forenet med Peters etterfølger. Teologene må videre stille seg til tjeneste i undervisning og pastoral omsorg som er deres spesielle oppgaver, og i apostolisk virke sammen med hele Guds folk.

Som tidligere og kanskje mer enn tidligere er teologene og alle kunnskapsrike personer i Kirken kalt til å forene troen med lærdom og visdom for at tro og viten skal kunne virke sammen. Om dette leser vi i en bønn i liturgien til minne om kirkelæreren St. Albert. Det er en oppgave som i dag er blitt meget større fordi menneskene har nådd lenger i lærdom, både metodisk og hva angår kunnskaper om verden og mennesket selv. Det gjelder både de eksakte og de humanistiske vitenskaper, så vel som filosofien som er nær forbundet med teologien, slik det annet Vatikankonsil minnet om. 151

Når menneskenes allmene kunnskaper stadig blir utvidet og dertil differensiert, må også troslæren bli gjenstand for grundig forskning. Storheten i de åpenbarte mysterier må bli klarere fremstilt, og man må utdype forståelsen av sannheten, som har Gud som sitt eneste og høye opphav. Et visst mangfold hva metoder angår kan være tillatt og endog ønskelig i dette veldige arbeid. Men man kan ikke fravike enheten som grunnlag når det gjelder læren om tro og moral, som er arbeidets mål. Følgelig er det et ufravikelig krav at teologien samarbeider med læreautoriteten. Alle teologer må være helt på det rene med hva Kristus selv fastslo med sin erklæring: «Det ord dere hører, er ikke mitt, men min Fars, han som har sendt meg». 152 Ingen kan derfor gjøre teologi til rett og slett en fremstilling av sine egne ideer. Alle teologer må forstå at de har som oppdrag å lære sannheten, en oppgave som Kirken er ansvarlig for.

Delaktigheten i Kristi profetiske embede bestemmer hele Kirkens liv i dens grunnleggende dimensjon. En særlig delaktighet i profetembedet tilfaller Kirkens hyrder, de som stadig og på ulike måter lærer, forkynner og formidler læresetningene i kristen tro og moral. Deres lærevirksomhet, både dens misjonerende og dens alminnelige side, hjelper til å samle Guds folk rundt Kristus. Denne undervisning forbereder deltagelsen i eukaristien og viser veiene for det sakramentale liv. Bispesynoden i 1977 viet katekesen i den moderne verden en særlig oppmerksomhet. De bearbeidede resultater av dens drøftelser, erfaringer og forslag vil om kort tid foreligge i et spesielt pavelig dokument etter henstilling fra deltagerne i synoden. Katekese er en permanent og viktig form for kirkelig virksomhet, hvor Kirkens profetiske nådegave kommer til uttrykk. Vitnesbyrd og lære går hånd i hånd. Selv om det her i første rekke er tale om prestene, må vi også nevne det store antall menn og kvinner i de religiøse ordener som ofrer seg for kateketisk virksomhet av kjærlighet til sin guddommelige Herre. Og endelig må vi ikke glemme de mange legfolk som her finner uttrykk for sin tro og sitt apostoliske ansvar.

I økende grad må vi tilstrebe at de ulike former for katekese på forskjellige plan skal kunne vitne om hele Guds folks delaktighet i Kristi profetiske gjerning. Vi begynner på grunnplanet, med familiekatekesen, altså foreldrenes opplæring av sine barn i kristendom. Ut fra det faktum at Kristi profetiske gjerning gjelder alle, må Kirkens ansvar for Guds sannhet deles av alle, men på forskjellig måte. Hva skal vi i denne sammenheng si om spesialister i de ulike disipliner, representanter for naturvitenskap og humanistisk vitenskap, doktorer, jurister, kunstnere og teknikere, lærere på forskjellig nivå og innen de ulike fagområder? Som tilhørende Guds folk har de alle sin bestemte rolle i Kristi profetiske misjon og i tjenesten for Guds sannhet. De kan blant annet vise en oppriktig holdning til sannheten, uansett område. Når de underviser andre, kan de gjøre det slik at elevenes kjærlighet og rettferdighet utvikles. Ansvarsfølelse overfor sannheten er et av de viktigste kontaktpunkter mellom Kirken og det enkelte menneske, og det er et hovedkrav, avgjørende for menneskets kall innenfor Kirkens fellesskap. Kirken i dag, ledet av ansvarsfølelse overfor sannheten, må arbeide videre i troskap mot sin egen natur. Dette innebærer troskap mot den profetiske misjon som kommer fra Kristus selv: «Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere. - Motta den hellige Ånd!» 153

Eukaristi og bot

20. Kirken har del i frelsesmysteriet, det vil si i Jesu Kristi frelsesverk. Ved troskap mot ordet og tjeneste for sannheten har den del i sin Herres evangelium. Men ved en ydmyk holdning, full av håp og kjærlighet, har den også del i den kraft som utgår fra hans frelsesgjerning. Denne kraft blir uttrykt og bevart i sakramental form, særlig i eukaristien 154, som er sentrum og høydepunkt i det sakramentale liv. Ved sakramentene mottar hver enkelt kristen den frelsende kraft fra Kristi verk. Det begynner med dåpens mysterium. Ved dåpen blir vi «begravet» med Kristus for at vi også skal bli delaktige i hans oppstandelse 155 som Apostelen lærer. I lys av denne lære ser vi klarere hvorfor Kirkens og den enkelte kristnes sakramentale liv når sitt høydepunkt og sin fylde i eukaristien. Etter Kristi vilje er dette sakrament en stadig fornyelse av hans offer, det offer av seg selv som han frembød for Faderen på korsets alter. Faderen tok imot offeret, og til gjengjeld for dette totale offer fra sønnens side, han som «ble lydig til døden» 156, skjenket Faderen en gave til menneskene. Faderen, som selv er livets opphav og den opprinnelige livgiver, skjenket menneskene et nytt og evig liv i oppstandelsen. Det nye liv innebærer den legemlige forherligelse av den korsfestede Kristus, noe som ble et mektig tegn på den nye gave til menneskeslekten, den hellige Ånds gave. Gjennom Ånden blir det guddommelige liv, det liv som Faderen har i seg selv og gir til sin sønn 157, meddelt alle mennesker som er forenet med Kristus.

Eukaristien er det mest fullkomne sakrament. Ved å feire og motta eukaristien forener vi oss med Kristus i himmelen og på jorden, han som trer frem som vår hjelper for Faderen. 158 Men alltid blir vi forenet med ham gjennom hans offer. Det er ved det han har frelst oss, slik at vi «er kjøpt, og prisen betalt». 159 Prisen på vår frelse er et ytterligere bevis på menneskets verdi i Guds øyne og på vår verdighet i Kristus. For ved å bli «Guds barn» 160, ved å få sønnekår 161, blir vi også i likhet med ham «et herskerfolk og prester» og «et kongelig presteskap». 162 Det vil si at vi har del i den enestående og uforstanderlige gjenopprettelse av menneskets og verdens forhold til Faderen, virket én gang for alle av ham som både er den evige sønn 163 og et virkelig menneske. Eukaristien er det sakrament hvor vårt nye liv kommer mest fullstendig frem. Her er det at Kristus selv uopphørlig og stadig på ny måte gir det vitnesbyrd i den hellige Ånd til vår ånd 164 at hver enkelt av oss har adgang til forsoningens frukter. Han selv har som Guds sønn brakt oss forsoning med Gud, 165 og han har selv gjort og gjør forsoningen til en levende og virksom realitet iblant oss gjennom Kirkens tjeneste.

Det er en viktig sannhet både for lære og liv at eukaristien bygger Kirken 166, bygger den som Gudsfolkets virkelige samfunn, som de troendes forsamling med de samme enhetens tegn som hos apostlene og Herrens første disipler. Eukaristien bygger stadig på nytt dette samfunn og denne enhet, reiser og fornyer på Kristi offers grunn, da den er en feiring til minne om hans død på korset 167, prisen for vår frelse. I eukaristien berører vi på en måte mysteriet om Herrens legeme og blod, som selve innstiftelsesordene er et vitnesbyrd om. De samme ord som ble brukt ved eukaristiens innstiftelse, er de ord som stadig om igjen blir uttalt ved eukaristifeiringen av dem som er kalt til denne tjeneste i Kirken.

Kirken lever ved eukaristien, ved dette sakraments fylde. Dets veldige innhold og betydning er ofte blitt uttrykt av Kirkens læreembede fra de eldste tider og frem til våre dager. 168 Store anstrengelser har vært gjort for å trenge inn i læren om eukaristien, av teologer, av menn i bønn og med dyp tro, av asketer og mystikere, i full troskap mot det eukaristiske mysterium. Men vi kan likevel si med sikkerhet at vi bare er kommet til terskelen. For vi kan ikke gripe og omsette i ord hva eukaristien er i hele sin fylde, hva den uttrykker og hva den virker. I sannhet, eukaristien er det uutsigelige sakrament. For Kirken som Guds folk er det imidlertid viktigst å leve det eukaristiske liv, som ikke bare er en plikt, men fremfor alt en klar nådegave og en kilde til overnaturlig styrke. Kirken må stadig ha fremgang i det eukaristiske liv og den eukaristiske fromhet og vokse åndelig i en eukaristisk atmosfære.

Det er utillatelig å redusere dette høyhellige sakraments storhet og betydning i tanke, liv eller gjerning. Det er på samme tid et offersakrament, et fellesskapets sakrament og et nærværets sakrament. Selv om det er sant at eukaristien alltid har vært og fortsatt vil være det klareste tegn på søskenforholdet mellom Kristi disipler og bekjennere, må det ikke benyttes bare som en «anledning» til å demonstrere dette søskenforhold. Når Herrens legemes og blods sakrament blir feiret, da må hele storheten i det guddommelige mysterium respekteres, likeså den fulle betydning av det sakramentale tegn. Her er Kristus virkelig tilstede og blir tatt imot, sjelen blir fylt av nåde, og det blir gitt løfte om evig herlighet 169 Det må derfor være en selvfølgelig plikt å følge de liturgiske regler nøye og vise omhu i alt som gjelder gudstjenesten. Og det blir desto mer en plikt fordi Gud hengir seg til oss med grenseløs tillit i dette sakramentale tegn. Det er som om han ser bort fra vår menneskelige svakhet, vår uverdighet, vanens makt, rutine, og endog muligheten for forhånelse. Alle som tilhører Kirken, og særlig biskoper og prester, må være årvåkne og kjenne ansvar for at dette kjærlighetens sakrament er sentrum for Guds folks liv. Gjennom den eukaristiske gudstjeneste må Kristus få igjen «kjærlighet for kjærlighet» og i sannhet bli «vår sjels liv». 170 På den annen side kan vi heller ikke glemme de følgende ord av apostelen Paulus: «Så får da enhver prøve seg selv før han spiser av brødet og drikker av kalken». 171

Apostelens oppfordring viser, i det minste indirekte, at det er en nær forbindelse mellom eukaristi og bot. Og Kristi første ord da han begynte sin forkynnergjerning, innledningen til hans evangelium, var disse: «Vend om, og tro på evangeliet» (metanoeite) 172. Lidelsens, korsets og oppstandelsens sakrament synes derfor å forsterke dette kall i vår sjel på en helt særlig måte. Slik blir eukaristien og boten to dimensjoner i et sant kristenliv i samsvar med evangeliets ånd. Den Kristus som innbyr oss til eukaristiens feiring og måltid, er alltid den samme Kristus som formaner oss til bot og gjentar sitt «vend om» 173. Dersom vi ikke stadig på nytt bestreber oss på omvendelse, da vil heller ikke mottagelsen av eukaristien ha sin fulle frelsende virkning. Og vi vil miste, i det minste delvis, den spesielle villighet til å bringe Gud det åndelige offer 174 som på en så viktig måte gjør oss delaktige i Kristi gjerning som prest. Hos Kristus er den prestelige gjerning forbundet med hans offer, hans hengivelse til Faderen. Fordi hans hengivelse er uten grenser, vekker den en trang i oss mennesker som er underlagt så mange slags begrensninger, en trang til å vende seg til Gud på en stadig modnere måte og ved en konstant og stadig dypere omvendelse.

I de senere år er det blitt gjort meget i den kirkelige praksis for å fremheve fellesskapsaspektet ved boten og særlig ved botens sakrament. Dette er i overensstemmelse med de eldste tradisjoner i Kirken. Men vi kan ikke glemme at omvendelse er en indre og dypt personlig sak, noe den enkelte ikke kan overlate til andre eller til fellesskapet. Selv om deltagelse i botsgudstjeneste sammen med andre troende er en stor hjelp til personlig omvendelse, må selve omvendelseshandlingen i siste instans være en beslutning hos den enkelte. Som Salmisten må han stille seg foran Gud, og fra dypet av sin samvittighet, med sin opplevelse av skyld og i tillit til Gud bekjenne: «Mot deg - har jeg syndet». 175 Kirken holder trofast på sin århundrelange praksis når det gjelder botens sakrament, med personlig bekjennelse, anger og forsett om forbedring og soning. Derved forsvarer Kirken den enkelte menneskesjels rettighet, menneskets rett til et personlig møte med den korsfestede Kristus som meddeler syndenes forlatelse, med Kristus som gjennom presten sier i forsoningens sakrament: «Dine synder er deg tilgitt» 176 - «gå, og synd ikke mer». 177 Også for Kristus er det en klar rett å få møte alle de mennesker som han har gjenløst, få møte hver enkelt av oss i dette sentrale øyeblikk i sjelens liv, omvendelsens og tilgivelsens øyeblikk. Ved å ta vare på botens sakrament bekrefter Kirken sin tro på frelsesmysteriet som en levende og livgivende realitet, som svarer til menneskets indre virkelighet, til dets skyld og også til samvittighetens lengsel. «Velsignet er de som hungrer og tørster etter Guds rettferdighet, for de skal få stillet sin sult.» 178 Botens sakrament er middel til å mette mennesket med rettferdighet fra Frelseren selv.

Kirken i vår tid samler seg på en særlig måte om eukaristien. Man ønsker at det eukaristiske fellesskap må bli et tegn på alle kristnes enhet som litt etter litt vokser frem. I en slik situasjon må man føle et sterkt behov for bot, både i dens sakramentale form 179 og som holdning. Den sistnevnte side ved boten er omtalt av Paul VI i den apostoliske konstitusjon «Paenitemini» 180. Å omsette «Paenitemini»s lære i praksis, er en oppgave for Kirken. Det er et emne vi må utforske grundig og tenke gjennom i fellesskap. Nye avgjørelser må fattes i pastoral kollegial ånd og med respekt både for ulike tradisjoner og for menneskenes forskjellige livsforhold i dag. Men det er sikkert at Kirken i den nye adventstid, den Kirke som uten opphør forbereder Herrens gjenkomst, må være eukaristiens og botens Kirke. Bare når man ser dens liv og arbeid i dette åndelige lys, fremtrer den som Kirken «in statu missionis», den guddommelige misjons Kirke, slik det 2. Vatikankonsil har fastslått.

Det kristne kall til tjeneste og kongeverdighet

21. Bildet av Kirken som Guds folk ble helt fra grunnen bygget opp av det 2. Vatikankonsil. Kristi trefoldige misjon ble fremhevet. Ved å delta i hans misjon blir vi i sannhet Guds folk. Blant andre sider ved det kristne kall belyste man også den funksjon som kan beskrives som «kongelig». Hvis vi her skulle legge frem konsilets lære i hele dens rikdom, måtte vi henvise til tallrike kapitler og paragrafer i konstitusjonen «Lumen Gentium» og mange andre konsildokumenter. Men et trekk som synes å skille seg ut, er delaktigheten i Kristi kongelige misjon, det vil si gjenoppdagelsen av den spesielle verdighet i eget og andres kall som kan beskrives som «kongeverdighet». Denne verdighet kommer til uttrykk ved villigheten til å tjene, ved etterfølgelsen av Kristi eksempel, han som kom «ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene». 181 I lys av Kristi holdning er det bare mulig å «være konge» i egentlig forstand ved å «være tjener», men å «være tjener» krever så mye åndelig modenhet at det faktisk må betegnes med ordene: «være konge». For å kunne tjene andre på en rett og effektiv måte må vi ha herredømme over oss selv, være i besittelse av de holdninger som gjør et slikt herredømme mulig. Vår deltagelse i Kristi «kongelige funksjon» (munus), er nær forbundet med alle områder av kristen og menneskelig moral.

Det 2. Vatikankonsil holder frem for oss et fullstendig bilde av Guds folk. Man minner om prestenes plass i Kirken, men også om legfolkets, om hierarkiets stilling, foruten om ordenssamfunnenes. Dette bilde ble ikke tegnet bare ut fra sosiologiske forutsetninger. Kirken som menneskelig samfunn kan selvfølgelig undersøkes og beskrives ved hjelp av de kategorier som vitenskapen bruker ved undersøkelsen av et hvilket som helst samfunn. Men disse kategorier er utilstrekkelige. For hele samfunnet av Guds folk og for hvert enkelt medlem er det ikke bare spørsmål om medlemskap i et egenartet samfunn. For hver enkelt og for alle er et særlig «kall» nødvendig. Ifølge apostelen Paulus' lære som allerede er nevnt og som Pius XII minnet oss om i så vakre ord 182, er Kirken som Guds folk også «Kristi mystiske legeme». Å være lem på hans legeme forutsetter et særlig kall, forbundet med nådens frelsende virke. Når vi har dette samfunn av Guds folk i tankene, så stort og så umåtelig mangeartet, må vi derfor først og fremst ha Kristi oppfordring for øyet: «Følg meg». 183 På en måte er hans oppfordring rettet til hvert medlem av samfunnet, dette samfunn av disipler som følger Kristus, hver på sitt vis, noen ganger bevisst og konsekvent, andre ganger ikke så bevisst og svært lite konsekvent. Samfunnet har således en dypt «personlig» side og dimensjon. Men tross alt det ufullkomne i dette fellesskaps liv på det menneskelige plan, er dette ikke desto mindre et autentisk samfunn fordi fellesskapet her er med Kristus selv. I det minste bærer alle hans uutslettelige merker i sin sjel.

Det 2. Vatikankonsil var i særlig grad opptatt av å vise hvordan dette «ontologiske» samfunn av disipler og bekjennere må bli et samfunn som bedre og bedre forstår sitt eget liv og sin egen virksomhet, også menneskelig sett. Konsilets initiativ er blitt fulgt opp av nye tiltak av apostolisk og organisatorisk art og fra synodenes side. Men det er en sannhet vi alltid må ha i tankene. Ethvert initiativ som skal virke til en ekte fornyelse i Kirken og hjelpe til å utbre det sanne lys som er Kristus 184, må grunnes på full bevissthet om den enkelte kristnes kall. Man må forstå ansvaret for den helt særegne nåde som blir gitt til hver enkelt person og som bevirker at enhver kristen i Guds folks samfunn kan være med og bygge opp Kristi legeme. Dette prinsipp er grunnloven for all kristen praksis, apostolisk og pastoral virksomhet, personlig indre liv og fellesskapets liv. I de rette perspektiv må det også bli gjort gjeldende for hele menneskeslekten og for ethvert menneske. Også paven og enhver biskop må anvende dette prinsipp på seg selv. Prester og ordensfolk må være trofaste mot dette prinsipp. Det er grunnen som vi alle må bygge vårt liv på, ektefeller, foreldre, menn og kvinner under forskjellige forhold og i ulike yrker, fra dem som innehar de høyeste stillinger i samfunnet til dem som utfører de enkleste oppgaver. For det er nettopp dette som er prinsippet for den «kongelige tjeneste». Det pålegger hver enkelt av oss å følge Kristi eksempel og kreve av seg selv nøyaktig det vi er blitt kalt til, det vi personlig har forpliktet oss til ved Guds nåde for å svare på vårt kall.

Troskap mot Guds kall ved Kristus innebærer et felles ansvar for Kirken som det 2. Vatikankonsil ønsker at alle kristne skal oppdras til å ta del i. I Kirken, samfunnet av Guds folk under den hellige Ånds ledelse, har hver enkelt «sin særlige gave» som apostelen Paulus lærer. 185 Selv om «gaven» er et personlig kall og utgjør en personlig form for deltagelse i Kirkens frelsesbringende virksomhet, så tjener den også andre, idet den bygger Kirken og de søskensamfunn som har sitt virke på ulike livsområder her på jorden.

Troskap mot vårt kall, det vil si villighet til en «kongelig tjeneste», har stor betydning for de mange oppgaver, særlig de mer krevende som i høy grad har innvirkning på vår nestes liv og på hele samfunnet. Man må særlig fremheve gifte menneskers troskap mot sitt kall, slik det uoppløselige sakramentale ekteskap krever. Til prestene stilles det krav om en lignende kallstroskap, på grunn av det uutslettelige preg som er satt i deres sjel ved prestevielsens sakrament. Når vi i den latinske Kirke mottar dette sakrament, forplikter vi oss med vitende og vilje til å leve i sølibat. Enhver av oss må derfor gjøre alt han kan for ved Guds nåde å være takknemlig for denne gave og trofast mot det bånd han har tatt på seg for alltid. Han må vise troskap på samme måte som ektefolk, for de må bestrebe seg av all makt på å leve sammen i sitt ekteskap. De skal bygge opp familiefellesskapet ved dette kjærlighetens vitnesbyrd, og oppdra nye generasjoner av menn og kvinner som i sin tur er villige til å vie hele sitt liv til et kall, til den «kongelige tjeneste» som Jesus Kristus har gitt oss sitt eksempel og det vakreste forbilde på. Hans Kirke som består av oss alle, er «for mennesker» i den forstand at vi kan nå frem til å «bli konger» ved å bygge på Kristi eksempel 186 og samarbeide med nåden som han har vunnet for oss. Det vil si, vi kan utvikle vår natur og bli modne mennesker. Et modent menneske er en person som fullt ut bruker den frihet som Skaperen skjenket ham som gave da han kalte ham til liv som menneske «i sitt bilde, etter sin lignelse». Frihetens gave blir fullt ut virkeliggjort når et menneske helt gir seg selv med hele sin person og med en bruds kjærlighet til Kristus, og ved Kristus til alle dem han sender det til. Slik blir den satt ut i livet av menn og kvinner som er helt viet til ham i overensstemmelse med de evangeliske råd. Her finner vi idealet for det religiøse liv, praktisert av ordener og kongregasjoner i fortid og nåtid, og av sekularinstituttene.

I vår tid blir det stundom hevdet, om ikke med rette, at frihet er et mål i seg selv. Man mener at mennesket er fritt når det bruker friheten etter eget ønske, og ser dette som et mål for individ og samfunn. I virkeligheten er friheten en gave bare når vi vet å bruke den bevisst til det som er vårt sanne vel. Kristus lærer oss at dens beste bruk er kjærlighet, uttrykt i hengivelse og tjeneste. Til dette «liv i frihet har Kristus frigjort oss» 187 og fortsetter han å frigjøre oss. Her er kilden hvor Kirken uavbrutt henter inspirasjonen, kallet og drivkraften for sin misjon og tjeneste for hele menneskeheten. Sannheten om menneskets frihet er prentet i frelsesmysteriet med uutslettelig skrift. Kirken er en sann tjener for menneskeheten når den vokter denne sannhet med utrettelig aktpågivenhet, brennende kjærlighet og en moden holdning, og når den forkynner denne gave innen hele sitt eget samfunn og gir den konkrete former ved hver enkelt kristens troskap mot sitt kall. Dette bekrefter hva vi før har sagt, at mennesket er og alltid vil være «veien» for Kirkens daglige liv.

Vår mor som vi skjenker vår tiltro

22. Når jeg nå ved åpningen av dette nye pontifikat vender mine tanker og mitt hjerte til menneskenes Frelser, ønsker jeg med dette å trenge inn til de dypeste pulsslag i Kirkens liv. Hvis Kirken virkelig lever sitt liv, er det fordi den kan hente liv fra Kristus. Han ønsker alltid bare ett, nemlig at vi skal ha liv, og det i overflod. 188 Hans egen fylde av liv er også for oss mennesker. Følgelig blir Kirken en kirke av virkelig levende mennesker først når den blir ett med alle frelsesmysteriets rikdommer. Menneskene har liv fordi det blir gitt dem innenfra ved sannhetens Ånd 189 og de lever i den kjærlighet som den hellige Ånd har utgytt i deres hjerter. 190 Målet for all tjeneste i Kirken, det være seg apostolisk, pastoral, prestelig eller episkopal tjeneste, er å opprettholde denne dynamiske forbindelse mellom frelsesmysteriet og hvert enkelt menneske.

Dersom vi innser at dette er vår oppgave, da forstår vi bedre hva det betyr når vi sier at Kirken er mor. 191 Vi forstår også hva det betyr når vi sier at Kirken trenger en mor, til alle tider, men særlig i vår tid. Vi skylder fedrene fra det 2. Vatikankonsil en særlig takk fordi de uttrykte denne sannhet med dens rike mariologiske lære i konstitusjonen «Lumen Gentium». 192 Inspirert av konsilets lære erklærte Paul VI Kristi mor for «Kirkens mor» 193, en tittel som er blitt kjent viden om. For hans uverdige etterfølger må det derfor være tillatt å vende seg til Maria som Kirkens mor mot slutten av disse refleksjoner som det synes betimelig å gjøre seg ved begynnelsen av hans tjeneste som pave. På grunn av den evige Faders uutgrunnelige utvelgelse 194 og ved spesielt virke av kjærlighetens Ånd 195 gav hun menneskelig liv til Guds sønn, «han som er alle tings opphav og mål» 196, han som meddeler utvelgelsens nåde og verdighet til hele Guds folk. Derfor er Maria Kirkens mor. Med klare ord og på en måte som er lett forståelig for enhver sjel og ethvert hjerte har hennes sønn utvidet grensene for hennes moderskap. Da han var løftet opp på korset, betegnet han sin kjære disippel som hennes sønn. 197 Den hellige Ånd inspirerte henne til å forbli sammen med apostlene i den sal hvor de vanligvis holdt til. Her var hun fordypet i bønn og forventning etter Herrens himmelfart og inntil pinsedagen, da Kirken ble født i synlig form, da den kom frem fra mørket. 198 Alle senere generasjoner av disipler, alle som bekjenner og elsker Kristus i likhet med apostelen Johannes, har i åndelig forstand tatt denne mor inn i sitt hjem. 199 Slik ble hun delaktig i frelseshistorien og i Kirkens misjon helt fra begynnelsen, det vil si fra bebudelsens øyeblikk. Også alle vi som utgjør vår tids slektsledd av Kristi disipler, ønsker å forene oss med henne på en særlig måte. Vi gjør det i tilknytning til våre eldste tradisjoner og med full respekt og kjærlighet til medlemmene av alle kristne samfunn.

Vi gjør det fordi vi blir drevet av en dyp trang til tro, håp og kjærlighet. I denne vanskelige og ansvarsfulle fase i Kirkens og menneskeslektens historie føler vi et særlig behov for å vende oss til Kristus, som er Kirkens Herre og historiens Herre på grunn av frelsesmysteriet. Vi tror at ingen kan føre oss inn i de guddommelige og menneskelige dimensjoner i dette mysterium slik som Maria kan det. For ingen er blitt ført inn i det av Gud selv slik som hun. Den helt særegne nåde som følger det å være Guds mor, ligger nettopp i dette.. Hennes verdighet som mor er enestående, noe tilsvarende vil aldri mer forekomme i menneskeslektens historie. Men Maria, Kristi mor, har også en enestående plass i Guds plan for menneskenes frelse. Hennes delaktighet i frelsesmysteriet er unik, både i dybde og rekkevidde.

Vi kan si at frelsesmysteriet fikk form under hjertet til en jomfru i Nasaret da hun uttalte sitt «Det skje -». Dette hjerte, samtidig en jomfrus og en mors hjerte, har alltid siden fulgt sønnens virksomhet. Under den hellige Ånds særlige virke har det gått ut til alle dem som Kristus har omsluttet med sin uoppslitelige kjærlighet. Derfor må hennes hjerte ha en mors utrettelighet. Det mest karakteristiske ved den morskjærlighet som Guds mor føyer inn i frelsesmysteriet og inn i Kirkens liv, er dens usedvanlige nærhet til mennesket og alt som hender mennesket. Denne nærhet er morsmysteriets vesen. Kirken, som ser hen til Maria med ubetinget kjærlighet og håp, ønsker å tilegne seg morsmysteriet på en stadig dypere måte. For her gjenfinner Kirken veien for sitt daglige liv, som er hver enkelt menneskelige person.

Faderens evige kjærlighet ble åpenbart i menneskeslektens historie gjennom sønnen som Faderen gav «for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie». 200 Gjennom Maria, vår mor, kommer hans kjærlighet nærmere hver enkelt av oss og får uttrykksformer som gjør den lettere å forstå og få del i for hver enkelt. Derfor må Maria være med på alle de veier som Kirken går i sitt daglige liv. Gjennom hans mors nærvær får Kirken visshet for at den virkelig lever sin Herres og Mesters liv og at den lever frelsesmysteriet i hele dets livgivende dybde og fylde. Kirken har i dag slått rot på mange områder av menneskehetens liv. Derfor trenger den visshet, og man kan gjerne si erfaring, for at den er nær menneskene. Nær hver enkelt person, en Kirke for hver enkelt, en Kirke for Guds folk.

I sin første encyklika pekte Paul VI på de veier som Kirken må gå. Når vi er oss bevisst at alle disse veier er absolutt nødvendige og dertil øyner de vanskeligheter som hoper seg opp, og når vi ser alle oppgavene underveis, da føler vi alle desto sterkere behovet for en nær forbindelse med Kristus. Vi hører i vårt indre, som et ekko, de ord han sa: «Skilt fra meg kan dere ingenting gjøre.» 201 Vi føler at vi trenger et sterkt, varmt og voksende bønneliv i hele Kirken, ja, vi føler bønnen som en tvingende nødvendighet. Bare bønn kan forhindre at de mange og store oppgaver og vanskeligheter fører til kriser. Isteden kan de bli anledning og grunnlag for stadig sterkere og mer moden innsats under Guds folks vandring mot løftets land nå i denne sluttfase av det annet årtusen. Når jeg ender disse betraktninger med en varm og ærbødig oppfordring til bønn, ønsker jeg at Kirken må hengi seg i bønn sammen med Maria, Jesu mor, 202 slik som Herrens apostler og disipler gjorde i Jerusalem i tiden etter hans himmelfart. 203 Men først og fremst ber jeg Maria så inderlig jeg kan, at hun, Kirkens mor i himmelen, må vise oss sin godhet og vie seg til denne bønn i menneskeslektens nye adventstid. At hun må be sammen med oss som utgjør Kirken, hennes sønns mystiske legeme. Ved denne bønn håper jeg at vi skal kunne motta den hellige Ånd som blir utgytt over oss 204 og derved bli Kristi vitner «like til jordens grenser» 205 i likhet med dem som gikk ut fra salen i Jerusalem på pinsedagen.

Med apostolisk velsignelse.

Gitt i Rom, i St. Peters Stol, den 4. mars, første søndag i fasten, 1979, det første år av mitt pontifikat.

Johannes Paul II