Redemptoris Mater

3. del: Moderlig formidling

1. Maria, Herrens tjenerinne

38. Kirken vet og lærer med den hl. Paulus at vi bare har én mellommann: «For der er én Gud, og én midler mellom Gud og mennesker, nemlig mennesket Kristus Jesus, han som gav seg selv som løsepenger for alle» (1. Tim. 2,5-6). «Men det oppdrag som Maria har fått som menneskenes mor, hverken skygger for eller forminsker i minste grad Kristi stilling som den ene formidler: Det manifesterer tvert om dens kraft» 94: det er en formidling i Kristus.

Kirken vet og lærer at «hver saliggjørende innflytelse som Maria øver på menneskene, (har) sin rot i Guds frie vilje; den utgår fra Kristi overveldende fortjenester, støtter seg til hans formidling, som den helt og fullt er avhengig av i det den her henter hele sin kraft. Den umiddelbare forening mellom de troende og Kristus blir dermed ikke på noen måte forhindret, men styrket». 95 Denne saliggjørende innflytelse er båret av Den Hellige ånd, som på samme måte som den overskygget Jomfru Maria med sin kraft og lot det guddommelige Moderskap begynne i henne, nå fortsatt styrker henne i hennes omsorg for sin Sønns brødre.

Marias formidleroppgave er jo nært forenet med hennes Moderskap og eier en utpreget moderlig karakter som skiller den fra andre skapningers formidleroppgave. Disse har på forskjellig, men alltid underordnet måte del i Kristi ene gjerning som mellommann, selv om også Marias formidleroppgave er av en deltagende karakter. 96 Om nemlig «ingen skapning ? noensinne (kan) sidestilles med det menneskevordne Ord, vår Forløser», «lar også Kristi enestående stilling som formidler seg forene med, ja, den fremkaller hos skapningen en medvirken og en delaktighet i forskjellige former som alltid har sitt utspring i denne ene kilde». «På samme måte som Guds fullkommenhet, uten å ha noe sidestykke, dog meddeler seg virkelig på mangfoldig vis til skapningene». 97

Det 2. Vatikankonsils lære fremstiller sannheten om Marias formidleroppdrag som delaktighet i denne ene kilde: Kristi gjerning som den ene formidler. Slik leser vi der: «Kirken vegrer seg ikke for å bekjenne at Maria har en så stor, skjønt underordnet funksjon. Den erfarer det jo stadig og anbefaler de troendes hjerter å støtte seg til denne moderlige hjelp, for alltid inderligere å forenes med sin Formidler og Frelser». 98 Denne oppgaven er på én og samme tid særegen og usedvanlig. Den springer frem av hennes guddommelige Moderskap og kan bare da bli forstått og levet i troen såfremt man legger den fulle sannhet om dette Moderskap til grunn. Idet Maria i kraft av guddommelig utvelgelse er Mor til Sønnen som er av samme vesen som Faderen, «er hun (også) vår mor i nådens verden». 99 Denne oppgave er en konkret form for hennes nærvær i Kristi og i Kirkens frelseshemmelighet.

39. Under denne synsvinkel må vi enda engang betrakte den grunnleggende hendelse i frelsesordningen, nemlig Ordets inkarnasjon ved Bebudelsen. Det er betydningsfullt at Maria, når hun i Guds engels ord erkjenner Den Høyestes vilje og underkaster seg hans makt, sier: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt». (Luk. l,38) Den første underkastelsesakt under denne ene formidling «mellom Gud og mennesker» Jesu Kristi fomidlergjerning, er mottagelsen av moderskapet hos Jomfruen fra Nasaret. Maria gir sin tilslutning til Guds valg, for så å bli Mor til Guds Sønn ved Den Hellige ånd. Man kan si at dette hennes Ja til moderskapet fremfor alt er en frukt av hennes fulle hengivelse til Gud i jomfrueligheten. Maria sa Ja til utvelgelsen å bli Mor til Guds Sønn, fordi hun var ledet av en bruds kjærlighet, den som «vier» et menneske som person fullt og helt til Gud. Styrket av kraften i denne kjærlighet, ville Maria i alle forhold være «viet til Gud», idet hun levde som jomfru. Ordene: «Jeg er Herrens tjenerinne», utsier at hun fra første øyeblikk av har mottatt og forstått sitt moderskap som den fulle hengivelse av seg selv, hennes person, til tjeneste for Den Høyestes frelsesrådslutninger. Og hele hennes moderlige deltagelse i Jesu Kristi, hennes Sønns liv, fullførte hun inntil enden (kfr. Mt. 10,22; 24,13) på en måte som svarte til hennes kall til å leve i jomfruelighet.

Marias moderskap som helt er gjennomtrengt av hennes jomfruelige holdning som «Herrens tjenerinne», fremstiller den første og grunnleggende dimensjon i den formidlings tjeneste hun ifølge Kirkens bekjennelse og forkynnelse har 100, og som den uten opphør legger de troende på hjerte, fordi den setter stort håp til det. Man må jo betenke at Gud selv som den første, den evige Far, betrodde seg til Jomfruen fra Nasaret, idet han skjenket henne sin enbårne Sønn i inkarnasjonens hemmelighet. Denne hennes utvelgelse til den høyeste oppgave og verdighet, å være Mor til Guds Sønn, gjelder på værensområdet den virkelighet at de to naturer i det evige Ords person er forenet med hverandre (=den hypostatiske union). Denne grunnleggende kjensgjerning å være Mor til Guds Sønn, betyr fra begynnelsen av en fullstendig åpenhet for Kristi person, for all hans gjerning, for hele hans bestemmelse. Ordene «Jeg er Herrens tjenerinne», bevitner Marias åndelige åpenhet. Hun forener på fullkommen måte i seg jomfruelighetens fullendte kjærlighet og moderskapets karakteristiske kjærlighet, som på den måte begge to er forbundet og liksom smeltet sammen med hverandre.

Derfor ble Maria ikke bare Menneskesønnens «mor og den som nærte ham», men hun tok «en enestående del»i Messias' og Frelserens verk. 101 Som allerede nevnt, vandret hun troens pilegrimsvei, og under denne hennes pilegrimsferd fremover like til hun stod under korset, ble samtidig hennes moderlige medvirkning i Frelserens samlede sendelse fullbyrdet, med dens gjerninger og lidelser. Langs denne vei der hun medvirket sammen med sin Sønn, Frelseren, i hans verk, gjennomgikk Marias moderskap på sin side en egenartet forvandling, idet hun lot seg fylle mer og mer av en «brennende kjærlighet» til alle dem som Kristi sendelse gjaldt. Ved en slik «brennende kjærlighet» som hadde som mål sammen med Kristus å bevirke «at Guds liv skulle gjenopprettes i sjelene» 102, er Maria på helt personlig måte trått inn i den eneste gyldige formidling mellom Gud og menneskene, nemlig i mennesket Jesu Kristi formidlergjerning. Når hun selv som den første erfarte de overnaturlige virkninger av denne eneste gyldige formidling - allerede ved Bebudelsen var hun blitt hilset som «full av nåde» -, da må man si at hun på en særskilt måte gjennom denne fylde av nåde og overnaturlig liv var forberedt til samarbeidet med Kristus, den eneste formidler av menneskenes frelse. Og en slik medvirkning er jo nettopp denne formidling som Maria utfører, underordnet Kristi formidling som den er.

Når det gjelder Maria, dreier det seg her om en formidleroppgave som utføres utenfor all annen ordnet tjeneste, og den beror på hennes «nådefylde» som gjorde henne fullkomment tjenestevillig som «Herrens tjenerinne». Som svar på denne indre tjenestevillighet hos hans Mor, forberedte Jesus Kristus henne dypere og dypere på å bli «vår mor i nådens verden». Enkelte henvisninger hos synoptikerne (=Mt., Mk., Luk) peker i det minste indirekte hen på dette forholdet (kfr. Luk. 11,28; 8,20-21; Mk. 3,32-34; Mt. 12,47-49), og enda mer Johannesevangeliet (kfr. 2,1-11; 19,25-27), slik jeg allerede har fremhevet det. De ord som Jesus på korset sa til Maria og Johannes, taler i denne henseende sitt tydelige språk.

40. Da Maria etter oppstandelses- og himmelfartshendelsene trådte inn i nattverdssalen sammen med apostlene i påvente av Pinsefesten, var hun til stede der som den herliggjorte Herres Mor. Hun var ikke bare den som «vandret troens pilegrimsvei» og som trofast bevarte sin enhet med Sønnen «like til korset», men hun var tillike «Herrens tjenerinne» som hennes Sønn hadde etterlatt midt i den Kirke som nettopp nå var i ferd med å bli til: «Der står din mor». Slik begynte det å danne seg et særskilt bånd mellom denne Mor og Kirken. Den vordende Kirke var jo frukten av hennes Sønns kors og oppstandelse: Maria, som like fra begynnelsen av uten forbehold hadde stillet seg til disposisjon for sin Sønns person og verk, måtte fra første stund av la denne sin moderlige hengivenhet også gjelde Kirken. Etter hennes Sønns bortgang, fortsetter hennes moderskap å bestå i Kirken, som moderlig formidling: idet hun som Mor går i forbønn for alle sine barn, medvirker hun i Sønnens frelsesgjerning, han som er verdens Frelser. Konsilet lærer: «I dette nådens perspektiv forblir Maria uopphørlig vår mor .. inntil den siste utvalgte har nådd sitt evige mål». 103 Herrens tjenerinnes moderlige formidling har, i og med hennes Sønns frelsende død, nådd en universell dimensjon, fordi dette frigjøringsverk omfatter alle mennesker. Slik trer på særlig måte Kristi ene og universelle gjerning som formidler «mellom Gud og mennesker» (1. Tim. 2,5) frem i dagen med sin virkekraftige makt. Marias medvirkning tar på sin underordnede måte del i den altomfattende karakter ved Frelserens gjerning som formidler, den ene mellommanns verk. Konsilet viser tydelig hen på dette i de ord som nettopp ble sitert.

«Hun ga ikke fra seg dette frelsebringende oppdrag da hun ble opptatt i himmelen, hun går tvert om på alle måter i forbønn for å oppnå den evige frelses nådegaver for oss» - leser vi der videre. 104 Med denne «forberedende» karakter som første gang viste seg i Kana i Galilea, fortsettes Marias formidlingsoppgave i Kirkens og verdens historie. Vi leser at Marias «moderlige kjærlighet omfatter Sønnens brødre, som under sin jordiske valfart er omgitt av farer og trengsler, inntil de har nådd frem til salighetens fedreland». 105 Slik vedvarer Marias moderskap uten stans som en forbønnens formidlertjeneste, og Kirken kunngjør sin tro på denne sannhet idet den anroper Maria «som de kristnes talsmann, deres hjelp, støtte og formidler». 106

41. Ved sin formidlergjerning, som er innordnet under Kristi, bidrar Maria på en enestående måte med å forene pilegrimskirken på jorden med den eskatologiske og himmelske virkelighet til de helliges samfunn, fordi hun jo allerede «ble opptatt i himmelen». 107 Sannheten om Marias opptagelse i himmelen, som ble definert av Pius XII, ble bekreftet av Det 2. Vatikankonsil som uttrykker Kirkens tro på følgende måte: «Og da den rene jomfru, som helt hadde vært beskyttet mot arvesyndens plett, hadde endt sitt jordiske liv, ble hun med legeme og sjel opptatt i den himmelske herlighet og av Herren opphøyet til universets dronning, for enda sterkere å bli likedannet med sin Sønn, Herrenes Herre (kfr. Åpenb. 19,16) og seierherren over synden og døden». 108 Med denne lære sluttet Pius XII seg til den tradisjon som innenfor Kirkens historie, det være i Østen eller i Vesten, har funnet mangfoldige uttrykksformer.

I hemmeligheten om hennes opptagelse i himmelen, er alle virkninger av Kristi ene formidlergjerning, han som er verdens Frelser og den oppstandne Herre, på en endegyldig måte gått i oppfyllelse på Maria: «(Alle) får livet tilbake gjennom Kristus, - men hver og en i sin orden: Førstegrøden er Kristus, så, ved hans komme, følger de som hører Kristus til» (1. Kor. 15,22-23). I hemmeligheten om Marias opptagelse i himmelen, kommer Kirkens tro til uttrykk, hvoretter Maria «med et nært og uløselig bånd» er forenet med Kristus. For når den jomfruelige Mor på enestående måte var forenet med ham ved hans første komme, vil hun gjennom sin vedvarende medvirkning med ham være det også i forventningen om hans annet komme. «Hun ble løskjøpt på særlig opphøyet vis av hensyn til Sønnens fortjeneste» 109 og har derfor denne oppgave som mor og som nådens formidlerske også ved hans endegyldige komme, når alle de som hører Kristus til, blir vekket opp til liv, og han «som sin siste fiende vil ? tilintetgjøre døden selv» (1. Kor. 15,26). 110

Med denne opphøyelse av denne «opphøyede Sions datter» 111 ved hennes opptagelse i himmelen, er forenet hemmeligheten om hennes evige herlighet. Kristi Mor er nemlig blitt herliggjort som «universets dronning» 112. Hun som ved Bebudelsen hadde kalt seg «Herrens tjenerinne», er like til siste slutt forblitt tro mot det som denne betegnelse bringer til uttrykk. Derigjennom bekreftet hun at hun er en sann Kristi «disippel». Uttrykkelig understreket han sin sendelses karakter av å være en tjeneste: Menneskesønnen er kommet «ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenger for de mange» (Mt. 20,28), Slik ble også Maria den første blant dem som skulle «tjene Kristus også i sin neste, føre sine brødre til den Konge det er en kongelig ære å tjene» 113, og hun eide fullkomment den «tilstand av kongelig frihet» som er egen for Kristi disipler: Å tjene er å herske! (Kfr. Norsk Salmebok nr. 703,5).

«Kristus var lydig inntil døden, og derfor ble han opphøyet av Faderen (kfr. Fil. 2,8-9) og trådte inn i sitt rikes herlighet. Alle er underlagt ham, inntil han selv gir seg og hele skapningen under Faderen, slik at Gud blir alt i alle (kfr. 1. Kor. 15,27-28)» 114 Maria, Herrens tjenerinne, deltar i dette Sønnens herrevelde. 115

Den herlighet å tjene forblir hennes kongelige verdighet: Etter hennes opptagelse i himmelen ender ikke denne frelsens tjeneste, hvori hennes moderlige formidling uttrykker seg «inntil den siste utvalgte har nådd sitt evige mål». 116 Slik forblir hun, som her på jorden «bevarte sin forening med Sønnen uten svik helt til korset», fortsatt forbundet med ham, hvem alt er underlagt, «inntil han selv gir seg og hele skapningen under Faderen». Slik er Maria ved sin opptagelse i himmelen liksom omgitt av de helliges samfunns hele virkelighet, og hennes egen enhet med Sønnen i herligheten er helt bestemt av Rikets endegyldige fylde, når «Gud blir alt i alle».

Også i denne fase er Marias moderlige formidling «underordnet» ham som er den eneste mellommann mellom Gud og menneskene inntil den endegyldige virkeliggjørelse av «tidens fylde» (kfr. Gal. 4,4), inntil alle ting er sammenfattet i enheten i Kristus (kfr. Ef. 1,10).