Tertio Millennio Adveniente

III. Forberedelsen til det store jubelåret

17. Hvert jubelår i Kirkens historie blir forberedt av Guds forsyn. Det gjelder også det store jubelåret i år 2000. Derfor ser vi med takknemlighet og ansvarsfølelse på det som er skjedd i menneskehetens historie etter Kristi fødsel, og fremfor alt på det som har hendt mellom år 1000 og år 2000. Men på et særlig vis ser vi med troens blikk på vårt eget århundre for å søke etter det som ikke bare vitner om menneskenes historie, men også om Guds inngripen i deres liv.

18. Fra denne synsvinkelen kan vi fastslå at Det annet Vatikankonsil var en Forsynets hendelse som innledet Kirkens umiddelbare forberedelse for jubelåret i år 2000. Konsilet lignet på tidligere konsiler, men var også svært annerledes; det kretset om Kristus og hans Kirke og var samtidig åpent mot verden. Denne åpenhet var det evangeliske svar på den nyere utviklingen i verden, med de sjokkerende opplevelsene på 1900-tallet, et århundre rystet av to verdenskriger, av å ha opplevd konsentrasjonsleirene og av grusomme blodbad. Det som har hendt, viser med all tenkelig tydelighet at verden trenger å bli renset; den trenger omvendelse.

Man sier ofte at Det annet Vatikankonsil innledet en ny epoke i Kirkens liv. Det er sant, men samtidig kan man ikke se bort fra at konsilfedrene bygget mye på erfaringer og refleksjoner fra perioden før konsilet, særlig fra den tankearv Pius XII etterlot seg. "Nytt" og "gammelt" er alltid sammenvevd i Kirkens historie. "Det nye" vokser frem av "det gamle" og "det gamle" finner et mer fullstendig uttrykk i "det nye". Det gjelder også aktiviteten til Det annet Vatikankonsil og til de pavene som har vært knyttet til konsilet, fra Johannes XXIII til Paul VI og Johannes Paul I frem til den nåværende paven.

Hva disse pavene har lært og gjort under og etter konsilet, har gitt et betydningsfullt bidrag til forberedelsene av den nye våren for det kristne liv som vil komme til syne i det store jubileet dersom de kristne lar seg lede av den hellige Ånd.

19. Riktignok talte konsilet ikke med samme strenge tone som Johannes døperen da han mante til bot og omvendelse på breddene av Jordan (kfr. Luk 7, 31). Det viste likevel noe av den gamle profetens ånd da det med ny kraft viste dagens mennesker Kristus, "Guds lam, han som tar bort verdens synd" (Joh 1, 29), menneskets forløser, historiens Herre. Nettopp for å være sin mester helt tro, spurte Kirken seg ved konsilet hvem den er og gjenoppdaget dypet av sitt mysterium som Kristi legeme og brud. Kirken lyttet ydmykt til Guds ord og forkynte på ny at alle er kalt til å være hellige. Den sørget for reform av liturgien, "kilde og høydepunkt" for dens eksistens, og gav impulser til fornyelse av mange sider av sitt liv både på det universelle plan og i lokalkirkene. Kirken strebet etter å fremme de forskjellige kristne kall, fra legfolks til ordensmedlemmers kall, fra diakonenes til prestenes og biskopenes tjeneste. Den oppdaget i særdeleshet biskopenes kollegialitet, som er det fremste uttrykket for biskopenes pastorale oppdrag i fellesskap med Peters etterfølger. Ut i fra denne dype fornyelsen åpnet konsilet seg for de kristne av andre konfesjoner, for tilhengerne av andre religioner og for alle mennesker i vår tid. Intet konsil hadde noensinne talt så tydelig om kristen enhet, om dialog med ikke-kristne religioner, om den spesifikke betydningen av Den gamle pakt og Israel, om den personlige samvittighetens verdighet, om prinsippet om religionsfrihet, om de ulike kulturelle tradisjoner som Kirken utfører sitt misjonsoppdrag i, og om media.

20. En enorm innholdsrikdom og en ny og hittil ukjent tone i konsilets presentasjon av dette innholdet, utgjør nesten et budskap om nye tider. Konsilfedrene talte Evangeliets språk, Bergprekenens og Saligprisningenes språk. I konsilets budskap fremstilles Gud som uinnskrenket herre over alle ting, men også som garantisten for de jordiske tings autentiske selvstendighet.

Den beste forberedelsen for tusenårsskiftet må derfor komme til uttrykk gjennom et nytt engasjement for å sette Det annet Vatikankonsils lære ut i live så trofast som mulig, både i den enkeltes og i Kirkens liv. Vi si at den umiddelbare forberedelsen av jubelåret i år 2000, i vid forstand, tok til med konsilet. Om vi ser etter noe lignende i liturgien, kan vi si at advent er den tid i kirkeåret som kommer ånden i konsilet nærmest. Advent forbereder oss nemlig for møtet med Ham som var, som er, og som stadig kommer (kfr. Åp 4, 8).

21. En del av forberedelsene foran år 2000 er den rekken med synoder som ble innledet etter Det annet Vatikankonsil; allmenne, kontinentale og nasjonale synoder samt bispedømmesynoder. De handler alle i bunn og grunn om evangelisering, eller snarere om den nyevangelisering som Paul VIs apostoliske formaning Evangelii Nuntiandi la grunnen for. Evangelii Nuntiandi ble utgitt i 1975 etter bispesynodens tredje generalforsamling. Synodene er selv allerede en del av den nye evangeliseringen. De springer ut av det Annet Vatikankonsils kirkesyn, de gir stort rom for legfolks deltagelse, bestemmer deres spesifikke ansvar i Kirken og uttrykker den kraft Kristus har gitt hele Guds folk ved å gjøre det delaktig i sitt eget messianske oppdrag som profet, prest og konge. I dette henseende er uttalelsene i annet kapittel av kirkekonstitusjonen Lumen Gentium meget betydningsfulle. Jubileet i år 2000 forberedes både universelt og lokalt i hele Kirken, inspirert av en ny bevissthet om det frelsesoppdrag den har mottatt av Kristus. Denne bevisstheten blir klarere i de postsynodale formaningene, som handler om legfolkets oppdrag, presteutdannelsen, katekese, familie, om verdien av bot og forsoning i Kirkens og menneskehetens liv og, snart, om viet liv. Dette brevet kom før Vita Consecrata (25. mars 1996), som behandler dette emnet. "Viet liv" oversettes gjerne med "ordensliv" på norsk, men er egentlig et videre begrep som omfatter både vanlig ordensliv og andre former for Gudviet liv som er lite kjent her til lands. O.a.]

22. Foran jubelåret i år 2000 har biskopen av Roma særlige oppdrag og ansvar. I en viss forstand har alle paver i dette århundre forberedt dette jubileet. Med sitt program om å fornye alt i Kristus, prøvde den hellige Pius X å forebygge den tragiske utviklingen som vokste frem av den internasjonale situasjonen i begynnelsen av dette århundre. Kirken visste at den måtte handle bestemt for å fremme og forsvare så grunnleggende verdier som fred og rettferdighet, stilt som den var overfor motsatte tendenser i samtiden. I perioden før konsilet virket pavene i denne retning med stort engasjement, hver og en på sin måte. Benedikt XV sto foran Den første verdenskrigs tragedie. Pius XI fikk måle krefter med totalitære eller frihetsfiendtlige systemer i Tyskland, Russland, Italia, Spania og, allerede før det, i Mexico. Pius XII grep inn mot den grove urettferdigheten som den totale forakten for menneskelig verdighet under Den annen verdenskrig innebar. Han ga også utmerkede retningslinjer for en ny verdensorden etter at de gamle politiske systemene var falt.

I vårt århundre har pavene også fulgt i Leo XIIIs fotspor. De har på en systematisk måte utviklet ulike temaer i den katolske sosiallæren og beskrevet hva som kjennetegner et rettferdig system i forholdet mellom arbeid og kapital. Det er nok å tenke på encyklikaene Quadragesima Anno av Pius XI, Pius XIIs mange innlegg, på Mater et Magistra og Pacem in Terris av Johannes XXIII, på Populorum Progressio og det apostoliske brevet Octagesima Adveniens av Paul VI. Jeg har selv flere ganger kommet tilbake til temaet og egnet encyklikaen Laborum Exercens til betydningen av menneskets arbeid, mens jeg med Centesimis Annus ville understreke, hundre år etter, hvor gyldig læren i Rerum Novarum er. Før det hadde jeg med encyklikaen Sollicitudo Rei Socialis gitt en systematisk fremstilling av hele Kirkens sosiallære på bakgrunn av motsetningen mellom øst- og vestblokken og risikoen for en atomkrig. I denne teksten møtes de to delene av Kirkens sosiallære og smelter sammen - vern om menneskets verdighet og rettigheter i et riktig forhold mellom arbeid og kapital samt fremme av freden. Fredens sak blir også tjent av de årlige pavebudskap den 1.januar, som har blitt publisert siden 1968, under Paul VIs pontifikat.

23. Det nåværende pontifikatet snakker uttrykkelig om jubelåret allerede i sitt første dokument og innbyr til å leve ventetiden som "en ny adventstid".9 Temaet har siden blitt tatt opp flere ganger og er behandlet utførlig i encyklikaen Dominum et Vivificantem.10 Forberedelsene til år 2000 blir nesten som en nøkkel til forståelsen av dette pontifikatet. Det er naturligvis ikke snakk om å gi seg hen til en ny millenarisme, slik som det skjedde på visse hold mot slutten av det første årtusen. Hensikten er snarere å vekke en spesiell lydhørhet for alt som Ånden sier til Kirken og kirkene (kfr. Åp 2, 7ff) og til den enkelte gjennom nådegaver som skal tjene hele fellesskapet. Hensikten er å understreke hva Ånden sier til ulike fellesskap; fra de minste, som familien, til de største, som nasjonene og internasjonale organisasjoner. Tross alt venter menneskeheten ennå at Guds barn skal åpenbares og lever i dette håp som i fødselsveer, for å låne det bildet Paulus bruker med slik kraft i Romerbrevet (kfr. Rom 8, 19-22).

24. Pavens valfarter er blitt et viktig redskap i arbeidet med å virkeliggjøre det Annet Vatikankonsil. De begynte med at Johannes XXIII kort tid før åpningen av konsilet dro på en symbolsk ladet pilegrimsferd til Loreto og Assisi, og økte betydelig under Paulus VI, som etter først å ha besøkt Det hellige land (1964), foretok ytterligere ni lange apostoliske reiser som gjorde det mulig for ham å møte folkene på de ulike kontinenter.

Det nåværende pontifikatet har igjen intensivert programmet med start i Mexico i forbindelse med de latinamerikanske biskopenes tredje generalkonferanse i Puebla i 1979. Samme år ble det foretatt en pilegrimsferd til Polen under 900-årsfeiringen av den hellige biskop og martyr Stanislaus død.

De følgende etapper er velkjente. Pilegrimsreisene er blitt systematiske og har nådd lokalkirker i alle verdensdeler. Utviklingen av økumeniske kontakter med kristne av forskjellige konfesjoner er blitt viet oppmerksomhet. I den sammenheng var besøkene i Tyrkia (1979) og Tyskland (1980), England Skottland og Wales (1982), Sveits (1984), de skandinaviske land (1989) og nå senest de baltiske land (1993) særlig viktige.

Blant etterlengtede mål for disse pilegrimsferdene er akkurat nå ikke bare Sarajevo i Bosnia-Hercegovina Paven besøkte Sarajevo den 12.-13. april 1997. O.a.] men også Midtøsten: Libanon, Jerusalem og Det hellige land. Det ville være meget betydningsfullt dersom paven i år 2000 kunne besøke alle de steder som ligger langs den vei som Guds folk i Den gamle pakt gikk, fra Abrahams og Mose steder gjennom Egypt og Sinaifjellet til Damaskus, byen som var vitne til Paulus' omvendelse.

25. Lokalkirkene har en egen rolle i forberedelsene av år 2000. Med sine egne jubileer feirer de viktige etapper i de ulike folkenes frelseshistorie. Blant disse lokale eller regionale jubileer finnes hendelser av stor betydning: tusenårsminnet av Rus' dåp i 198811 og femhundreårsminnet for begynnelsen på evangeliseringen av Amerika (1492). Ved siden av hendelser med så store konsekvenser, om de enn er uten universell rekkevidde, må vi minne om andre som ikke er mindre betydningsfulle: tusenårsminnet for Polens dåp i 1966, for Ungarns dåp i 1968 og sekshundreårsminnet for Litauens dåp i 1987. Snart kommer 1500-årsminnet av frankerkongen Klodvigs dåp (496) og 1400-årsminnet for den hellige Augustins ankomst til Canterbury (597), begynnelsen på evangeliseringen av den angelsaksiske verden.

Hva Asia angår, minner jubileet om apostelen Thomas, som i henhold til tradisjonen, allerede i begynnelsen av den kristne tid bragte Evangeliet til India, dit misjonærer fra Portugal senere skulle komme omkring år 1500. I år er det gått 700 år siden Evangeliet nådde Kina (1294), og vi forbereder oss til å feire minnet om utbredelsen av misjonsvirksomheten på Filippinene gjennom opprettelsen av erkebispedømmet Manila (1595). Vi ser også frem til å feire firehundreårsminnet for de første martyrene i Japan (1597).

Afrika, som ble nådd av Evangeliet allerede i apostolisk tid, feirer 1650-årsminnet for vigselen av den første etiopiske biskop, den hellige Frumentius (rundt 340), og 500-årsminnet for evangeliseringens begynnelse i Angola i det gamle kongedømmet Kongo (1491). Nasjonene Kamerun, Elfenbenskysten, Den sentralafrikanske republikk, Burundi og Burkina Faso feirer sine respektive hundreårsminner for de første misjonærenes ankomst til deres områder. Andre afrikanske stater har nylig hatt slike feiringer.

Vi kan heller ikke forbigå de østlige kirker, hvis urgamle patriarkater er så nær knyttet til arven etter apostlene. Deres ærverdige teologiske, liturgiske og åndelige tradisjoner byr på en enorm rikdom, en rikdom som er hele kristenhetens felles arv. De mange jubileumshøytider i disse kirker og blant de fellesskap som anerkjenner utgangspunktet for sin apostolisitet i dem, minner oss om Kristi vandring gjennom århundrene og fører frem til det store jubileet ved slutten av det annet årtusen.

I dette perspektivet kan vi se hele den kristne historie som en eneste stor elv med mange bielver som hver bringer med sitt vann ut i hovedelven. År 2000 innbyr oss til å samles med fornyet tro og dypere fellesskap langs strendene til denne store elven - åpenbaringens, kristendommens og Kirkens elv, som flyter gjennom menneskehetens historie fra og med begivenheten i Nasaret, og siden i Betlehem, for 2000 år siden. Dette er virkelig den elv "med flere grener som skaper glede i Guds by", som salmisten sier det (46, 5).

26. Også de hellige år som er blitt feiret i løpet av den siste delen av dette århundret hører hjemme i dette perspektivet - forberedelsen til år 2000. Minnet om det hellige år som Paul VI proklamerte i 1975, er ennå levende. Året 1983 ble feiret som forløsningens år i samme ånd. Mariaåret 1986/87 fikk om mulig enda større gjennomslagskraft. Man ventet ivrig på det og levde det inderlig i lokalkirkene, særlig i alle verdens Mariahelligdommer. Encyklikaen Redemptoris Mater, som da ble utgitt, fremhevet hva konsilet lærer om Guds Mors nærvær i Kristi og Kirkens mysterium: Guds Sønn ble menneske ved den hellige Ånd og født av den uplettede jomfru Maria for to tusen år siden. Mariaåret var nesten som en foregripelse av jubelåret og inneholdt mye av det som vil komme til fullt uttrykk i år 2000.

27. Det er vanskelig å la være å fremheve at Mariaåret ble feiret kort tid før hendelsene i 1989. Det er forbløffende begivenheter - på grunn av deres omfang og særlig på grunn av den hurtighet de utviklet seg med. I kjølvannet av "den kalde krigen" hadde 80 - årene blitt stadig farligere. 1989 førte med seg en fredelig løsning, som nærmest fikk form av en "organisk" utvikling. I lys av dette er man tilbøyelig til å tilkjenne encyklikaen Rerum Novarum en bent frem profetisk betydning. Det som pave Leo XIII der skrev om kommunismen, ble nøyaktig bekreftet av disse hendelsene, noe jeg betonet i encyklikaen Centesimus Annus.12 Man kunne forresten merke at Forsynets usynlige hånd virket med moderlig omsorg i begivenhetenes gang: "Kan en kvinne glemme sitt diende barn...?" (Jes 49, 15).

Etter 1989 har imidlertid nye farer og trusler gjort seg gjeldende. I landene i det tidligere Øst-Europa dukket etter kommunismens fall nasjonalismen opp som en alvorlig trussel, noe som dessverre går frem av hendelsene på Balkan og i andre tilgrensende land. Det tvinger Europas nasjoner til en alvorlig samvittighetsransakelse for å erkjenne skyld og feilgrep som i historiens løp er gjort på det økonomiske og politiske område mot land hvis rettigheter systematisk er blitt krenket av imperialismen, både i vårt og i det forrige århundre.

28. I kjølvannet av Mariaåret feirer vi nå i en tilsvarende ånd familiens år, hvis innhold er nært knyttet til inkarnasjonens mysterium og selve menneskehetens historie. Vi kan derfor håpe at familieåret, som ble innledet i Nasaret, på samme vis som Mariaåret blir nok et viktig skritt i forberedelsen av det store jubileet.

Med dette for øye skrev jeg et Brev til familiene hvor jeg ønsket å fremlegge på nytt kjernen i Kirkens lære om familien og så å si bringe den inn i alle hjem. Under Det annet Vatikankonsil erkjente Kirken at en av dens oppgaver er å fremme ekteskapet og familiens verdighet.13 Familiens år er ment å bidra til å virkeliggjøre konsilet på dette området. Derfor er det nødvendig at forberedelsene til det store jubileet på sett og vis går igjennom hver enkelt familie. Var det kanskje ikke gjennom en familie, den i Nasaret, som Guds Sønn ville gå inn i menneskets historie?