Ad gentes

Paul, biskop, Guds tjeneres tjener, sammen med konsilfedrene, til evig erindring.

Dekretet «Ad gentes» om Kirkens misjonsvirksomhet.

Innledning

1. Gud har sendt Kirken til alle folkeslag, som «alles frelsessakrament» 1. Fordi Kirken altså i selve sitt vesen er katolsk (dvs. bestemt for alle), og fordi den adlyder sin grunnleggers befaling (kfr. Mk. 16, 15 ff.), streber den etter å forkynne evangeliet for alle.

Derfor er det at apostlene, ved hvem Kirken ble grunnlagt, vandrer i Kristi fotspor og «har forkynt sannhetens ord og grunnlagt kirker» 2. Det er deres etterfølgeres plikt stadig å fortsette denne gjerning, for «at Herrens ord må få fritt løp og komme til ære» (2. Tess. 3,1), og Guds rike slik bli forkynt og grunnlagt overalt på jorden.

I den nåværende verdenssituasjon som skaper nye betingelser for menneskeheten, er det ennå mere nødvendig at Kirken, som er «jordens salt og verdens lys» (kfr. Mt. 5, 13-14), følger kallet til å frelse og forny alle skapninger, for at alt må bli sammenfattet i Kristus og menneskene i ham danne én eneste familie, ett eneste Gudsfolk.

Konsilet vil i takknemlighet til Gud for det dyktige arbeidet som inntil denne dag er utført av Kirken ved en høysinnet innsats, skissere grunnprinsippene for misjonsvirksomheten og samle alle troendes krefter, for at Gudsfolket, som vandrer på korsets snevre vei, kan utbre Kristi rike - han, som er Herren i all evighet (kfr. Siraks Bok 36, 19) - og bane veien for hans komme.

Kapittel I: Teologisk grunnlag

2. Kirken, som Gudsfolket på pilgrimsferd, er ifølge sitt vesen «misjonerende», da den selv kan føre sin opprinnelse tilbake til Sønnens og Den Hellige Ånds sendelse i overensstemmelse med Gud Faders plan 1. Denne plan utspringer av «det kjærlighetens kildevell», som er Gud Faders skapende kjærlighet. Han som er opprinnelsen til alt, og som selv er uten opprinnelse, han som er Sønnens Fader, og fra hvem Den Hellige Ånd utgår gjennom Sønnen, har i sin overveldende barmhjertighet og godhet ved sin frie vilje skapt oss og nådig kalt oss til å bli delaktige med ham i hans liv og hans herlighet. Han har av egen fri vilje utgytt den guddommelige godhet og utgyter den uavlatelig, for at han som har skapt alt, omsider må bli «alt i alle» (Kor. 15, 28), idet han på én gang bevirker sin egen herlighet og vår frelse. Men det har behaget Gud å kalle menneskene ikke bare enkeltvis uten noen innbyrdes forbindelse til å delta i hans liv, men å danne dem til ett folk, i hvilket hans barn som var atspredte, skal samles til ett (kfr. Joh. 11, 52).

3. Denne Guds omfattende plan for menneskehetens frelse realiseres ikke bare på en hemmelig måte skjult i menneskets indre, og heller ikke bare ved de bestrebelser (men ikke av religiøs art), som menneskene på mange måter søker Gud gjennom, for om mulig at kunne gripe og finne ham, siden han jo ikke er langt fra en eneste av oss (kfr. Ap.gj. 17, 27). Disse bestrebelser må nemlig opplyses og renses, hvis de på grunn av Guds nådige forsyns rådsslutninger undertiden skal føre frem til den sanne Gud eller tjene som en forberedelse for evangeliet 2. Gud besluttet videre å opprette fred og fellesskap med menneskene som jo er syndere, og å forene dem i innbyrdes broderkjærlighet å tre inn i historien på en ny og definitiv måte. Han sendte sin Søn i vårt kjød, for at han ved ham kunne rive menneskene ut av mørkets og Satans makt (kfr. Kol. 1, 13; Ap.gj. 10, 38), og i ham forlikte han verden med seg selv (kfr. 2. Kor. 5, 19), ham ved hvem han også har skapt verden 3, bestemte han til å være arvingen til alt, for å han kunne fornye alt i ham (kfr. Ef. 1, 10).

Slik ble Kristus Jesus sendt til verden som sann midler mellom Gud og menneskene. Da han er Gud, bor hele guddomsfylden legemlig i ham (Kol. 2, 9); men ifølge sin menneskelige natur er han - full av nåde og sannhet - som den nye Adam bestemt til å være en fornyet menneskehets hode (Joh. 1, 14). Slik er Guds Sønn helt og fullt blitt menneske for å gjøre menneskene delaktige i den guddommelige natur; for vår skyld ble han fattig, da han var rik, for å vi ved hans fattigdom skulle bli rike (2. Kor. 8, 9). Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange, dvs. for alle (kfr. Mk. 10, 45). Kirkefedrene forkynner bestandig at intet er frelst som ikke er antatt av Kristus 4. Men han har - med unntagelse av synden - antatt hele menneskenaturen, som den finnes hos oss, så elendige og fattige vi er (kfr. Hebr. 4, 15; 9, 28). Kristus, som Faderen har helliget og sendt til verden (kfr. Joh. 10, 36), sier nemlig om seg selv: «Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg for at jeg skal gå med gledesbud til fattige. Han sendte meg for å utrope for fanger at de skal få frihet, og for blinde å de skal få sitt syn igjen, for å sette fortrykte i frihet» (Lk. 4, 18). Og et annet sted: «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke og frelse det fortapte» (Lk. 19,10).

Men hva Herren én gang for alle har forkynt, eller hva som i ham er gjort for menneskeslektens frelse, må forkynnes og utbres inntil jordens ende (Ap.gj. 1, 8), idet der begynnes fra Jerusalem (kfr. Lk. 24, 47). Slik skal det som én gang er fullbyrdet til frelse for alle i tidens løp nå sin fulle virkning i alle.

4. For å fullende dette sendte Kristus fra Faderen Den Hellige Ånd som skulle utføre hans frelsesverk innefra og få Kirken til å utbre seg selv. Det er klart at Den Hellige Ånd allerede virket i verden, innen Kristus ble herliggjort 5. Men på pinsedagen dalte han ned over disiplene, for bestandig å bli hos dem (kfr. Joh. 14, 16). Kirken trådte i all offentlighet frem for massene; evangeliets utbredelse blant hedningene ved forkynnelsen fikk sin begynnelse, og det var som et tegn på folkeslagenes kommende forening i det troens fellesskap som skulle fullbyrdes i den nye pakts kirke - den kirken som taler alle språk, som i kjærlighet forstår og inneslutter alle språk og på den måte overvinner den babelske atspredelse 6. Som Kristus ble unnfanget ved Den Hellige Ånd i Jomfru Marias skjød, og som han selv ble ført til sin tjenergjerning, ved at den samme Hellige Ånd kom over ham, på samme måte begynte «Apostlenes gjerninger» med pinsen 7. Herren Jesus innstiftet selv, innen han frivillig gav sitt liv for verden, det apostoliske embede og lovet Den Hellige Ånds sendelse, slik at disse to ting samvirker i å gjøre frelsesverket effektivt overalt og alltid 8. Den Hellige Ånd forener til enhver tid Kirken i «fellesskap og gjensidig tjeneste», utstyrer den med de forskjellige hierarkiske og karismatiske gaver» 9, besjeler og levendegjør samtidig alle kirkens institusjoner 10, og inngir i de troendes hjerter den samme misjonsånd som Kristus ble drevet av. Somme tider er Den Hellige Ånd enda så åpenbart forut for den apostoliske aktivitet 11, likesom han på forskjellige måter bestandig ledsager og styrer den 12.

5. Herren kalte fra begynnelsen av til seg «dem han selv ønsket å ha med, og han innsatte tolv til å være hos ham, og for at han kunne utsende dem til å preke» (Mk. 3, 13-14; se Mt. 10, 1-42). Slik dannet apostlene på én og samme gang kimen til det nye Israel og begynnelsen til det nye hierarki. Da han så én gang for alle ved sin død og oppstandelse hadde fullbyrdet vår frelses mysterier og alles fornyelse i seg selv, grunnla han som har all makt i himmelen og på jorden (kfr. Mt. 28, 18), før han ble opptatt i himmelen (kfr. Ap.gj. 1, 11) sin Kirke som frelsens sakrament; han sendte sine apostler ut i hele verden, slik som han selv var blitt sendt av Faderen (kfr. Joh. 20, 21), og bød dem: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalet dere» (Mt. 28, 19 ff.); «gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen» (Mk. 16, 15). Den uttrykkelige befaling som biskopene og prestene som står ved deres side, forenet med Peters etterfølger, Kirkens øverste hyrde, har fått fra apostlene, og det nye liv Kristus stadig lar strømme inn i sine lemmer, gjør det til en plikt for Kirken å utbre troen på og frelsen i Kristus. «Ham skyldes det at hele legemet vokser sin vekst, så det oppbygges i kjærlighet, idet alle de enkelte led hjelper til å knytte og holde det hele sammen, etter den kraft som er tilmålt hver enkelt del» (Ef. 4, 16). Kirkens sendelse fullbyrdes altså ved at den i lydighet mot Kristi bud og drevet av Den Hellige Ånd i full virkelighet blir nærværende for alle mennesker og alle folkeslag, for at den ved livets vitnesbyrd, forkynnelsen, sakramentene og de øvrige nådemidlene kan føre dem til troen, til friheten og til Kristi fred. Slik skal den frie og sikre vei til den fulle delaktighet i Kristusmysteriet åpnes for dem.

I denne sendelse fortsetter Kirken Kristi egen sendelse, han som var sendt for å bringe fattige det glade budskap, og Kirken utfolder den ytterligere gjennom hele historien. Derfor må den under Kristi ledelse gå den samme vei som Kristus gikk, nemlig fattigdommens, tjenestens, lydighetens og selvoppofrelsens vei inntil døden, hvorav han i sin oppstandelse stod frem som seierherre. For slik vandret alle apostlene, forvandlede i håpet - de som i mange trengsler og lidelser utfylte hva som ennå manglet av lidelser i Kristi legeme, som er Kirken (kfr. Kol. 1, 24). Og ofte var de kristnes blod såkornet 13.

6. Denne oppgave, som bispekollegiet med Peters etterfølger i spissen under hele Kirkens bønn og medvirkning skal utføre, er overalt og i enhver situasjon den samme, selv om den alt etter omstendighetene ikke utøves på samme måte. De forskjeller som man må anerkjenne innenfor denne Kirkens virksomhet, skyldes altså ikke selve tjenestens innerste vesen, men de betingelser den utføres under.

Disse betingelser avhenger enten av Kirken eller av de folkeslag, samfunn eller enkelte mennesker som sendelsen tar sikte på. Selv om Kirken som før sagt i seg selv inneslutter frelsesmidlene i deres helhet og fylde, virker den likevel ikke alltid og ikke straks i fullt omfang og kan heller ikke gjøre det. Tvert imot prøver den å begynne på forskjellige måter, og der er forskjellige trinn i den virksomheten den forsøker på å virkeliggjøre Guds plan gjennom. Ja, somme tider ser den seg nødsaget til etter en lykkelig begynnelse igjen å måtte trekke seg tilbake, eller den når i hvert fall ikke mere enn et ufullstendig og utilstrekkelig resultat. Hva de enkelte mennesker, samfunn og folkeslag angår, så berører og gjennomtrenger den dem trinnvis og opptar dem slik litt etter litt i den katolske fylde. Til hver av de nevnte betingelser eller stadier svarer bestemte arbeidsformer og egnede midler.

De særlige foretagender hvormed evangeliets budbringere utsendt av Kirken går ut i hele verden for å utføre den oppgave å forkynne evangeliet og innplante Kirken i de forskjellige folk og samfunn som ennå ikke tror på Kristus, kaller man alminneligvis for «misjoner», fordi der herved utføres en misjonerende gjerning. Det foregår som oftest i områder som er godkjente og bestemte av den hellige Stol. Det egentlige mål for misjonsvirksomheten er å bringe evangeliet og innplante Kirken i de folk og samfunn hvor den ennå ikke har slått rot 14. Derved skal der overalt i verden av Gudsordets sæd spire frem lokalkirker som har sin rot i folket og samfunnet, og som er i besittelse av både kraft og mot. De skal ha sitt eget hierarki i enhet med det troende folk og de midler som er nødvendige for å kunne gjennomføre det kristne liv på en måte som svarer til deres egne særlige forhold og også tillater dem å yte deres del til hele Kirkens vel. Det viktigste middel til denne innplanting er forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus; Herren sendte sine disipler ut for å forkynne det i all verden, for at menneskene som er gjenfødt ved Guds ord (1. Pet. 1, 23) ved dåpen kan innlemmes i Kirken som det menneskevordne Ords legeme, næres av og leve av Guds ord og det eukaristiske brød (kfr. Ap.gj. 2, 42).

I denne Kirkens misjonsvirksomhet støter man på forskjellige vilkår som undertiden opptrer på én gang; først begynnelsens eller plantingens, derpå nyhetens eller ungdommens tid. Når disse perioder er forbi, opphører Kirkens misjonerende virke likevel ikke. Tvert imot har den lokale kirke som i mellomtiden er blitt grunnlagt, plikt til å fortsette det og til å forkynne evangeliet for de enkelte som ennå står utenfor. Dessuten endres de samfunn, som Kirken lever i ikke sjeldent fullstendig, slik at der kan oppstå helt nye vilkår. I slike tilfeller er det Kirkens oppgave å overveie om disse betingelser krever en ny misjonsinnsats. Dessuten er forholdene ofte slik at det i en viss periode er umulig direkte og straks å forkynne evangeliets budskap Så kan og må misjonærene tålmodig, klokt og tillitsfullt i det minste avlegge vitnesbyrd om Kristi kjærlighet og godhet og slik berede Herrens vei og i en viss forstand få ham til å bli nærværende.

Slik er det altså klart at misjonsvirksomheten utspringer av kirkens innerste vesen. Kirken utbrer herved sin frelsende tro, fullender ved å utbre seg sin altomfattende enhet og opprettholder derved sin apostoliske struktur; den bevirker sitt hierarkis kollegiale sinnelag og bevitner, forøker og fremmer sin egen hellighet. Slik adskiller den misjonerende virksomhet seg så vel fra den sjelesørgeriske gjerning som utøves blant de troende, som fra de anstrengelser som gjøres for å gjenopprette den kristne enhet. Allikevel er begge disse ting på det tetteste forbundet med kirkens misjonsiver 15. De kristnes splittelse skader nemlig den hellige oppgave, som evangeliets forkynnelse for alle skapninger er 16, og lukker mange ute fra troen. Dessuten er alle døpte, fordi det er nødvendig å drive misjon, kalt til å forene seg i én hjord, for at de overfor folkeslagene kan avlegge et enstemmig vitnesbyrd om Kristus, deres Herre. Men hvis de ennå ikke fullt ut er i stand til å bekjenne den samme tro, så må de allikevel la seg besjele av gjensidig aktelse og kjærlighet.

7. Grunnen til at der skal drives misjon, ligger i selve Guds vilje, han som «vil at alle mennesker skal frelses og komme til erkjennelse av sannheten. For der er bare én Gud, og bare én mellommann imellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus som gav seg selv som løsesum for alle» (1. Tim. 2, 4-5), «og der er ikke frelse i noen annen» (Ap.gj. 4, 12). Så er det altså nødvendig at alle omvender seg til ham som kan erkjennes gjennom Kirkens forkynnelse, og også at de gjennom dåpen innlemmes i hans legeme, Kirken. Kristus selv har nemlig «med klare ord betonet troens og dåpens nødvendighet (kfr. Mk. 16, 16; Joh. 3, 5), og dermed samtidig bekreftet at det er nødvendig at der er en Kirke som menneskene trer inn i ved dåpen som gjennom en dør. Derfor kan de mennesker ikke frelses, som vet at den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som en nødvendighet, men som allikevel ikke trer inn i den eller vil forbli i den 17.» Selv om Gud kan føre mennesker som - uten egen skyld - ikke kjenner evangeliet, ad veier som bare han kjenner, til troen, uten hvilken det er umulig å ha hans velbehag (Hebr. 11, 6), så er det for Kirken allikevel både nødvendig og en hellig rett å forkynne evangeliet.

Derfor beholder misjonsvirksomheten også i dag og til alle tider sin uforminskede betydning og nødvendighet.

Ved den samler og ordner Kristi mystiske legeme bestandig de krefter som er nødvendige for dets egen vekst (kfr. Ef. 4, 11-16). Kirkens lemmer drives til å drive misjon av sin kjærlighet til Gud som får dem til å ønske å være felles med alle mennesker om det nåværende og det kommende livs åndelige goder. Endelig er misjonsvirksomheten nødvendig, for at Gud må forherliges fullstendig, ved at menneskene bevisst og i sin helhet antar hans frelsesverk, som han har fullendt i Kristus. Slik oppfylles ved misjonsvirksomheten Guds plan, som Kristus lydig og i kjærlighet har tjent til forherligelse av Faderen 18. Det er Faderen som har sendt ham, for at hele menneskeslekten skulle danne et Gudsfolk, vokse sammen til Kristi ene legeme og oppbygges til det ene Den Hellige Ånds tempel - dette er jo svaret på alle menneskers innerste lengsel, et uttrykk for den broderlige enighet. Slik blir da endelig Skaperens plan oppfylt, han som har skapt menneskene i sitt bilde og i sin likhet, når alle som har del i den menneskelige natur ved Den Hellige Ånd er gjenfødte i Kristus, og idet de enig gjenspeiler Guds herlighet, kan si «Fader vår» 19.

8. Kirkens misjonsvirksomhet henger også sammen med selve den menneskelige natur og dens lengsler. Nettopp ved at Kirken forkynner Kristus åpenbarer den samtidig for mennesket den opprinnelige sannhet om hva mennesket er og opprinnelig er kalt til: Kristus er jo opphav til og forbilde for denne fornyede menneskehet som er preget av broderkjærlighet, sannferdighet og fredens ånd. Kristus og Kirken som avlegger vitnesbyrd om ham, sprenger alle rasemessige og nasjonale skiller og kan derfor ikke betraktes som fremmed for noen eller noe sted i verden 20. Kristus er selv veien og sannheten, som evangeliets forkynnelse gjør tilgjengelig for alle ved å la nettopp de ord som Kristus har uttalt, lyde i alles ører: «Omvend dere og tro på evangeliet» (Mk. 1, 15). Da den som ikke tror allerede er dømt (kfr. Joh. 3, 18), er Kristi ord på én gang dommens og nådens ord, livets og dødens ord. For vi kan bare trede inn til det nye liv idet vi hengir det gamle liv til døden. Det gjelder først og fremst personene, men også denne verdens forskjellige goder som på én gang er merket av menneskets synd og Guds velsignelse: «Alle har jo syndet og mangler herligheten fra Gud» (Rom. 3, 23). Ingen blir ved seg selv og ved egen kraft løst fra synden og hevet opp over seg selv, ingen blir fullstendig frigjort fra sin svakhet, ensomhet og trelldom 21; tvert imot har alle bruk for Kristus som eksempel, lærer, befrier, frelser, levendegjører. I virkeligheten har evangeliet vært en frihetens og fremskrittets surdeig i menneskenes historie, også den profane, og det tilbyr stadig å være brorskapets, enhetens og fredens surdeig. Ikke uten grunn æres Kristus av de troende som «alle folkeslags forventning og frelser» 22.

9. Den tid hvor der skal drives misjon, ligger mellom Herrens første tilsynekomst og hans gjenkomst, hvor Kirken som det modne korn skal samles sammen i Guds rike fra de fire verdenshjørner 23. Før Herren kommer igjen, skal det glade budskap nemlig forkynnes for alle folkeslag (kfr. Mk. 13,10).

Å drive misjon er hverken mere eller mindre enn å synliggjøre, åpenbare og oppfylle Guds plan i verden og i historien, der Gud ved misjonen synlig fullbyrder frelseshistorien. Ved forkynnelsens ord og sakramentene, hvis midte og høydepunkt er den hellige nattverd, blir Kristus, frelsens opphav, nærværende. Og hva som alltid har eksistert av nåde og sannhet hos hedningene på grunn av en slags skjult tilstedeværelse av Gud, befris herved for det ondes smitte og gis tilbake til dets opphav, Kristus som knuser djevelens makt og holder ondskapens mangfoldige slette gjerninger i sjakk. Hva godt som lik en kime har vært til stede i menneskers sinn og hjerter eller i folkeslagenes forskjellige riter og kulturer, blir derfor ikke bare bevart, men også gjort sunt, hevet opp over seg selv og fullendt til Guds forherligelse, til skam for Satans og til menneskenes salighet 24. Slik stiler misjonsvirksomheten mot den eskatologiske fylde 25, for ved den blir Gudsfolket utbredt i den målestokk og i den tid som Faderen har fastsatt av egen makt (kfr. Ap.gj. 1, 7); profetisk er der sagt til det: «Vid rommet ut i ditt telt, spar ikke, men spenn ut din boligs tepper» (Jes. 54,2) 26. Slik utfolder det mystiske Legeme seg inntil det når til manns modenhet (kfr. Ef. 4,13), og det åndelige tempel hvor Gud tilbes i ånd og sannhet (kfr. Joh. 4, 23), vokser og oppbygges på apostlenes og profetenes grunnvoll med Jesus Kristus selv som hovedhjørnesten (Ef. 2, 20).