Kapittel III: Biskopenes samarbeide til felles gavn for flere (lokal)kirker

I. Synoder, konsiler og særlig bispekonferanser

36. Like fra Kirkens første tid har biskopene, skjønt de var ledere av lokalkirker, vært forenet i broderlig kjærlighet, og drevet av iver etter å misjonere overalt, slik som det blev betrodd apostlene, har de forbundet sine krefter og ønsker til gavn for hele Kirken eller for enkelte (lokal)kirker. Slik har der vært avholdt enten synoder, provinskonsiler eller endelig konsiler for hele Kirken, og der har biskopene fastsatt ensartede retningslinjer for de forskjellige (lokal)kirker i forkynnelsen av trossannhetene og i tilretteleggelsen av den kirkelige disiplin.

Dette hellige økumeniske kirkemøte ønsker at den ærverdige tradisjon å avholde synoder og konsiler lever opp med ny styrke, for at der bedre og mere virksomt kan sørges for troens vekst og disiplinens bevarelse i de forskjellige (lokal)kirker på en tidssvarende måte.

37. Især i vår tid kan biskopene ofte ikke oppfylle sitt verv på egnet og fruktbart vis, hvis ikke deres innsats blir mere og mere forbundet med og mere knyttet til andre biskopers. Da bispekonferanser - som allerede er opprettet i flere nasjoner - har gitt tydelige tegn på en rikere apostolisk virksomhet, mener dette hellige kirkemøte at det i høyeste grad vil være nyttig at biskoper fra den samme nasjon eller område overalt i verden samles til én krets. De skal møtes med faste mellomrom for at de kan gi hverandre del i den innsikt de hver især har fått ved klokskap og erfaring, og rådslå med hverandre, og derved kan der fremkomme et hellig samvirke av deres krefter til felles gavn for (lokal)kirkene.

Derfor bestemmes følgende om bispekonferanser:

38. 1) En bispekonferanse er likesom en krets der Kirkens biskoper fra en bestemt nasjon eller et bestemt område utfører sitt hyrdeverv i fellesskap for å gjøre det gode som Kirken byder menneskene, større, især ved former og fremgangsmåter i det apostoliske virke, som stemmer godt med de gitte forhold i samtiden.

2) Til bispekonferansen hører alle som har jurisdiksjon over et område, av en hvilken som helst ritus - dog ikke generalvikarer - koadjutorer, hjelpebiskoper og titularbiskoper, som utfører et særlig verv som er gitt dem av Den apostoliske Stol eller av bispekonferanser. Andre titularbiskoper og pavelige legater - på grunn av den særlige oppgave de har i området - har ikke juridisk krav på medlemskap av konferansen.

Biskoper med jurisdiksjon over et område og koadjutorer har full stemme. Hjelpebiskoper og andre biskoper, som har rett til medlemskap av konferansen, har etter konferansens bestemmelse full stemme eller kun rådgivende stemme.

3) Enhver bispekonferanse utarbeider selv sine statutter, som skal forelegges Den apostoliske Stol, og hvor der - foruten andre virkemidler - skal sørges for organer, som virksomt kan ha omsorg for at målet nås, f.eks. et permanent råd av biskoper, biskopelige kommisjoner, en generalsekretær.

4) Bispekonferansens avgjørelser skal, når de er vedtatt lovlig og med mins to tredjedels flertal av de medlemmer som hører til bispekonferansen med full stemmerett, og er forelagt Den apostoliske Stol, ha juridisk forpliktende kraft når det dreier seg om tilfeller hvor den alminnelige kirkerett har foreskrevet det, eller hvor en særlig bestemmelse fra Den apostoliske Stol - utstedt på dens eget initiativ eller etter anmodning fra bispekonferansen - har fastsatt det.

5) Hvor særlige forhold krever det, kan biskoper fra flere nasjoner, med Den apostoliske Stols godkjennelse, utgjøre én bispekonferanse.

Forbindelser mellom bispekonferanser fra forskjellige nasjoner skal forøvrig utvikles for å oppnå og sikre større gavn.

6) Det anbefales kraftig at forstanderne for de orientalske kirker, når de på synodene utvikler disiplinen i sin egen (lokal)kirke - for virksomt å fremme arbeidet til gavn for troen - også tar hensyn til hele områdets felles vel, hvor der er flere (lokal)kirker av forskjellige riter. I overensstemmelse med de regler, som fastsettes av den kompetente myndighet, kan man rådslå på møter mellom de forskjellige riter.

II. Kirkeprovinsers utstrekning og opprettelse av kirkeregioner

39. Sjelenes vel krever ikke bare at bispedømmene har en passende utstrekning, men også at kirkeprovinsene har det, ja det tilrådes at der opprettes kirkeregioner, så at der bedre kan sørges for de apostoliske behov i overensstemmelse med de sosiale og lokale forhold, og forbindelsene mellom biskopene innbyrdes og med metropolitter og andre biskoper fra samme nasjon og likeledes mellom biskopene og de borgerlige myndigheter må bli lettere og mer fruktbart.

40. Derfor fastsetter det hellige kirkemøte følgende til oppnåelse av de nevnte mål:

1) Kirkeprovinsenes utstrekning skal revideres på hensiktsmessig måte, og metropolittenes rettigheter og privilegier skal bestemmes etter nye og egnede retningslinjer.

2) Det skal anses for en regel at alle bispedømmer og andre territoriale områder, som rettslig er likestillet med bispedømmer, skal tilknyttes en eller annen kirkeprovins. Derfor skal bispedømmer, som nå er direkte underlagt Den apostoliske Stol og ikke forenet med noe annet, enten, hvor det er mulig, sammensluttes til en ny kirkeprovins, eller tilknyttes til den kirkeprovins som ligger nærmest, eller som det er mest hensiktsmessig, og underlegges erkebiskopens metroppolit-rettigheter i overensstemmelse med den alminnelige kirkerett.

3) Hvor det må tilrådes som fordelaktig, skal kirkeprovinser sammensluttes til kirkeregioner, hvis innretning skal fastsettes ad kirkerettslig vei.

41. Det vil være nyttig at de kompetente bispekonferanser underkaster spørsmålet om slike provinsers utstrekning og opprettelsen av regioner en prøvelse etter de retningslinjer som allerede er oppstillet angående bispedømmenes utstrekning i § 23 og 24, og forelegger sine planer og ønsker for Den apostoliske Stol.

III. Biskoper med et verv som går ut over et enkelt bispedømmes grenser

42. Da de pastorale behov mere og mere krever at visse pastorale oppgaver ledes og utvikles av én sentral ledelse, vil det være nyttig at det opprettes noen organer til tjeneste for alle eller flere bispedømmer i et bestemt område eller nasjon. Disse kan også overdras til en biskop.

Det hellige kirkemøte anbefaler at der mellom de prelater eller biskoper som ivaretar disse verv, og stiftsbiskopene og bispekonferansene alltid hersker et broderlig fellesskap og et inderlig samvirke i den pastorale omsorg. Retningslinjene for dette bør fastlegges i den alminnelige kirkerett.

43. Da der kreves en særlig grundig omsorg i sjelesorgen for soldater, på grunn av deres særlige livsforhold, skal der i hver nasjon etter evne opprettes et feltvikariat. Både vikaren og kapellanene skal i et harmonisk samarbeide med stiftsbiskopene vie seg energisk til dette vanskelige verv 1.

Derfor skal stiftsbiskopene gi feltvikaren et tilstrekkelig antall prester som er egnede til dette viktige verv, og samtidig understøtte aktiviteter til gavn for soldatenes åndelige vel 2.

Alminnelige påbud

44. Det hellige kirkemøte bestemmer at der under revideringen av den kanoniske rett skal fastsettes egnede bestemmelser i overensstemmelse med de prinsipper som er oppstillet i dette dekret, og også under hensyntagen til de henstillinger som er fremført av kommisjonene eller konsilfedrene.

Dessuten bestemmer kirkemøter at der skal utarbeides generelle veiledninger for sjelesorgen til bruk for biskoper og sogneprester, for at de må få faste retningslinjer til lettere og bedre å påta seg sitt spesielle hyrdeverv.

Der skal også utarbeides en spesiell veiledning for den pastorale omsorg for særlige grupper av troende etter de forskjellige forhold i de enkelte nasjoner eller områder, samt en veiledning for den kateketiske undervisning av det kristne folk. I denne skal der gjøres rede for de grunnleggende prinsipper for denne undervisning og dens tilretteleggelse og utarbeidelse av bøker til den. Under utarbeidelsen av disse veiledninger skal der likeledes tas hensyn til de henstillinger, som er fremsatt av kommisjonene eller konsilfedrene.

Dette dekret, såvel i sin helhet som i sine enkelte deler, er blitt godkjendt av konsilfedrene. Og Vi, i kraft av den apostoliske myndighet som er Oss overlevert fra Kristus, sammen med de ærverdige fedre bifaller, lovfester og fastsetter det i Den Hellige Ånd. Og Vi befaler at det som slik gjennom kirkemøtet er blitt bestemt skal tre i kraft til Guds ære.

Rom, ved St. Peter, den 28. oktober 1965. Paul, den katolske kirkes biskop med konsilfedrenes underskrift.