Kapittel 6: Den hellige Skrift i kirkens liv

Kirken ærer den hellige Skrift

21. Kirken har alltid æret de guddommelige Skrifter som selve Herrens legeme, idet den særlig i den hellige liturgi mottar livets brød og rekker det til de troende såvel fra bordet dekket med Guds ord som fra bordet dekket med Kristi legeme. Kirken har alltid betraktet og betrakter Skriftene sammen med den hellige Tradisjon som den øverste norm for sin tro. De er jo inspirert av Gud og en gang for alle nedskrevet, meddeler derfor Guds egne ord uforanderlig, og lar Den Hellige Ånds røst klinge i profetenes og apostlenes ord. Enhver forkynnelse i Kirkens navn bør derfor, såvel som den kristne religion, næres av og underkastes den hellige Skrift. For Faderen, som er i himlene, kommer i de hellige bøker med stor kjærlighet sine sønner i møte, og Han taler med dem. En slik makt og myndighet ligger i Guds ord at det virkelig for Kirken er en støtte og en styrke, for Kirkens barn en kraft for troen, en næring for sjelen, en ren og varig kilde til det åndelige liv. Derfor gjelder følgende ord i høy grad den hellige Skrift: «For Guds ord er levende og virksomt» (Hebr. 4, 12), «og har makt til å oppbygge og til å gi arven sammen med alle dem som er helliget» (Ap.gj. 20, 32; kfr. 1. Tess. 2, 13).

Anbefaling om nøyaktige oversettelser

22. Adgangen til den hellige Skrift skal åpnes vidt for de kristne. Det var derfor Kirken fra begynnelsen av gjorde til sin egen den ærverdige greske oversettelse av Det gamle testamente som kalles Septuaginta. Men den verdsetter stadig også de andre orientalske og latinske oversettelser, især den som betegnes Vulgata. Når Guds ord imidlertid til enhver tid skal være for hånden, sørger Kirken, som en mor, for at der blir utgitt korrekte og anvendelige oversettelser til de forskjellige språk, især utfra de hellige bøkers originaltekst. Og dersom en oversettelse, når omstendighetene tilsier det og den kirkelige myndighet samtykker i det, blir gjort i fellesskap med våre adskilte brødre, vil alle kristne kunne bruke den.

De katolske forskeres apostoliske oppgave

23. Under Den Hellige Ånds belæring søker Kirken, som det menneskevordne Ord har gjort til sin brud, stadig å trenge dypere inn i forståelsen av de hellige Skrifter, for uavlatelig å nære sine barn med de guddommelige ord; derfor oppmuntrer den også til studium av såvel de orientalske som av de vesterlandske kirkefedre og av de hellige liturgier. De katolske eksegeter og øvrige teologer skal i nøye samarbeid med hverandre vie sine krefter til å granske og fremlegge de guddommelige tekster med egnede midler og under læreembedets oppsyn, slik at flest mulig tjenere av det guddommelige ord i rikt monn vil kunne skaffe Guds folk den Skriftens næring som opplyser sinnet, styrker viljen, tenner kjærligheten til Gud i menneskenes hjerter 1. Kirkemøtet oppfordrer de bibelforskere som er Kirkens sønner, til helhjertet, med stadig fornyede krefter og i Kirkens ånd å forfølge det verk som på så lovende måte er påbegynt 2.

Skriftens betydning for teologien

24. Teologien støtter seg som til et evig fundament til Guds skrevne ord sammen med den hellige Tradisjon. Selv styrkes den overmåte og får en stadig ny ungdom i dette ord, når den i troens lys gransker den hele sannhet gjemt i Kristi mysterium. De hellige Skrifter inneholder Guds ord, og, fordi de er inspirert, er de også virkelig Guds ord; derfor skal bibelstudiet være likesom sjelen i teologien 3. Ordets tjeneste, og det vil si, den pastorale forkynnelse, katekesen og enhver kristendomsopplæring med den liturgiske homili i første rekke, henter sin sunnhet og varige kraft i de samme Skrifters ord.

Anbefaling av bibellesningen

25. Det er derfor nødvendig for alle geistlige, især Kristi prester og de diakoner eller kateketer som ordets tjeneste er betrodd til, å bruke tid til å lese, meditere og studere Skriften. Ellers ville de bli som «en verdiløs forkynner av Guds ord utad, fordi ingen tilhører av det i sitt indre» 4, mens de jo skal meddele de troende som de har ansvar for, det guddommelige ords overveldende rikdommer, særlig i den hellige liturgi. Likeledes oppfordrer kirkemøtet inntrengende hver enkelt kristen, og fremfor alt medlemmene av ordenssamfunnene, til å lære «den kunnskap om Jesus Kristus som overgår alt» (Fil. 3, 8) ved hyppig lesning av de guddommelige Skrifter. «For uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus» 5. Måtte altså alle nærme seg selve den hellige tekst, snart ved hjelp av liturgien som er full av de guddommelige ord, snart ved bibellesning eller foredrag om emnet, videre også ved andre tiltak som med godkjennelse og under oppsyn av Kirkens hyrder har fått en gledelig utbredelse i vår tid. Men måtte de også huske at bønnen alltid skal ledsage skriftlesningen for at denne kan bli en samtale mellom Gud og mennesket: For «vi taler til Ham når vi ber, vi lytter til Ham når vi leser hans guddommelige ord» 6.

Det tilkommer biskopene, for «hos dem er den apostoliske lære» 7, å skaffe de troende som er stilt under deres ansvar den nødvendige innføring i den riktige bruk av Skriften, særlig Det nye testamente og i første rekke evangeliene. Det vil si at de skal sørge for oversettelser av de bibelske tekster forsynt med de nødvendige og virkelig tilstrekkelige forklaringer, slik at Kirkens barn trygt og med utbytte vil kunne omgåes de hellige Skrifter og la seg fylle av deres ånd.

Dessuten anbefales det å publisere utgaver av Bibelen med henblikk på de ikke-kristne, tilpasset deres behov og forsynt med de ønskelige kommentarer. Sjelesørgerne og de kristne ellers skal med klokskap og på alle måter ta seg av slike utgavers utbredelse.

Konklusjon

26. Måtte «Guds ord ha fremgang og komme til ære» (2. Tess. 3, 1) ved bibellesning og bibelstudium. Måtte åpenbaringens skatt, som er betrodd Kirken, mere og mere fylle menneskenes hjerter. Likesom Kirkens liv styrkes ved hyppig deltagelse i Eukaristiens mysterium, slik kan man også vente nye impulser for det åndelige liv av voksende ærbødighet for Guds ord som «står fast til evig tid» (Jes. 40, 8; kfr. 1. Pet. 1, 23-25).

Denne dogmatiske konstitusjon er blitt godkjent av konsilfedrene i sin helhet såvel som i sine enkelte punkter. Og Vi, i kraft av den apostoliske myndighet som er Oss overlevert fra Kristus, bifaller, lovfester og fastlegger den, sammen med de ærverdige fedre, i Den Hellige Ånd. Og det som således gjennom kirkemøtet er blitt bestemt, befaler Vi skal tre i kraft, til Guds ære.

Roma, ved St. Peter, den 18. november 1965

Paul, den katolske kirkes biskop med konsilfedrenes underskrifter.