"Unitatis redintegratio"

Forord

Den foreliggende konsiltekst forekommer meg å være like kort som det forutgående arbeid var langt. Utviklingen fra det første utkast til det ferdige dokument er et fengslende stykke kirkehistorie som, når det engang blir skrevet, sikkert vil bli lest med både interesse og undring.

Som medlem av den kommisjon hvis oppgave det var å utarbeide det første utkast til teksten og senere overvåke dens mange utviklingsstadier, er det meg en særlig glede å kunne fremlegge det endelige resultat i norsk oversettelse. Det er første gang i den katolske kirkes historie at de økumeniske spørsmål - i ordets moderne betydning - er blitt behandlet av et konsil og endog gjort til gjenstand for en offisiell erklæring. Jeg mener derfor det kan ha sin betydning at leserne gjennom dette forord blir gjort kjent med hvorledes og hvorfor denne konsiltekst over de kristne enhetsbestrebelser er blitt til.

Hvordan teksten ble til

Da pave Johannes XXIII i 1959 kunngjorde sin hensikt å sammenkalle et alminnelig kirkemøte, ga han som grunn ønsket om en indre fornyelse av Kirken, men denne fornyelse oppfattet han fra første stund av som en nødvendig etappe og et katolsk bidrag til alle kristnes gjenforening. Gjennom den indre reform skulle Kirken gjøres forståelig og tilgjengelig for dem som står utenfor dens fellesskap. I tråd med denne tanke ba pave Johannes kuriekardinalen Augustin Bea om å opprette et særlig sekretariat som skulle ha til oppgave å formidle kontakten mellom ikke-katolske kirkesamfunn og den katolske kirke, samtidig som det fikk i oppdrag å fremlegge utkastet til en konsilerklæring om Kirkens holdning til de økumeniske spørsmål.

Sekretariatet for kristen enhet ble dermed konstituert, og har vist seg å være så nødvendig at det - uavhengig av konsilet - er blitt en fast instans i Kirkens embedsverk. I sitt forarbeide kunne det høste fruktene av det betydelige uoffisielle pionerarbeide som enkeltstående økumeniske personer og miljøer i den katolske kirke hadde nedlagt gjennom en årrekke. Da konsilet ble åpnet høsten 1962 ble kardinal Beas sekretariat supplert med en arbeidskommisjon bestående av 18 biskoper fra forskjellige deler av verden - valgt av konsilet ved avstemning i tillegg til den vanlige stab teologiske rådgivere. I 1963 fikk denne kommisjon ytterligere 12 medlemmer, hvorav undertegnede.

Kommisjonen utarbeidet et tekstutkast som ble sendt samtlige konsildeltagere mellom første og annen konsilsesjon, så de kunne studere forslaget og sende inn sine bemerkninger i god tid før kirkemøtet igjen trådte sammen. Høsten 1963 kom så utkastet «De oecumenismo» opp til drøftelse i kirkemøtets regulære forsamling. Dels gjennom debattene i Peterskirken og dels skriftlig direkte til sekretariatet kom det frem flere hundre endringsforslag.

Tanken om at den katolske kirke skulle legge frem en teologisk begrunnelse av, og nye retningslinjer for den økumeniske bevegelse begeistret mange. Ikke minst imøtekom den mange forhåpninger hos ikke-katolske økumener verden over, som i årtier hadde beklaget Kirkens tilbakeholdenhet overfor enhetsarbeidet. Som rimelig var, skremte tanken også enkelte, særlig i de eldres rekker, hvor den bitre strid omkring «modernismen» - den ekstremt liberale teologiske strømning omkring århundreskiftet - ennå var et ubehagelig minne. Etter noen dagers drøftelser og utredninger inntraff den spennende avstemning som avgjorde hvorvidt tekstutkastet kunne godtas som grunnlag for videre diskusjon. Et stort flertall av konsilfedrene var positivt innstilt, og tekstens tre kapitler ble så drøftet i et par uker, før de ble sendt tilbake til vår kommisjon, for at vi skulle omarbeide teksten i overensstemmelse med endringsforslagene.

Mellom 2. og 3. sesjon, våren 1964, var Bea-kommisjonen kommet sammen i Rom for å fastlegge den nye tekst. I løpet av to strevsomme uker, med møter både formiddag og ettermiddag, ble medlemmene enige om et nytt tekstforslag, i alt vesentlig bygget på det gamle, men med til dels store endringer og - forhåpentligvis - forbedringer. Spesialister var blitt innkalt fra nær sagt alle verdens kanter, for at ingen kompetanse skulle mangle i noe spørsmål. Til sist ble også en representativ gruppe av østkirkens prelater innbudt til et plenumsmøte, for å ta standpunkt til alt som vedrørte forholdet Øst-Vest.

Da konsilets 3. sesjon ble åpnet høsten 1964 sto teksten «De Oecumenismo», som i mellomtiden var blitt gjort kjent for konsilfedrene, først på arbeidslisten. Konsilfedrene ga, gjennom avstemninger over tekstens forskjellige avsnitt, «De Oecumenismo» en meget positiv mottagelse, selv om det fremdeles kom en god del endringsforslag. Kommisjonen fikk således adskillig fortsatt arbeide, før den endelige tekst kunne legges frem til avstemning, den 21. november 1964. Hele 2 137 konsilfedre stemte da for teksten, og bare 11 stemte imot. Som kronen på verket ga pave Paul VI deretter teksten sin fulle og formelle tilslutning, og «De Oecumenismo» ble dermed stadfestet som den katolske kirkes offisielt vedtatte syn på de økumeniske spørsmål.

Hvorfor teksten ble til

Pave Johannes' hensikt med å anspore Kirken til å formulere sitt syn på de økumeniske spørsmål var nettopp denne: At der blant katolske kristne måtte vokse frem et nytt syn på forholdet til annerledes troende kristne, som det allerede mange steder var tilfellet. Tidligere hadde Kirkens innstilling vært preget av motstridende følelser og et ganske særegent dilemma. Man hadde nok som regel en velvillig forståelse for den økumeniske vind som blåste i den kristne verden forøvrig. Men man syntes ikke det var mulig selv uten videre å gå inn på de andre kirkesamfunns innbydelser til deltagelse i Kirkenes Verdensråd, økumeniske kongresser osv., som i stadig større grad fant sted de kristne konfesjoner i mellom. Katolikker følte ofte at dette ville være ensbetydende med et svik mot Kirken, som alltid hadde inntatt det standpunkt at den uavkortet var Kristi kirke. De følte, at dersom de ble med, ville det være det samme som å bekjenne at Kirken hadde oppgitt sin tradisjonelle selvforståelse.

Etter hvert har denne innstilling - som alltid førte til det samme kirkelige svar på slike innbydelser: Non possumus («Vi kan ikke») - veket for en dypere innsikt i hele det økumeniske problem. Først kom en forsiktig tillatelse til å sende katolske observatører til de forskjellige felleskirkelige kongresser og verdensråd, hvilket ble en impuls til en ny forståelse. Innbydelsen av ikke-katolske observatører til Vatikankonsilet og den tillitsfulle status de fikk der, har videre gjort det mulig å utbygge denne plattform gjensidig. Man har fra begge sider fattet, at smerten over ulykken ved de kristnes splittelse er gjensidig, oppriktig og begrunnet i et sannere forhold til Evangeliet og til de kristne grunnverdier vi har felles.

Det er særlig i misjonene at det dypt tragiske ved denne splittelse blir synlig - det er for så vidt karakteristisk at det store forarbeide som er nedlagt i ikke-katolsk økumenisme utgår nettopp fra misjonene. Man er ofte vitne til en meningsløs mangedobling av misjonsvirksomheten, fordi flere kirkesamfunn søker å evangelisere de samme områder. Friksjon og rivalisering, proselytisme og direkte uvennskap har til tider hørt til dagens orden, ofte med det resultat at de arme mennesker som misjonen søker å vinne, tvert om blir forvirret og nedtrykt over så motstridende bestrebelser, alle i den ene, sanne religions navn!

Alle vil kunne se det tragiske i dette: Der er omtrent like mange kristne kirkesamfunn og sekter som der er ikke-kristne religioner - om ikke flere. De kristnes splittelse har sitt historiske utspring i det gamle Vesten - det var naturlig at man nettopp her måtte forsøke å lege bruddet. Og det er ingen tvil om at vi de siste årtier er kommet til å se på splittelsen og på de ikke-katolske kristne med andre øyne og en ny forståelse. Ingen av de nå levende medlemmer av de kristne kirkesamfunn kan gjøres personlig ansvarlige for den delte kristenhet. Årsakene ligger langt tilbake i historien. Ut fra våre forutsetninger tror vi alle at vi tilhører Kristi sanne kirke. Men vi har også innsett, at de som tilhører andre kirkesamfunn enn vårt eget, kan ha den samme dype og redelige overbevisning som vi gjerne vil legge i vårt eget trosforhold. Denne erkjennelse får oss til å se tilbake på religionskrigenes og trosstridighetenes århundrer med skam og forundring.

Denne innsikt i og respekt for andres gode tro og oppriktige sinnelag er et stort fremskritt. Den fjerner ikke sannhetens objektive og absolutte karakter og den bortforklarer heller ikke villfarelsens mulighet og farer.

Økumenismens indre uløste problem er dette: At sannheten forplikter, og at ingen av oss kan frita oss selv eller andre for troskapen mot sannheten. økumenisme er derfor nødvendigvis å akseptere en i dag uløselig indre spenning. Men den nye økumeniske innsikt fremmer sansen for kristendommens grunnverdi: Kjærligheten, ved å minne oss om det begrensede og ufullkomne i menneskets forståelse av og tilegnelse av hva Gud har åpenbart. Hvert enkelt menneske må kjempe kampen for klarhet og sannhet i troen - og det med sin egen samvittighet som nærmeste avgjørende regel. Vår samvittighet kan feile, og all kristen forkynnelse sikter mot en avklaring av menneskets samvittighet, slik at sannheten må få rom og utfoldelse i mennesket. Men samvittigheten forblir vårt lys og vår umiddelbare ledestjerne, og det er bare i frihet at den kan nærme seg troen, og gjennom troen Gud. Den enkeltes rett og plikt til her å følge sin samvittighet i trossaker blir dermed vesentlig. Å anta at mennesker vi møter på var vei har et redelig forhold til sin egen samvittighet må likeledes være det riktige utgangspunkt for en kristens forhold til medmennesket - inntil bevis på det motsatte. Det er ut fra en slik overbevisning, og følgelig med klar front mot meget i dens egen historiske arv, at den katolske kirke i dag har ønsket å gi sine egne troende en ny innsikt og nye retningslinjer når det gjelder arbeidet for kristen enhet.

Hva teksten betyr

Det er mitt store håp at denne konsilerklæring, som så avgjort ikke er et «taktisk» trekk, men et uttrykk for Kirkens ønske om å tre i en stadig mer levende kontakt med alle kristne, ja, med alle mennesker av en god vilje, må bidra til å fjerne misforståelser og fordommer som ennå måtte finnes i våre nordiske land - ikke minst den, at den katolske kirke ivrer for toleranse så lenge den selv er i mindretall, men blir mer intolerant jo større den vokser seg.

Det er mitt inntrengende ønske og håp at denne tekst må bli lest og hyppig drøftet av våre egne katolske kristne, for hvem den egentlig er skrevet. For her åpnes et helt livs- og tankeområde i Kirkens tilværelse, som en av reformkonsilets mest verdifulle frukter. Læren i denne tekst gir intet rom for religiøs innkapsling, og fremmer heller ikke - rett forstått - noen form for religiøs likegyldighet. Kirken venter av sine egne at de skal ta vare på sin tro samtidig som de åpner seg for de økumeniske prinsipper og retningslinjer som her kommer til uttrykk. Sekretariatet for Kristen Enhet i Rom har, etter påbud fra konsilfedrene, gitt seg i kast med å utforme en praktisk veiledning i økumenikk, for alle dem som ønsker å gjøre en innsats i denne nye form for apostolat. Vårt bispedømme vil på grunnlag av denne veiledning utgi praktiske direktiver, for at ingen skal behøve å føle seg usikre når det gjelder dette ømfintlige emne.

Det er til slutt mitt håp at også mange ikke-katolske lesere ved hjelp av den foreliggende tekst vil finne veien til en stadig dypere forståelse av hvor meget det er som binder oss kristne til hverandre. Meget i denne tekst vil forekomme dem kjent - kanskje selvfølgelig. Muligens er det da riktig å minne om, at et konsildekret, vedtatt med noe nær enstemmighet av den katolske verdenskirkes biskoper, har en meget stor autoritet og nedslagstyngde i Kirkens liv - ut fra disse ord vil der med virkning for millioner av mennesker følge en ny mentalitet, en ny holdning, et nytt håp.

I denne vår avkristningens tid har vi ikke lenger råd til å stå som fremmede overfor hverandre. Umistelige verdier står på spill. Høsten blir stadig større - arbeiderne strekker ikke til. Å bøte på dette er en felles oppgave for alle som tror at vi er forløst i Kristus.

18. januar 1965.

John W. Gran, biskop av Oslo.