Seksuelle overgrep i Kirken

For en stund siden ble Den katolske kirke i USA rystet av avsløringer om seksuelle overgrep begått av geistlige og av den sørgelige kjensgjerning at flere av Kirkens biskoper ikke har vist sunn dømmekraft og handlingsdyktighet i møte med slike alvorlige og straffbare handlinger. Til tross for at skandalene i all hovedsak rammer USA, lider hele Kirken under overgrepssakene.

Som biskop av Oslo ønsker jeg å forsikre dere om at jeg vil gjøre mitt ytterste for å handle rett og rettferdig dersom slike hendelser skulle finne sted hos oss.

Spørsmålet er da: Hva innebærer det å handle rett i en slik situasjon?

Den nordiske bispekonferansen har hatt dette tema til diskusjon og kommet frem til at det ikke kan utarbeides felles retningslinjer for de nordiske land - fordi landenes lovverk er så forskjellige. Det skal derfor være hvert enkelt bispedømmes ansvar å utarbeide egne handlingsplaner mot seksuelle overgrep i Kirken. Her i Oslo katolske bispedømme er vi godt i gang med dette arbeidet, takket være et initiativ fra Pastoralrådet. Planen skulle vært sendt ut til høring i vår, men er blitt noe forsinket på grunn av nye retningslinjer fra Roma. Jeg kan imidlertid forsikre dere om at utarbeidelsen er høyt prioritert.

Selv om beredskapsplanen ennå ikke er klar, er det ikke slik at vi står på bar bakke dersom bispedømmet skulle rammes av en overgrepssak. Planens praktiske og pastorale anvisninger om kontakten med og omsorgen for offeret og vedkommendes familie følges naturligvis uansett. Denne siden ved beredskapen må alltid tas svært alvorlig - det krever sunn sjelesørgerisk fornuft. Når det gjelder de sivilrettslige sider, er vi som Kirke fullt ut forpliktet på norsk lov. I henhold til de indrekirkelige anliggender er kirkelovens bestemmelser klare.

Jeg er glad for Vatikanets nye direktiver for overgrepssaker. For det første er de skjerpende ved at de forlenger foreldelsesfristen for seksuelle overgrep. For det andre forordner de at Vatikanet selv tar ansvar for den videre saksbehandling dersom anklager om geistliges overgrep mot mindreårige bedømmes som troverdige. Dette kan være en fordel for en biskop som ofte har flere roller å ivareta som er vanskelige å kombinere: Han er de troendes overhyrde og skal ha omsorg for alle. Han må ha en ærlig og troverdig omsorg for dem som kan ha vært utsatt for overgrep. Samtidig er han på en særlig måte prestenes prest. Han skal vise barmhjertighet og tilgivelse, men ikke på en slik måte at rettferdighet og sannhet kommer til kort.

Alle overgrep mot barn, ungdom og voksne, er alvorlige foreteelser og må sivilrettslig straffeforfølges når lovverket krever det. Enkelte av skandalene i USA ville imidlertid ikke vært straffbare etter norsk lov. Det betyr naturligvis ikke at Kirken kan akseptere det. Som biskop må jeg være årvåken både i forhold til kriminelle handlinger og brudd på prestenes sølibatsforpliktelse. Kirkens prester lover høytidelig på frivillig basis å leve i sølibat. Jeg forventer derfor at de viser seksuell modenhet og at løftet etterleves. Prestegjerningen må være et bevisst og integrert valg. Dette er et viktig anliggende når prestekandidater vurderes, når de veiledes og før de ordineres. Vårt bispedømme stiller derfor krav om psykologisk test før kandidater antas, og alle prestestudenter får oppfølging av en veiledningsgruppe. Som biskop ønsker jeg å kjenne mine prester og å ha særlig omsorg for de yngste - som lett kan oppleve store frustrasjoner i en krevende arbeidssituasjon.

Videre må en biskop ta tidlige faresignaler på alvor og reagere på disse. Ved å reagere på tidlige faresignaler, kan man forebygge mulige overgrep.

Det har også vist seg at falske anklager forekommer - enten de skyldes et bevisst ønske om å skade eller hevne, eller skyldes forvirring. Vi må være på vakt mot slike eventuelle falske anklager og med pastoral omsorg forsvare de prester som rammes. Både overgrep og falske anklager kan skade mennesker for livet.

Skandalene i USA har rystet oss. De må imidlertid ikke frata oss tiltro og tillit. De aller fleste biskoper, prester og ordensfolk lever rene liv - ofte heroisk og selvoppofrende. Men vi kan ikke være sikre på at overtredelser aldri skal ramme oss. Som biskop er det min oppgave å beskytte Kirken mot prester som svikter sitt kall til å være gode hyrder. For å kunne gjøre dette, må grense- og lovovertredende forhold rapporteres. Vi gjør ikke Kirken en tjeneste ved å tie. For å kunne sette sakssvarende tiltak i verk, må Kirkens ledelse være informert.

Gerhard Schwenzer SS.CC.
Biskop