Hyrdebrev om familien

Familieåret nærmer seg slutten. I den anledning vil biskopene i de nordiske land ta opp og belyse en del aktuelle spørsmål. I de siste måneder er det stadig blitt rettet angrep mot det syn på familien som de kristne står for. Det er derfor nødvendig å minne om det fundament av sannhet som dette syn er basert på.

Vi innser at mange sider ved familielivet trenger avklaring, og at mange trekk ved vår tids livsmønster legger hindringer i veien for et kristent familieliv. Ofte har begge ektefeller heltidsstillinger i arbeidslivet. Det medfører tretthet og stress. De får ikke tilstrekkelig tid i samvær med barna, og kan ikke gi dem den støtte og rettledning som de kunne trenge. Samtidig er det mange arbeidsløse. Når en person ikke får mulighet til å bruke sine evner og krefter i tjeneste for andre, utsettes han eller hun for et unaturlig press. Det blir en påkjenning for den arbeidsløse selv og for hele familien.

Kvinnerollen og mannsrollen gjennomgår forandringer. Kvinnene får sterkere bevissthet om sin egen verdighet og et nytt syn på sin plass i samfunnet. Litt etter litt blir kjønnsrollene forandret også inne familien. Dette er godt og nødvendig, men det står ikke til å nekte at det til sine tider skaper spenning.

Det råder forvirring med hensyn til hva en familie er. Blant de mennesker vi møter i våre nære omgivelser, er det mange som avviser det katolske syn på et kristent familieliv. Fra samfunnets side blir det gitt utilstrekkelig støtte til familiene, og ofte blir andre samlivsformer stilt på lik linje. Istedenfor å oppmuntre til stabile familieforhold ved sin lovgivning, inntar staten en nøytral holdning.

Det er derfor nødvendig at vi igjen retter oppmerksomheten mot den grunnvoll av sannhet som familien er basert på. Den kristne familie bygger på en overenskomst mellom en mann og en kvinne om å gi seg selv til hverandre for hele livet i kjærlighet og gjensidig respekt, til beste for seg selv og for å avle og oppdra barn. Når denne overenskomst blir gjort etter kirkens anordning, er den en pakt med Guds garanti, og ekteskapet er et sakrament. Ved å slutte denne pakt anskueliggjør ektefellene på en konkret måte mange sider ved Guds åpenbaring til oss.

Vi vet og tror at Gud skapte mann og kvinne likeverdige, og at deres gjensidige løfter konstituerer den kristne familie. Overenskomsten må skje frivillig, uten press av noen slag. Og den må sluttes for hele livet. Gifte menn og kvinner skal kunne stole fullt og helt på sin ektefelles støtte og hengivenhet, også i perioder med særlige vanskeligheter og i hverdagslivets grå ensformighet. Det betyr at de på alle måter må være trofaste mot hverandre.

Gjennom sine løfter og ved sin gjensidige kjærlighet blir de delaktige i Gud Faders skapende gjerning, nemlig ved å avle og oppdra barn. Dette er deres privilegium og glede. Det er smertelig for dem som av en eller annen grunn ikke kan få barn. Men deres lidelse kan komme andre til gode. De kan derigjennom bli til støtte for dem som har fått den oppgave å gi kjærlighet og omsorg til morgendagens kvinner og menn. Til foreldre gir Gud den nåde de trenger for å ta avgjørelser om sine barns oppdragelse. Bare i unntakstilfeller kan denne forpliktelse og dette privilegium bli tatt fra dem.

Den hellige apostel Paulus sammenligner forholdet mellom Kristus og kirken med et ektepar som lever sammen i kjærlighet og gir hverandre støtte (Ef. 5). Dette bør inspirere familiene og gjøre det klart at Gud er nærværende i deres eget liv, selv om det kan synes dem helt enkelt og ordinært. Deres familieliv skal være et budskap om Guds nærvær til menneskene rundt dem.

Når en mann og en kvinne stifter familie, har deres samliv en særlig verdi gjennom ekteskapets sakrament som de har meddelt hverandre. Gjennom sakramentet mottar de Guds hjelp til å leve i kjærlighet med hverandre og med barna. De får den hjelp de trenger til å elske, fostre og oppdra sine barn. For menneskene omkring er de en påminnelse om den realitet at Kristus fremdeles lever i og med sin kirke. Ektefellene har inngått en pakt hvor Gud er en aktiv partner. Derfor er det mulig for dem å oppfylle sitt løfte.

Dette guddommelige kall trenger forberedelse og vern. Mange steder finnes det gode undervisningsopplegg for ungdom om ekteskapets forpliktelser, ofte også kurser i ekteskapsforberedelse. Men for å støtte familiene blir det gjort for lite. I ekteskapets første år blir de nygifte konfrontert med de forpliktelser de har påtatt seg, og snart opplever de gleden og byrden ved å få små barn. Vi må søke nye veier for å gi familiene anledning til å møtes og være hverandre til støtte. Det må bli en prioritert oppgave for menighetene å finne ideer og tilrettelegge forholdene, slik at de unge familier kan komme sammen for å diskutere, inspirere og gi praktisk hjelp til hverandre.

Familien utgjør en grunnleggende enhet til kirken, men den må ikke bli en isolert enhet. I egenskap av familie må den ta del i kirkens misjonsgjerning. Her er det igjen bruk for nye ideer: Hvordan kan familien delta aktivt i menighetens og kirkens liv? Det er ikke bare spørsmål om å gi støtte til andre familier, men om å berike fellesskapet i sin helhet, både kirken og samfunnet.

Man kan sette opp et idealbilde, men vi er klar over at virkeligheten ikke alltid svarer til idealet. Vi biskoper er særlig opptatt av dem som er skilt og gift på nytt, og den situasjon disse befinner seg i. Det er nødvendig å se de mange forskjellige tilfeller hver for seg. Vi kan gi en del eksempler: Det finnes dem som har skadet og ødelagt et tidligere kristent ekteskap ved alvorlige feiltrinn. Andre er blitt forlatt av sin partner. Mange har gjort alt de har kunnet for å redde sitt ekteskap gjennom en vanskelig periode, men uten å få sin partner med på samarbeid i tilstrekkelig grad. Videre er det de som har giftet seg igjen for barnas skyld, og de som er subjektivt overbevist om at deres første ekteskap var ugyldig. Alle disse og andre lignende situasjoner trenger individuell omsorg, både pastoralt og i det kristne felleskap.

Alle som er skilt og gift på nytt, må oppmuntres til å leve et så fullverdig kristenliv som mulig. Det er deres privilegium og deres plikt i kraft av deres dåp og konfirmasjon. Skilsmisse og gjengifte, uansett grunn, setter dem ikke utenfor det kristne fellesskap. De må fortsette å be, delta i messeofferet, og være med i kirkens apostoliske aktiviteter.

I våre land er det mange mennesker som bor alene, og som ikke er inkludert i en familie i egentlig forstand. Det er enker og enkemenn, skilte, skilte som ikke har giftet seg igjen, enslige som av en eller annen grunn aldri har vært gift. Og det er de som er blitt forlatt. Med tanke på "dem som er uten familie" har Pave Johannes Paul 2. skrevet i "Familiaris Consortio":

"Jeg vil tilføye noen ord til en bestemt gruppe, som synes meg å stå Kristi hjerte særlig nær, ved sine livsforhold som de ofte ikke har valgt frivillig. De fortjener hengivenhet og aktiv omsorg fra kirkens og prestenes side" (§85)

Det må innrømmes at kirken ikke alltid har gitt akt på disse ord, og at vi har forsømt disse søstre og brødre. Vi biskoper vil be alle som er engasjert i pastoralt arbeid i våre land at de må vise særlig omsorg for de ensomme.

Allerede ordvalget angående familien taler et tydelig språk om dens hellighet. Ordet far blir brukt om den person i den Hellige Treenighet som er skapelsens Gud. Vi kaller Kristus vår bror. Skriften benytter ordet mor når det tales om Guds omsorg for sitt folk. Ordet ånd brukes om selve livet. Familien kan nok oppfattes som noe høyst dagligdags og trivielt: men våre familier viser oss Gud selv, hvis vi har øyne som ser og ører som hører.

Det er gjennom familien at samfunnet og kirken lever videre. Det er nødvendig at vi alle oppmuntrer og støtter familielivet, hver på sin egen måte og i samsvar med sitt kall. Vi må be og samarbeide for å komme til en dypere forståelse av den kristne families betydning i våre land i dag. Samlivet er blitt vanskeligere. Men vi må fortsatt ha for øye at Gud gir seg til kjenne for verden gjennom det vitnesbyrd som blir gitt ved deres liv, av kristne familier som lever i sakramentale ekteskap.

Tromsø, september 1994

+Paul Verschuren, Helsinki
+Hubertus Brandenburg, Stockholm
+William Kenney, Stockholm
Fr Augustin George, Reykjavik
+Hans L. Martensen, København
+Gerhard Schwenzer, Oslo
+John W. Gran, Oslo
+Gerhard Goebel, Tromsø
P. Georg Müller, Trondheim