Oppfølging av ytringsfrihetskommisjonens utredning - NOU 1999:27

Det vises til brev av 9. sept. d.å. med anledning til uttalelse til endring av Grunnlovens § 100 m.m. Vi er takknemlige for denne muligheten og nedenfor følger vår uttalelse.

Innhold

I. Generelle kommentarer: 1. Menneskesyn bak utredningen; 2. Kommisjonens begrunnelse for ytringsfrihet; 3. Ytringsfrihetens universelle begrunnelse; 4. Ytringsfrihet og offentlighet som grunnlag for kontroll; 5. Har fornyelsen av Grunnlovens §100 om ytringsfriheten lykkes?
II. Kommentarer til enkelte ledd og forslag: 1. Blasfemi; 2. Pornografi; 3. Voldsskildringer; 4. Forhåndskontroll; 5. Frimodige ytringer

I. Generelle kommentarer

1. Menneskesyn bak utredningen

En svakhet ved utredningen er at den ikke redegjør for sitt menneskesyn. Når man beveger seg inn på områder for universelle regler, vil nettopp menneskesyn være vesentlig. I denne sammenheng er det tale om menneskesyn uavhengig av religion, om regler som er allmenne. Kommisjonen nevner en side som tangerer menneskesynet, jf. nedenfor om det myndige menneske, og her synes konklusjonen svært usikker.

Generelt er inntrykket at kommisjonen i realiteten legger til grunn et relativt optimistisk menneskesyn: Er man opplyst, vil man etter forutsetningene i sum (fellesskapet) handle rasjonelt og til det gode, og kommisjonens forslag preges av dette. Et slikt syn samsvarer ikke med virkeligheten, og det skulle være unødvendig å trekke frem realiteter som motsier det. Som følge av sitt syn har kommisjonen naturlig nok ikke tilstrekkelig vektlagt myndighetenes ansvar og plikt til å styre negative utslag av menneskers handlinger.

Kommisjonen synes i denne sammenheng å mangle et overordnet syn på samfunnets/fellesskapets oppgaver. Dette står i sammenheng med fravær av kriterier for objektivt sett godt og ondt i utredningen. Siden kommisjonen ikke skjelner her, blir konsekvensen at ytringsfriheten foreslås å beskytte også nedbrytende krefter. Det er ingen grunnlovsoppgave, og det blir en fornektelse av vår sivilisasjon.

2. Kommisjonens begrunnelse for ytringsfrihet

Skjønt kommisjonen mener den legger seg på en mellomvei mellom et rent individualistisk rettighetssyn og et mer tradisjonelt europeisk syn som i tillegg vektlegger den sosiale sammenheng, er resultatet utpreget individualistisk og liberalt. Årsaken til dette synes å være at den legger til grunn at mennesker i vårt samfunn per definisjon er myndige mennesker, med andre ord at de har fatt den "anstendiggjøring" som er nødvendig. Dermed er det sosiale aspektet avklart og bortfaller som hensyn, og tilbake star det rent individualistiske. Kommisjonens begrunnelse for det myndige menneske har to aspekter som trekker i motsatt retning; det heter (s. 22) - ... at det spesielt i det moderne samfunn med dets forskjellige handlingsrom og mangfold av perspektiver er særlig viktig å utvikle evnen til å finne seg selv ved å sette seg inn i andres situasjon og gjøre den andres blikk til sitt. En slik refleksiv identitet blir av mange sett på som et kjernepunkt for det moderne "myndige menneske". Hvis det skal ses positivt, forutsetter resonnementet at man har noe i seg selv som kan møte den annen, og for så vidt vil det kunne være i tråd med det kristne nestekjærlighetsbudet. Men resonnementet kan vendes, kanskje med større rett, den andre veien: A finne seg selv ved å gjøre den annens blikk til sitt kan reflektere en umoden, "speilende", personlighet - en som ikke har tilstrekkelig egenidentitet i møte med andre - og det er et meget utbredt fenomen i tiden.

3. Ytringsfrihetens universelle begrunnelse

Utgangspunktene for rammene for ytringsfrihet blir i det hele feil når man setter den individuelle frihet opp som motsetning til sosial utvikling og forming. Det er her et samspill mot et felles mål. Mennesket er av natur samfunnsvesen. Samfunnet det danner, har behov for myndighet(er) for å kunne bestå og utvikle seg. Samtidig er det enkelte menneske samfunnets endelige mål og skal være rettet mot det. Samfunnets oppgave blir i legge til rette for den enkelte å virkeliggjøre seg fullt ut både individuelt og kollektivt. Det krever respekt for enkeltmennesket og dets verd og plikt til å overholde grunnleggende og ufravikelige menneskerettigheter.

Sentralt her står den enkeltes naturgitte frihet(er) som er uunnværlig for at vi skal kunne være hele mennesker. Retten til å gjøre bruk av sin frihet, som utøves i samspillet mellom mennesker, er et krav som er uadskillelig fra menneskeverdet. I dette ligger den universelle begrunnelsen for ytringsfriheten.

Denne friheten må beskyttes med de begrensninger som settes av det felles gode og den offentlige orden. I kraft av menneskets natur som samfunnsvesen står de nevnte begrensningene ved siden av ytringsfriheten og er ikke subsidiære i forhold til den. De er med andre ord også universelle og ikke kontekstuelle. Tosidigheten ved ytringsfriheten, det individuelle og det sosiale/demokratiske, kommer balansert til uttrykk i 2. ledd i EMK artikkel 10.

4. Ytringsfrihet og offentlighet som grunnlag for kontroll

Offentlighet som grunnlag for kontroll er et meget viktig synspunkt, og det blir stadig viktigere. Grunnloven var bygget på prinsippet om maktbalanse mellom de styrende organer: storting, regjering og domstolen. Dette ble opphevet forut for og ved innføringen av parlamentarismen. Den enhetlige situasjon vi nå har på maktsiden, nødvendiggjør at ytringsfriheten i form av innsikt i det offentlige liv beskyttes og næres så godt som mulig. Synspunktet om maktbalanse kan sies å være mer kontekstuelt enn universelt, men vil nok gjelde til alle tider og i alle sammenhenger og munner ut i beskyttelse mot makt- og myndighetsmisbruk.

5. Har fornyelsen av Grunnlovens §100 om ytringsfriheten lykkes?

Et hovedinntrykk er at forslaget til ny § 100 i praksis vil nødvendiggjøre en rekke innskrenkende fortolkninger. Dette er så gjennomgående at spørsmålet reiser seg om man egentlig har kommet lengre enn man er i dag. Alternativet som peker seg ut, om man skal fornye bestemmelsen, er om man ikke på en helt annen mate må klargjøre verdier som er likestilt med ytringsfrihetsprinsippet, og som begrenser dette, og la disse komme direkte til uttrykk. For så vidt synes bestemmelsen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 10 å være langt mer treffende.

II. Kommentarer til enkelte ledd og forslag

1. Blasfemi

Kommisjonen gir en grundig og balansert vurdering av behovet for beskyttelse mot blasfemi. Vi heller likevel til en motsatt konklusjon av det kommisjonen har kommet frem til og anbefaler at det opprettholdes en bestemmelse til en viss beskyttelse av religion. Straffelovens § 142 gjør ikke bruk av ordet blasfemi, og det er spørsmål om ikke denne terminologien bor utgå. Blasfemi er et begrep som i dag er vanskelig å gripe tak i, og som kommisjonen riktig påpeker, kan det ikke være et trossamfunn selv som definerer hva som ligger i dette. Lovbestemmelsene som man har i Tyskland og Østerrike med forbud mot latterliggjøring, synes i så henseende mer adekvat. Ordet er mer objektivt og juridisk anvendbart og vil ikke avskjære kritikk, den være seg aldri så skarp.

Kommisjonen fremholder at religion i stor grad er et privat anliggende, og at angrep på det religiøse derfor ikke kan anses som angrep på felles verdier som er nødvendige for samfunnsstrukturen. Dette er vi uenige i. For det første er et overveldende flertall av nordmenn døpt, og en krenkelse av de følelser og sammenhenger dette bærer i seg, som fortsatt i dag er en betydelig samfunnsmessig stabilisator, vil i beste fall over tid lede til oppløsning av viktige positive fellesverdier og derigjennom oppløsning av sentrale samlende elementer i vå samfunnsstruktur. Motsynspunktet vil her kunne være at bestemmelsen ikke blir brukt, men det vises her til det som sies nedenfor.

Dernest har vi hatt et alvorlig eksempel her hjemme, men best ser vi det i utlandet, på at det som ses som angrep på det religiøse, utløser reaksjoner og selvtekt med betydelig samfunnsmessige virkninger. Aggresjon som følge av slike angrep er neppe noe man kan forhindre, og spørsmålet blir hvorledes man om mulig best kanaliserer den. Her synes det å være å foretrekke at man har en lovregulering som kan fange opp problemene fremfor å få uregulert aggresjon og ulike varianter av selvtekt. Selvtekt leder bl.a. til allmenn frykt som igjen leder til at behandling av trossamfunn reelt blir forskjellig; noen kan man fritt håne, andre våger man ikke å kritisere. En lovregel kan på denne bakgrunn føre til mer bevisst holdning generelt.

2. Pornografi

a. En kristen og en allmenn forståelse

Fra et kristent ståsted er holdningen klar. Pornografi er alvorlig synd og dypt krenkende. Det bryter ned kyskheten, forstått som vellykket integrering av seksualiteten i mennesket; det er en krenkelse av verdigheten til de involverte (utforende, bakmenn og brukere) fordi hver enkelt for den andre blir gjenstand til forlystelse og profitt; det fører alle inn i en illusjonsverden. Når godt over 90 % av befolkningen tilhører kristne trossamfunn, og det også for øvrig vil være trossamfunn og andre som har sammenfallende syn på dette området, er dette i seg selv et sterkt argument for en restriktiv linje overfor pornografi.

Det spørsmålet som reiser seg, er om ikke pornografi objektivt sett er nedbrytende - som universell regel og noe som gjelder alle uansett tro? Det er grunn til å hevde det, og for si vidt savnes i utredningen en virkelighetsnær forståelse av seksualitet.

Pornografi er særlig kynisk fordi den kommersielt utnytter et område hvor alle mennesker fra naturens side er påvirkelige, om de ønsker det eller ikke, og det forsterker en for de fleste ofte vanskelig situasjon. Sårbarhet for påvirkning gjelder alle aldre og er ikke knyttet til oppvekstperioden.
Pornografi trekker oss bort fra verdier som trofasthet, nærhet og selvbeherskelse og mot dobbeltliv, løgn og troløshet.
Pornografi kan lede stadig videre i fantasier og til mer outrerte behov og ende opp i straffbare handlinger.

b. Pornografi i forhold til ytringsfriheten

Kommisjonen tar utgangspunkt i sin forståelse av ytringsfriheten og inntar et nøytralt syn på pornografi (med forbehold for barn og unge). Nøytraliteten har som konsekvens absolutt individualisme og åpner for ubegrenset kommersiell utnyttelse.

Når ytringsfrihet har universell status, er det fordi det sees som et gode som hører menneskenaturen til, og det er som gode at det skal beskyttes. Å gjøre bruk av sin frihet innebærer ikke som beskyttelsesverdig interesse retten til å si alt og gjøre alt og til ubegrenset i søke egen tilfredsstillelse; det er ikke de egoistiske sider ved friheten og de sider som i neste omgang trellbinder oss, som har krav på vern.

Ser man på kommisjonens tre kriterier, kan det ikke ses å være grunn til å si fritt frem for pornografi. Det ligger ikke noe sannhetssøking i pornografien; som nevnt leder den heller til løgn. Ser man på demokrati, virker pornografi oppløsende på ekteskap og familie og på menneskelige kvaliteter som gjør den enkelte i stand til selvbeherskelse og til å søke ut over seg selv, og slik oppløsning undergraver i sin tur demokratiet. Hensynet til den frie meningsdannelse blir i sammenhengen naivt; intellektuelt er det intet å hente, og det som står igjen blir ekstrem liberalisme blottet for den sosiale kontekst som ytringsfriheten må ha med seg, jf det som er sagt under det generelle. Det er i det hele intet grunnlag for at pornografi skal vernes av grunnloven.

3. Voldsskildringer

Grove voldsskildringer må defineres som å ligge utenfor ytringsfrihetens område. Vi snakker om et kvalifisert onde, og det er ikke et formål for grunnloven å skulle beskytte det; det ville være en perversjon av ytringsfriheten og av samfunnets plikt til å beskytte mot vold.

Blant samfunnets grunnleggende oppgaver er å verne freden. Dette er en overordnet, universell, oppgave for ethvert samfunn, og det er en oppgave som står ved siden av beskyttelse av ytringsfriheten.

Fred i samfunnet står bl.a. i motsetning til vold. Som mennesker påvirkes vi av dem vi omgås, og i vid forstand også av det vi opplever gjennom media. Påvirkningen volden øver, fører ikke bare til at den alminneliggjøres og blir noe vi lettere tyr til. Men vi trekkes tankemessig bort fra mulighetene til å avstå fra vold. De som ikke kan forsvare seg med vanlig vold, ledes over i bruk av våpen. Enda alvorligere i dagens situasjon er tendenser i retning av voldelig gjengjeldelse; tilgivelse som bryter volden, svekkes eller er fraværende som utvei.

4. Forhåndskontroll

Kommisjonens argumentasjon mot forhåndskontroll er urovekkende. Kontroll kan ha, og har i sammenheng med fremvisning av grov voldsbruk, full legitimitet, og det er avsporende og usaklig argumentasjon i trekke frem repressive regimer i den forbindelse.

Frihet under ansvar er også forfeilet argumentasjon, når man vet at produsenter av grov vold har kommersielle interesser og neppe ser noe ansvar; blant mottakerne vil svært mange ikke ha et bevisstgjort forhold til vold og virkninger av det på seg selv og det ansvar de der har. Hva med alle dem som utsettes for "passiv røyking"? Vi lever i en ny tid hvor vi på en helt annen måte pådyttes negative inntrykk, og hvor vi ofte blir stående ubeskyttet om vi ikke skal isolere oss selv helt. Her må samfunnet tvert imot overveie å møte den nye situasjonen.

Kommisjonen fremholder endelig forhåndskontroll som udemokratisk. Grov vold er et ubetinget onde og medvirker til oppløsning av grunnlagene for demokratiet. Her har demokratiet en plikt til å beskytte både seg selv og sine borgere. Den grunnleggende feilen kommisjonen gjør, er at den ikke evner å sondre mellom godt og ondt, jf. det som er uttalt under generelt, og som konsekvens "demokratiseres" det onde.

5. Frimodige ytringer

Forslagets 3. ledd gir særskilt beskyttelse for frimodige ytringer. I samsvar med det som er nevnt under det generelle om nødvendigheten av innskrenkende fortolkning, vil vi anbefale at bestemmelsen ajourføres og presiseres. Det vil gjøre den mindre sårbar for innskrenkende fortolkning på sine områder, jf avsnittet ovenfor om offentlighet som grunnlag for kontroll, samtidig som man lettere unngår at den blir søkt brukt utenfor tiltenkt område. 3. ledd vil forenklet kunne bli utlagt som beskyttelse av ytringer av allmenn interesse. Hva som ligger i dette i dag, er svært åpent, ikke minst mot den private sfære for offentlig eksponerte personer. Av denne grunn bør hvilkensomhelst annen gjenstand utgå og erstattes med uttrykk som klarere avgrenser bestemmelsens område.

Med vennlig hilsen

Gerhard Schwenzer
biskop