Troslærekongregasjonen irriterer anglikanerne

London (KAP) - I den anglikanske kirke hersker det irritasjon over et avsnitt i det skrivet som Troslærekongregasjonen har føyd til det siste pavelige skrivet Ad tuendam fidem (Til forsvar av troen). Der har kongregasjonen uttrykkelig bekreftet ugyldigheten av de anglikanske vielsene fra katolsk synsvinkel.

I kommentaren, som er undertegnet av kardinal Joseph Ratzinger, heter det: «Eksempler på sannheter som ikke kan forkynnes som åpenbart av Gud, men på grunn av historisk nødvendighet er forbundet med åpenbaringen og regnes som ugjenkallelige, er rettmessigheten av et pavevalg eller avholdelse av et økumenisk konsil, helligkåringene eller erklæringen i det apostoliske skriv Apostolicae Curae av pave Leo XIII om ugyldigheten av anglikanske vielser.»

Den anglikanske primas av England og erkebiskop av Canterbury, George Carey, uttrykte sin undring og forargelse over dette avsnittet overfor den katolske erkebiskop av Westminster, kardinal Basil Hume OSB. Hume forsikret Carey at han ikke var informert om Romas hensikter i denne saken, og heller ikke konsultert. I britiske kirkekretser blir det understreket at Roma med denne fremgangsmåten har brakt kardinal Hume i stor økumenisk forlegenhet.

Leo XIIIs bulle har helt siden den kom vært gjenstand for diskusjon om sin riktige tolkning. I de siste tiårene har teologene på begge sider langt på vei vært enige om at bullen sannsynligvis hadde sin berettigelse i sin samtid, men langt på vei har mistet sin gyldighet på bakrunn av fremgangen i de økumeniske samtalene og også utviklingen innenfor den anglikanske kirke.

De økumeniske forhandlingene i den Anglikanske/Romersk-katolske Internasjonale Dialogkommisjon (ARCIC I og II) gikk svært bra frem til 1992. Da gikk de i stå, etter at den anglikanske kirke i England besluttet å tillate kvinnelige prester. Belastende var også enigheten i Porvooerklæringen mellom anglikanere og lutheranere, der anglikanerne erklærte at den ubrutte suksesjonsrekke av biskoper ikke var det eneste tegn og kriterium, men bare ett av tegnene på den apostoliske suksesjon.

Når det gjelder anerkjennelse av de anglikanske vielsene, ga pave Johannes Paul II imidlertid i 1982 et tydelig tegn, da han gikk inn i den anglikanske katedralen i Canterbury sammen med den daværende anglikanske primas Robert Runcie, som ledet den økumeniske gudstjenestefeiringen i full biskoppelig ornat. I 1996 mottok paven den nåværende primas Carey på et tredagers besøk i Vatikanet, hvor det ble tydelig at de økumeniske samtalene tross alle hindringer fortsatte. I 1997 reagerte anglikanerne positivt på pavens økumenikk-encyklika Ut unum sint (At alle må være ett).

I britiske kirkekretser er man forundret over at Troslærekongregasjonen med den uttrykkelige bekreftelsen av bullen av 1896 gir et signal om at det stilles spørsmålstegn ved resultatene i økumenikken med anglikanerne. Etter disse opplysningene skal heller ikke kardinal Edward Cassidy, president for Det pavelige Enhetsråd og Vatikanets ansvarlige for økumenikk, heller ikke vært konsultert av Ratzinger, men bare blitt informert om skrivet kort før offentliggjøringen. Også i Storbritannia ble det dermed spekulasjoner om maktkamper i Vatikanet på grunn av pavens svekkede helsetilstand.

Kathpress 22. juli 1998; o: pe