Paven definerer bispekonferansenes rolle

I et nytt apostolisk skriv, som offentliggjøres i Vatikanet kl. 12 i dag (23. juli), definerer Pave Johannes Paul II de nasjonale bispekonferansers rolle, og understreker grensene for deres myndighet. Skrivet, som heter «Apostolos suos», understreker at alle verdens biskoper, forenet med den romerske biskop (Paven) som sitt hode, sammen utgjør den ypperste øverste læremessige beslutningmyndighet i Kirken. Men denne kollegiale myndighet kan ikke deles i mindre biter. Derfor, sier Paven i «Apostolos suos», kan det ikke i bispedømmenivå eller på nivået av sammenslutninger av bispedømmer gjennomføres «ekvivalente kollegiale handlinger».

Skrivet understreker videre at bispekonferansene burde ledes av og være talerør for biskopene selv, og ikke legges i hendene på store ansatte staber eller utnevnte kommisjoner. I en passasje som synes å ha den amerikanske bispekonferanse i tankene, skriver Paven at bispekonferansenes egentlige oppdrag «krever at man unngår en alt for stor byråkratisk utvikling av kontorer og kommisjoner som arbeider mellom (biskopenes) plenumsmøter». Han legger til at «kommisjoner og kontorer eksisterer for å være til biskopenes hjelp, ikke for å tre i deres sted».

Paven gjennomgår i skrivet bispekonferansenes historie, og foretar en avgrensning mellom bispekonferanser på den ene side og bispesynoder og konsiler på den annen. Det annet Vatikankonsil tok opp nasjonale bispekonferanser, og Pave Paul VI oppfordret i 1966 til at slike konferanser ble opprettet i alle land. Han stipulerte at man der forholdene lå annerledes til rette kunne la konferansen omfatte biskoper i flere stater (som f.eks. den nordiske bispekonferanse: Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige), eller bare en del av en stat (som f.eks. Skottland). Bispekonferansenes struktur og statutter må i hvert tilfelle godkjennes av Den hellige Stol. Kirkeloven fra 1983 inneholder bestemmelser om bispekonferansene (CIC kan. 447-459).

En internasjonal bispesynode i Roma etterlyste i 1985 en mer detaljert studie av bispekonferansenes rolle. Skrivet «Apostolos suos» er svaret på dette ønske.

Pave Johannes Paul II slår fast at hver enkelt biskop alene har autoritativ læremyndighet i sitt eget bispedømme, og at bispekonferansen ikke kan tre i hans sted hva gjelder denne rolle. Han understreker at «biskoper ikke kan innskrenke sin egen hellige myndighet til fordel for bispekonferansen». Derfor er de troende i et gitt bispedømmet kalt til å følge sin egen biskop, og ikke se på bispekonferansen som en høyere myndighet.

Paven klargjør bispekonferansens læremyndighet bl.a. ved å fastslå at «den troende er forpliktet til religiøs beredvillighet» kun overfor de uttalelser fra en bispekonferanse som har alle biskopenes enstemmige tilslutning. Dersom det er dissens blant biskopene, kan ikke uttalelsen ha slik læremyndighet. Videre understreker «Apostolos suos» at kun de uttalelser er autoritative som er blitt godkjent av biskopene selv, i plenum. Dokumenter og uttalelser fra komiteer eller stabsmedlemmer kan ikke anses som autoritative.

Til slutt minner skrivet om at selv om hver bispekonferanse kan utarbeide sine egne regler (som dog må godkjennes av Vatikanet), hviler det ytterste ansvar på bispedømmebiskopene, det vil si de biskoper som selv leder et bispedømme. Andre biskoper, som hjelpebiskoper elle pensjonerte biskoper, kan innrømmes rett til å delta i diskusjonene og ved avstemninger, men de handlinger som bispekonferansen utfører, må være kontrollert av de aktive biskoper som selv leder et bispedømme. (Den nordiske bispekonferanse består for tiden av ti biskoper, hvorav to er pensjonerte biskoper og én er hjelpebiskop. To av de biskoper som aktivt leder et bispedømme, er nær den vanlige pensjonsalder for biskoper, som er 75 år.)

Bispekonferansen må være, skriver Paven, «et konkret uttrykk for den kollegiale ånd». Bispekonferansene er fremfor alt organer for pastoralt samarbeide, med det for øye å hjelpe de enkelte biskoper i deres embedsutøvelse. Den kan ikke tre i stedet for den enkelte biskop, eller skyte inn seg selv som et nytt myndighetsnivå mellom den enkelte biskop og Pavestolen.

Kilde: CWNews.Com 21.7.1998