Vatikanet vil klargjøre statusen til de hemmelige tsjekkiske prestene

Vatikanet/Praha - KI (KAP/CWN/Zenit) - Vatikanet ønsker å komme til enighet med alle de tsjekkiske prestene og biskopene som ble viet i hemmelighet under kommunisttiden, og som hittil ikke har villet akseptere Den hellige Stols normer. Erkebiskop Tarcisio Bertone, sekretær for Vatikanets troslærekongregasjon, er nå i Praha for samtaler om de tilfellene som fortsatt er uløste. Samtidig presenterte Vatikanet i en erklæring fra Troslærekongregasjonen sin holdning til spørsmålet om de geistlige som ble viet i hemmelighet til biskoper og prester under Tsjekkoslovakias kommunistiske periode (1948-89). Til sammen regner man med at det ble viet mer enn 100 hemmelige prester og noen biskoper. Det finnes ingen offisielle tall, sier pressetalsmannen for den tsjekkiske bispekonferansen, Daniel Herman.

Etter Vatikanets kriterier, som ble offentliggjort i 1992, kunne de prestene som var viet i hemmelighet, gjøre tjeneste i sine bispedømmer dersom de levde i sølibat. Forutsetningen var at de aksepterte en ny vielse «sub conditione», det vil si under forbehold av at deres vielser muligens ikke var gyldige. Det betyr at hvis den første vielsen var gyldig, hadde den andre vielsen ingen effekt, men hvis den første var ugyldig, gjør den andre ordinasjonen mennene til katolske prester. En presteordinasjon kan per se ikke gjentas, siden den setter et uutslettelig merke på mannens sjel.

Størstedelen av de det gjaldt, ca 50, godtok dette, heter det i Troslærekongregasjonens kunngjøring, mens ca 20 godtok det ikke. De hemmelig viede prestene som var gift, fikk i 1997 tilbud om å gå over til den bysantinske ritus - i de katolske østkirkene kan prestene være gift. 19 av de 22 geistlige i denne gruppen er senere viet «sub conditione» og tjenestegjort i eksarkatet Praha for de troende av bysantinsk ritus. Noen prester mente at den alvorlige prestemangelen var god nok grunn til å vie gifte menn til prester, mens andre mente at gifte prester hadde en perfekt dekkhistorie, siden kommunistene visste at katolske prester må leve i sølibat.

Hittil uløst er sakene til de geistlige som avviste en ny vielse med den begrunnelse at den første var gyldig, eller de gifte prestene som ikke ville gå over til bysantinsk ritus. Kravet om en ny vielse «sub conditione» betyr ingen mistro, understreker Troslærekongregasjonen i sin erklæring. Likevel har undersøkelser vist at ikke alle de hemmelige vielsene var tildelt på gyldig måte. Særlig er det «alvorlig tvil» om de prestevielsene som ble tildelt av Brnos hemmelige biskop Felix Maria Davidek. Det som kan gjøre vielsene er ugyldige, er hvis de er utført uten de nødvendige tillatelsene eller ved andre irregulære forhold i seremoniene. I forfølgelsenes mørkeste tider levde biskop Davidek med den smertelige tro at Den katolske kirke kunne miste alle sine prester under forfølgelsene, og dette førte til at han utførte ordinasjoner under alle slags forhold.

I Vatikanets erklæring blir det prinsipielt understreket at Troslærekongregasjonen på ingen måte vil såre følelsene til de prestene som var viet i hemmelighet og ikke ser seg i stand til å akseptere de romerske retningslinjene. Dette desto mer ettersom det dreier seg om menn som «lenge led i kommunismens mørke år». Men Vatikanet ønsker å være helt sikre på at de virkelig er prester slik at de rettmessig kan forvalte sakramentene.

Når det gjelder de hemmelig viede gifte biskopene, slår Vatikanet fast at etter den kirkelige tradisjon både i øst- og vestkirkene kan ikke ekteskap og bispeembete forenes. De løsningene som Vatikanet har tilbudt, har hittil ikke blitt funnet akseptable av dem det gjelder. Det blir ikke sagt noe om situasjonen for de hemmelige biskopene som lever i sølibat.

Troslærekongregasjonen uttrykker håp om at det snart vil komme til en løsning for alle hemmelig viede prester og biskoper i Tsjekkia. Både de tsjekkiske biskopene og den apostoliske nuntius i Praha, erkebiskop Giovanni Coppa, er beredt til samarbeid og til en løsning i den kirkelige enhetens tjeneste, forsikrer kommunikeet fra Vatikanet. Med prefekten for Troslærekongregasjonen, kardinal Joseph Ratzinger, understreker at det ikke er akseptabelt for prester å fortsette å arbeide «under jorden». Noen prester fortsetter åpenbart å betjene små grupper av katolske tilhengere i private hjem utenfor bispedømmenes struktur. Denne situasjonen beskriver kardinalen som «det sørgeligste problemet» som dagens tsjekkiske kirke står overfor. Problemet er enda mer sammensatt fordi noen av biskopene kan ha brutt reglene for hemmelige ordinasjoner, slik at prestene som de «ordinerte», ikke ble katolske prester i virkeligheten og at de sakramentene de forvalter derfor ikke er gyldige.

Erkebiskop Tarcisio Bertone sa etter besøket i Praha at samtalene med de hemmelig viede prestene og biskopene hadde funnet sted i en «åpen og vennskapelig atmosfære». Begge sider hadde vist gjensidig forståelse og vært villige til å høre på den andre sidens argumenter. Allerede i år skal det finne sted et nytt møte mellom en representant for Vatikanet og de hemmelig viede prestene i Den tsjekkiske republikk.

Nesten 30 «hemmelige biskoper» fra det gamle Tsjekkoslovakia lar seg spore opp i forskjellige posisjoner, flere enn den nåværende kirkelige autoritet på stedet og i kurien i Vatikanet. Vatikanet skiller fremfor alt - med henvisning til den felles kirkelige tradisjon o øst og vest - mellom sølibatære og gifte biskoper, sistnevntes situasjon kan bare forklares med den ekstreme nød under stats-ateismens herredømme.

Blant de hemmelige biskopene må man skjelne mellom flere grupper (de gifte biskopene kommer ikke på tale for samtaler med Roma på grunn av tradisjonen). Det finnes også biskoper som har trukket seg fra de hemmelige biskopenes rekker. Og det finnes biskoper som mottok sin vielse i hemmelighet og senere blitt anerkjent av de statlige og kirkelige autoritetene.

I denne sammenheng må man fremfor alt nevne de fire jesuittbiskopene fra Slovakia. De lever fortsatt, riktignok i ulike posisjoner, men felles for dem er at de alle er anerkjent av Vatikanet. To av de fire jesuittene som ble hemmelig viet til biskoper i Slovakia under kommunismen, har på grunn av flukt til vesten gjennomlidd arrestasjon, prosess, fengsel og fangeleir: Pavel Hnilica, som fortsatt arbeider i fremste rekke med «ny-evangeliseringen», og Jan Kalata, som bor som pensjonist i Tyskland.

Hnilica og Kalata flyktet til Østerrike og gjorde ferdig sine teologistudier i Innsbruck. Kalata hadde forskjellige oppgaver, fremfor alt i Tyskland, og vendte ikke tilbake etter fløyelsrevolusjonen i 1989. Den mest kjente av de fire jesuittbiskopene er likevel kardinal Jan Korec, som fortsatt er ordinarius i det slovakiske bispedømmet Nitra. Den fjerde, Petr Dubovsky, arbeidet først mange år i Praha, deretter som prest i Slovakia, så hjelpebiskop og nåværende medarbeider i sekretariatet til den slovakiske bispekonferansen i Bratislava, som er under oppbygging. Han er av spesiell betydning siden han, med eller uten vilje, ble «far» til mange hemmelige biskoper i det tidligere Tsjekkoslovakia.

Han fikk i oppdrag fra Vatikanet å vigsle vitenskapsmannen og den hemmelige presten Jan Blaha fra Brno til biskop. Blaha blir fortsatt betrodd små biskoppelige oppgaver og virker som «weekendprest» i bispedømmet Hradec Kralove (Königgrätz). Hans pastorale arbeid i bispedømmet henger med stor sannsynlighet sammen med bispedømmets tidligere biskop (nå titularerkebiskop) Karel Otcenaseks virke; han er den eneste overlevende av «den første generasjon» hemmelige biskoper. Den fremste fra denne gruppen var den senere erkebiskopen av Praha, kardinal Frantisek Tomasek.

En annen gruppe er den såkalte «Davidek-gruppen» - den avdøde hemmelige biskopen av Brno, Felix Maria Davidek, tilskrives minst 16 bispevielser, og ikke mindre enn ti av dem lever fortsatt. Som eneste hemmelige biskop fra denne gruppen fikk Ivan Ljavinec et offisielt kirkelig embete. Han overtok det nyopprettede gresk-katolske («unerte») eksarkatet for Den tsjekkiske republikk. I hans kirkeprovins fant også en rekke gifte tidligere hemmelige prester av bysantinsk ritus sin plass. Hans generalvikar (Protosynkellos), Evzen Kocis, er også biskop, selv om han ikke er anerkjent som det av Vatikanet.

Allerede for mange år siden søkte den hemmelige biskopen Jiri Pojer avskjed fra embetet og flyktet til Sveits. Navnene på de resterende sju biskopene som hittil ikke er anerkjent av Vatikanet, er: Stanislav Kratky, Martin Hrbca, Jiri Krpalek, Dusan Spiner, Karel Chytil, Josef Hinterhölzl og Marian Potas.

En annen gruppe på sju hemmelige biskoper omfatter blant annet Bedrich Provaznik, Fridolin Zahradnik, Jan Konzal og Pavel Hajek. Mange hemmeligheter skjuler seg bak disse navnene. Det som er felles for dem, er et til dels årelangt apostolat i ekstreme situasjoner. Det er uvisst om det kommer til en «forsoning» med dem; de venter ikke bare på en takk fra den offisielle kirken for årene i katakombene, men også på innrømmelsen av mange feil i kirkepolitikken.

Den milde tonen i den nye erklæringen fra Troslærekongregasjonen og sluttkommunikeet etter erkebiskop Bertones besøk i Praha har vakt mange forhåpninger, og fremtiden vil vise om de blir oppfylt.

Kathpress 15., 18. og 22. februar; Catholic World News og Zenit 14. februar 2000; o: pe

av Webmaster publisert 24.02.2000, sist endret 24.02.2000 - 00:37