Debatt om kondomer og Kirkens strategi mot HIV/AIDS i Afrika
Reaksjonene har vært mange etter at den lutherske biskopen av Oslo, Gunnar Stålsett, i august beskyldte Den katolske kirke for medvirkning til folkemord på grunn av sin restriktive holdning til kondomer i kampen mot AIDS i Afrika (Se Biskop Stålsett og katolsk AIDS-bekjempelse).
Et intervju med Janne Haaland Matlary, ("Ja til kondomer" Vårt Land 29. september), bidro til at mange ble forvirret med hensyn til hva Den katolske kirke egentlig mener om saken.
Matlary er medlem av Det pavelige råd for rettferdighet og fred (Justitia et Pax) og Det pavelige råd for familien. Hennes uttalelser i denne saken baserer seg på en brevveksling mellom paven og FNs generalsekretær Kofi Annan i forkant av FN-konferansen om AIDS i juni i år, på uttalelser fra Vatikanets delegasjon under konferansen og på delegasjonens godkjennelse av konferansens sluttdokument. Ut fra disse kildene fremholder Matlary et skille mellom Kirkens moralteologi og Kirkens praksis i nødsituasjoner. Hun sier at Vatikanet fastholder sin moralteologi om forpliktende parforhold som rammen rundt seksuelt samliv, mens de samtidig går inn for at alle midler må tas i bruk for å forhindre smitte fra dem som velger å opptre uansvarlig - inkludert kondomer. Det viktigste holdepunktet for dette er pavens svar til Kofi Annan hvor han sier at "Kirken støtter alt som støtter livet". Matlary tolker dette slik: "Det betyr at han aksepterer etikken i at kondombruk er riktig for å redde liv". Hun henviser også til at Den Hellige Stol gjennom sin delegasjon tiltrådte konklusjonene til FN-konferansen.
Utspillet førte til overraskelse over Vatikanets "godkjennelse" av kondomer. Det førte også til sterke reaksjoner på at de skulle ha "hemmeligholdt" dette, og til etterlysning av Vatikanets oppfordring til bruk av kondomer (Gunnar Stålsett/Atle Sommerfeldt Vårt Land 1. oktober). Utspillet medførte altså en del misforståelser og ubesvarte spørsmål. Janne Haaland Matlary avsluttet debatten for sin del da hun svarte i Vårt Land lørdag 6. oktober. I dette svaret viser hun til en rekke uttalelser fra Kirkens egne kardinaler og biskoper som bl.a. fremholder at hvis kyskhet ikke er mulig, er kondomer et middel som bør brukes for ikke å gjøre ett onde (utbredelse av smitte) mye verre.
Hvordan skal da FN-dokumentene og Kirkens holdning forståes? I uttalelsen hvor Den Hellige Stol godkjenner FN-konferansens sluttdokument, understreker delegasjonen at "med hensyn til bruken av kondomer som et middel til å forhindre HIV-infeksjon, har den (Den Hellige Stol) på ingen måte endret sin moralske posisjon". Dermed har Den katolske kirke ikke forandret sin grunnleggende holdning til prevensjon og kondomer. Kirkens avvisende holdning til prevensjon er en del av en helhet hvor seksualiteten utfoldes i ekteskapet og skal være en åpen kanal både for Guds kjærlighet og Guds skaperhandling. Men i møte med en nødsituasjon ser man tydelig forskjellen på prevensjon i denne konteksten og en bruk av prevensjonsmidler som beskyttelse av seg selv og andre mot en dødelig sykdom. Her er det viktig, som Matlary gjør, å fremholde et skille mellom en ideell moralteologisk posisjon og den praktiske nødsituasjon som man møter i Afrika. Kirkens engasjement blant annet i forbindelse med FN-konferansen, viser at man vil bruke alle gode midler for å hindre en fortsatt utbredelse av HIV/AIDS. Hvordan man helt konkret skal forholde seg, blant annet til kondomer, vil variere veldig, og er noe uttalelsene fra FN-delegasjonen sier lite om.
Den katolske kirke driver 25 % av alt omsorgsarbeid til HIV/AIDS pasienter i verden. Et av problemene som Kirkens mange helsestasjoner i Afrika møter, er at de må forholde seg til et seksualliv som i store deler utfoldes utenfor de rammer Kirken har satt - utenfor ekteskapets sammenheng og utelukkende på menns premisser (Se HIV och AIDS i södra Afrika). Kirken har en lære om seksualitet i ekteskaplig ramme, men naturlig nok ingen lære om seksualitet utenfor ekteskapet. Derimot finnes det et prinsipp om ikke å sette andres liv i fare og at man har rett til å forsvare seg mot en fare. Dette prinsippet er bakgrunnen for at bispekonferansen for det sørlige Afrika implisitt åpnet for kondomer i ekteskapelig sammenheng hvor den ene part var smittet (A Message of Hope) og uttrykkelig begrunnet det i retten til selvforsvar. Et slikt prinsipp kan også leses inn i Vatikanets holdning til FN-konferansens sluttdokument: en tilslutning som har visse reservasjoner og som ikke betyr forandring av moralteologien hvor seksuallivet kun utfoldes i ekteskapets ramme.
I denne sammenheng er det viktig å være klar over at Vatikanet aldri har forsøkt å blokkere internasjonale konferanser på grunn av sin motstand mot kondomer (noe de ble beskyldt for i forbindelse med kvinnekonferansen i Beijing i 1995). Dette står i kontrast til kampen mot språkbruk som impliserte aksept for abort. Men det er også viktig å være klar over problemene som er knyttet til bruk av kondom som middel i kampen mot AIDS, både tekniske og kulturelle. De gir ingen garanti mot HIV-smitte samtidig som motstanden mot kondomer ligger dypt hos menn i det sørlige Afrika. "Kondomkampanjer" representerer et utenforstående vestlig svar som ikke "treffer" eller går inn på årsakene til epidemien. Det kan være på sin plass å påpeke at "konflikten" rundt og betydningen av kondomer i dette arbeidet har vært banalt overdimensjonert i den norske avisdebatten og vært fremhevet på bekostning av andre strategier i kampen mot HIV/AIDS. (Om Kirkens arbeid på andre plan, se egen artikkelseksjon nedenfor).
Mer bakgrunn: Artikkelseksjon AIDS og HIV i Afrika
Katolsk Informasjonstjeneste Oslo - EAO
9. oktober 2001