Biskop Eidsvigs første preken som biskop

 Se også:

Søndag 23. oktober 2005 feiret biskop Bernt Eidsvig sin første messe som biskop i St. Olav domkirke. Vi bringer her hans preken.

For noen år siden ble jeg bedt om å svare på et vanskelig spørsmål: Hvordan former vi de neste generasjoner katolikker i vårt land. Et spørsmål jeg har måttet komme tilbake til i de siste uker. Hva ønsker vi for Kirken i vårt land? Hva kan vi gjøre for den? Et enkelt svar: Det er Den hellige ånd som skal gjøre det. Men Ånden kaller oss til bønn og til gjerning. Og så er svaret ikke så enkelt allikevel. Hvem mener vi at vi er; hva er vår oppgave i Norge?

Det finnes to hovedlinjer i vår tradisjon:

  1. Vi er her for å ta vare på de utenlandske katolikker som tilfeldigvis er kommet hit og deres barn - og de konvertitter som på eget initiativ har tatt skrittet over til oss.
  2. Vi er her som misjon. Her må vi foreta et bevisst valg. Det 2. vatikankonsil gir oss ikke så meget av et valg: Kirken er i sitt vesen misjon. Apostlene ble himmelfartsdag sendt ut i hele verden, og deres oppdrag gjelder til verdens ende. Vi er en del av denne utsendelse.

Hva betyr det at vi er misjon? For vi har, i respekt for Den norske kirke og andre kristne kirkesamfunn, for lengst gitt opp å forsøke å vinne konvertitter fra deres rekker. Ved dette vil jeg naturligvis ikke rokke, men fremholde at det ikke nødvendigvis betyr at vi skal gi opp å vinne konvertitter. Tvert imot, vi bør vinne mange konvertitter, i ordets egentlig betydning - omvendelse.

Andelen av religionsløse mennesker i vårt land stiger. I byen forblir en fjerdedel av barna udøpt, vi ser at usunn religiøsitet brer seg, fra esoterisk praksis til satanisme. Vi skal heller ikke glemme at det er et stort frafall i våre egne rekker, i praksis i det minste. Sammenligner vi tallene for registrerte medlemmer med opplysninger om praktiserende katolikker, ser vi en stor avstand, en voksende avstand.

Mot denne bakgrunn finner jeg det umulig å avfinne seg med bare å bruke kreftene på dem som kommer av seg selv. En slik innadvendt kirkeforståelse vil lett få et sekterisk preg. Når vi bruker ordet misjon i Norge, gjør vi oss muligens forestillinger om å kopiere det enkelt begeistrede bevegelser kaller evangelisering. Ikke et ondt ord om det, men det er ikke mer enn en metode for å nå mennesker med det kristne budskap. Før vi bekymrer oss om hvordan vi skal misjonere - eller evangelisere - la oss tenke igjennom hvilken misjon vi taler om.

Ved tilstedeværelse. Vår misjon i Norge er å uttrykke den katolske lære og praksis i hele dens fylde. Men like viktig som bevisst utadrettet virksomhet er et velsignelsesrikt nærvær. I Norge deler ikke vår kirke en videre katolsk tradisjon med et livskraftig ortodoks eller anglikansk nærvær. Disse kirker er så små at de ikke figurerer i folks bevissthet. Vi er derfor alene om å kunne tilby en fullstendig - og ikke selektiv - liturgi.

Videre, noe man nesten må være konvertitt for å se betydningen av: autoritet. De som stiller spørsmål til Den norske kirke, må se sin adressat nøye an. Oslo biskop og Nidaros biskop vil sikkert begge gi gode svar, men ikke de samme svar, og det er uklart med hvilken myndighet de taler. I de siste uker har jeg vært igjennom så mange intervjuer at det kan være farlig for helsen. Alle journalister spør hva jeg mener om diverse kontroversielle spørsmål; hele tiden er poenget hva jeg mener. Det er nettopp det det ikke er. Jeg forsøker å si at jeg er katolikk fordi jeg deler Kirkens tro og at jeg ikke kunne motta utnevnelsen hvis jeg ikke gjorde det. Våre biskoper og prester er forpliktet til å svare på den universelle kirkes vegne, også når de personlig måtte være i tvil om eller uenige i Kirkens lære. Vi kan henvise til en teologisk og filosofisk tradisjon som leder Kirken til å lære som den gjør. Jeg er klar over at dette oppleves som en tvangstrøye for en del katolikker. For oss som er kommet til Kirken, er dette en befrielse.

Jeg har sagt at vår misjon i Norge er å være til stede med den katolske kirkes lære og praksis i hele dens fylde. Hva skal vi da legge vekt på?

Pionerene i det kirkelige arbeide var seg meget bevisst å komme med store skatter til Norge, og de var fortvilet fordi de ikke hadde midler til å vise dem frem. Da pater Stub besøkte sin hjemby Bergen i 1858 og feiret messen på et lite loftsværelse, var han skuffet over at den store menighet som hadde samlet seg på utsiden, ikke fikk plass. Det var trangt; det var trist. Hvorledes skulle han overbevise bergenserne om katolisismens storhet? På dette loftet ble tanken om å bygge den store St. Pauls kirke unnfanget. Det tok ham og andre lang tid og mange kollektreiser - og først efter 100 år var kirken full og til slutt for liten - men de kunne vise frem Kirken i sin skjønnhet.

Hvis vi ser på norske katolikkers visjoner fra denne tid, vil de virke urealistiske på oss. Der var mange skuffelser; ofte ble resultatene annerledes enn de hadde forestilt seg, men vi kan fastslå at uten deres nesten dumdristige mot, hadde det stått dårlig til med oss i dag. Gud gir oss visjoner, men heldigvis korrigerer han dem også.

I Halden fikk sogneprest Blancke tegnet en kirke som kunne romme hele byens befolkning, 10 000 personer. Underet var at han klarte å bygge en tredjedel av den. Ved  søndagens messe sang han alle korets deler selv, spilte på et harmonium som var plassert under alteret, og ringte med en sakramentsklokke som var festet til den ene foten. Det er vanskelig å la være å smile av dette, men jeg spør meg selv om Blancke har noe å lære meg. Han visste i et hvert fall at ingen anstrengelse var for stor når messefeiringen.

Hvis noen skulle være engstelig for at vår liturgi kunne føre til unødig estetisering, så er det selvsagt en teoretisk fare for det, men ikke hvis den feires som den skal. Pave Johannes XXIII uttrykte en økumenisk visjon for Det 2. vatikankonsil, som vi kunne gjøre klokt i å minne oss selv om en gang iblant. Han taler nettopp om liturgien:

Når vi har fjernet alt det som fra menneskers side stiller seg hindrende i veien for de kristnes gjenforening, vil vise frem Kirken i all dens skjønnhet og si til våre adskilte medkristne, ortodokse, protestanter og andre: Se brødre, dette er Kristi kirke. Vi har gjort vårt beste for å være tro mot den. Kom - her er en vei hvor vi kan møtes, en vei tilbake. Kom og innta den plass som for så mange av dere var deres forfedres plass.

Nærværet hadde en annen side; Kirkens omsorg for de nødlidende. For 125 år siden, ganske nøyaktig, ankom Elisabethsøstrene Serapia, Klaudia og Adelharda Hammerfest. De kom fra trygge katolske omgivelser til Kirkens nordligste og muligens minste sogn. De løp ikke rundt i byen og tale om sin tro i utrengsmål; de misjonerte ved å praktisere det de trodde på. Hver dag laget de suppe til 24 fattige barn, de påtok seg hjemmesykepleie, renset verkefingre og trakk tenner. I 1882 åpnet de landets første katolske sykehus, det første av mange. Siden den gang har det sosiale engasjement vært en del av vår stille misjon. Det offentlige fanger opp det meste når det gjelder sosial nød, men det er ønsketenkning å tro de tar seg av alt. Fransiskushjelpen fant et forsømt felt, og gjør stadig en imponerende innsats her. Der er flere. De burde tale til vår samvittighet.

Å forme fremtiden og fremtidens mennesker... Det har alltid vært et mål for overmodige ideologer. Vi ville være overmodige hvis vi snakket om å forme fremtidens katolikker i Norge. Denne og de kommende generasjoner av troende formes av Gud, ellers var de ikke troende. Derfor vil vi høre hans ord og motta sakramentene. Det er i hele Guds folk troen lever. Den kommer ikke som et ferdig produkt via læreembedet. Det å finne levende, av Gud formede, uttrykk for troen, kan ikke delegeres oppover, til prester og biskoper. Vi former de neste generasjoners katolikker ved selv å ha tro til helt å bli formet av Gud. Når vi blir det - uten unnfallenhet og kompromisser - er Gud selv fremtiden.

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (25. oktober 2005)