Kristenhetens største og vakreste kirke feirer 500 år

18. april 1506: Pave Julius II stiger med mitra og murerskje ned i sjakten dypt under gulvet av den gamle Petersbasilikaen. Fordi tilskuerne stimler sammen rundt kanten og et jordskred truer, ønsker han raskt å avslutte seremonien - og legger grunnstenen skjevt ned. Så sier i det minste tradisjonen.

Hele 18 paver fortsatte byggeprosessen inntil fasaden ble ferdigstilt i 1615 under Paul V. I 1623 ble kirken endelig innviet, etter 117 års byggetid. Et dusin byggmestere og arkitekter - deriblant genier som Bramante, Raffael og Michelangelo - ledet arbeidene og kjempet med penge- og konstruksjonsproblemer. Stadig måtte de kunstneriske planene og de til tider eksentriske ideene tilpasses nye retningslinjer fra de geistlige oppdragsgiverne.

Den gamle Petersbasilikaen ble reist over Peters grav av keiser Konstantin rundt år 320. På 1400-tallet forsøkte pavene å redde den falleferdige kirken gjennom flere restaureringer. Apsisen i fremre del av kirken truet med å rase sammen - der hvor Konstantin hadde jevnet en del av Vatikanhøyden og fylt igjen skråningen med jord slik at kirken skulle stå nøyaktig over Peters grav. For å få utglidningene under kontroll, begynte pave Nikolas V etter 1450 massive arbeider for å bygge et nytt kor i den vestlige delen av kirken.

Ettersom disse og andre kostbare støttebygg ikke hadde den ønskede virkningen, bestemte den energiske pave Julius II seg for å bygge en ny kirke, uten å ha noen ferdig byggeplan, men med mange ideer. Det manglet ikke kritikere som ønsket å redde den gamle og ærverdige bygningen for enhver pris. De stilte seg kritisk til nødvendigheten av et nybygg, omtalte planene som et pavelig prestisjeprosjekt der Julius II ønsket å finne plass til sitt eget planlagte gravmonument.

Riktignok viste det seg i løpet av arbeidene at det muligens ikke var hensiktsmessig å benytte det gamle langskipet i nybygget. Kunstverkene, gravmonumentene og altrene som hadde kommet til i årenes løp, ble revet ned av Bramante med en slik iver at han snart fikk tilnavnet "ødeleggeren".

De som besøker Peterskirken i dag og ser den samstemte arkitekturen, kan ikke forestille seg hvor komplisert byggehistorien har vært. Stadig vekk endret pavene retningslinjene slik at byggmesterne måtte omarbeide planene, rive strukturer som allerede var bygget og reise nye i deres sted.

Til å begynne med ønsket man å bygge et kuppelbygg lik domen i Firenze. Det avgjørende spørsmålet var da om grunnplanet til den nye basilikaen skulle ha form av et gresk eller latinsk kors: Om det skulle ha fire like lange armer og sideskip, eller om hovedskipet skulle være lengre. Spesielt Michelangelo, som hadde fått gjennomslag for kuppelen, favoriserte et symmetrisk bygg. Senere kom det til et kompromiss: I utgangspunktet var de fire sideskipene like lange, men til det vestlige sideskipet ble det bygget en forlengelse.

På denne måten fulgte den nye Petersdomen eksempelet til den konstantinske basilikaen. I tillegg ble basilikaen på denne måten liggende direkte inntil Vatikanpalasset: Pavene kunne komme seg til liturgisk feiring uten først å måtte tilbakelegge lange strekninger i friluft. Langhuset symboliserte også tanken om en prosesjonsvei.

Med et areal på 22 067 kvadratmeter, en lengde på over 211 meter og i teorien plass til 60 000 mennesker er Peterskirken den største, den viktigste og for mange også den vakreste kirken i kristenheten.

Etter at selve bygningen sto ferdig begynte utformingen av kirkens indre. Altre og kunstverk ble satt opp i sideskip og nisjer, sammen med gravmonumenter over paver og helgener. Langs midtskipet finner man kjempestatuer av de store ordensgrunnleggerne. 30 år senere utformet Bernini Petersplassen. I sentrum finner man en egyptisk som allerede pave Sixtus V lot flytte fra Neros og Caligulas gamle sirkus.

I sentrum av basilikaen, direkte under Michelangelos kuppel, reiste Bernini en mektig baldakin i bronse med fire snodde søyler. Den hever seg over pavealteret, som står over Peters grav. Denne graven er det eneste elementet som ble stående urørt i løpet av byggetiden. Den ble sikret av et støttebygg med doriske søyler. Til syvende og sist var den denne graven som fikk Konstantin til å reise sin basilika her på vanskelig grunn. Og det var denne graven som var årsaken til at grunnstenen til den vakreste kirken i kristenheten ble lagt ned her for 500 år siden.

KI/KAP (KathPress/Katolsk Informasjonstjeneste) (22. mars 2006)