Uttalelse fra Oslo katolske bispedømme vedrørende statens kontroll av medlemstall

Departementet foreslo for noen år tilbake å styrke kontrollen med trossamfunnenes medlemstall. En av hensiktene med dette var å imøtekomme trossamfunn utenfor Den norske kirke, siden det ikke kan kreves offentlige tilskudd for en person fra mer enn ett tros- eller livssynsamfunn.

I denne forbindelse ble det fra departementets side foreslått en rekke løsninger som kunne hjelpe denne prosessen i havn. Den katolske kirke sluttet seg som andre til dette, og har siden brukt mange årsverk på oppgaven med å imøtekomme departementets nye krav for medlemsregistrering. Arbeidet har vært meget tid- og ressurskrevende, og det ble fra departementets side ikke innvilget ekstrabevilgninger. Slik ble minoritetene av staten gjort ansvarlig for å rydde opp i det som hovedsakelig synes å være feil og mangler i statens egne systemer. Oslo katolske bispedømme har siden opplevd at departementet har brutt mange av de forutsetninger det selv stilte opp for å sikre en bedre kontroll, med færrest mulige ekstra belastninger for minoritetene. Løsningene departementet har utarbeidet har, slik vi opplever det, vært uryddige, uklare og har vanskeliggjort endringene man har ønsket.

Brønnøysundregistrene har nå på Kultur- og kirkedepartementets oppdrag vasket tros- og livssynsamfunnenes personnummer-baserte lister mot hverandre, og gjennom dette bekreftet at en del figurerer i mer enn en liste.

Den 11. mai 2006 mottok Oslo katolske bispedømme denne vaskede listen. Den viser at 9959 av våre registrerte medlemmer også står oppført i Den norske kirkes register. 1072 av våre registrerte medlemmer står dobbeltregistrert i andre tros- eller livssynssamfunn. Til sammen utgjør dette ca. ¼ av vår totale, registrerte medlemsmasse. Selvsagt regner vi med at en liten prosent av disse feilene ligger i svikt i egne rekker, men trolig er det store flertall av de dobbeltregistrerte beviselig katolikker. Vi finner det for eksempel noe ironisk at også biskopen av Oslo katolske bispedømme, samt hans stedfortreder, også står registrert under Den norske kirke.

Vi ønsker imidlertid på ingen måte å klandre Den norske kirke for de utfordringer dette har skapt. Dette er en konsekvens av for lite tid og ressurser tilført i dette arbeidet fra det offentliges side.

Departementet har signalisert at problemet med dobbeltmedlemskap skal løses ved et brev til de dobbeltregistrerte - om lag 90 000 i tallet - der de som fremdeles ønsker å stå registrert i Den norske kirke må sende en bekreftelse på dette. Dobbeltregistrerte blir strøket fra Den norske kirkes medlemsregister dersom de ikke innen 10. juni gir beskjed om at de skal stå som medlemmer der.

Selv om vi opplever det som positivt at departementet nå viser imøtekommenhet for minoritetenes interesser ved å ta tak i problemstillingen på en aktiv måte, er dette brevet sett fra vårt perspektiv en lite heldig løsning. Den katolske kirke i Norge er i all hovedsak en innvandrerkirke, med de språklige og kulturelle utfordringer det gir i møte med en slik henvendelse fra staten. Hvor mange av våre utenlandsktalende medlemmer vil for eksempel forstå ordet "ymist" i "Lov om trudomssamfunn og ymist anna", som følger som vedlegg til brevet? Uansett språklige og kulturelle barrierer, kan vi ikke se at et slikt brev kan si noe sikkert om medlemskap i DNK eller noe annet trossamfunn.

Et realistisk anslag tilsier at det nå er om lag 120.000 katolikker på norsk jord. I det minste 2/3 av disse antar vi vil kunne utløse stats- og kommunemidler etter dagens regler. Disse fordeler seg på svært mange antall språk og nasjonaliteter og er spredt over det ganske land. Med denne arbeidsbyrden departementet har pålagt oss de siste tre årene - det har gått med mange årsverk - har arbeidet med å legge om registeret fra gammel til ny ordning fratatt oss enhver mulighet til å inkludere disse i Den katolske kirkes fellesskap. Det er for vår del et relevant og viktig prinsipielt spørsmål hva departementet akter å foreta seg i møte med de som betaler sin skatt, men som ikke kan registreres - et fenomen som er blitt aktuelt meget senere enn loven.

Vårt flerkulturelle fellesskap vil forståelig nok stille oss overfor større utfordringer enn det som kan løses innenfor rammen av tilgjengelige ressurser. Vi opplever at departementet har vært mer fokusert på fremdrift enn på å finne omforente løsninger som tar høyde for minoritetskirkers og andre tros- og livssynssamfunns spesielle utfordringer - løsninger som kunne imøtekomme så vel majoritetens så vel som minoritetenes behov.

Melding fra Oslo katolske bispedømme (12. mai 2006)