Erkebiskop Milingo ekskommunisert

Vatikanet har tirsdag den 26. september formelt ekskommunisert erkebiskop Emmanuel Milingo, etter at han har ordinert fire gifte menn til biskoper. I uttalelsen slås det fast at Milingos ordinasjoner, som ikke var godkjente av Den Hellige Stol, medfører en automatisk ekskommunikasjon av ham selv og de fire ordinerte mennene. Uttalelsen slår også fast at de fire mennenes ordinasjoner ikke anses som kanonisk sett gyldige.

Emmanuel Milingo

Vatikan-uttalelsen sier også at Den Hellige Stol har fulgt med på Milingos aktiviteter "med stor bekymring" og at kirkeledere gjennom lang tid har forsøkt å "hindre ham i å foreta handlinger som provoserer frem en skandale." Vatikanet håpte at "broderlig påvirkning" kunne føre erkebiskopen tilbake i folden, heter det i uttalelsen.

Til tross for den "store tålmodighet" Vatikanet har utvist, har imidlertid den afrikanske biskopen fortsatt å vise et mønster av "irregulariteter og et progressivt åpenlyst brudd med Kirkens fellesskap, først med hans angivelige ekteskap og deretter ved ordinasjonen av fire biskoper på søndag", heter det videre i uttalelsen.

Vatikanets uttalelse avsluttes med oppfording til bønn om at erkebiskop Milingo må "revurdere og komme tilbake til full kommunion med paven." Imidlertid, heter det i uttalelsen, "har den siste utviklingen gjort disse forhåpningene mindre sannsynlige."

Hva er ekskommunikasjon?

Enkelte norske medier har i dag publisert at erkebiskop Milingo er "bannlyst". De aller fleste kjenner nok til dette begrepet, om ikke annet så fra historiebøkene, jf. Luther, kong Sverre. Dette er også de strengeste straffer som fins i kirkeretten. Selve ordet "bannlysning" eksisterer imidlertid ikke i kirkeloven. Det norske ordet bannlysning dekker, hvis man ser på hvordan det er blitt brukt, i praksis to straffer: Ekskommunikasjon og interdikt.

Ekskommunikasjon er den strengeste straffen. Men effekten av interdikt er nokså lik effekten av ekskommunikasjon. Ekskommunikasjon er utelukkelse av en troende fra det kirkelige fellesskap. Den primære effekt er, og har alltid vært, knyttet til sakramentene og til kirkelig myndighetsutøvelse. I motsetning til det mange tror, opphører ekskommunikasjonen, om ikke før, så i hvert fall ved døden. De rent åndelige og "eschatologiske" virkninger har alltid vært ansett som heller begrensede.

Ekskommunikasjon kan ramme en person på en av to måter. Den kan være "latae sententiae" (selvfelt, dvs. en handling innebærer automatisk ekskommunikasjon), for eksempel en prest som går hen og gifter seg og dermed gjør seg skyldig i et åpenbart brudd mot kirkeloven. Eller den kan være "ferendae sententiae", det vil si den ilegges formelt med det apparat det forutsetter.

Hva ekskommunikasjon innebærer, er uttrykt i kirkelovens kanon 1331, som nevner konsekvensene i åtte punkter. Noen av punktene kan kun treffe prester eller diakoner. Andre kan kun treffe legfolk i posisjoner der de utøver kirkelig utøvende myndighet. Det punktet som rammer legfolk som ikke på noen måte er involvert i kirkelige formelle organer etc., er 1331.1.2, annet ledd: "forbudt ... å motta sakramentene."

Interdikt er også en streng straff. En viktig endring er inntrådt mht. denne straff i og med den nye kirkelov av 1983, slik at det alminnelig opplyste nordmenn tror å vite om interdikt, ikke lenger stemmer. I 1917-loven (og tidligere) kunne interdikt ramme både persongrupper og steder/områder. Et personlig interdikt kunne ramme en definert personkrets (f.eks. alle tilhørende en menighet, kommunitet...) slik at de ikke kunne delta ved gudstjenester, motta sakramentene, få en kristen begravelse. Et lokalt interdikt kunne ramme et område (et keiserdømme, et bispedømme, et kapell...). I 1983-loven er det helt annerledes. Ikke områder, ikke persongrupper, men enkeltpersoner kan rammes av interdikt. En person under interdikt kan ikke motta noen sakramenter.

For et vanlig legmenneske er effektene av ekskommunikasjon og interdikt identiske, med de følgende unntak: Ved "bare" interdikt kan man fremdeles inneha/utøve kirkelige tjenester (være kansellist, økonom, medlem av rådgivende organer ... ), fremdeles nyte godt av tidligere gitte kirkelige privilegier, beholde æresbevisninger og lignende.

Andre straffer

Det finnes også andre kirkelige straffer, som er mildere. Den strengeste av de mildere straffer er suspensjon, men den kan i kraft av sin natur kun ramme ordinerte (fordi den er knyttet til utøvelse av tjenester/myndighet som betinger ordinasjon). Advarsel kan også være en reaksjon. Det kan være en "ren" advarsel og ikke noe mer, eller den kan være et forberedende skritt til ileggelsen av strengere kirkestraffer, for eksempel interdikt.

Catholic World News / KI-Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (27. september 2006)