Frans Jägerstätter saligkåret

Linz (KI) - Ved en messe i katedralen St. Maria (Mariendom) i Linz i Østerrike den 26. oktober 2007 ble militærnekteren Frans Jägerstätter (1907-1943) saligkåret som martyr. Han ble henrettet den 9. august 1943 i Berlin fordi han nektet å gjøre krigstjeneste i Adolf Hitlers Wehrmacht.

Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hovedcelebrant i messen var biskop Ludwig Schwarz av Linz, mens koncelebranter var de østerrikske biskopene med kardinal Christoph Schönborn i spissen. Frans Jägerstätter var en enkel bonde og sakristan, og i hans ånd ble saligkåringsmessen feiret som en folkelig messe med salmesang (Gottesdienst mit Volksgesang). Politiske og økumeniske representanter deltok også i messen sammen med troende fra mange europeiske land og fra USA, hvor Jägerstätter har blitt en symbolskikkelse i fredsbevegelsen. Medarrangører for messen var Pax Christi og Sakristanforeningen (Der Mesnervereinigung). Til stede i saligkåringsmessen var også Jägerstätters 94-årige enke Franziska og hans tre døtre med deres familier. Franziska Jägerstätter har i dag 14 barnebarn og 17 oldebarn.

I begynnelsen av saligkåringsmessen hilste biskop Schwarz alle tilstedeværende biskoper og andre hedersgjester velkommen med navns nevnelse, og alle ble hilst med applaus. Da biskopen ønsket fru Franziska Jägerstätter spesielt velkommen, tordnet applausen i domkirken og ville knapt ta slutt. Etter at kardinal Martins hadde lest opp dokumentet fra pave Benedikt XVI som erklærte Frans Jägerstätter salig, ble et stort portrett av den nye martyren rullet ut, og det tradisjonelle høytidelige trefoldige «Deo gratias» som koret skulle til å synge, ble avbrutt av langvarig applaus. Det troende folk hilste og æret på denne måten spontant sin nye salige. Mens koret til slutt fikk begynt på sitt «Deo gratias», ble et relikvar med relikvier av Jägerstätter båret frem. Det ble først gitt til fru Jägerstätter på første benk, som kysset det to ganger, og det ble deretter overgitt til biskop Schwarz. Så fulgte messen som vanlig, med første lesning lest av en representant for Pax Christi og andre lesning av Frans Jägerstätters biograf, dr. Erna Putz. Forbønnene var på tysk, engelsk og italiensk med svar på latin. De ble lest av mennesker med ulik tilknytning til Frans Jägerstätter, blant dem en av hans datterdøtre, en general i Østerrikes Bundesheer i full uniform og en krigsveteran.

Den salige Frans Jägerstätter (ty: Franz) ble født den 20. mai 1907 i den lille landsbyen St. Radegund an der Salzach i Oberösterreich. Da hans adoptivfar døde barnløs den i 1933, arvet han gården. Den 9. april 1936 giftet han seg med den 23-årige Franziska Schwanninger, og de fikk tre døtre, Rosalia (f. 1937), Maria (f. 1938) og Aloisia (f. 1940). Frans var den første mannen i landsbyen som var sett med en barnevogn, og han utviklet et for sitt miljø usedvanlig tett forhold til sine tre små døtre.

Ekteskapet ble vendepunktet i Frans' liv. Ektefellene ba sammen, og Bibelen ble hverdagslesning. Frans fromhet ble stadig dypere med daglig messe, hyppig mottak av eukaristien og daglig religiøs lektyre. Han fastet til klokken tolv, arbeidet på sin gård og var fra 1941 også kirkens sakristan. Han foretok hyppige valfarter til Altötting.

Da nazismens nærvær ble stadig tydeligere i Østerrike, ble Frans en uttalt motstander av denne ideologien. Den 11. mars 1938 marsjerte tyskerne inn i Østerrike, og den 10. april ble det holdt folkeavstemming om Østerrike skulle innlemmes i Tyskland (Anschluss). Frans var den eneste i landsbyen som stemte nei. Myndighetene i landsbyen så imidlertid bort fra hans stemme og innrapporterte 100 % ja-stemmer. Frans betegnet senere denne dagen som «Østerrikes skjærtorsdag», for «der lot Kirken i Østerrike seg ta til fange».

De tre døtrene Rosalia, Maria og Aloisia med plakat, påsken 1943. Bildet ble sendt til Frans Jägerstätter i fengselet i Berlin.

Sommeren 1940 ble den 33-årige Frans innkalt til den tyske hæren, men etter borgermesterens inngripen kunne han etter noen få dager vende tilbake til sin gård. I oktober 1940 ble han igjen innkalt til grunnutdannelse i Enns. Etter syv måneder i hæren fikk han i april 1941 vende tilbake til familien fordi landsbyen erklærte at han var «uunnværlig» som bonde.

Frans visste at han kunne bli innkalt på nytt, men han visste også at han ikke kunne tjene i det militære og kjempe for Hitlers verdensherredømme. For ham ville det være å aktivt delta i noe ondt. Han søkte råd fra slektninger og prester, også biskop Joseph Calasanctius Fließer av Linz, men av alle fikk han det råd å akseptere militærtjenesten. Deres argumentasjon var logisk: dersom Frans nektet å avtjene verneplikten, ville det ikke bety noe for krigsinnsatsen, men det kunne føre til at han selv fikk dødsdom. Ved siden av hans ansvar for hustruen hadde han også de tre døtrene å tenke på. Frans var svært nedslått etter samtalen med biskopen, fortalte datteren Maria i et intervju i anledning saligkåringen. Han skal ha sagt: «Bedre å få hendene lenket enn viljen».

Hustruen Franziska støttet ham, selv om hun var klar over hva konsekvensene kunne bli. De andre innbyggerne i landsbyen begynte å se på Frans som en religiøs fanatiker. Han ga også avkall på all økonomisk støtte fra regimet, selv den fullstendig upolitiske. Han søkte for eksempel ikke om erstatning etter at avlingen var ødelagt av hagl, og han avsto fra statlig barnetrygd. Han ga aldri noe til nazipartiet NSDAP, selv om han ellers var kjent som svært sjenerøs.

Til slutt fikk den 35-årige Frans den 23. februar 1943 den uunngåelige ordren om militærtjeneste. Han møtte opp i kasernen i Enns den 1. mars, men nektet å avlegge lojalitetseden til Hitler. Avhørene startet da straks, og dagen etter ble han sendt fra Enns til et militærfengsel i Linz. Han tilbrakte tiden i fengselet med å be, skrive en åndelig dagbok og trøste andre fanger. Den 4. mai ble han overført til et fengsel i Tegel i Berlin. Han avslo flere ganger å trekke tilbake sin militærnekting (Wehrdienstverweigerung), så den 6. juli ble han stilt for retten for Det tyske rikets militærtribunal (Reichskriegsgericht) i Charlottenburg i Berlin under Werner Lueben. Han ble kjent skyldig i å ha skadet krigsinnsatsen (Zersetzung der Wehrkraft) og ble dømt til døden.

Franziska og sognepresten i St. Radegund kom til Berlin i juli, og ekteparet fikk bare tyve minutter til å si farvel til hverandre. Tidlig om morgenen den 9. august 1943 ble Frans ført fra Berlin til Brandenburg an der Havel. Ved middagstid ble han meddelt at dødsdommen var stadfestet, og klokken 16 ble Frans Jägerstätter halshogd med giljotin, in odium fidei, uti fertur, interfecti («formodentlig drept av hat til troen»), og hans legeme ble kremert.

Etter krigen ble urnen med hans aske brakt tilbake til hjemlandet og bisatt ved kirkemuren i St. Radegund. På hans grav står et typisk østerriksk krusifiks med følgende ord fra Matteusevangeliet: «Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det» (Matt 16,25). Etter heftige motsetninger i landsbyen klarte sognepresten å få gjennom at navnet Frans Jägerstätter ble oppført på krigsminnesmerket blant de døde under Andre verdenskrig.

Frans' enke Franziska ble mange ganger beskyldt for å være medskyldig i sin manns død fordi hun ikke hadde fått ham bort fra ideen om å nekte krigstjeneste. Etter krigen fortsatte hun arbeidet på gården med hjelp fra sin søster og sin far. Hun overtok embetet som sakristan etter sin mann, og dette hadde hun i over tretti år. Hun var dessuten lektor, kommunionsutdeler og leder av menighetens katolske kvinnebevegelse. Frans ble i Østerrike ikke anerkjent som offer for politisk motstand etter Opferfürsorgegesetz (OFG) av 1947. Myndighetenes begrunnelse var at desertering er straffbart i alle verdens hærer.

I 1946 ville sognepresten skrive en artikkel i Linzer Kirkenzeitung om «Tilfellet Jägerstätter», men biskop Joseph Fließer forbød offentliggjøringen. Han sa at han betraktet dem som i heroisk pliktoppfyllelse ble på sin post i overbevisning om at det var Guds vilje, som større helter. Mens tildeling av enkepensjon vanligvis var ren rutine og tidligere SS-soldater fikk sin krigstjeneste regnet med som grunnlag for sin pensjon, ble Franziska først i 1950 tilkjent enkepensjon etter OFG.

Det tok flere tiår før Frans Jägerstätter langsomt begynte å bli oppvurdert. I 1964 kom boken In Solitary Witness. The life and death of Franz Jägerstätter av den amerikanske sosiologen Gordon C. Zahn ut i USA, og den inspirerte den kristne fredsbevegelsen Pax Christi i USA. Det var først da Zahns bok ble gitt ut i tysk oversettelse i 1967, at Frans Jägerstätter ble kjent i hele Østerrike. I 1968 viet den berømte amerikanske trappisten og forfatteren Thomas Merton (1915-68) et kapittel til Frans Jägerstätter i sin bok Faith and Violence. Christian Teaching and Christian Practice.

I 1984 ga Østerrikes president en spesiell æresbevisning til Frans, og flere og flere østerrikere har begynt å se på dem «religiøse fanatikeren» som en nasjonalhelt. Selv den tyske regjeringen har erklært at rettssaken ikke var rettferdig og at Frans ble dømt utelukkende for at det nazistiske diktaturet skulle fortsette. Den 7. mai 1997 opphevet Berliner Landgericht dødsdommen etter søknad fra fru Franziska Jägerstätter og døtrene.

Det katolske hierarkiet i Østerrike var lenge splittet når det gjaldt synet på Frans Jägerstätter. Frem til 1963 tillot ikke biskopen av Linz at det ble offentliggjort noen artikler om Jägerstätter i bispedømmets ukeavis. Den tidligere erkebiskopen av Wien, kardinal Hans Hermann Groër (1986-95; d. 2003), avviste å støtte Jägerstätters sak betingelsesløst, noe som sto i klar kontrast til holdningen til hans forgjenger, kardinal Franz König (1956-85; d. 2004), som var blant de fremste forkjemperne for Jägerstätter og mente at han hadde gjort sin plikt som kristen.

I St. Radegund omegn var det flere som truet med å gå ut av Den katolske kirke dersom Frans Jägerstätter skulle bli helligkåret. Denne splittede holdningen i Østerrike gjenspeiler naturligvis landets ambivalente status som nasjonalsosialistisk offer og som gjerningsmann. Det offisielle Østerrike har inntatt det standpunkt at landet var det første offeret for den nasjonalsosialistiske aggresjonspolitikken, men til tross for betoningen av denne offerstatusen mener likevel fortsatt de fleste østerrikere at de under Andre verdenskrig kjempet for å forsvare sitt fedreland.

Allerede i 1989 ble saligkåringsprosessen uoffisielt innledet da daværende biskop av Linz, Maximilian Aichern (1982-2005), sørget for at det ble foretatt avhør av vitner som hadde kjent Frans Jägerstätter. Saligkåringssaken ble offisielt åpnet i 1997. Den 21. juni 2001 ble saken avsluttet på bispedømmenivå, og aktene ble overgitt til Helligkåringskongregasjonen i Roma. Viktig for denne prosessen var det teologiske arbeidet til den nåværende biskopen av Innsbruck, Manfred Scheuer (2003- ), om Jägerstätters martyrium. Han var postulator for bispedømmeprosessen.

Den 1. juni 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente Frans Jägerstätters død som et martyrium in odium fidei - «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

26. oktober er Østerrikes nasjonaldag. Om morgenen før østerriksk statsfjernsyn (ORF) overførte saligkåringsmessen direkte, viste de filmen Gott hab' ihn selig - Der Leherbauer Franz Jägerstätter av Bettina Schimak. Denne filmen viser at det fortsatt på Jägerstätters hjemsted St. Radegund hersker «ambivalente følelser» når det gjelder hans tragiske skjebne. Fortsatt er det dem som mener at Jägerstätter gjennom sin «ubøyelige holdning» lot sin familie i stikken. En tidligere soldat i Wehrmacht fra St. Radegund, som satt syv år i sovjetisk krigsfangenskap, ser i saligkåringen en fordømmelse av dem som ikke handlet som Jägerstätter. Jägerstätters datter Maria Dammer minner på den andre side om at «alle som falt, var automatisk helter. De som nektet krigstjeneste, ble sett på som mistilpassede individer». Borgermesteren i St. Radegund sier at Jägerstätter vel fremfor alt «tilhører sin familie - men deretter oss, den St. Radegundern». For biskop Manfred Scheuer, som i mange år har hatt et ivrig engasjement for Franz Jägerstätters saligkåring, er Jägerstätter «en martyr - død for Det første Bud».

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo); (pe) (26. oktober 2007)