Filosofen Antonius Rosmini saligkåret

Den salige Antonius Rosmini (1797-1855)

Novara, Italia (KI) - Søndag den 18. november 2007 ble filosofen og teologen Antonius Rosmini (1797-1855) saligkåret i Sporting Palace di Corso Trieste i Novara i regionen Piemonte i Nord-Italia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Messen ble feiret av biskop Renato Corti av Novara, mens koncelebranter var prester fra bispedømmet og fra kongregasjonen rosminianerne, som ble grunnlagt av Rosmini.

Saligkåringen er høydepunktet i en temmelig oppsiktsvekkende rehabiliteringsprosess. Rosmini ble gransket av Indekskongregasjonen mens han levde, men ble frikjent. Hans motstandere ga seg imidlertid ikke så lett, og 32 år etter hans død fordømte dekretet Post Obitum fra Inkvisisjonen eller Santo Uffizio (nå Troslærekongregasjonen) av 14. desember 1887 førti utsagn fra Rosminis verker, ettersom de ikke syntes å være i samsvar med den katolske sannhet. Men de mange og dype studiene av Rosminis tanker de neste hundre årene har vist, spesielt i lys av Andre Vatikankonsil (1962-65), som Rosmini på mange måter var en klarsynt foregangsmann for, at hans tanker er i harmoni med den katolske sannhet.

Den 20. februar 1828 var Rosmini alene på Monte Calvario i Domodossola for å skrive konstitusjonene til sitt nye institutt, og dette regnes som starten på kongregasjonen. Han ville kalle sitt verk Istituto della Carità, «Kjærlighetens Institutt» (Institutum Caritatis - CI), senere kalt rosminianere etter ham. Det skulle ha som sin basis å bekjenne den «universelle» kjærligheten, det vil si den åndelige, intellektuelle og legemlige kjærligheten, til beste for nesten og for instituttets medlemmer, som blir bedt om å være disponible for alt arbeid de måtte bli betrodd. Instituttet er åpne for både prester og legmenn, som vier seg til forkynnelse, utdanning av de unge og karitativt arbeid, materielt, moralsk og intellektuelt. I 1832 grunnla han kongregasjonen Suore della Provvidenza, som snart ble kalt Rosminiane etter sin grunnlegger (i dag Congregazione delle Suore della Provvidenza Rosminiane). Søsterinstituttet hadde samme asketiske basis som rosminianerne. De ble snart etterspurt på mange skoler, og de påbegynte dermed det rosminianske arbeidet som lærere (maestri e maestre rosminiane).

Den mest omfattende oversikten over Rosminis filosofiske standpunkter finnes i hans Sistema filosofico (1844). Han var en encyklopedisk tenker, og hans mer enn hundre bøker utgjorde en slags summa totius christianitatis (en oppsummering av hele kristendommen), både filosofisk og teologisk. Fremfor alt var han svært oppmerksom på at den vestlige kulturen trengte å opprettholde enheten mellom tro og fornuft, mellom Evangeliet og fremskrittet, mellom den naturlige og overnaturlige verden, mellom kunnskap og tro. Han forsto at moderne historie sto i fare for å lukke mennesket inne i seg selv i fornuftens navn, det vil si å løsrive det fra det transcendente, få det til å ta sin tilflukt til sin egen styrke, å overbevise seg selv om at det kan mestre sitt liv uten behov for Gud. Dette ville være en reise mot døden, som ville føre til intellektuell forvirring og tapet av etiske og åndelige verdier. Hans hovedmål var å gjenskape den balansen mellom fornuften og religionen som for en stor del var gått tapt som et resultat av Opplysningstiden.

Pave Pius VIII hadde oppmuntret Rosmini til å føre menneskene til religionen ved hjelp av fornuft, og for å oppfylle denne misjonen av intellektuell nestekjærlighet valgte han et språk og en metode som var mer i harmoni med samtiden, men han forble solid forankret i de genuine verdiene av autentisk kristen tradisjon. Han fremmet essensen i troen til de hellige Augustin og Thomas Aquinas, og ved å støtte seg til den, beriket han den. Han studerte samtidig filosofi fra Locke til Hegel, og med henblikk på det gamle og fundamentale problemet av våre ideers opprinnelse, sannhet og sikkerhet, skrev han: «Hvis filosofien skal få tilbake sin kjærlighet og respekt, tror jeg det vil være nødvendig delvis å vende tilbake til den gamle lære, og delvis å gi denne læren fordelen av moderne metoder». Han tok initiativet til en metode som han oppsummerte slik: «Mens tidligere skoler hadde startet med Gud for å ende hos mennesket, har jeg startet med mennesket for å ende hos Gud».

Rosmini og hans venn Manzoni betraktet med interesse fremveksten av liberale demokratier, og i dem så de en evangelisk kjerne av frihet og menneskeverd som burde oppmuntres og renses. Men hans interesse for demokratiske ideer sammen med det nye språket i hans verker gjorde at det begynte å heve seg røster som var motstandere av hans tanker, fremfor alt fra jesuittene (Societas Iesu - SJ), og de anklaget hans lære for å være i strid med tro og moral. De fryktet at Rosminis lære ville føre til en forvrenging av katolske dogmer og forsøk på å innføre demokrati i Kirken.

Vi kan si at Guds Tjener pave Johannes Paul II (1978-2005) rehabiliterte Rosmini ved at han i encyklikaen Fides et ratio av 15. september 1998 skrev: «Vi ser det samme fruktbare forholdet mellom filosofi og Guds Ord i den modige forskningen foretatt av mer moderne tenkere, blant dem nevner jeg med glede, i en vestlig kontekst, skikkelser som John Henry Newman, Antonio Rosmini, Jacques Maritain, Étienne Gilson og Edith Stein». Etter at tre kommisjoner hver hadde brukt rundt to år på å granske Rosminis verker, kom Troslærekongregasjonen den 1. juli 2001, på årsdagen for Rosminis død i 1855, med en note vedrørende de tidligere dekretene som gjaldt Rosminis tanker. Denne noten kansellerte offisielt de reservasjonene som var gjort gjeldende i 1887. I hovedsak sier noten at de førti utsagnene hadde blitt forbudt som et forsiktighetstiltak fordi dette var nødvendig på den tiden, og at videre studier skulle klargjøre deres nøyaktige betydning. Slike studier var nå gjennomført, og all mistanke var forsvunnet. Dermed var det ikke lenger noen grunn for å opprettholde reservasjonene fra den gangen.

Den 26. juni 2006 ble Antonius Rosminis «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. juni 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av en sr. Lodovica i 1927 som et mirakel på hans forbønn.

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo); (pe) (20. november 2007)

av Webmaster publisert 20.11.2007, sist endret 20.11.2007 - 09:21