Stortinget vedtok kjønnsnøytral ekteskapslov tross sterk motstand
Stortinget vedtok den 11. juni en ny og kjønnsnøytral ekteskapslov. Stortingets vedtak innebærer at homofile kan inngå ekteskap, at de på lik linje med heterofile par og enslige skal få rett til å bli vurdert som adoptivforeldre og at lesbiske par skal få samme adgang til assistert befruktning som heterofile. Stortingsflertallet valgte med dette å se bort fra argumentasjonen fra en mengde kritiske høringsinstanser, deriblant Oslo katolske bispedømme. Selv om loven spesifiserer at trossamfunnene får rett, men ikke plikt, til å vie homofile, har Oslo katolske bispedømme tatt fullstendig avstand fra den, da den grunnleggende sett avviker fra den katolske forståelsen av hva et ekteskap er.
Under Stortingets behandling og avstemming var en stor mengde mennesker samlet utenfor på Eidsvolls plass, hvor det ble markert motstand og holdt appeller. Mennesker med bakgrunn fra et bredt spekter av sammenhenger talte, deriblant flere katolikker. Her gjengis appellene holdt av p. Sigurd Markussen, Maria Fongen og Eivor Oftestad:
P. Sigurd Markussens appell:
Gjennom å innføre en ny ekteskaps- og adopsjonslov ønsker Storting og regjering å motvirke diskriminering av homofile og lesbiske i samfunnet. Ønsket om å motvirke diskriminering og stigmatisering er edelt nok, men er det riktig å trekke barna inn som et maktmiddel i denne kampen?
Den katolske Kirke er enig i at et samfunn må ha ordninger for samliv mellom voksne som ikke ønsker å gifte seg i Kirken. I så måte er Partnerskapsloven ikke noe problem. Vår motstand mot den nye ekteskapsloven ligger i det at man likestiller ekteskapet med en alternativ samlivsform, og at man åpner for at homofile og lesbiske skal ha lik rett som ektepar til å adoptere barn. Dette er å bruke barn i en kamp mot diskriminering av homofile og lesbiske, og det er en grov krenkelse av barnas rettigheter. Der ligger vår motstand.
Den katolske kirke lærer, uten unntak, at ethvert barn er en Guds gave. Bakgrunnen for dette er at vi i kirken har forstått at ethvert vesen som bærer menneskeansikt er ønsket, skapt og villet av Gud. Det betyr at ethvert menneske, uavhengig av rase, fødested, religion, opphav eller noe annet er unikt, ønsket av Gud, skapt av Ham og følgelig hellig. Dette vil si at mennesket i sitt vesen er ukrenkelig, fritt og med et medfødt sett av rettigheter som det ville være en forbrytelse å ta fra det. Blant de retter som tilhører det å være menneske kan vi nevne: Retten til å leve, retten til foreldre og omsorg, retten til fri religionsutøvelse, retten til fred, retten til skolegang, retten til frihet og ytringsfrihet, retten til arbeide, med mer. De er alle avledet direkte fra menneskets hellighet. I denne sammenheng er det barnas medfødte rett til foreldre som krenkes.
Et argument som ofte fremkastes er at homofile og lesbiske er like gode omsorgspersoner som heterofile, og at deres kjærlighet er like ekte som andres. Dette er sikkert sant, men det vi diskuterer er ikke homofile og lesbiskes personlige anlegg for å gi omsorg og trygghet, men rammene de kan gi denne innenfor. Et homofilt eller lesbisk par kan aldri bli en mor og fars foreldreforhold, kun noe som høyden ligner. Det som med andre ord er på dagsorden er hvorvidt det er riktig å sette homofile og lesbiskes ønsker om egne barn foran barnas rett til å vokse opp med nettopp med en mor og en far.
Det er et paradoks at man ellers i det norske samfunn ivrer for kjønnskomplementaritet, det at kjønnene utfyller hverandre på en god måte. For eksempel har SV i sitt valgprogram at de ønsker "radikal kjønnskvotering." Tidligere minister Djupedal sa klart at han var åpen for å kvotere menn inn i barnehagesektoren. Hvorfor? Jo fordi det er viktig at barna også får mannlige rollemodeller og identifikasjonsmodeller. Også i kampen for likestilling har det ofte vært hevdet at kvinners inntreden i styrer og verv er viktig, ikke bare for å gi kvinner lik rett til innflytelse i samfunnet, men også fordi de tilfører bedriftene og styrene en viktig kompetanse i kraft i dèt at de er kvinner og ikke menn. Man anerkjenner altså i samfunnet at menn og kvinner er forskjellige, ikke bare i det ytre men også i sin måte å tenke på og forstå verden på, og at det følgelig er viktig for en barnehage eller bedrift at "hele mennesket" er representert. Hvorfor skulle så dette ikke med største selvfølgelighet gjelde i den viktigste "bedrift" i vårt samfunn, nemlig familien?
P. Reidar Voith og p. Sigurd Markussen
Maria Fongens appell:
Kjære fremmøtte,
Forslaget til felles ekteskapslov som akkurat nå debatteres i Odelstinget, føyer seg inn i en rekke lover som gjør barn til en underklasse i dagens samfunn. Våre folkevalgte lovfester voksnes rett til å tilvirke barn uten noen forankring i de biologiske realiteter, og omdefinerer foreldreskapet fra å være biologisk til å bli en juridisk konstruksjon. De gir lesbiske par rett til å holde barnefar planlagt og med overlegg utenfor barnets liv. Det skjer i samme ånd som våre folkevalgte har legitimert fosterdrap og genetisk utsortering av barn. Barnets rett til liv, barnets rett til respekt uansett funksjonsdyktighet og genetisk helse, og barnets rett til omsorg fra sine biologiske foreldre undertrykkes på det groveste av en sosialistisk og liberalistisk allianse.
Pressgrupper vil at motstanderne av felles ekteskapslov skal slutte å trekke barna inn i argumentasjonen, fordi de mener loven er et voksenanliggende. Beklager å måtte si det så tydelig, men med en slik kunnskaps- og hjerteløs holdning har de diskvalifisert seg selv fra ethvert pretendert foreldreskap. Adopsjon og unnfangelse av barn angår selvfølgelig primært barnet. Ingen voksne har krav på barn. Men alle barn har rett til en mor og en far, og til omsorg fra dem. Så enkelt, og så vanskelig å akseptere.
Ekteskapsloven har tydeliggjort de etiske dilemmaene ved assistert befruktning. Den viser at i skjæringspunktet mellom drømmen om et barn og den reelle muligheten for å få et, har vi ingen rett til å benytte metoder som bryter med etiske prinsipper. Den viser at hele praksisen med å bruke en tredje part til å unnfange et såkalt "ønskebarn" er dypt uetisk, fordi den utgjør et grunnleggende svik mot barnet - mot barnets rett til en identitet og tilhørighet, mot barnets rett til foreldre, og mot barnets rett til omsorg fra de samme. Dette har Den katolske Kirke advart mot i mange år. Slik sett er den nye ekteskapsloven en grunnleggende fornektelse av mannens og kvinnens likeverd og kjærlighet i unnfangelsen av barn. Den er også en nedvurdering av mannen som ektemake, seksualpartner, som far og som fullgod omsorgsperson. Nei, far er ikke bare en sædcelle. Far er heller ikke bare en sæddonor. Han er barnets medskaper og identitetsgiver - sammen med moren... ... og GUD. Det siste har mange glemt.
Når Regjeringen gir lesbiske adgang til assistert befruktning, innebærer dette 18 års systematisk sabotasje av barnets samvær med far. Et navn på en ukjent far er en mager erstatning for en tapt oppvekst sammen med ham. Regjeringen oppfyller således ikke Barnekonvensjonen, slik Annikken Huitfeldt påstår, som understreker at barnet også har rett til omsorg fra sine foreldre. Med noen hederlige unntak har våre stortingspolitikere ikke lenger moralsk gangsyn til å vite forskjell på godt og ondt, sant og usant. Slik kan de vedta nok en ulov de for alltid vil måtte stå ansvarlige for.
Og vi? Hva kan vi som fortsatt ikke støtter loven gjøre?
Vår utfordring videre fremover blir å demaskere løgnene som profitthungrige fertilitetsklinikker og pressgrupper prøver å overbevise samfunnet om - nemlig at foreldreskapet ikke trenger å ha noen biologisk forankring og at staten har definisjonsmakt over foreldreskapet.
Vi vil slutte oss sammen i organisasjoner som setter barnet i sentrum for familiepolitikken, og som beskytter mor-far-barn-relasjonen mot ytterligere angrep. Vi er mer kampklare nå enn noensinne!
Vi vil aldri godta at barn omgjøres til hygge- og nyttegjenstander. Vi skal isteden si med løftet hode: - Nei, det er ikke riktig å ofre barns liv og rettigheter på de voksnes selvrealiseringsalter!
Siden våre styresmakter nekter å lytte til oss, vil jeg oppfordre alle som måtte ha en gnist av tro eller barnetro igjen til å be vår Gud i Himmelen om hjelp med et høyt og modig Fader Vår:
[Fader Vår ble bedt høyt av mange av de fremmøtte ]
Eivor Oftestads appell:
Alle vi som står her i dag, og alle mennesker som lever på jorden, skal en dag dø. Slutten på livet er en ukjent erfaring som samtidig er felles og grunnleggende for alle mennesker. Begynnelsen på livet er den andre grunnleggende erfaringen, men i motsetning til døden som åpner en ukjent verden, er begynnelsen det som konkret planter oss inn i et slektstre og i menneskeheten. I en relasjon mellom en mor og en far har vi røtter tilbake til menneskeslektens opprinnelse. Gjennom historien har denne mor-far relasjonen blitt institusjonalisert gjennom ekteskap. Slik har ekteskapet vært vår kulturs tolkning av en helt grunnleggende og biologisk relasjon.
Når den nye ekteskapsloven vedtas i dag, vedtaes det en lov med motsatt utgangspunkt i forhold til virkeligheten. Mens ekteskapet har vært betinget av den biologiske virkelighet som heter foreldre og barn, tar den nye loven utgangspunkt i en verden hvor politiske beslutninger kan oppheve biologiske forhold. Den tar utgangspunkt i en verden hvor de politiske beslutninger definerer virkeligheten, slik at også likekjønnede forhold, bare det er definert som ekteskap, kan besørge barn i kraft av seg selv. Derfor er retten til befruktning det mest problematiske med den nye loven.
Når den nye loven vedtas i dag, blir befruktning en politisk og sosial rettighet. Dette er basert på en politisk likhetstenkning med et totalitært grep på virkeligheten. Idet befrukting blir en likhetsbasert rettighet trer den absolutte Stat frem som den som konstruerer virkeligheten, og uttrykket "Staten som far" kan betegne den ideologiske struktur i det samfunn som regjeringen ønsker å skape.
"Staten som far" var opplysningsfilosofen Rousseaus tanke. Rousseau tok personlig radikale følger av dette, han giftet seg aldri og de mange barn han satte til verden, overlot han ved fødselen uten navn til barnehjem. Rousseau definerte ideologiske premisser for den franske revolusjon i 1789. Revolusjonen krevde et brudd med fortidens strukturer. Fortidens strukturer skulle erstattes med den fornuftige Staten. I dag blir dette paradigmet videreført med helt nye ytterliggående konsekvenser.
Symbolet på dette radikale bruddet i 1789 var innføringen av en ny kalender - år null ble året for opprettelsen av republikken, og en tidagers uke ble innført med nye navn og ny timedeling. Denne nye kalenderen holdt bare i 13 år. Det var ikke mulig å gå så radikalt imot den understrømmen som den europeiske kultur var bygget på. I dag, 11. juni 2008, har bruddet med fortiden og de grunnleggende strukturer bedre forutsetninger. Det er fullt mulig at dette bruddet blir mer langvarig enn den nye kalenderen i 1792.
Hvorfor står vi allikevel her i dag? For å si at denne nye loven angår flere enn en gruppe mennesker som naturlig nok ønsker barn som oss andre.
Den nye loven angår alle oss som er foreldre fordi statens definisjon på virkeligheten tilsier at vi ikke lenger er en enhet mellom mor og far. I statens definisjon blir vi redusert til utskiftbare omsorgspersoner. Den angår alle barn fordi den sier at far kan erstattes og ikke har betydning som annet enn genetisk materiale. Den angår alle menn og kvinner fordi den sier at kjønn bare er sosialt betinget og ikke noe grunnleggende ved oss som mennesker.
Dette er ikke en protest mot de homofile som kjemper for en sak de tror på, men mot en stat som former virkeligheten i sitt bilde, og en protest mot en totalitær ideologi som vil definere det livet vi lever.
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (12. juni 2008)