Fire nye hellige

Vatikanet, 12.10.08 (KI/KAP) - Pave Benedikt XVI helligkåret søndag den 12. oktober fire personer på Petersplassen i Roma. Titusener av troende deltok i seremonien.

Den sveitsiske ordenssøsteren Maria Bernarda Bütler (1848-1924) er den første sveisiske kvinne som er helligkåret i moderne tid (fra romersk tid fortelles det om flere kvinnelige martyrer i det området som nå er Sveits) og samtidig Colombias første hellige. Den forrige sveitseren som ble helligkåret, var den hellige Nikolas av Flüe (1417-87), som ble helligkåret den 15. mai 1947 av pave Pius XII (1939-58).

Verena Bütler ble født i 1848 i Auw i kantonen Aargau. Hun trådte i 1867 inn hos kapusinerklarissene (Ordo Sanctae Clarae Capucinae - OSCCap) i klosteret Maria Hilf i Altstätten i bispedømmet Sankt Gallen. I 1879 ble hun visesuperior («Helfmutter») og novisemester, og den 18. oktober 1880 ble hun til slutt valgt til superior («Frau Mutter»), selv om hun med sine 32 år var en av de yngste søstrene. I den egenskap reformerte hun klosteret fullstendig, og under hennes ledelse opplevde kommuniteten et nytt oppsving. Snart var det flere søknader om inntreden enn klosteret kunne ta imot, for på grunn av Der Kulturkampf («kulturkampen») var antallet søstre begrenset til tretti. Da Moder Maria Bernarda samtidig hørte om den store personellmangelen i Kirken i Latin-Amerika, vokste hennes misjonsiver. Den tyskættede biskop Peter Schumacher CM av Portoviejo i Ecuador (1839-1907) var på ferie i sine hjemtrakter, og han besøkte klosteret og inviterte superioren til sitt bispedømme.

I 1888 dro hun av gårde til Ecuador, førti år gammel, sammen med seks andre søstre. De virket fremfor alt i sykepleien og i skolevesenet. Men i 1895 ble makten i Ecuador grepet av de antiklerikale radikalliberale under president Jose Eloy Alfaro Delgado, og det brøt ut forfølgelser av katolikker, noe som tvang henne til å bryte opp med søstrene og forlate landet etter syv år. De mottok invitasjon fra biskop Eugenio Biffi PIME av Cartagena nord i Colombia til å arbeide i hans bispedømme. Han ga dem en fløy i kvinnesykehuset som var kjent som «Obra Pia», som ble Maria Bernardas hjem resten av livet.

Der grunnla hun kongregasjonen «Fransiskanske misjonærer av Maria, de kristnes hjelp» (Hermanas Franciscanas Misioneras de Maria Auxiliadora - OSF). Moder Bernarda ledet kongregasjonen som generalsuperior til 1920. Hun døde den 19. mai 1924 i Obra Pia i Cartagena i Colombia, ni dager før sin 76-årsdag, etter 56 år som nonne og 36 år som misjonær. Hun ble gravlagt i Cartagena. I 1938 ble kongregasjonen anerkjent som pavelig institutt av pave Pius XI (1922-39). Den virker i dag i Colombia, Brasil, Ecuador, Venezuela, Bolivia, Peru, Cuba, Mali, Tchad, Østerrike og Sveits og består av 842 søstre, hvorav 350 i Colombia og 320 i Brasil.

Maria Bernarda ble saligkåret den 29. oktober 1995 av pave Johannes Paul II (1978-2005) i Roma. Ved helligkåringsseremonien den 12. oktober 2008 var den colombianske legen Mirna Jazmine Correa til stede. Hun ble i 2002 i en alder av 29 år rammet av en alvorlig lungesykdom, men på forbønn av den salige Maria Bernarda ble hun helbredet på medisinsk uforklarlig vis. Sammen med et medlem av familien Bütler og kongregasjonens generalsuperior, sr. Marines Burin, bar Mirna Correa relikviene av den nye hellige til alteret.

Sammen med Maria Bernarda Bütler ble det helligkåret en kvinne som på en spesiell måte symboliserer den katolske fromhetstradisjonen i det lille søramerikanske landet Ecuador. Narcisa de Jesus Martillo Moran (1832-1869) stammet fra Nobol i området Daule. Hun var stigmatisert og bar Kristi sårmerker, men uten å gjøre noe vesen av det. Hun trådte aldri inn i noen orden, men avla private løfter om fattigdom, sølibat og lydighet. I en tid da dette var ytterst uvanlig, mottok hun daglig kommunion.

Narcisa Martillo Morans ytre liv var ikke oppsiktsvekkende. Som datter i en bondefamilie lærte hun å lese, skrive, synge, spille gitar, sy, veve, strikke og lage mat. Syv år gammel ble hun fermet, og etter det trakk hun seg ofte tilbake til en liten skog ikke langt fra barndomshjemmet for å be, og «Treet i Guayabo», hvor hun pleide å be, er i dag mål for store valfarter.

Etter foreldrenes død dro den attraktive unge kvinnen i 1852 til havnebyen Guayaquil, hvor hun først gikk i tjeneste hos en bemidlet familie. Deretter levde hun alene og tjente til livets opphold som en begavet skredder. Hun ble berømt over hele byen for sin hjelp til fattige og syke. I 1868 flyttet hun til den peruanske hovedstaden Lima, hvor hun levde i et hus som tilhørte dominikanernes tredjeorden.

Den 8. september 1869, den dagen da den salige pave Pius IX (1846-78) åpnet Første Vatikankonsil i Roma, sa hun til de andre kvinnene i huset at hun ville legge ut på «en lang reise». Kort etter ble hun funnet død i sin celle. Hennes legeme gikk ikke i forråtnelse, men utsondret vellukt. I 1955 ble hennes legeme overført til Guayaquil, og i 1998 til den nye valfartskirken i hennes hjemlige landsby Nobol. Som Nina Narcisa («jenta Narcisa») blir hun æret overalt i Ecuador. Hun ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 25. oktober 1992 i Roma.

India fikk også sin første kvinnelige helgen, sr. Alfonsa Muttathupandathu (1910-1946). Minst 10 000 indiske katolikker var ventet til helligkåringen i Roma, og det var samtidig en stor feiring i Den katolske kirke i India. I sr. Alfonsas hjemmemenighet i Kudamaloor kunne de troende følge med på helligkåringen via satellitt, og søndag ettermiddag ble det arrangert en stor prosesjon fra kirken til hennes barndomshjem.

Helligkåringen finner sted i en periode hvor seksti indiske kristne den siste måneden er drept av hindufanatikere, flere tusen er skadet og nærmere 50 000 er drevet på flukt. Utallige kristne hjem er brent til grunne. Til tross for at regjeringen har manet til ro og orden, har volden de siste ukene spedt seg til flere delstater, blant annet Kerala, hvor sr. Alfonsa er gravlagt.

Den hellige Alfonsa ble født som Anna Muttathupandathu [Muttathupadathu] den 19. august 1910 i sognet Kudamaloor i regionen Arpookara og bispedømmet Changanacherry i delstaten Kerala i India. Hun tilhørte den syro-malabarske ritus av Den katolske kirke. Moren døde bare tre måneder etter fødselen, og faren døde også mens hun var svært ung, så hun ble oppdratt og gitt en elementær skolegang av sin bestemor og sin grandonkel, p. Josef Muttathupandathu. I 1920 flyttet hun til Muttuchira i huset til en tante på morssiden, Anna Murickal.

Da Anna var tretten år, arrangerte tanten et ekteskap for henne, men jenta likte denne ideen så dårlig at hun med vilje brente føttene sine for å unngå forlovelsen. Til sin skriftefar hevdet hun at hun var inspirert av biografiene til de tidlige helgenene som ødela sin skjønnhet for å unngå uvelkomne friere. Imidlertid ble brannskadene alvorligere enn det som var tenkt, og hun beholdt arrene på beina resten av livet.

Til slutt gikk hennes verge med på at hun i 1927 gikk inn i klosteret til Klarissesøstrene av den hellige Frans' regelbundne tredjeorden (Ordo Sancti Francisci - OSF) i Bharananganam i bispedømmet Palai i Sør-India. Hun tok klosternavnet Alfonsa av Den uplettede unnfangelse til ære for den hellige Alfons Maria Liguori, som har minnedag den 2. august. Søstrene var hovedsakelig engasjert i utdannelse, og Anna tok lærereksamen mens hun fortsatt var postulant og begynte å undervise. Men helt fra den tiden hun gikk inn i klosteret, led Alfonsa i økende grad av dårlig helse. Hun måtte gi opp undervisningen, og resten av livet var hun invalid. Men hun aksepterte disse fysiske lidelsene som sitt viktigste apostolat. I tillegg til den fysiske lidelsen opplevde hun også motstand fra noen av søstrene og andre, som ikke forsto hennes stadige sykdommer og spredte ondsinnede rykter om henne. Men det begynte også å versere historier om mirakler som var skjedd gjennom hennes forbønn, disse ser hovedsakelig ut til å ha vært forutsigelse av tragiske hendelser.

I juni 1939 fikk hun en alvorlig lungebetennelse, noe som svekket henne sterkt. Den 18. oktober 1940 styrtet en tyv inn i hennes rom midt på natten, og sjokket ga henne hukommelsestap og svekket henne ytterligere. Hennes tilstand ble stadig mer svekket, og den 29. september 1941 mottok hun de siste sakramenter. Men neste dag fikk hun hukommelsen tilbake, selv om hun aldri fikk helsen helt tilbake. Men i juli 1945 utviklet hun et mageproblem som til slutt førte til hennes død.

I juli 1946 ba Alfonsa sin skriftefar om tillatelse til å be om en tidlig død, siden hun følte at hun var blitt en altfor tung byrde for søstrene. Hun fikk tillatelse, forutsatt at hun la til ordene: «Hvis det er din vilje». Hun døde den 28. juli 1946 i Bharananganam, bare 36 år gammel. Hun ble gravlagt i kapellet tilknyttet kirkegården ved Saint Mary's Church i Bharananganam. Få mennesker møtte frem, stort sett tidligere elever.

En bemerkelsesverdig kult startet snart etter hennes død, og store mengder kristne, hinduer og muslimer besøkte hennes grav, tiltrukket av de mirakuløse helbredelsene det ble meldt om og også renheten i hennes liv. Den 13. april 1957 ble hennes jordiske rester overført til sognekirken i Bharananganam. Hun ble saligkåret den 8. februar 1986 av paven i Kottayam i Kerala. Hun er den første indiske kvinne som er blitt helligkåret.

Den fjerde nye hellige er den italienske presten og ordensgrunnleggeren Cajetan Errico (1791-1860). Han ble født den 19. oktober 1791 i Secondigliano, en liten landsby like nord for Napoli i Sør-Italia. I en alder av seksten år søkte han om opptak på erkebispedømmet Napolis presteseminar, og han ble akseptert. Familiens lave inntekt tillot ikke at han bodde på seminaret, så derfor registrerte han seg som dagstudent. Det betydde at han hver dag måtte gå de åtte kilometerne til seminaret og tilbake.

Han ble presteviet den 23. september 1815 i Napoli. Like etter ordinasjonen ble han utnevnt til en stilling som lærer. I de neste tyve årene underviste han sine studenter med eksemplarisk hengivenhet. Han utførte også med stort engasjement pastoralt arbeid ved sognekirken Santi Cosma e Damiano.

I 1818 viste den hellige Alfons Maria Liguori viste seg for ham i en visjon og fortalte ham at Gud ønsket at han skulle grunnlegge en ny kongregasjon. Som et tegn på dette ønsket skulle han bygge en kirke i Secondigliano til ære for «Den smertefulle Mor» (Vergine Addolorata) - navnet henviser til Marias smerter. Han avslørte denne åpenbaringen for sin sogneprest og skriftefar, p. Vitagliano, som ba ham vente en tid for å avgjøre hva som var Guds vilje. Mot alle odds ble kirken bygget som Gud ønsket. Den ble vigslet den 9. desember 1830.

Da kirken var nesten ferdig, begynte p. Cajetan byggingen av et hus som skulle tjene som det første hjemmet for den nye kongregasjonen han hadde fått beskjed om å grunnlegge. Mens han igjen var på retrett i Pagani i 1836, avslørte Gud for ham at den nye kongregasjonen som skulle grunnlegges, måtte være til ære for Jesu og Marias hellige hjerter.

Den 8. februar 1834 hadde han og andre prester undertegnet anmodningen til kardinalen om å starte en kongregasjon for prester i Secondigliano. Selv om han ble forlatt av sine første ledsagere, sluttet snart andre unge menn seg til ham. Han fikk den 14. mars 1836 godkjennelse av kongregasjonen «Misjonærer av Jesu og Marias helligste hjerter» (Congregatio Missionariorum a Sacratissimis Cordibus Iesu et Mariae - M.SS.CC.) og dens statutter, og i oktober samme år åpnet han et novisiat med åtte noviser. Den 7. august 1846 utstedte den salige pave Pius IX (1846-78) den apostoliske bulle med approbasjonen av kongregasjonen. P. Cajetan ble enstemmig valgt til generalsuperior.

P. Cajetan døde den 29. oktober 1860 klokken ti på formiddagen i fødebyen Secondigliano, 69 år gammel. Hans kongregasjon teller i dag bare rundt hundre medlemmer, og den finnes i Italia, USA, Argentina, India og Slovakia. Han ble saligkåret den 14. april 2002 på Petersplassen i Roma.

Kathpress/KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo); pe (12. oktober 2008)