Biskop Eidsvigs redegjørelse på pressekonferansen 9. april

I forbindelse med pressekonferansen fredag 9. april leste biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. innledningsvis opp følgende redegjørelse:

Jeg har gjort så godt jeg har kunnet for å besvare deres spørsmål siden Adresseavisen brakte den triste nyhet om biskop Muller mandag denne uke, men vil gjerne gi dere denne anledning til å stille nye spørsmål, og oss muligheten for å si noe av det som ligger oss på hjertet. Bispedømmets informasjonstjeneste har vært under hardt press, og jeg er takknemlig for våre medarbeideres innsats overfor dere.

Det spørsmål som har vært hyppigst stilt og oftest gjentatt, er hvorfor vi ikke har rapportert saken til politiet. Etter norsk lov er en prest ikke forpliktet å rapportere noe han erfarer i det interne forum (skriftemål og sjelesørgeriske samtaler). Den katolske kirkerett forbyr en prest dette; å røpe en skriftemålshemmelighet er en av de alvorligste synder en prest kan begå, og det er bare Den hellige stol som kan gi absolusjon dersom dette skjer. Så vidt jeg vet, har ingen prest i Norge av noe kirkesamfunn rapportert det interne forum til politi- eller påtalemyndighet.

Jeg vil prøve å utdype dette litt. Skriftestolen eller prestekontoret har formodentlig de laveste av alle terskler. En person som har vært utsatt for noe alvorlig, eller har begått en forbrytelse, kan snakke fritt uten å frykte at noe blir meldt videre. Presten må ut fra sin dømmekraft gi råd. I tilfelle seksuelle overgrep mot mindreårige og andre grove forbrytelser kan han sette som betingelse for syndsforlatelsen at den skriftende gjør opp sitt mellomværende med norsk lov. Dersom det er offeret som kommer til samtale, vil presten kunne oppmuntre og støtte vedkommende til å gå til politiet, eller til å søke faglig bistand. Hvis prestene måtte rapportere til politiet, ville ofre som ikke ønsker å stå frem, også finne denne terskel uoverstigelig. I virkeligheten ville vi ikke bidra til større åpenhet om vi rapporterte, vi ville lukke det åpne rom vi i dag tilbyr. Når enkelte av dere sier at jeg valgte å tie, vil jeg svare at valget var enkelt.

Om offeret i denne sak vil jeg si at han er godt voksen, intelligent og i stand til å gjøre rede for seg når han ønsker det. Han har snakket til oss under den forutsetning at det interne forum respekteres. Han har opplevd å bli sveket av en av Kirkens menn. Vil noen av dere i fullt alvor si at han skal oppleve det en gang til?

Før denne saken kom opp, var jeg klar over fire saker som befinner seg i mitt arkiv, som i dag er blitt gjenstand for stor interesse. Jeg gjentar at to av disse sakene er fra 50-årene; begge overgrepsmenn er døde. Det er en sak fra 80-årene. Overgrepsmannens oppholdssted er ukjent, men han er ikke i Norge. En fjerde sak er en samling observasjoner og rykter, som ingen vil stå frem med. Det mulige offers navn er ikke kjent. Jeg kommer til å gjøre statsadvokatembetet kjent med at jeg har slikt arkiv, og høre hva de mener om det. Det er ikke tale om å gi innsyn.

Mine e-poster er igjen tilgjengelige. De var mange, for det meste støtteerklæringer og gode ønsker. Der var imidlertid to saker jeg ikke kjente til: En på det interne forums premisser; den annen gir jeg det fagetiske råd. For ordens skyld tilføyer jeg at forholdene synes å ligge et par tiår tilbake i tid.

Oslo, den 9. april 2010.

Bernt Eidsvig Can.Reg.
Katolsk biskop av Oslo

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo); vae/mt (9. april 2010)