ANALYSE: Skriftemålstaushetsplikten og norsk rett

I kjølvannet av overgrepsskandalene er det blitt satt fokus på skriftemålshemmeligheter og anmeldelsesplikt. Følgende artikkel er skrevet av msgr. dr.iur.can. Torbjørn Olsen og advokat Håkon Bleken. Artikkelen trykkes i en forkortet utgave i neste nummer av St Olav - Katolsk kirkeblad. Katolsk informasjonstjeneste presenterer den her i sin helhet.

Skriftemålstaushetsplikten og norsk rett

1. Bakgrunnen

16. april 2010 sendte justisminister Knut Storberget brev til trossamfunnene om § 139 i straffeloven: «I dag inntrer avvergingsplikten når man har sikker (pålitelig) kunnskap om at en alvorlig straffbar handling, som for eksempel voldtekt, seksuell omgang med barn og grove voldslovbrudd er nært forestående eller er i ferd med å bli begått. Taushetsplikt, uansett rettslig grunnlag, må vike for avvergingsplikten.»

21. april 2010 fulgte kulturminister Anniken Huitfeldt opp med et brev der hun understreket «at eventuell taushetsplikt i henhold til tros- og livssynssamfunnets egne regler må vike for avvergingsplikten, selv når det gjelder opplysninger fremkommet under sjelesorg, skriftemål o.l.»

Det kan derfor se ut som det er en motsetning mellom katolske presters absolutte plikt til å bevare taushet om skriftemålshemmeligheter, og norske myndigheters krav om at slike hemmeligheter skal gis videre til politiet i visse situasjoner.

Men dette dreier seg mer om en politisk skapt motsetning, kanskje av opportunistiske grunner, enn en reell juridisk og rettslig motsetning. Det er fortsatt slik at katolske prester kan bevare absolutt taushet om skriftemålshemmeligheter uten å risikere straffeansvar i Norge.

Utgangspunktet er kirkerettens krav til katolske prester om absolutt taushet, jfr punkt 2 nedenfor. I punkt 3 gir vi en kort oversikt over rettstilstanden i Norge, med fokus på den såkalte "avvergingsplikten" som også kan innebære en plikt til å varsle politiet. I punkt 4 viser vi at norsk rett fortsatt anerkjenner katolske presters rett til å bevare absolutt taushet om skriftemålshemmeligheter, og at å bryte avvergingsplikten uansett ikke kan belegges med straff her i landet.

2. Plikten til å bevare taushet ifølge kirkeretten (kanonisk rett)

Utviklingen av botens sakrament til den form med hemmelig skriftemål som vi i dag kjenner, skjedde stort sett gjennom kirkehistoriens første tusen år. Det ble slik en kanal for guddommelig tilgivelse - ikke bare av store og kjente synder som førte til åpne kirkestraffer - men også av endog lette synder som bare var kjent av den som hadde begått dem, og av Gud. Skriftemålet ble slik et viktig rom for moralsk veiledning og pastoral hjelp. Mens den hellige Thomas Aquinas (1225-74) fremholdt at presten opptrådte «i Kristi person», påpekte Tridentinerkonsilet (1545-63) at han ved botens sakrament skulle opptre «som dommer og likeens som lege».

Den kanoniske rett har i tidenes løp utviklet en rekke regler for å sikre bruken av dette sakrament. Viktig er overhyrdenes og hyrdenes plikt til å sørge for at skriftemål blir hørt, og likeså plikten å skrifte i hvert fall større synder. I denne sammenheng må den særskilte skriftemålstaushetsplikt som kalles «det sakramentale segl», forstås. De første spor av den finnes i Gratians «dekret» fra 1140 der det heter: «Som en klok og perfekt lege må presten først vite seg å være fri for egne synder og dernest fjerne dem hos og helbrede andre, og ikke publisere dem.»

Den grunnleggende bestemmelse i dagens kanoniske rett lyder: «Det sakramentale segl er ukrenkelig; derfor er det strengt forbudt for en skriftefar ved ord eller på noen annen måte og av en hvilken som helst grunn å forråde et skriftebarn.» (Codex Iuris Canonici [CIC], kan. 983, § 1)

Viljen til ikke å skape press mot skriftemålsinstitusjonen har endog ført til at den kanoniske prosessrett gjør kunnskap ervervet gjennom skriftemål ubrukelig i f.eks. en kirkelig ekteskapsnullitetssak (uansett hvor nyttig den kunne vært): «Som ute av stand til å vitne regnes prester hva angår alt det som de er blitt kjent med ut fra sakramentalt skriftemål, ja, selv om pønitenten begjærer deres ytring; ja, det som er hørt fra hvem som helst og på hvilken som helst måte i anledning skriftemål, kan ikke engang antas som indisium på sannhet.» (Kan. 1550, § 2, nr. 2). Bestemmelsen forutsetter at pønitenten (den som skrifter) ikke kan oppheve prestens taushetsplikt, og dette antas å gjelde generelt.

Beskyttelsen av skriftemålet er kronet med egne bestemmelser i den kirkelige strafferett: «En skriftefar som direkte krenker det sakramentale segl, havner under ekskommunikasjon etter selvfelt dom forbeholdt Den apostoliske stol... » (Kan. 1388, § 1). Straffeforfølgning (for å fastslå at straffen «automatisk» har inntrådt) er Troskongregasjonens sak, og den lokale biskop har plikt til å oversende enhver slik sak dit.

3. Plikten til å røpe taushetsbelagt informasjon i Norge

Etter reformasjonen fikk vi i Norge en taushetsplikt for prester som inneholder en avvergingsplikt i noen særlige tilfeller: «Forræderi, eller Ulykke, som ved Præstens aabenbarelse kunde forrekommis» (Norske Lov [1687], 2-5-19). Etter hvert er imidlertid den lovpålagte taushetsplikt for prester blitt mer relativ slik den også er for andre yrkesgrupper som for eksempel leger og advokater. Det betyr at taushetsplikten etter norsk lov, men ikke etter den kanoniske rett, viker for en anmeldelsesplikt til politiet i visse tilfeller. Det er når anmeldelse enten kan avverge bestemte alvorlige forbrytelser jfr. straffeloven (strl.) § 139 eller når noen risikerer å bli uskyldig dømt jfr. strl. § 172.

Men anmeldelsesplikten gjelder aldri bare for å oppklare en allerede begått forbrytelse. Straffeloven truer prester og en del andre yrkesgrupper med fengsel i inntil et halvt år for å «åpenbare hemmeligheter, som er dem eller deres foresatte betrodd i stillings medfør» (§ 144). Det er derfor straffbart for prester å gå til politiet med opplysninger om forbrytelser som er begått og som de får rede på under skriftemål. Regjeringen foreslår ingen endring i reglene om dette. Noe annet ville være svært radikalt og en endring her er lite sannsynlig selv om departementet sier at det «vil følge utviklingen nøye for å se om en slik utvidelse bør vurderes på et senere tidspunkt». Det ville sikkert skape motstand også i andre yrkesgrupper som advokater etc.

Straffeloven § 139 opplister en rekke forbrytelser som enhver har plikt til å søke å avverge ved anmeldelse eller på annet vis. Plikten til å avverge går foran den taushetsplikten som følger av straffeloven, noe regjeringen nå foreslår å lovfeste, men det er altså ikke noe nytt. Det dreier seg med ande ord om mulige fremtidige forbrytelser.

Avvergingsplikten er kun et problem for Den katolske kirke i den grad den også innebærer en anmeldelsesplikt. Den prest som i et skriftemål får vite at en forbrytelse er i emning vil åpenbart gjøre det han kan - bortsett fra å bryte taushetsplikten - for å avverge. Han vil og må bruke selve tillitsforholdet som har ført til viten om den forestående forbrytelse, til å overtale skriftebarnet om å gjenta det aktuelle forhold etter skriftemålet (slik at presten kan gå til politiet eller andre aktuelle myndigheter med saken) eller overbevise vedkommende selv om å gjøre tilsvarende.

I den nye vedtatte straffelov av 2005 (som ikke ventes å tre i kraft på en god stund ennå) finnes det i § 196 en noe utvidet avvergingsplikt. Plikten til å avverge inntrer når sannsynligheten for at noe forbrytersk kan være i ferd med å skje, er litt lavere enn i den nåværende lov av 1902 og en del nye straffbare forhold er oppregnet i listen over de som innebærer anmeldelsesplikt. Det regjeringen foreslår er stort sett å sette denne bestemmelsen i kraft før resten av den nye straffeloven. Så veldig radikalt er det følgelig ikke.

4. Katolske presters rett til å bevare taushet om skriftemålshemmeligheter

Norsk rett anerkjenner fullt ut det dilemma straffeloven kan sette blant annet våre prester i. Strl. § 139 og ny strl. § 196 fritar for straff ved brudd på anmeldelsesplikten dersom en anmeldelse ville kunne ramme vedkommendes liv, helse eller velferd. Det vil utvilsomt være tilfellet at prestens velferd rammes dersom han bryter «det sakramentale segl» og derfor havner under «ekskommunikasjon etter selvfelt dom forbeholdt Den apostoliske stol». Katolske prester kan derfor med stor sannsynlighet ikke straffes for brudd på anmeldelsesplikten selv om loven i prinsippet statuerer at det er tale om en straffbar handling. Risiko for å lide martyrdøden er det uansett ikke tale om. Strafferammen er ett års fengsel. Regjeringen foreslår heldigvis ingen endring i dette prinsippet.

Dessuten er spørsmålet om Den katolske kirkes egne regler for forvaltningen av sakramentene et spørsmål om religionsfrihet. Staten kan ikke gripe inn i hvilke regler kirken selv setter for utøvelsen av skriftemålet, uten å måtte krenke religionsfriheten og dermed menneskerettighetene. Forsøk på "å overkjøre" kirkens krav overfor egne prester om absolutt taushet i denne sammenheng, vil med stor sannsynlighet være i strid med den Europeiske menneskerettighetskonvensjon. Det følger da både av grunnloven § 110c og den norske menneskerettsloven at straffelovens regler om avvergingsplikt skal vike for kravet om respekt for en grunnleggende menneskerett. Det hører under Norges Høyesterett og endelig under den Europeiske Menneskerettighetsdomstol å avgjøre en slik konflikt mellom to regelsett. Vår oppfatning er derfor en prognose av hva vi tror disse domstolene ville komme frem til, dersom spørsmålet om et konkret tilfelle hvor en prest nektet straffeskyld for ikke å ha røpet en skriftemålshemmelighet, ble forelagt dem.

5. Veien fremover

Slik vi ser det er det tale om en teoretisk, ikke en praktisk motsetning mellom kirkeretten og straffeloven. Motsetningen har bestått i over 100 år, nåværende straffelov er fra 1902, uten konkrete eksempler på konflikt. Sett fra Den katolske kirkes synsvinkel avgjør straffeloven og menneskerettsloven en eventuell praktisk konflikt på tilfredsstillende vis, selv om det ville vært å foretrekke at norsk rett åpent anerkjente katolske presters rett til absolutt taushet - ikke bare indirekte. Det er en klok løsning når Justisdepartementet fornuftig nok ikke har tatt tak i dette indirekte vern for våre prester. Det eneste som er litt leit er at man tillater seg "politisk spill for galleriet" foranlediget av de tragiske pedofilisakene som i Den katolske kirkes tilfelle har fått særlig stor oppmerksomhet.

Samtidig med at justisministeren fikk Kongen i statsråd til å fremme lovforslaget, kan det se ut som om han også følte seg som en slags overteolog. I hvert fall kommenterte han saken slik: «Jeg regner det som sikkert at kirkens nestekjærlighetsbudskap fører til at overgrep mot barn blir avverget.» Dette har selvsagt justisministeren rett i innenfor rammene av hva som er mulig. Noe brudd på taushetsplikten i skriftemålet er imidlertid ikke aktuelt uansett hva norsk lov måtte påby. Det bør staten fortsatt kunne leve med, slik den alltid har gjort.

Kirkens regler for skriftemålet kan bare forstås på bakgrunn av at det er et sakrament. Alvorlige synder, ja endog dødssynder, kan det gis absolusjon for i skriftemålet. Å legge forholdene til rette for at de troende benytter seg av skriftemålet er altså et spørsmål om det høyeste av alle goder: det evige liv. Den troende må derfor være så sikker som det er mulig å bli på at skriftemålshemmeligheter ikke vil bli røpet slik at frykt for dette ikke fungerer som en sperre for å gå til skrifte. Det er kirkens plikt å sørge for at dette respekteres. For Den katolske kirke dreier det seg om et prinsipp som ikke kan være gjenstand for kompromisser.

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (21. mai 2010)