Afrika: en misjonssuksess. Et intervju med monsignor Kieran O'Reilly S.M.A
Afrika har ofte blitt kalt det glemte kontinent. Med besøkene fra pave Johannes Paul II og pave Benedikt XVI, er derimot Afrika igjen på Vatikanets radar som åstedet for en av den raskest voksende katolske befolkning i verden. Society for African Mission (SMA) har jobbet i de afrikanske land i over 150 år. Monsignor Kieran O'Reilly S.M.A ble ordinert til biskop av Killaloe, Irland, i august 2010. Han har tidligere tjent som generalsuperior for SMA i over ti år. Katolisismen i Afrika har sett en eksplosjonsartet økning fra 1,2 millioner i 1900, til over 140 millioner i dag. Hva vil du tilskrive denne trosveksten i Afrika? - Vel, som mange av mine bispekolleger i Afrika ville sagt det: "først og fremst er det Guds velsignelse og en stor nåde" - noe det også er når man ser på antallet voksne og barn som døpes, samt antallet som kommer for andre sakramenter. Men jeg tror at hovedårsaksforklaringen i Afrika er at man siden uavhengigheten for 45-50 år siden har vært vitne til en enorm vekst av Afrikas urbane realitet. Mens byene har vokst har mange mennesker blitt forskyvet fra landlige områder til byene - som har vært fremmede inntil de kunne integreres i de fellesskapene som finnes der. Disse fellesskapene er ofte forbundet med Kirken, og man ser derfor at tilflyttere til urbane strøk umiddelbart komme inn under kirkens struktur. Og antageligvis oppsøker den fordi den er det eneste kjente i disse nye omgivelsene? - Ja, men i Afrika har du også en stor følelse av samhørighet mellom landsbyene, og folk fra disse landsbyene som allerede er etablert i byene. Man kan flytte på seg geografisk, men så søker man seg til menneskene fra eget område og bakgrunn. Har misjonsarbeidet endret seg på grunn av urbaniseringen? - Når jeg nå snakker på vegne av oss, SMA, siden et av våre hovedformål er evangelisering, så har det forandret seg. Den er i konstant utvikling grunnet det store antall mennesker som man nå forholder seg til. Og når det gjelder befolkningsøkning, så er dette gyldig over hele Afrika, spesielt i Afrika sør for Sahara, hvor befolkningsveksten har vært enorm de siste 30 år - og bare fortsetter. Bedre helse og renere vann, mange faktorer har hjulpet her. Kirkens vekst er i stor grad knyttet til Afrikas generelle vekst. Det sies at 90% av befolkningen er under 24 år. Dette er også en utfordring for Kirken. Hvordan skal dere kunne tjene ungdommen i denne nye virkeligheten? - Det er en stor utfordring. En av de tingene som slo meg når jeg besøkte store byer som Kinshasa, Lagos, Abidjan og Nairobi - eller andre byer over hele Afrika - er det store antallet unge mennesker. Spesielt de i alderssegmentet ungdomsskole/videregående, og som deretter skulle vært kvalifisert for universitetet, står uten jobb. Man ser stor bevegelse hver dag. Du trenger bare å dra til Lagos for å se antallet mennesker og utfordringene myndigheten står overfor med å tilby grunnleggende tjenester. Infrastrukturen som kreves er så enorm, så for oss som Kirke - når vi først startet - var en av hovedoppgavene å etablere skoler. Vi bygget kirker med tilhørende skoler, eller så tjente kirken også som skole. Men den nåværende situasjonen med det store antall unge som søker seg til skoler, er Kirken ikke lenger i stand til å gjøre det alene, mens staten rett og slett ikke har ressursser. Så vi er nødt til å bidra, siden utdanning er det som fører håpet videre. Og hva er løsningen? - Løsningen er ikke å miste håpet. Løsningen er å forplikte seg. Løsningen er å fortsette samarbeidet med den lokale kirken og lokale grupper - samt å søke god hjelp fra Aid to the Church in Need og lignede internasjonale grupper. Folk kan kanskje si: "vi er lei av å gi". Men nei, man blir aldri lei av å gi - det er for barna, for deres fremtid, for håpet. Man blir aldri lei av slikt. Utfordringene er enorme grunnet befolkningsveksten. I 2050 sies det at tre afrikanske land vil være på topp 10-listen over verdens største katolske land: Uganda, Kongo og Nigeria. Er Kirken i Afrika katolisismens fremtid? - Det er et vanskelig spørsmål. Jeg vil si det sånn at store deler - men ikke hele - av katolisismens fremtid finnes i Afrika, og som en konsekvens av dette tror jeg at det innen Kirken må skapes en økt bevissthet rundt den afrikanske virkelighet. Det er ikke langt fra Roma. Det er rett over Middelhavet, men kan noen ganger virke veldig fjernt. Men dette er den demografiske virkelighet og slik det kommer til å bli. I alle ulike nivåer av Kirken bør det derfor bli en økt bevissthet rundt dette, med en påfølgende pro-aktiv planlegging. Hva er styrken ved den afrikanske tro? - Jeg vil anta at den styrken kommer fra folket selv og fra måten de relaterer seg til Guds eksistens og Jesu Kristi tilstedeværelse i deres liv. Samtidig er det hvordan kristendommen muliggjør et dypdykk inn i deres kultur med å hjelpe hverandre. Det finnes en stor følelse av: "Det som er vårt tilhører oss alle". Samtidig finnes det en holdning som gjør det mulig å dele, kanskje i motsetning til enkelte andre kulturer hvor man er mer selvopptatte. Dette sees best ved matbordet. Du har alltid mat, det har ikke noe å si, du bare putter på mer ris. Det vil være mat nok for alle. Ingen går sultne. Du kan gjerne si at holdningen reflekterer kjernen i kristen gjestfrihet og åpenhet. Dette er veldig inspirerende når man besøker ulike deler av Afrika. Den finnes alltid der. Hva er svakheten ved den katolske tro i Afrika? - Jeg vil anta at svakheten er at den ikke på en rask måte har klart å forholde seg til enkelte av realitetene rundt seg. For eksempel? - Et av de store områdene som alltid vil være utfordrende er korrupsjonen i samfunnet, en fryktelig sykdom som utgjør stor skade på samfunnsstrukturen. Anstendige mennesker som er godt kvalifiserte får ikke jobber siden de ikke vil betale bestikkelser. Hele maktens infrastruktur kan ofte være så sentrert rundt korrupte skikker og betalingsmåter. Og Kirken prøver, men det er veldig vanskelig siden praksisen er så inngrodd. Samtidig må det sies at problemet ofte skyldes lederskapet og utenforstående som kommer for å utnytte ulike typer ressurser. For å sikre seg den beste avtalen nøler de ikke med å betale, og finnes ikke intern kontroll så kollapser alt. La oss skifte tema. Vi har nå snakket om katolisismens vekst, men vi ser også at islam vokser. En av tre afrikanere definerer seg som muslim. Hvilke utfordringer gir dette til Kirken i Afrika? - Den viktigste utfordringen er å kunne arbeide sammen med våre brødre og søstre. De bor i bygget ved siden av. Kirken vår er bygget ved siden av en moske. De jobber på de samme jordene, og tar de samme bussene. En av de viktigste tingene er derfor utviklingen av gjensidig respekt og forståelse - både fra vår og deres side - for våre verdier, som ofte medfører at man innser at verdiene er felles. Faren er, som det alltid er i Afrika med disse to store religionene, ekstreme grupperinger innad som utnytter den til å fremme ulike politiske, sosiale og økonomiske saker for destabilisering av en region eller regjering. Men av de viktigste ting som har skjedd de siste 30 år er den økte tilnærmingen og måten vi jobber sammen på ulike nivåer i ledelsen. I Nigeria - med de nylige opptøyene i Bauchi - møttes umiddelbart lederen for Den katolske kirken og imamen for å finne ut av og snakke om det som hadde skjedd. Det finnes altså en bevegelse i retning av økt forståelse og respekt for hverandres ståsted og skikker - samt måten vi bor og lever sammen på. Selv pave Benedikt har sterkt fremhevet spørsmålet om dialog med islam som en løsning på alle de konflikter som ser ut til å finnes? - Det er riktig. Dessverre så ender mange av disse tiltakene opp med å brukes til en politikers eller annen persons egen agenda, som igjen fører til at det gode arbeidet på bakkenivå raskt forsømmes - for deretter å måtte startes på nytt. Mens vi forsøker å bygge et rettferdig samfunn er verdiene i islam i dette henseende de samme som hos oss, slik at vi kan jobbe sammen. Både kristendom og islam har inkorporert mange tradisjonelle afrikanske skikker. Snakker vi om synkretisme her? Hvordan ser du på dette spørsmålet? - Det er et veldig interessant spørsmål, og ja, det er en vekst her med en mulig link til Brasil og de ulike sektene som tok form der. Men det har også noe å gjøre med massemediene. Det er et stort marked for skuespill og historier hvor trolldomskunster er en sentral del av historien. Dette spres nå over hele Afrika, og man kan se det overalt. Det er en stor utfordring. På mange måter kan det skyldes en situasjon med stor fattigdom og arbeidsløshet. Selv de med best bakgrunn søker seg i alle retninger, ofte på grunn av sine barn. De oppsøker hvem som helst dersom deres barn blir syke. Og hvem ville ikke gjort det? Så svaret må igjen bli utdanning, samt en korrekt forståelse av hva Den katolske kirke gjør. I dette henseende er vi veldig bevisste på god instruering av våre egne leg- og ordensfolk, slik at dette ikke fører oss tilbake til tiden da frykten og disse kreftene hadde en uregelmessig kontroll over folks liv. Dette er alltid en fare i samfunn hvor fattigdom, lidelse og arbeidsløshet dominerer. I Johannes Paul IIs dokument "Ecclesiae in Africa" skrev han at Afrikas time har kommet. Vil du si at dette er riktig? - Ja, på enkelte nivåer. Innen Kirken har den sannelig kommet jamfør statistikken du referer til, og hvordan den bare kommer til å vokse de neste 20-30 år. På grunn av den økonomiske verdenssituasjonen er Afrika dessverre i ferd med å bli mer og mer forbigått, og kun brukt for sine ressurser - slik vi ser enkelte stormakter gjøre. Men med tanke på Kirken, så vil jeg si at dets tid har kommet. Jeg tror at Johannes Paul II innså at dette kontinentet i fremtiden ville bli sentralt - kanskje ikke det dominerende - men allikevel sentralt for Kirkens liv og misjon. Hvordan vil dette forandre Den universelle kirke? - Til det bedre håper jeg. Jeg tror at rikdommen i hele Kirken - uansett hvor vi kommer fra - er rikdommen til en mann som Paulus, som med en gresk-jødisk bakgrunn tar evangeliet til Roma og plasserer det der. Hvis vi derfor kan inkulturere evangeliet fullt og helt i Afrika, vil kontinentet i gjengjeld gi store rikdommer tilbake til Den universelle kirken. Klarer vi å se Kristi ansikt i den måten den manifesteres i deres kultur, vil vi besitte en rikdom som Ånden vil at vi skal ha. Hva har Afrika gitt deg personlig? - Den har gitt meg en fornemmelse av det pågangsmotet som finnes i de ulike fellesskapene. Det er disse fellesskapene jeg har funnet mest inspirerende og som har gjort meg mest ydmyk. Måten folk tjener hverandre uten å føre kostnader. De gir så sjenerøst av seg selv for å tjene Kirken. De er utrolige. De elsker Kirken.
Følgende intervju er hentet fra "Aid to the Church in Need", og oversatt med forfatterens tillatelse.
Foto: Pave Benedikt i Angola 2009 (L'Osservatore Romano)