Biskop Bernt Eidsvigs preken ved rekviemmessen for ofrene etter terrorangrepet den 22/7

Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg holdt følgende preken under rekviemmessen 19. august i St. Olav domkirke.

Kjære sørgende; kjære brødre og søstre i Kristus,

Hva sier vi når dusinvis av unge mennesker blir drept fordi de tilkjennegir politisk engasjement og idealisme? Hva sier vi til deres nærmeste, i hvis hjem det er blitt tomt og stille? Hva med dem som ble drept fordi de var på sitt arbeidssted i regjeringskvartalet, hvilke ord bruker vi til deres efterlatte?

Slik ord finnes ikke, tenkte jeg. Men til min overraskelse kom de, fra Konge, kronprins og statsminister, biskoper og ordførere, ikke minst fra de overlevende selv. Det dreier seg om ord som formidler idealer og håp, tro på fremtiden og som konsekvent avviser enhver tanke på at våre tradisjonelle verdier og åpenhet kan svekkes og veien for et strengere og hårdere samfunn banes. Og ordene ble hørt og mottatt med tilslutning over hele landet.

Det forstandige som er sagt, kan gjøre sorgen lettere å bære, men hvor tung den er og hvor lenge den tynger, vil bare de som har mistet noen som stod dem nær vite. Dette er kjærlighetens og vennskapets pris, og den er ikke rimelig i noen betydning av ordet. Sorg og savn har således en helt privat side og en yttergrense som må respekteres.

Spørsmålet om vi er blitt trukket inn i et oppgjør mellom to verdensreligioner, er blitt stilt. Noen var raskt ute med å si at det dreide seg om en kristenfundamentalist som angrep et angivelig islamvennlig regjeringsparti. Jeg vil advare mot en slik forenkling; den kan inneholde gift. Jeg vet ikke en gang om det er noen troende i vårt samfunn som føler seg vel ved å bli kalt kristne fundamentalister. Dette er nok helst et begrep som i polemisk hensikt brukes av utenforstående om bestemte grupper og personer.

Om såkalte norske fundamentalister kan ett sies: De er moralsk sett anstendige mennesker og har forstått nok av fundamentene til å holde seg til de ti bud. Fra kristne samfunn i Norge er voldsbruk eller oppfordring til slikt ukjent. Om visse personer eller kretser velger å bruke ordet kristendom for å legitimere høyst ukristelig aktivitet, blir dette nødvendigvis også angrep på kristen tro og kristne kirker, uansett hvem disse ønsker å ramme direkte.

Stilt overfor hat og drap, hva sier vi som kristne? Jesu ord er sterke, enhver som hater sin bror eller søster er en morder. Alle mennesker er Guds barn og derfor søsken. Ingenting kan forandre dette. Forskjell i rase eller religion eller politisk oppfatning kan føre til de mest ødeleggende ting: frykt, hat, mistenksomhet, ja drap i sin ytterste konsekvens. Men en gang vil være uten rase og religion og politikk. Vi vil være bare en ting: Guds folk som står for hans åsyn.

Hans folk på jorden holdes sammen av en ting, det overvinner hat og ondskap på grunn av en ting, det er den gode vilje han har gitt oss evne til. Hvis vi ikke har den, hjelper det ikke om vi har tro til å flytte fjell.

Vi er samlet for å be for 77 mennesker som ble drept på AUFs sommerleir på Utøya og i Regjeringskvartalet. Vi overlater dem til Guds barmhjertighet; vår bønn skal følge dem til ham. Vi ber for dem som overlevde og som skal leve videre med sine forferdelige minner. De vil trenge vår bønn og menneskelige støtte i lang tid. I første Peters brev hørte vi: Dere som før ikke fant barmhjertighet, har nå funnet barmhjertighet. Til det svarer vi stille amen.