Biskop Eidsvigs preken ved fire St. Josephsøstres jubileum

Lørdag 13. august feiret  St. Josephsøstrene sr. Sigrid Wittenberg og sr. Hildegard Haver 60-årsjubileum for sine ordensløfter og sr. Hilde Bahlmann og sr. Marie-Kristin Riosianu 50-årsjubileum. Søstrene inviterte til festmesse og mottagelse på Grefsen. Lesningene i messen var fra høytiden for Marias opptagelse i Himmelen, Åp 11,19a;12,1-6a.10ab, Sal 45(44),10bc.11.12ab.16, 1 Kor 15,20-26 og Luk 1,39-56 (Marias besøk hos Elisabeth og Magnificat).

Les kortbiografier for jubilantene på St. Joseph.no.

Biskop Bernt Eidsvigs preken i festmessen

Kjære sr. Sigrid, sr. Hildegard, sr. Marie-Kristin og sr. Hilde,

Enkel hoderegning viser at dere til sammen har tjent Kirken i Norge i to hundre og tyve år. Det er en innsats hvis verdi ikke på samme måte som annet arbeid kan måles i tid. Jeg gratulerer dere med deres jubileer, med deres liv i kongregasjonens tjeneste. Jeg takker for deres innsats for Kirken i Norge, for deres bønn og gode eksempel. I sakens anledning har vi flyttet høytiden for Marias opptagelse i himmelen en dag frem, noe jeg synes er det minste vi kan gjøre for dere.

Festen minner oss nok en gang om Kirkens kvinnelige utgangspunkt. Vel ble Kirken til i pinsen, men i Maria hadde Gud allerede oppslått sin bolig blant menneskene. Vel er den himmelske kirke lutret og renset fra synd –noe vi alle håper å bli – men Herrens mor var allerede bevart fra synd.

Skapelsens historie avsluttes med en ensom mann. Han trengte en likeverdig for å bli lykkelig. Gud gav ham en kvinne.

Forløsningen begynte med en lykkelig kvinne, lykkelig og jublende fordi hun hadde mottatt ham som skulle frelse menneskene. Hun var ham ikke likeverdig, men hun var ham verdig. For alle oss andre er det nåde at han kommer til oss.

Kirken kritiseres ofte fordi den menes å være kvinnefiendtlig. Jeg skal ikke her tilsi noen almindelig syndsforlatelse for alle som måtte trenge det, bare fastslå at Kirken ikke kan være kvinnefiendtlig uten å komme i strid med seg selv. Det hadde ikke vært noen kirke, hvis ikke en kvinne hadde sagt ja – hvis ikke tusenvis av kvinner på hennes eksempel hadde fortsatt å si ja til det Gud kaller dem til, som søstre, som mødre, i sykepleie, undervisning, ja i alle slags livskall.     

Og ganske særlig her i Norge. I vår moderne historie var prestene til å begynne med ensomme, utenlandske, de fleste av dem overveldet av oppgavens størrelse, for de var her for å vinne dette folk tilbake for Kirken. Vi vet ikke helt hvordan det går forresten, for det er noe vi stadig holder på med. Men uten kirkebyggende søstre, ville vi ikke ha hatt stort, eller oppnådd stort. Dessverre kjenner jeg ikke hver av de jubilerende søstre like godt, men vet nok til å si: Ingen av dere ville ha holdt ut uten en visjon og uten stort mot. Slik er dere trådt inn i de norske St. Josephsøstres tradisjon, og slik har dere holdt ut og slik har troen vokst i dere og rundt dere. Det gleder meg særskilt at dere nu, som, må vi vel få si, godt voksne damer, kan være med på å inspirere unge kall.

Rent bortsett fra Bispedømmet og prestene vet jeg ikke hvem jeg gratulerer fra og hvis takk jeg formulerer: Pasienter, elever, søstre fra andre kongregasjoner, venner fra andre kirkesamfunn... Dere kan nok se ansikter for dere når dere tenker tilbake på lange liv i Kirkens tjeneste. Jeg vil ikke antyde noen form for bryllupsmystikk, men avslutte med et ledd fra velsignelsen av brudefolket: «Måtte dere vitne om Guds kjærlighet i verden, så ulykkelige og fattige kan finne hjelp hos dere og engang med takk ta dere imot i Guds evige boliger.»

Jeg takker dere for at dere har vitnet om Guds kjærlighet i verden.