Biskop Eidsvigs preken ved Olavsvaka i Nidarosdomen
Biskop Bernt Eidsvig holdt den 28. juli den følgende preken ved Olavsvaka i Nidarosdomen, under Olavsfestdagene i Trondheim:
Kom til ham, den levende sten, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende stener som bygges opp til et åndelig hus! Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk som Gud har vunnet, for at dere skal forkynne hans storver, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. Dere som før ikke var et folk, er nå Guds folk. Dere som før ikke fant barmhjertighet, har nå funnet barmhjertighet.
1 Pet 2,4-5a.9-10
Himmelfartsdag fikk forfatteren av den tekst vi nettopp har hørt og de ti andre apostler, i oppdrag å bygge Herrens kirke over hele verden. Og her hører vi hvorledes apostelen forstod sin oppgave som byggmester og som biskop, først i Antiokia, senere i Roma. Med den innsikt vi har fått gjennom hans ord, skal vi studere byggverket. Arkeologene kan ikke hjelpe oss. Hverken i Antiokia eller i Roma er det en eneste liten ruin av noe han har bygget, ingenting som hjelper oss til å skjønne hvilken stilart eller innredning Peter foretrakk. Den kirke han bygget, hadde hverken gulv, tak eller vegger.
Den første bygning som ble reist over Peters grav, kom flere århundrer senere; den som står der idag, er et av kristenhetens store monumenter, men Peter ville neppe ha kunnet forestille seg slik prakt og slike dimensjoner. I hans levetid var kirkebygninger ukjent; Kirken var forfulgt, og for sin gudstjeneste måtte den ta til takke med de improviserte løsninger som bød seg. - Hvis noen spør hvor vi kan se noe av den kirke Peter bygget, er svaret: Vi må vente - til vi er forenet med dem han underviste og døpte, til vi møter dem i himmelen.
Eller må vi virkelig det? Ingen av oss er døpt av Peter, men vi kan vel si han har vært med på å undervise oss ved det han sier i evangeliet og skriver i sine brev, og – ved sitt martyrium. Men, det var ikke helt det jeg tenkte på. Akkurat nå er det enkelt, for her er en kirke som ser ut som den Peter skriver om, “av levende stener”, som utgjør “en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet,” og som skal “forkynne hans storverk”.
Vi får møtes i Norges prektigste bygning, som er reist for oss, for at Guds folk skal komme sammen i den. Det er naturligvis en stor velsignelse i dette, men uansett hvor vi hadde vært samlet i denne natt, ville vi ha vært en kirke av “levende stener”. Jeg er ganske sikker på at Peter ville ha sagt at det er vi - og de mange generasjoner som har valfartet hit og som har bedt her - som gjør bygningen vakker. Uten oss ville kirken ikke ha hatt noe formål.
Jeg har en gang opplevet en avvigslet domkirke. Den kneiste stolt på en høyde i Kartago, men der var ingen menighet, ingen prester. Mot slutten av 1800-tallet var den bygget som katedral for Afrikas primas. Planene var store, men de var nok menneskeverk. Bygningen så ut som den gjorde da den var i bruk, men var tvers igjennom død og skremmende. Ikke en levende sten var tilbake, bare et tilbud om konserter og utstillinger. Hvis vi ikke gir stenene skjønnhet og liv, blir de et dødens monumnet. Disse skrekkelige inntrykk hjemsøker meg noen ganger i drømme: Kirken uten levende stener.
Vi er de levende stener. Vi er fortsatt kirke når vi går fra hverandre. Gud har nådd oss med sitt ord og i det fellesskap han gir oss. Det slutter ikke her. Vi skal gi det videre og gjøre flere stener levende.
Dette er “himmelens port”, stedet hvor det guddommelige og det menneskelige møtes. I disse dager går vi hit med vår sorg og bønn til Gud. Det møtet tar tid, men Gud har den tid vi trenger. Den siste setning i vår lesning antyder svar på noen av våre spørsmål: “Dere som før ikke fant barmhjertighet, har nå funnet barmhjertighet.” Fra en fredag uten barmhjertighet, er vi gått vi inn i det hellige døgn. Vi lar det innlede Guds evige barmhjertighet.