Pavens tale til Den romerske rota ved åpningen av rettsåret 2012

Den 21. januar, ved åpningen av rettsåret 2012, holdt Den hellige far sin årlige tale til Den romerske rota. Denne tale er pavens viktigste årlige kirkerettslige uttalelse og leses med stor interesse av alle som driver med kanonisk rett.

"Hovedtemaet var i år et oppgjør med en kirkerettslig tenkning der man er mest opptatt av å bruke jusen slik at man oppnår de resultater som synes å være i samsvar med 'barmhjertighet, rimelighet og oikonomia, nemlig kjærlig ut fra den orientalske tradisjon', i stedet for å gå inn i den underliggende virkelige teologi. Bare det å gripe tak i denne 'gjør en lovhermeneutikk mulig som er autentisk juridisk i den mening at man bringer seg i avstemthet med lovens særlige mening'. Kirkeretten kan ikke leve et liv for seg selv som rent menneskelig fenomen, uavhengig av Kirkens tro. Det kan se ut som om paven vil komme noen kanonister til livs som opererer med en for kreativ juridisk tenkning for å få erklært alt for mange ekteskap for nullitet," oppsummerer msgr. Torbjørn Olsen, som har doktorgrad i kirkerett. 

En norsk oversettelse av pavens tale - foretatt av msgr. Olsen - følger under.

PAVE BENEDIKT XVI

TALE
I ANLEDNING ÅPNINGEN AV RETTSÅRET
[2012]
VED DOMSTOLEN DEN ROMERSKE ROTA*

Kjære dere som virker ved domstolen Den romerske rota!

Det er for meg grunn til glede når jeg i dag får ta imot dere ved denne årlige sammenkomst i anledning åpningen av rettsåret. Jeg retter min hilsen til auditørprelatkollegiet, anført av dekanen, msgr. Antoni Stankiewicz, som jeg takker for hans ord. En hjertelig hilsen også til embetsmennene, advokatene, de andre medarbeidere og til alle som er til stede. Ved denne anledning gjentar jeg min høyaktelse for den ømtålelige og verdifulle tjeneste som dere utfører i Kirken, og som krever en alltid fornyet forpliktelse på det resultat som det har på Guds folks salus animarum [sjelenes frelse].

I dette års sammenkomst vil jeg gjerne ta utgangspunkt i en av de viktige kirkelige hendelser som vi skal oppleve om noen måneder; jeg sikter til det Troens år som jeg i fotsporene etter min ærverdige forgjenger, Guds tjener Paul VI, har villet tillyse ved 50-årsmarkeringen for åpningen av Det økumeniske annet vatikankonsil. Denne store pave – slik jeg har skrevet i den apostoliske skrivelse med tillysningen – innførte for første gang en slik periode for refleksjon «klart bevisst tidens store vanskeligheter, fremfor alt med henblikk på bekjennelsen av den sanne tro og på dens rette tolkning».

Idet jeg forholder meg til et lignende behov og går over til et område som mer dirkete interesserer deres tjeneste for Kirken, vil jeg i dag gjerne stanse ved et primært aspekt ved dommertjenesten, nemlig tolkningen av den kanoniske lov i forbindelse med dens anvendelse.  Sammenhengen med det så vidt nevnte tema – den rette tolkning av troen – må man sannelig ikke redusere til en rent semantisk assonans [lydlikhet]; for vi må huske at den kanoniske rett finner sitt fundament og sin egen mening i troens sannheter, og at lex agendi [handlingens lov] ikke kan gjøre noe annet enn å gjenspeile lex credendi [troens lov]. Spørsmålet om tolkningen av den kanoniske lov danner for øvrig et meget vidt og komplekst problemomfelt der jeg må begrense meg til noen iakttagelser.

Fremfor alt er den kanoniske retts hermeneutikk strengt knyttet til selve konseptet Kirkens lov.

Hver gang man tenderer til å identifisere den kanoniske rett med systemet av kanoniske lover, skulle kjenneskapen til det som jo er juridisk i Kirken, essensielt berodd på det å forstå det som bygger opp under lovtekstene. Ved første blikk kan denne tilnærming se ut til å øke den menneskelige lovs verdi gjennomgripende. Men bevislig resulterer den i den utarming som dette konsept vil kunne bære med seg: Med så vel den praktiske glemsel av naturretten og den positive guddommelige rett som ganske enkelt av den vitale forbindelse for enhver rett med Kirkens fellesskap og sendelse blir tolkningsarbeidet utestengt fra den vitale kontakt med den kirkelige realitet.

I de siste tider har noen tankestrømmer blitt mobilisert mot det harde angrep på Kirkens lover, det som begynner med lovbøkene, og som for øyeblikket har felt dom om en manifestasjon av legalisme. Følgelig er det blitt foreslått hermeneutiske veier som tillater en tilnærming mer i samsvar med de teologiske grunnlagene og også med de pastorale hensikter bak den kanoniske norm, noe som har ført til en juridisk kreativitet der den enkelte situasjon vil måtte bli avgjørende faktor for å slå fast den autentiske mening ved et lovprosjekt i det konkrete tilfelle.

Barmhjertighet, rimelighet og oikonomia, nemlig kjærlig ut fra den orientalske tradisjon, er noen av de begreper som fremkommer i en slik tolkningsoperasjon. Det er på sin plass straks å notere seg at denne konstruksjon ikke når ut over den positivisme som den anklager, idet den begrenser seg til å erstatte den med en annen der det menneskelige tolkningsarbeid løfter seg opp til å bli hovedaktør i det å fastlegge hva som er juridisk. Den mangler sansen for det å søke en objektiv rett ettersom den forblir under herredømme av betraktninger som tar sikte på å være teologiske eller pastorale, men som til slutt innebærer risiko for vilkårlighet. På den måte blir lovhermeneutikken utviklet: I bunnen har man ikke interesse for å forstå lovens disposisjoner, fra det øyeblikk at den kan være dynamisk tillempet en eller annen løsning, også imot dens bokstav. Visselig er det i dette tilfelle en referanse til de vitale fenomener hvor man dog ikke fanger opp den indre juridiske dimensjon.

Det eksisterer en annen gate der den adekvate forståelse av den kanoniske lov åpner vei for et tolkningsarbeid som føyer seg inn i søken etter sannheten om retten og om rettferdigheten i Kirken. Som jeg ville gjøre det klart for forbundsdagen i mitt hjemland, i Riksdagen i Berlin,  er den sanne rett uadskillelig fra rettferdigheten. Prinsippet gjelder selvfølgelig også for den kanoniske lov, i den mening at den ikke kan være innelukket i et rent menneskelige normativt system, men må være forbundet med en for Kirken rettmessig orden der det gjelder en høyere lov. Med denne synsvinkel mister den positive menneskelige lov det primat som man ville ha tilkjent den, da man ikke ganske enkelt identifiserer retten med denne; likevel så at den menneskelige lov får sin verdi i den utstrekning den er uttrykk for rettferdighet, fremfor alt når den deklarer noe som guddommelig rett, men også i det at den innfører noe som legitim bestemmelse ut fra menneskelig rett.

På en slik måte gjør man en lovhermeneutikk mulig som er autentisk juridisk i den mening at når man bringer seg i avstemthet med lovens særlige mening, kan man stille det avgjørende spørsmål om hva som er rettferdig i ethvert tilfelle. Med dette formål er det på sin plass å iaktta at for å fange lovens særlige mening er det alltid nødvendig å se på den realitet som blir disiplinert, og jo ikke alene når loven overveiende er deklarativ om den guddommelige rett, men også når den på konstituerende vis innfører menneskelige regler. Disse blir i virkeligheten tolket også i lys av den regulerte realitet, hvilken alltid fortsetter å bestå som en kjerne av naturrett og positiv guddommelig rett. Med denne må enhver bestemmelse være i harmoni for å være rasjonell og virkelig juridisk.

I et slikt realistisk perspektiv erverver den tolkningsmessige anstrengelse – stundom besværlig – en forståelse og et objekt. Bruken av tolkningsmidlene forutsatt i Den kanoniske lovbok i kanon 17 – den som begynner «ut fra ordenes egen betydning, tekst og kontekst tatt i betraktning» – er ikke mer en rent logisk øvelse. Det handler om et prosjekt som blir levendegjort av en autentisk kontakt med Kirkens komplekse realitet som er innforstått med å trenge gjennom til den sanne mening med lovens bokstav. Ja, det skjer noe lignende som jeg har sagt om hensikten med den hellige Augustins indre prosess i den bibelske hermeneutikk: «det å gå ut over bokstaven har gitt troverdighet til selve bokstaven.»  Man bekrefter slik at også i lovens hermeneutikk er den autentiske horisont å elske, søke og tjene det som er av juridisk sannhet.

Herav følger at tolkningen av den kanoniske lov må skje i Kirken. Det handler ikke om et rent ytre anliggende, tilpasset: Det er et krav til selve humus [jordsbunnen] for den kanoniske lov og for den realitet som er regulert ved den. Sentire cum Ecclesia [det å tenke med Kirken] har mening også innen disiplinen, med utgangspunkt i de læremessige grunnlag som alltid er til stede og virksomme i Kirkens lovbestemmelser. På denne måte blir den også anvendt på den kanoniske lov, den fornyelsens hermeneutikk i kontinuitet med det som jeg har talt om under henvisning til Annet vatikankonsil  – slik nøye knyttet til den aktuelle kanoniske lovgivning. Den kristne modenhet leder alltid til å elske loven mer og til å ville forstå og anvende den med troskap.

Med disse holdninger i bunnen må man anvende dem på alle tolkningskategorier: den vitenskapelig forskning på den kanoniske rett, på arbeidet til de juridiske operatører ved domstolene og de administrative kvarter, like til den daglige søken etter riktige løsninger i de troendes og i menighetenes liv. Det er nødvendig med en lærvillig ånd for å fatte lovene som man søker ved å studere med ærlighet og i hengivenhet til Kirkens juridiske tradisjon for å kunne identifisere seg med denne og også med de legale disposisjoner som er foretatt av hyrdene, spesielt de pavelige lover foruten læreembetets utsagn til kanoniske spørsmål, hvilket i seg selv er bundet til det som det lærer mht. retten.  Bare på denne måte vil man kunne skille ut de tilfeller der de konkrete omstendigheter fordrer en rimelig løsning for å nå frem til den rettferdighet som den generelle menneskelige norm ikke har kunnet forutse, og man vil være i posisjon for å få frem i fellesskapets ånd det som kan tjene til en bedre legislativ beredskap.

Disse refleksjoner får en særskilt relevans på området til lovene som sikter inn på den konstituerende handling for ekteskapet samt dets fullbyrdelse og på mottagelsen av den geistlige ordinasjon, og for de ting som angår de respektive retterganger. Her blir avstemtheten med den sanne mening i Kirkens lov et spørsmål om bred og dyp praktisk inntrengen i livet til personene og menighetene, og det krever en spesiell oppmerksomhet. Mer konkret vil også alle de tilknyttede juridiske midler måtte anvendes som drar i retning av å sikre enheten i tolkningen og anvendelsen av lovene som er påkrevd for rettferdigheten: det pavelige læreembete, spesielt når det berører dette felt, fremfor alt slik det finnes i talene til Den romerske rota; Den romerske rotas rettsforståelse, om hvis relevans jeg alt har hatt anledning til å tale til dere;  bestemmelser og erklæringer utstedet fra andre av Den romerske kuries dikasterier. Slik hermeneutisk enhet der det er essensielt ikke på noen måte å ta livet av de lokale domstolers funksjoner, de som er kalt til å konfronteres i første linje med de komplekse faktiske situasjoner som gir seg i enhver kulturell kontekst. I virkeligheten påligger dette enhver av dem å prosedere med en bevissthet om ekte respekt med henblikk på sannheten om retten. Samtidig må man søke å praktisere forbilledlighet i anvendelsen av de rettslige og administrative innretninger, fellesskapet i disiplinen, et aspekt som er essensielt for Kirkens enhet.

Idet jeg nærmer meg avslutningen på denne anledning til møte og refleksjon, vil jeg minne om den nylige endring – som msgr. Stankiewicz har referert til – som førte til at kompetansen ble overført til et embete ved denne apostoliske domstol vedrørende prosedering for dispensasjon for et ratifisert, men ikke fullbyrdet ekteskap og nullitetsakene for geistlig ordinasjon.  Jeg er viss på at denne nye kirkelige oppgave vil bli besvart generøst.

Ved å oppmuntre dere i deres verdifulle gjerning som krever daglig arbeid i troskap og med iver, betror jeg dere til den salige Jomfru Marias forbønn, Speculum iustitiae [rettferdighetens speil], og mer enn gjerne lyser jeg den apostolisk velsignelse over dere.