Retten til liv må ivaretas
Innlegg i Klassekampen, 06.03.2012
Hva er det essensielle i yrkesutøvelsen til en fastlege? Fastlegen er pasientens første kontakt inn i helsevesenet, og har som oppgave å bidra til pasientens helbredelse, enten ved selv å foreskrive behandling, eller ved henvisning til videre ekspertbehandling.
Abort og assistert befruktning for lesbiske par kan derimot ikke anses som sykdom. Henvisning til slike tjenester er ikke en essensiell del av fastlegens virke, men snarere subsidiært. Det skulle derfor være mulig å fungere fullt ut som fastlege, uten at personen må henvise til slike tjenester. For en ”samvittighetslege” kan det ikke skilles mellom en henvisning til, og selve utførelsen av, aborten – medansvaret er det samme.
Det er tankevekkende at regjeringen ikke kan dokumentere ett eneste tilfelle hvor abortsøkende kvinner har blitt avvist av sin fastlege. Det tviholdes på eksempelet fra Telemark, hvor legen Grøstad Johnson ikke vil skrive ut prevensjon som kan virke abortfremkallende.
Medieoppmerksomheten Johnson fikk var misvisende, da det ble hevdet at han nektet pasienter lovfestet legehjelp, jfr. en reportasje i NRK hvor tre jenter sa at de måtte gå til andre leger for å få prevensjon. To av disse var ikke engang Johnsons pasienter, mens den tredje følte seg misbrukt av journalisten.
Vi oppfordrer staten til å ta et skritt tilbake og forfekte en mer smidig og pragmatisk løsning rundt spørsmålet om reservasjonsretten – i tråd med den allerede eksisterende ordningen. Det er allikevel betimelig å påpeke viktigheten av fastlegers etiske ansvar og refleksjon rundt egen makt i møte med kvinner i en sårbar situasjon. Men dette går begge veier i abortspørsmålet. Hva med kvinner som har opplevd et direkte eller indirekte abortpress fra sine fastleger? Disse faller tydeligvis utenfor regjeringens definisjon av pasientproblem.
Debatten preges av sviktende vilje eller evne til å reflektere på et dypere etisk plan. I stedet svinges pisken overfor de annerledes tenkende, som skal tvinges i kne dersom den offisielle konsensus ikke følges.
For når starter egentlig livet? Derom strides det. I Norge er grensen for selvbestemt abort 12 uker, i Sverige 16. Det bør derfor vises respekt for at leger kollektivt ikke kan godta en stats definisjon av et så etisk essensielt spørsmål som livets begynnelse.
I art. 18 i menneskerettighetserklæringen står det: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.» Ingen regjering har dermed rett til å nekte noen sin bruk av samvittigheten, ei heller i yrkesutøvelsen. Når staten ønsker å gjøre nettopp dette, er det en ideologisk overkjøring ikke bare av den enkeltes samvittighet, men også av prinsipper holdt høyt i den kristenhumanistiske tradisjon.
Samvittighetsfriheten kan ikke begrenses til kun å gjelde det private religionsfilosofiske rom. Den er en fundamental demokratisk rettighet i et moderne liberalt samfunn.
Selvsagt går det en grense – samvittigheten må baseres på et objektivt sett av normer og fakta. Men når retten til liv ikke lenger ivaretas i et samfunn, trues nettopp rettsstaten og demokratiet. Hvem er det som truer de demokratiske verdier: leger som ikke vil bidra til å ta liv, eller staten som ikke respekterer grunnleggende menneskerettigheter og demokratiske verdier?
Informasjonskonsulent
Oslo katolske bispedømme
Pater Pål Bratbak
Pressetalsmann
Oslo katolske bispedømme