Biskop Eidsvigs preken ved requiemmessen for kardinal Jósef Glemp
Preken holdt i St. Olav domkirke 29.01.13
Jeg hilser Polens ambassadør, H.E Stefan Czmur, og hans følge, representanter for polske foreninger og institusjoner i Norge, men kardinal Glemp var så langt fra bare polsk av innstilling og synsvidde, så vi sørger alle sammen med den polske kirke og samfunn.
Jozef kardinal Glemp ble født i Inowroclaw den 18. desember 1929, presteviet 1956 – sent for den generasjon p.g.a. tvangsarbeide under okkupasjonen. Johannes Paul utnevnte ham til biskop av Warmia 1979 og erkebiskop av Warszawa og primas 1981, kreert kardinal 2. februar 1983. I 2007 emeritertes han som erkebiskop av Warszawa og på sin 80 års-dag 2009 overgav han primas-verdigheten til erkebiskop Muszynski av Gniezo.
Det ville neppe være en overdrivelse å si at den polske kirke levet med en akutt politisk krise fra 1939 til 1989. Nasjonalsosialister og kommunister så en farlig konkurranse i Kirken, ikke merkelig da Polens befolkning demonstrativt holdt fast ved sin tro og oppfatning av at Kirken var den eneste legitime nasjonale institusjon i alle disse år. Okkupasjon og avhengighet av fremmede makter kan aldri bli akseptert av en stolt og tradisjonsbevisst nasjon.
I motsetning til sin forgjenger, kardinal Wyszynski, ble Glemp ikke tildelt noen helterolle, men var forberedt på at arrestasjon og det som verre er også kunne bli hans lodd. Pave Johannes Paul II hadde naturligvis selv valgt den mann som skulle lede Polen gjennon den siste grenseoppgang mellom kirke og stat. Han visste at han hadde valgt en mann som kunne sitte ut en krise og bare tale de nødvendigste ord. Der stod meget på spill for Sovjet og Polens kommunister, men hverken unntagelsestilstand eller militære demonstrasjoner syntes å skremme kardinalen. Det var heller ikke hans vis å triumfere da nasjon og kirke vant sin frihet tilbake i 1989. Oppgjøret med fortiden ble fredelig, og forsoning fulgte. Det var helt tydelig Glemp og Kirkens linje at en ny forfølgelse ikke skulle avløse den gamle. Kardinalens innflydelse over Solidarnosc var stor; også slik ble en verdig overgang til demokrati forberedt.
Før man kom så langt var kardinal Glemp på et halvoffisielt besøk i Norge i 1987, noe vi oppfattet som en sondering forut for pavebesøket to år senere. Jeg hadde æren av – sammen med biskop Thor With i Bergen – å være vert for ham i to dager. Jeg la merke til at kardinalen var uhyre forsiktig i sine kommentarer til presse og kringkasting, som selvsagt håpet på sensasjonelle oppslag. Glemp så mer enn han snakket, og visste nok hva han gjorde. Tydelig var også hans pastorale omsorg for de polakker han møtte. Han slo meg som en anelse irrasjonell kun på et punkt, hans indre motstand mot å snakke tysk, som var det eneste sprog de fleste av oss hadde felles med ham. Glemp skulle komme mange ganger tilbake til Norge for å besøke nære venner og for å feriere.
Johannes Paul II hadde sett frem til en forsoning med Den russisk-ortodokse kirke og Russland. Det ble ham ikke forunt å oppleve dette, men kardinal Glemp arbeidet ufortrødent videre i hans ånd. Forsoning mellom Russland og Polen, nasjonal som kirkelig, var hans siste store bidrag til Kirken og nasjonens liv. I august 2012 ble han medunderskriver til forsoningserklæringen mellom Den polske bispekonferanse og Moskva-patriarkatet.
Kardinal Jozef Glemp var en mann som gikk stille i dørene. Så ble han den rette til å åpne frihetens dør slik at alle kunne gå inn gjennom den uten å få den i ansiktet. Vi ber for ham idag at han går inn til sin Herres glede.
Herre, gi ham den evige hvile.
Og la det evige lys skinne for ham.
Han hvile i fred.