Preken av nuntius 28. januar

Den 28. januar var nuntius Henryk Józef Nowacki hovedcelebrant under messen med Oslo katolske bispedømme og Trondheims stifts prester, i anledning den årlige prestemiddagen. Vi bringer her hans preken i norsk oversettelse.

Deres Eksellense, ærverdige Biskop Bernt,

Jeg hilser alle som er til stede her i denne domkirken. Jeg takker deg, Eksellense biskop Eidsvig for invitasjonen til denne feiringen av Eukaristien.

Dette årlige møte med dere, kjære prester, er en vakker gest av biskopen, som på denne måten uttrykker stor takknemlighet og respekt for deres felles engasjement og ansvar for den lokale kirken i Norge.

I Det annet vatikankonsils dekret om biskopenes hyrdeverv i Kirken leser vi at prestene tar på seg en del av oppgavene og omsorgen for hele bispedømmets åndelige vel (n.16) og derfor er biskopens omsorgsfulle medarbeidere (n.28). I enhet med sin biskop kan prestene fruktbart undervise og helliggjøre de troende. Takket være omhu og hengivenhet fra deres biskop danner den lokale kirken nettopp et slikt troens fellesskap ved å realisere det store evangeliseringsverk og vitne om nestekjærlighet.

7. oktober i fjor åpnet Den hellige far den 13. ordinære bispesynoden med temaet: ”Den nye evangeliseringen for formidling av den kristne tro.” Paven sa i sin åpningspreken at Kirken eksisterer for å evangelisere. Dette er en svært viktig uttalelse.

Fra Kristi disiplers tid og til i dag utfører kirken sin evangeliserende aktivitet. Denne evangelisering har skjedd også i de nordiske landene. I går feiret jeg den hellige messe i København i anledning minnedagen for den hellige Ansgar, vernehelgenen for Norden.  Denne Skandinavias apostel, biskop, benediktiner, misjonær, kom for å forkynne evangeliet om Kristus.

Denne evangeliserings dynamikk er også i dag veldig sterk og bringer frem rikelig frukt. Dette er evangelisering ad gentes, det vil si forkynnelsen av evangeliet til dem som ikke kjenner Kristus og hans budskap om frelse, og evangelisering rettet mot dem som har blitt døpt, men som har fjernet seg fra Kirken og ikke lever ved troen, som de har mottatt i dåpen. Den nye evangeliseringen skal hjelpe disse menneskene å gjenoppdage troen, kilden til nåde, og gi deres liv en dyp mening og fred.

Dere tar en aktiv del i dette evangeliseringsarbeidet her på den norske jord. Dere representerer den universelle kirken fordi dere kommer fra fire kontinenter. Dere kom hit for å tjene deres brødre og søstre og gi åndelig omsorg for dem som bor her, har sine familier og arbeid her og hjelper til vekst for den lokale kirken i Norge. Dere bidrar til åndelig vekst hos norske katolikker. Så vi alle deler en omsorg for katolikker i dette landet, for hvis tro deres biskop er ansvarlig. Vi kan beskrive dette ved å bruke den hellige apostel Paulus sine ord fra Galaterbrevet: ”Dere er alle én i Kristus Jesus” (3,28).

Kristus ville at dere skulle være tilstede her, at dere skulle forkynne hans budskap her på denne norske jorden, at dere skulle styrke deres brødre og søstre i troen. Gjennom dere skal de oppleve gleden av troen, og finne meningen med livet og lidelsen. Takket være dere vil de forstå at i tillegg til den materielle verden, finnes det en åndelig verden. Kristus ønsker at dere skal være solidariske med disse menneskene, slik at dere kan dele med dem deres problemer, gleder og vanskeligheter, og være sanne venner og brødre for dem.

Deres prestetjeneste er ikke lett og krever mye offer, krever både indre kamp utkjempet i ensomhet, og fysisk anstrengelse.

Som den pavelige nuntius, pavens representant, vil jeg bruke denne anledningen til å uttrykke min dype takknemlighet for evangeliseringsinnsatsen – til biskopen til alle som er til stede her og til dem som ikke kan komme. Denne innsatsen er ofte på grensen til det heroiske. Jeg takker for deres kjærlighet til kirken og for det autentiske vitnesbyrd om prestelige liv, som er av stor betydning i forkynnelsen av evangeliet.

Det er derfor jeg er her i dag for å fortelle dere alt dette, for å være med dere og uttrykke min takknemlighet. Jeg må si dere at dere ikke er alene i denne kampen for menneskenes sjeler. Kristus er med dere, og det er også hele hans kirke. Den salige pave Johannes Paul II er også med dere, han som ga oss et eksempel på hvordan evangelisere verden i dag, nemlig at det viktigste middel for evangelisering er bønn. Hans stadige bønn og offer forandret verden, og i dag hører vi enda ropet: Vær ikke redd, åpne dørene til Kristus! Jeg har sett og opplevd hans inderlige bønn gjennom 12 år da jeg var i nærheten av den store paven. La disse ordene fra paven, som var misjonær i verden, være til deres støtte, lys og inspirasjon i vanskelige stunder og under vanskeligheter i prestetjenesten. Vi kan aldri bli motløse fordi Kristus er med oss. Han holder i kirken i sin hånd. Det er bare virkelig å åpne døren for ham i våre hjerter, slik at han kan gå inn og forbli i dem.

Kjære brødre i presteskapet,

Vår nye evangelisering skjer alltid i samarbeid med Gud, og er en handling sammen med Gud. Den er basert på bønn og Guds reelle tilstedeværelse. Bønn styrker troen, og gjør troen mer moden og sterkere. Denne tro gir vi videre til våre brødre og søstre.

Den katolske kirkes katekisme lærer oss at ”å tro er ikke en isolert handling. Ingen kan tro alene, slik som ingen kan leve alene. Ingen har gitt seg selv troen, like lite som noen har gitt seg selv livet. Den som tror, har tatt imot troen fra andre, og må gi den videre til andre. (…). Hver enkelt troende er som et ledd i den lange kjede av troende. Jeg kan ikke tro uten at de andres tro bærer meg, og ved min tro hjelper jeg til med å bære andres tro.”

Så vi har ansvaret for troens vekst hos våre brødre og søstre. Vi er kalt til å dele vår tro med andre. Vår tro skal tenne deres tro.

Vi kan ikke tvile underveis på grunn av vanskeligheter. Pave Benedikt XVI sa i en av sine onsdagskatekeser at ”selv om vi hver dag ser rundt oss mange mennesker som er likegyldige til evangeliet eller mennesker som avviser det glade budskap, må vi stole på Den Hellige Ånd, gå og forkynne evangeliet og modig vitne om troen. Den hellige Augustin skrev i kommentarene til lignelsen om såmannen: ”Vi kaster såkornet, vi sår frø. Noen forakter det, andre advarer mot det, etter andre ler av det. Hvis vi frykter dem, har vi ingenting å så, og i rette tid har vi ingenting å høste. La det komme frø fra en fruktbar jord.”Avvisningen kan ikke motet fra oss. Som kristne er vi vitne til denne fruktbare jorden. Vår tro, selv om den har sine begrensninger, viser at det er fruktbart land, hvor frøet av Guds ord bærer rikelig frukt av rettferdighet, fred, kjærlighet og frelse.

Kjære venner,

La oss da stole på Jesus. Han holder Kirken i sin hånd. Jo mer vi ber, dess mer vil evangeliserende arbeid være fruktbart. Det er i bønn at vi føler mer og mer Jesu nærvær med oss ​​og i oss. Bønn vil hjelpe oss i vår svakhet, fjerne frykt og motløshet, gi oss utholdenhet, lidenskap, glede og fred.

La oss bli som en åpen bok om historien om Guds nærvær. Han støtter oss i dette landet som prester og åpner oss for Den Hellige Ånd. Troen kaller oss til å være dem som bærer kjærlighet og fellesskap til denne verden, i dette landet, hvor vi utøver vårt prestekall. La oss be Jesu Guds mor, Evangeliseringens stjerne, om støtte i dette arbeidet. Amen