Moss: Markerer 90 år med St. Carolus Borromeussøstre i Norge
St. Mikael kirke i Moss feirer søndag 23. juni takksigelsesmesse i anledning 90-årsjubileet for St. Carolus Borromeussøstrenes ankomst til Norge. Torsdag 20. juni klokken 18.00 inviterer også Borromeussøstrene til en presentasjon om deres arbeid i Norge siden 1923.
Fra moss.katolsk.no:
ST.CARL BORROMEUSSØSTRENES HISTORIE I NORGE
90 ÅRS TILBAKEBLIKK
MOLDE
I 1922 ble det opprettet en katolsk menighet i Molde, på Sunnmøre. Viet St.Sunniva, Vestlandets helgen. Menigheten var ikke stor, og lokalene (et gammelt toetasjes trehus) heller beskjedne. I påvente av nybygg skulle huset i sentrum romme kapell, bolig for sogneprest og snart kloster for ordenssøstre. Søstrene, av St.Carl Borromeussøstrenes kongregasjon, kom da også, året etter. Biskop Johannes Olav Smit hadde klart å skaffe søstre fra denne nederlandske orden, med moderhus i Maastricht. Kongregasjonen var ikke så svært gammel. Stiftet av den legendariske Moder Elisabeth Gruyters i 1837. Monsignore Kjellstrup skriver begeistret da denne kongregasjonen skulle få fotfeste i Norge:»Borromeus søstrene nyter i sit hjemland en enestående anseelse som sykepleiersker og har under sin ledelse en hel rekke av Nederlands største hospitaler».
Sommeren 1923 var 4 søstre i sving, med Moder Fulgentia i spissen, med å innrede annen etasje i huset til kloster. I juli samme år ble kapellet, viet St.Sunniva, vigslet av selveste kardinal van Rossum.
Imidlertid flyttet søstrene fra sine rom og opp til «kvisten» for å gjøre plass til et hospital. Takket være legenes støtte, særlig fra overlegen på Reknes sanatorium, ble dette lille sykehuset, snart godt besøkt. Ja, søstrene fikk alment godt rykte,både i Molde og utenfor byens. Og det i en tid hvor Den katolske Kirke t var et fremmedelement, og fryktet av mange nordmenn. Etter flere år med små forhold kunne søstrene endelig i 1933 se fremover mot oppføringen av et større og mer tidsmessig sykehus.I desember var bygningen innflyttingsklar, St. Carolus Sykehus. Med plass til 36 pasienter, en avdeling for tuberkuløse, som også fikk 2 kurhaller i den store haven, til bruk. Etter et år bare, ble ett nytt tilbygg påkrevet. Og Stortinget bevilget årlig tilskudd til driften.
HAMAR
Årene 1923-24 skulle bli travle år for St.Carl Borromeussøstrene og «Moderkirken» i Norge. Også på Hamar ble det nå en katolsk menighet, «St.Torfinn», til minne om denne fromme og litt ukjente Guds mann fra Hamar som i slutten av 1280 – årene måtte reise i eksil fra stridbare og kirkefiendtlige styresmakter. En murvilla på halvannen etasje var innkjøpt - og (som vanlig) - innredet som foreløpig kapell, plass til ordenssøstre, liten klinikk og prestebolig. Menigheten besto av 2 familier (!)
Det varte ikke så lenge etter dette at vi finner St.Carl Borromeus søstrene igjen i en helt fersk menighet. Skjønt helt ny var den ikke,»St.Torfinn kirke og menighet» var «bare» et avbrekk på 400 år fra forrige gang Moderkirken virket her. Noe som de stolte Domkirkeruinene ved Mjøsa stadig er et minne om. Driftige ModerFulgentia og med søstre,bl.a. søster Xaveria, innredet «St.Torfinns Klinikk», meldte seg til tjeneste for byens leger – som også satte stor pris på søstrenes lille fødehjem. Imidlertid må reisen fra Molde til Hamar nevnes, som var en utfordring i seg selv. En reise med hestetransport, i sterk kulde og sne.
I 1931 sto et nytt sykehus ferdig, bygget sammen med den gamle klinikken. Nybygget skulle nå huse øyeklinikk, men også ta imot syke mennesker som trengte behandling. «En rekke dyktige forstanderinner ledet Klinikken disse årene, som alle har innlagt seg store fortjenester av den gledelige utvikling»,skriver Monsignore Kjelstrup. Nobelprisvinneren Sigrid Undset konverterte i St.Torfinns kapell i 1924. Moder Fulgentia var en god støtte for fru Undset i konversjonsperioden , og senere etter krigen, ble søster Xaveria, en nær støttespiller og venn. St.Torfins kirke ble Sigrid Undsets kirke og hun ble aldri trett av å berømme «det unike miljøet rundt menigheten som søstrene hadde æren av». Det var ikke ubetydelige beløp hun skjenket menighetskirken på Hamar. Lyrikeren Rolf Jacobsen, en annen berømt konvertitt, sognet i begynnelsen av 1950 – årene til St.Torfinn – med sin familie.
KRISTIANSUND
I 1934 kom tre Søstre til Kristiansund og åpnet en klinikk. De kalte den «Stella Maris» (Havets Stjerne). Det kan dokumenteres at 50000 barn kom til verden på denne klinikken. Senere (1954) ble søstrenes virksomhet i «Herrens Vingård» utvidet med en barnehage/førskole. Men i 1971 var det slutt. Da var boligmassen overtatt av det offentlige.
ÅLESUND
Søster Felix og medsøstre bygget et lite hospital i Ålesund. Året var 1959. De drev frem til 1972, da Staten tok over driften. Kallet til ordenslivet var nå sunket betydelig, og sammen med stadig økende utfordringer fra politisk hold – som ikke favoriserte private/kristne sykehus – var årsakene til at katolske sykehus, drevet av søstre, måtte stenge dørene.
MOSS
Sommeren 1945 kom ca 700 unge polakker til Moss, Østfold. Denne gruppen med sine norske ektefeller dannet kjernen i det som skulle bli «St.Michael Kirke og Menighet». Men det var først i 1980 2 Carl Borromeus søstre, søster Avita og søster Gudulina kom , og gjorde –nok en gang – en banebrytende innsats for Kirken, som det står stor respekt av. Søstrene fikk hele sin virksomhet i menigheten, som var i en rask utvikling. Søster Avita ble menighetssekretær og fikk ansvaret for kartoteket. Hun var en myndig søster, som fikk utrettet mye. I 1980 var det 204 katolikker i Moss. I 2013 over 1100. Søstrene holdt til huse i en eldre villa, hvor første etasjen var «St.Michaels kapell». Etterhvert ble en del av kapellet utskilt til Menighetslokale .Antallet katolikker vokste og villaen i Ryggeveien ble for liten, mildt sagt. «Kaotisk»,ifølge søster Avita. Takket være det gode forholdet til Den Norske Kirke ble Jeløy kirke brukt til konfirmasjoner og 1.Kommunion. Søster Gudulina var her i 17 år og reiste tilbake til Moderhuset i Maastricht. Hun huskes som en elskelig søster og var svært opptatt av den karismatiske bevegelse. Så kom søster Christin som også gjorde en stor innsats; etterfulgt av søster Ansgaria,»en perle av fineste sort». Søster Margaretho var til stor hjelp i Menigheten, takket være sin gode sangstemme og sine store kunnskaper om sang og musikk . I mellomtiden fikk Menigheten søster Pauline og søster Stephanie, som i dag er de siste søstre av St.Carl Borromeus søstrenes Kongregasjon i Norge. Det å ha nonner i menigheten kan ikke verdsettes nok, og selv om begge har arbeid utenfor Kirken, gjør de en fremragende innsats for St.Michael Menighet. Søster Agnes må heller ikke glemmes.Opprinnelig fra Filippinene, virket hun i flere år som Priorinne i Moss. Hun hadde flere oppgaver, bl.a. som Biskopens sekretær og arbeidet med fillipinske katolikker. Endelig ,17.Desember 1994 kunne Biskop Gerhard Schwenser innvie Menighetens nye «St.Michael Kirke». En tidligere bankbygning var blitt til en Katedral ! Og Menigheten var siden 1/1 1989 selvstendig .Prester fra Oblatfedrenes Kongregasjon har siden 1989 vært Sogneprester i St.Michael Kirke.
(Sverre Dehli)
Kilder:»Norvegica Catholica» av M. Kjelstrup, «Jubileumshefte»,»Tilbake til fremtiden» av S.Undset
«Internett – søster Agnes oversikt over kongregasjonen i Norge»