Pavens budskap til Verdens Fredsdag, 1. januar 2014
BRORSKAP, FUNDAMENTET FOR OG VEIEN TIL FRED
1. I dette mitt første budskap til Verdens Fredsdag, ønsker jeg å gi til alle, enkeltmennesker og folk, mine beste ønsker om et liv fylt av glede og håp. I hjertet til enhver mann og kvinne finnes ønsket om et fullt liv, innebefattet den ubetvingelige lengselen etter brorskap som tiltrekker oss til felleskap med andre og gjør oss i stand til ikke å betrakte dem som fiender eller rivaler, men som brødre og søstre som bør aksepteres og omfavnes.
Brorskap er en vesentlig menneskelig egenskap, for vi er relasjonelle vesener. En levende bevissthet om vårt slektskap hjelper oss til å betrakte og behandle hvert menneske som en sann søster eller bror. Uten brorskap er det umulig å bygge et rettferdig samfunn og en robust og varig fred. Vi bør huske at brorskap vanligvis først blir tillært i familien, fremfor alt takket være de komplementære og ansvarlige rollene til hver av dens medlemmer, særlig faren og moren. Familien er kilden til all brorskap, og som sådan er den fundamentet for og den første veien til fred. Dette fordi den ved dens kall er ment til å spre sin kjærlighet til omverdenen.
Det stadig økende antallet forbindelser og former for kommunikasjon i dagens verden gjør oss sterkt klar over nasjonenes enhet og felles skjebne. I historiens dynamikker og i mangfoldet av etniske grupper, samfunn og kulturer, ser vi kimene til et kall om å danne et fellesskap bestående av brødre og søstre som aksepterer og tar vare på hverandre. Men dette kallet blir fortsatt ofte fornektet og oversett i en verden som kjennetegnes ved en «globalisert likegyldighet» som sakte forherder oss mot andres lidelse og lukker oss inn mot oss selv.
I mange deler av verden ser det ikke ut til å være noen ende på grove overgrep mot fundamentale menneskerettigheter, særlig retten til livet og retten til religiøs frihet. Det tragiske fenomenet menneskehandel, hvor de skruppelløse utnytter andres liv og desperasjon, er bare ett urovekkende eksempel på dette. Ved siden av utilslørte væpnede konflikter er de mindre synlige, men ikke mindre brutale krigene som utkjempes i de økonomiske og finansielle sfærene med midler som er like ødeleggende for liv, familier og virksomheter.
Som Benedikt XVI påpekte, gjør globalisering oss til naboer, men ikke til søsken [1]. De mange tilfellene av forskjeller, fattigdom og urettferdighet er ikke bare tegn på en dyp mangel på brorskap, men også på fraværet av en solidaritetens kultur. Nye ideologier som kjennetegnes ved ustyrlig individualisme, selvopptatthet og materialistisk storforbruk, svekker sosiale bånd og gir næring til den «bruk og kast»-mentaliteten som leder til forakt for, og etterlatelse av, de svakeste og de som regnes for «ubrukelige». På måten har menneskelig sameksistens i økende grad en tendens til å ligne et rent do ut des som både er pragmatisk og egoistisk.
På samme tid virker det klart at samtidens etiske systemer forblir ute av stand til å skape ekte brorskapsforbindelser, for et brorskap som er blottet for henvisninger til en felles Far som dets definitive fundament er ut av stand til å vedvare [2]. Sant brorskap blant folk forutsetter og krever et transcendent Farskap. Med utgangspunkt i anerkjennelsen av dette farskapet blir menneskelig brorskap styrket: hver person blir en «neste» som tar vare på andre.
«Hvor er din bror?» (1Mos 4:9)
2. For å få en dypere forståelse av dette menneskelige kallet til brorskap, for å tydeligere gjenkjenne hindringene i veien for dets iverksettelse og for å indentifisere måtene vi kan overvinne dem på, er det av største viktighet å la seg bli ledet av kunnskap om Guds plan. Denne fremstilles på en fremragende måte i den hellige skrift.
I henhold til den bibelske skapelsesberetningen stammer alle folk fra felles foreldre, Adam og Eva, paret som ble skapt av Gud i hans bilde og likhet (jfr. 1 Mos 1:26), og var foreldrene til Kain og Abel. I fortellingen om denne første familien ser vi opprinnelsen til samfunnet og utviklingen av relasjoner mellom enkeltmennesker og folk.
Abel er en gjeter og Kain er en bonde. Deres dype identitet og deres kall er å være brødre, om enn i mangfoldet av deres gjerning og kultur, måten de omgås Gud og skapelsen på. Kains drap på Abel bærer tragisk vitne om hans radikale forkastelse av deres kall til å være brødre. Deres historie (jfr. 1 Mos 4:1-6) tydeliggjør den vanskelige oppgaven som alle kvinner og menn er kalt til: Å leve som ett, hvor hver enkelt tar vare på den andre. Kain, ute av stand til å godta Guds forkjærlighet for Abel som hadde ofret det beste fra sin hjord til ham – «Herren så med velvilje på Abel og offeret hans, men på Kain og hans offer så han ikke med velvilje» (1 Mos 4,4-5) – drepte Abel på grunn av sjalusi. Slik nektet han å regne Abel for å være en bror, å omgås ham på riktig måte og å leve i Guds nærvær ved å påta seg sitt ansvar for å ta vare på og beskytte andre. Ved å spørre ham, «Hvor er din bror?», holder Gud Kain ansvarlig for hva han har gjort. Han svarer: «vet ikke. Er jeg min brors vokter?” (1 Mos 4,9). 1 Mosebok forteller oss så at “Kain [dro] bort fra Herren» (4,16).
Vi må spørre oss hva de egentlige årsakene var til at Kain så bort fra brorskapsbåndet og samtidig gjengjeldelses- og felleskapsbåndet som forbandt ham med sin bror Abel. Gud selv fordømmer og irettesetter Kains samarbeid med det onde: «synden [ligger] klar ved døren» (1 Mos 4,7). Men Kain nekter å vende seg bort fra det onde og bestemmer seg i stedet for å gå «løs på sin bror Abel» (1Mos 4,8), og forakter derved Guds plan. Slik motarbeider han sitt urkall til å være et Guds barn og leve i brorskap.
Historien om Kain og Abel lærer oss at vi har et iboende kall til brorskap, men også den tragiske evnen til å forråde dette kallet. Dette bærer våre daglige egoistiske handlinger vitne om. De ligger til grunn for så mange av våre kriger og så mye urettferdighet: mange kvinner og menn blir drept av sine brødre og søstre som er ute av stand til å se seg selv som søsken, altså som vesener skapt for gjensidighet, felleskap og selvhengivelse.
«Dere er alle søsken» (Matt 23,8)
3. Spørsmålet melder seg selvfølgelig: Kan kvinner og menn i denne verden noensinne fullt ut svare på lengselen etter brorskap som er nedlagt i dem av Gud Faderen? Vil de noensinne klare å overvinne likegyldighet, egoisme og hat ved egen styrke, og å akseptere de legitime forskjellene som kjennetegner søsken?
Ved å parafrasere Herren Jesu ord, kan vi oppsummere svaret han gir: «For dere har bare én Far, som er Gud, og dere er alle søsken» (jfr. Matt 23,8-9). Fundamentet for brorskap er å finne i Guds farskap. Vi snakker ikke om et generisk farskap, utydelig og historisk ineffektivt, men snarere om den særegne og usedvanlig konkrete personlige Guds kjærlighet for hver mann og kvinne (jfr. Matt 6,25-30). Det er altså et farskap som effektivt skaper brorskap, for straks Guds kjærlighet tas imot blir den det mest formidable midlet til å forandre livene våre og relasjonene med andre. Vi åpnes for solidaritet og ekte deling.
Menneskelig brorskap blir på en spesiell måte gjenopplivet i og av Jesus Kristus gjennom hans død og oppstandelse. Korset er det definitive og grunnleggende knutepunktet for det brorskapet som mennesker ikke er i stand til å skape på egen hånd. Jesus Kristus, som påtok seg menneskenaturen for å forløse den, elsket Faderen inntil døden på korset (se. Fil 2,8). Han har gjennom sin oppstandelse gjort oss til en ny menneskehet, i fullt felleskap med Guds vilje og med hans plan. Denne innbefatter den fulle realiseringen av vårt brorskapskall.
Fra begynnelsen av følger Jesus Faderens plan og anerkjenner dens forrang fremfor alt annet. Men Kristus blir det definitive og nye prinsippet for oss alle ved sin overgivelse til døden for hans kjærlighet til Faderens skyld. Vi er kalt til å betrakte oss selv som brødre og søstre i ham, i og med at vi er barn av samme Far. Han er selv pakten. I hans person blir vi forsonet med Gud og med hverandre som søsken. Jesu død på korset medfører også slutten på skillet mellom folkeslag, mellom paktens folk og hedningefolkene, som var uten håp inntil det øyeblikket fordi de ikke var en del av løftets pakt. Som vi leser i Efeserbrevet, er Jesus Kristus den som forsoner alle folkeslag i seg selv. Han er fred, for han har gjort ett folk ut av de to, og har brutt ned separasjonens mur som skilte dem, altså fiendskapet mellom dem. Han skapte i seg selv et nytt folk, ett nytt menneske, én ny menneskehet (jfr. 2,14-16).
Alle som tar imot Kristi liv og lever i ham, anerkjenner Gud som Far, hengir seg helt til ham og elsker ham høyere enn alt annet. Den forsonede person ser i Gud alles far, og stimuleres som et resultat til å leve et brorskapsliv som er åpent for alle. I Kristus blir den andre tatt imot og elsket som en sønn eller datter av Gud, som en bror eller søster, ikke som en fremmed og enda mindre som en rival eller fiende. I Guds familie, hvor alle er sønner og døtre av samme Far, og, fordi de er innpodet i Kristus, sønner og døtre i Sønnen, finnes det ingen «bruk-og-kast-liv». Alle kvinner og menn har del i en likeverdig og ukrenkelig verdighet. Alle er elsket av Gud. Alle har blitt forløst ved Kristi blod. Han som døde på korset og oppsto for alle. Dette er grunnen til at ingen kan forbli likegyldig i møte med våre brødre og søstres kår.
Brorskap, fundamentet for og veien til fred
4. Når dette er sagt, er det lett å innse at brorskap er fundamentet for og veien til fred. De sosiale rundskriv som er skrevet av mine forgjengere kan være veldig nyttige i denne sammenhengen. Det ville være tilstrekkelig å benytte seg av fredsdefinisjonene som finnes i encyklikaene Populorum Progressio av pave Paul VI og Sollicitudo Rei Socialis av Johannes Paul II. Fra den første lærer vi at en helhetlig utvikling av folkene er et nytt navn på fred [3]. Fra den andre konkluderer vi at freden er en opus solidaritatis [4].
Paul VI skrev at ikke bare enkeltmennesker, men også nasjoner, må møte hverandre i en brorskapets ånd. Som han sier: «I denne gjensidige forståelsen og dette vennskapet, i dette hellige felleskapet, må vi også … jobbe sammen om å bygge en felles fremtid for menneskeheten» [5]. Først og fremst tilfaller denne oppgaven de mest privilegerte. Deres forpliktelser er rotfestet i menneskelig og overnaturlig brorskap, og det viser seg på tre måter: solidaritetsplikten, som krever av de rikere nasjonene at de hjelper de mindre utviklede; den sosiale rettferdighetsplikten, som krever en omstrukturering av relasjoner mellom sterke og svake folk i samsvar med større rettferdighet; og den universelle nestekjærlighetsplikten, som medfører at en mer human verden for alle fremmes, en verden hvor alle har noe å gi og motta, uten at den enes fremgang utgjør en hindring for den andres utvikling [6].
Hvis vi altså anser fred som opus solidaritatis, kan vi ikke unngå å innse at brorskap er dens hovedfundament. Fred, fastslo Johannes Paul II, er et udelelig gode. Enten er den alles gode ellers er den ingens gode. Den kan virkelig bare oppnås og nytes som den høyeste livskvalitet og en mer human og bærekraftig utvikling, dersom alle lar seg lede av solidaritet som «en fast og utholdende besluttsomhet om å hengi seg selv til det felles beste» [7]. Dette betyr å ikke bli ledet av et «profittbegjær» eller en «tørst etter makt». Det som behøves er viljen til å «miste oss selv» for andres skyld, heller enn å utnytte dem, og å «tjene dem» i stedet for å undertrykke dem til egen fordel. «Den ‘andre’ enten det dreier seg om en person, et folk eller en nasjon – [må ikke bare betraktes] som et slags instrument med en arbeidskapasitet og fysisk styrke som kan utnyttes til lav kostnad, og så etterlates når den ikke lenger er nyttig, men som vår ‘nabo’, en ‘hjelper’» [8].
Kristen solidaritet forutsetter at vår neste ikke bare er elsket som «et menneske med sine egne rettigheter og en fundamental likeverdighet med alle andre, men som et levende avbilde av Gud Faderen, forløst ved Jesu Kristi blod og underlagt Den Hellige Ånds vedvarende virksomhet» [9], som en annen bror eller søster. Som Johannes Paul II bemerket: «Ved det stadiet vil en bevissthet om Guds felles farskap, og alles brorskap i Kristus – ‘barn i Sønnen’ – og om Den Hellige Ånds nærvær og livgivende virksomhet, tilføre vår verdensanskuelse et nytt kriterium for å tolke den» [10], for å forandre den.
Brorskap, en forutsetning for fattigdomsbekjempelse
5. I hans encyklika Caritas in Veritate, minnet min forgjenger verden på hvordan mangelen på brorskap mellom folk, kvinner og menn er en viktig årsak til fattigdom [11]. I mange samfunn opplever vi en dyp relasjonsfattigdom som et resultat av mangelen på solide familie- og felleskapsrelasjoner. Vi blir foruroliget ved de forskjellige formene for besværligheter, marginaliseringer, isolasjon og patologiske avhengigheter som vi ser øker. Denne formen for fattigdom kan bare overvinnes gjennom gjenoppdagelsen og verdsettelsen av søskenrelasjoner i familier og samfunn, gjennom delaktighet i gleder og sorger, i besværlighetene og triumfene som er en del av menneskelivet.
Videre, om vi på den ene siden ser en reduksjon av absolutt fattigdom, kan vi på den annen side ikke unngå å innse at det er en alvorlig økning av relativ fattigdom, altså tilfeller av forskjeller mellom folk og grupper som lever sammen i bestemte regioner eller i en bestemt historisk-kulturell kontekst. Med denne forståelsen er det behov for effektive retningslinjer for å fremme brorskapsprinsippet, som sikrer for folk – som er likestilte når det gjelder verdighet og fundamentale rettigheter – tilgang til kapital, tjenester, utdanningsressurser, helsetjenester og teknologi så hvert menneske har anledning til å uttrykke og realisere hans eller hennes livsprosjekt og slik kan utvikle seg fullt ut som person.
En ser også behovet for retningslinjer som kan lette en overdreven ubalanse mellom inntekter. Vi må ikke glemme at Kirkens lære om den såkalte sosiale panterett, som hevder at selv om det er lovlig, som Sankt Thomas Aquinas sier, og faktisk nødvendig «at folk har eierskap i goder» [12], når det gjelder deres bruk, «eier de dem ikke bare som sine egne, men også i fellesskap med andre, i betydningen at de kan komme andre til gode så vel som dem selv» [13].
Til sist finnes det en annen måte å fremme brorskap på – og slik beseire fattigdom – som må være grunnlaget for alle de andre. Det er deres løsrevenhet som velger å innordne livet sitt på en edruelig og livsnødvendig måte, og som ved å dele sin egen rikdom derved klarer å oppleve søskenfellesskap med andre. Dette er fundamentalt for etterfølgelsen av Jesus Kristus og å virkelig være Kristen. Dette gjelder ikke bare ordensfolk som har avgitt fattigdomsløftet, men også de mange familier og ansvarlige borgere som fullt og fast tror at det er deres søskenrelasjoner med deres neste som utgjør det mest verdifulle gode.
Gjenoppdagelsen av brorskap i økonomien
6. De graverende finansielle og økonomiske krisene i samtiden – som på den ene side har sitt opphav i at mennesket gradvis tar avstand fra Gud og sin neste i den grådige søknen etter materielle goder, og i utarmingen av mellommenneskelige og fellesskapsrelasjoner på den andre – har drevet mennesket til å søke tilfredsstillelse, lykke og trygget i forbruk og profitt som er helt ute av proporsjon i forhold til prinsippene til grunn for en sunn økonomi. I 1979 fremholdt Johannes Paul «en virkelig synlig fare for at mens menneskets herredømme over tingenes verden gjør enorme fremskritt, vil mennesket miste de vesentlige aspektene i dets herredømme av syne og på forskjellige måter la sin medmenneskelighet bli underlagt verden og selv bli underlagt manipulasjon på mange måter – selv om manipulasjonen ofte ikke er direkte synlig – gjennom hele organiseringen av samfunnslivet, gjennom produksjonssystemene og gjennom press fra sosiale kommunikasjonsmidler» [14].
Kjeden av økonomiske kriser bør lede til en betimelig revurdering av våre økonomiske utviklingsmodeller og til en forandring av livsstil. Dagens krise, selv med dens alvorlige implikasjoner for menneskers liv, kan også by på en fruktbar anledning til å gjenoppdage dydene klokskap, måtehold, rettferdighet og styrke. Disse dydene kan hjelpe oss å overvinne de vanskelige øyeblikkene og til å gjenvinne brorskapsbåndene som knytter oss til hverandre, med dyp tillit til at mennesker trenger og er i stand til noe større enn å maksimere sine individuelle interesser. Fremfor alt er disse dydene nødvendige for å bygge og bevare et samfunn i samsvar med menneskelig verdighet.
Brorskap avskaffer krig
7. I året som har gått, har mange av våre brødre og søstre fortsatt å utholde den destruktive opplevelsen av krig, som utgjør et graverende og dypt sår som er påført brorskapet.
Mange konflikter finner sted omgitt av generell likegyldighet. Til alle dem som lever i land hvor våpen skaper terror og ødeleggelse, forsikrer jeg dere om min personlige nærhet og også hele Kirkens, hvis sendelse det er å bringe Kristi kjærlighet til de forsvarsløse ofrene for glemte kriger gjennom hennes bønner for fred, hennes tjeneste til de sårede, de sultende, flyktningene, de tvangsflyttede og alle dem som lever i frykt. Kirken uttaler seg også for å få ledere til å høre smerteropene fra de lidende og til å få slutt på enhver form for fiendskap, overgrep og bruddene på fundamentale menneskerettigheter [15].
Derfor appellerer jeg kraftfullt til alle dem som sår vold og død ved maktbruk: i den personen du i dag simpelthen betrakter som en fiende som må beseires, oppdag heller din bror eller søster, og legg bånd på deg! Oppgi maktbrukens vei og gå ut og møt den andre i dialog, tilgivelse og forsoning, for å kunne gjenoppbygge rettferdighet, tillit og håp rundt deg! «Fra dette ståstedet er det tydelig at væpnede konflikter alltid er en bevisst benektelse av indre harmoni for verdens folk, og de skaper dyptgående skiller og dype sår som krever mange år for å helbredes. Kriger er en konkret avvisning av å søke de store økonomiske og sosiale målsetninger som det internasjonale samfunn har satt seg» [16].
Ikke desto mindre, så lenge en stor mengde våpen er i omløp, som de er nå, kan en alltid finne nye påskudd for å iverksette krigshandlinger. Derfor gjør jeg til min egen mine forgjengeres appell om ikke-spredning av våpen og om avvæpning av alle parter. Vi kan begynne med nedrustning av atomvåpen og kjemiske våpen.
Vi kan imidlertid ikke unngå å legge merke til at internasjonale avtaler og nasjonale lover – om enn nødvendige og sterkt ønskelige – ikke i seg selv er tilstrekkelige til å beskytte menneskeheten fra trusselen om væpnet konflikt. Det er behov for en hjertets omvendelse. Den ville la alle gjenkjenne i den andre en bror eller søster å ta vare på og samarbeide med, i byggingen av et meningsfylt liv for alle. Dette er sinnelaget som inspirerer mange fredsfremmende tiltak i sivilsamfunnet, inkludert religiøse organisasjoner. Jeg uttrykker mitt håp om at alles daglige engasjement vil fortsette å bære frukt og at det vil finnes en effektiv anvendelse av retten til fred i internasjonal lovgivning, som en fundamental menneskerettighet og en nødvendig forutsetning for alle andre rettigheter.
Korrupsjon og organisert kriminalitet truer brorskap
8. Brorskapets horisont har også å gjøre med behovet for realisering av hver mann og kvinne. Folks legitime ambisjoner, særlig når det gjelder de unge, bør ikke bli hindret eller krenket, ei heller bør folk ranes for sitt håp om å realisere dem. Ikke desto mindre må ikke ambisjoner forveksles med maktmisbruk. Tvert imot bør folk konkurrere med hverandre med gjensidig aktelse (jfr. Rom 12,10). Når uenigheter forekommer, noe som er en uunngåelig del av livet, bør vi alltid huske at vi er søsken og derfor lære andre og lære oss selv å ikke betrakte vår neste som en fiende eller motstander som må tilintetgjøres.
Brorskap skaper sosial fred fordi den skaper balanse mellom frihet og rettferdighet, mellom personlig ansvar og solidaritet, mellom enkeltmenneskers beste og det felles beste. Og derfor må et politisk samfunn handle på en åpen og ansvarlig måte for å fremme alt dette. Borgere bør kunne føle at de blir representert av de offentlige myndighetene ut i fra respekt for deres frihet. Likevel skapes det ofte splid mellom borgere og institusjoner som følge av partiske interesser som forvrenger deres relasjoner og gir grobunn for at det skapes et varig konfliktklima.
En autentisk brorskapsånd overvinner den individuelle egoismen som skaper konflikt mellom folks evne til å leve i frihet og harmoni seg imellom. Slik egoisme utvikler seg sosialt – enten den gjør det i de mange formene for korrupsjon, som er så utbredt i dag, eller i dannelsen av kriminelle organisasjoner, fra små grupperinger til de som er organisert i global skala. Disse gruppene river ned lovmessighet og rettferdighet og rammer selve hjertet i menneskets verdighet. Disse organisasjonene vekker sterk anstøt hos Gud, de skader andre og de skader skaperverket. Dette er enda mer sant når de har religiøse overtoner.
Jeg tenker også det hjerteskjærende dramaet narkotikamisbruk, som høster profitt i forakt for moralske og sivilrettslige lover. Jeg tenker på ødeleggelsen av naturressurser og vedvarende forurensing, og den tragiske utnyttelsen av arbeidskraft. Jeg tenker også på illegale forretninger og finansspekulasjon, som ofte viser seg å være både plyndrende og skadelig for hele økonomiske og sosiale systemer, noe som utsetter millioner av kvinner og menn for fattigdom. Jeg tenker på prostitusjon, som hver dag høster uskyldige ofre, særlig de unge, og frarøver dem deres fremtid. Jeg tenker på vederstyggeligheten menneskehandel, kriminelle handlinger og overgrep som begås mot mindreårige, slaveriets gru, som fortsatt er tilstede i mange deler av verden; den ofte oversette tragedien med omstreifende som ofte blir ofre for nedverdigende og illegal manipulasjon. Som Johannes XXIII skrev: «Det er ingenting menneskelig ved et samfunn som er basert på maktrelasjoner. Det oppmuntrer langt fra til oppnåelsen av menneskers vekst og fullkommengjøring, slik det burde. I stedet viser det seg å være undertrykkende og frihetsberøvende» [17]. Likevel kan mennesker erfare omvendelse; de må aldri oppgi håpet om å være i stand til å forandre livene sine. Jeg ønsker at dette skal være et budskap om håp og selvtillit for alle, selv for dem som har begått brutale kriminelle handlinger, for Gud ønsker ikke synderens død, men at han omvender seg og lever (jfr. Esek 18,23).
I den bredere kontekst av menneskelige relasjoner kan vi ikke hjelpe for å tenke på de umenneskelige forholdene som finnes i så mange fengsler, når vi betrakter kriminalitet og straff. Der blir de fangne ofte redusert til en undermenneskelig status, noe som krenker deres menneskeverd og hemmer deres håp og ønske om å rehabiliteres. Kirken gjør mye i disse miljøene, hovedsakelig i stillhet. Jeg oppfordrer og oppmuntrer alle til å gjøre mer, med håp om at anstrengelsene som gjøres på dette området av så mange modige kvinner og menn i økende grad vil bli støttet opp om på rettferdig og ærlig vis av sivile myndigheter.
Brorskap hjelper til med å bevare og kultivere naturen
9. Menneskefamilien har mottatt fra Skaperen en felles gave: naturen. Det kristne synet på skapelsen innbefatter en positiv vurdering av legitimiteten i inngripener i naturen hvis disse er ment til å være fordelaktige og hvis de utøves ansvarlig, det vil si, ved å anerkjenne «grammatikken» som er innskrevet i naturen og ved å bruke ressurser med visdom til alles beste, med respekt for skjønnheten, endeligheten og nytteverdien til ethvert levende vesen og dets plass i økosystemet. Kort sagt står naturen til vår disposisjon og vi er kalt til å forvalte den på ansvarlig vis. Likevel blir vi ofte drevet av grådighet og herredømmets, eierskapets og manipulasjonens arroganse; vi bevarer ikke naturen, ei heller respekter vi den eller betrakter den som en elskverdig gave som vi må ta vare på og bruke til tjeneste for våre brødre og søstre, innbefattet fremtidige generasjoner.
Landbrukssektoren er på en særlig måte den primære produksjonssektoren med det avgjørende kallet til å dyrke og beskytte naturressursene for å gi mat til menneskeheten. I dette henseende maner den vedvarende skandalen, hungersnød, meg til å dele med dere spørsmålet: Hvordan bruker vi jordens ressurser? Samtidens samfunn bør reflektere over hierarkiet av prioriteringer som produksjonen rettes etter. Det er virkelig en påtrengende forpliktelse å bruke jordens ressurser på en måte som gjør at alle kan være frie fra sult. Tiltakene og de mulige løsningene er mange, og de er ikke begrenset til en økning av produksjonen. Det er velkjent at den nåværende produksjonen er tilstrekkelig, og likevel fortsetter millioner av mennesker å lide og dø av sult, og dette er virkelig en skandale. Altså behøver vi å finne måter hvorpå alle kan ha fordel av jordens frukter, ikke bare for å unngå det økende skillet mellom de som har mer og de som må nøye seg med brødsmulene, men fremfor alt fordi det er et spørsmål om rettferdighet, likeverd og respekt for hvert menneske. I dette henseende ønsker jeg å minne alle på det nødvendige alle goders endemål som er et fundamentalt prinsipp i Kirkens sosiallære. Respekt for dette prinsippet er det vesentlige vilkåret for å kunne legge til rette for en effektiv og rettferdig tilgang på alle de vesentlige og primære goder som hvert menneske trenger og som han eller hun har krav på.
Konklusjon
10. Brorskap trenger å bli oppdaget, elsket, erfart, forkynt og båret vitnesbyrd om. Men bare kjærlighet, skjenket som en gave fra Gud, gjør oss i stand til å akseptere og fullt ut oppleve brorskap.
Den nødvendige realismen som hører til politikk og økonomi kan ikke reduseres til ren teknisk ekspertise blottet for idealer og ubekymret over menneskets transcendente dimensjon. Når denne åpenheten overfor Gud mangler, blir enhver menneskelig virksomhet utarmet og mennesker blir redusert til objekter som kan utnyttes. Bare når politikken og økonomien er åpen for å bevege seg innenfor det brede rom som er sikret av Ham som elsker hver mann og hver kvinne, vil de oppnå en anordning som er basert på en ekte søskenkjærlighetens ånd og bli mer effektive instrumenter for helhetlig menneskelig utvikling og fred.
Vi kristne tror at vi i Kirken alle er medlemmer av én enkelt kropp, alle gjensidig nødvendige, fordi hver og en har blitt gitt en nåde i henhold til Kristi gaves mål, til det felles beste (jfr. Ef 4,7; 1Kor 12,7). Kristus har kommet til verden for å kunne gi oss den guddommelige nåde, altså muligheten til å ta del i hans liv. Dette medfører å veve et mønster av søskenrelasjoner som kjennetegnes ved gjensidighet, tilgivelse og fullstendig selvhengivelse, i henhold til bredden og dybden i Guds kjærlighet som er gitt til menneskeheten i Han som, korsfestet og oppstanden, drar alle til seg selv: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13,34-35). Dette er de gode nyhetene som krever at alle tar et skritt fremover, en stadig tilbakevendende utøvelse av empati, av å lytte til andres lidelser og håp, selv de som er fjernest fra meg, og å vandre på den krevende veien til den kjærligheten som vet hvordan å gi og anvende seg selv fritt til beste for alle våre brødre og søstre.
Kristus omfavner hele menneskeheten og ønsker ikke at noen skal gå tapt. «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham» (Joh 3,17). Han gjør det uten å undertrykke eller begrense en eneste som åpner dørene til hjertet og sinnet for ham. Jesus Kristus sier «Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener» – og – «jeg er som en tjener blant dere» (Luk 22, 26-27). Enhver handling må derfor kjennetegnes ved av en holdning hvor en står til tjeneste for mennesker, særlig de fjerneste og minst kjente. Tjeneste er sjelen i brorskapet som skaper fred.
Måtte Maria, Jesu Mor, hjelpe oss å forstå og leve hver dag i det brorskapet som utløper fra hennes sønns, Jesu, hjerte, for å kunne skape fred for hvert menneske på vår elskede jord.
Fra Vatikanet, 8. desember 2013
P.P Frans
[1]Jfr. Encyclica Caritas in Veritate (29 juni 2009), 19: AAS 101 (2009), 654-655.
[2]Jfr. FRANCIS, Encyclica Lumen Fidei (29 juni 2013), 54: AAS 105 (2013), 591-592.
[3]Jfr. PAUL VI, Encyclica Populorum Progressio (26 mars 1967), 87: AAS 59 (1967), 299.
[4]Jfr. JOHN PAUL II, Encyclica Sollicitudo Rei Socialis (30 desember 1987), 39: AAS 80 (1988), 566-568.
[5]Encyclika Populorum Progressio (26 mars 1967), 43: AAS 59 (1967), 278-279.
[6]JFr. ibid., 44: AAS 59 (1967), 279.
[7]Encyclika Sollicitudo Rei Socialis (20 desember 1987), 38: AAS 80 (1988), 566.
[8]Ibid., 38-39: AAS 80 (1988), 566-567.
[9]Ibid., 40: AAS 80 (1988), 569.
[10]Ibid.
[11]Jfr. Encyclika Caritas in Veritate (29 juni 2009), 19: AAS 101 (2009), 654-655.
[12]Summa Theologiae II-II, Sp. 66, art. 2.
[13]Det annet vatikankonsil, Pastoral konstitusjon om Kirken i den moderne verden Gaudium et Spes, 69; jfr. LEO XIII, Encyclica Rerum Novarum (15 mai 1891), 19: ASS 23 (1890-1891), 651; JOHN PAUL II, Encyclica Sollicitudo Rei Socialis (30 desember 1987), 42: AAS 80 (1988), 573-574; Det pavelige råd for rettferdighet og fred, Kompendium om Kirkens sosiallære, 178.
14] Encyclika Redemptoris Hominis (4 mars 1979), 16: AAS 61 (1979), 290.
[15]Cf. Det pavelige råd for rettferdighet og fred, Kompendium om Kirkens sosiallære, 159.
[16]FRANCIS, Brev til president Putin, 4. september 2013: L’Osservatore Romano, 6 September 2013, p. 1.
[17]Encyclika Pacem in Terris (11 April 1963), 17: AAS 55 (1963), 265.