Biskop Eidsvigs preken ved pontifikalmessen i anledning kanonisering av Johannes XXIII og Johannes Paul II

Kjære brødre og søstre i Kristus,

En av de store merkedager i den katolske kirkes historie er den 19. september 1870. Pave Pius IX var overbevist om at kong Victor Emmanuels tropper av pietet og respekt for Kirken ikke ville innta Roma. Han tok feil. Den pavelige hær hadde kjempet fra kl. 5 til kl. 10 om morgenen, og omkring 50 soldater var blitt drept ved trefninger ved Porta Pia. Da denne byporten ikke lenger kunne holdes, gav pave Pius ordre til overgivelse med ord som skulle bli hans og hans efterfølgeres program inntil Lateran-traktaten ble undertegnet i 1929: «Jeg overgir meg til vold. Fra dette øyeblikk av er jeg kong Victor Emmanuels fange.»

På dette tidspunkt hadde Kirkestatens marine allerede oppgitt sitt eneste krigsskip og overlatt det til det italienske kongedømme. Pius flyttet fra det praktfulle Quirinal-palasset – som ble Victor Emmanuels Roma-residens – til det langt mer nøkterne Vatikan-palass, forøvrig ikke nøkternt nok for pave Frans. Pave Pius og hans efterfølgere forlot ikke Vatikanets lille område før i 1929.

De fleste av Kirkens ledende menn fryktet, og statsmenn verden over antok, at Den katolske kirke med dette ville falle fra hverandre og omformes til mer eller mindre katolske nasjonalkirker. Det italienske kongedømme respekterte i praksis Vatikanet som Pavens territorium, om ikke offisielt. Det var ikke uproblematisk for en katolsk hersker i et katolsk land å ha Paven i sin fysiske makt. Kongen visste imidlertid at det ved en alvorlig konflikt med Paven ikke ville være nødvendig å bruke makt. Pius IX og hans tre gardeavdelinger ville ha kapitulert dersom italienerne stengte vann, gass og elektrisitet ...

«Fangenskapspavene» beholdt sin verdighet og autoritet tilbaktrukket som de levet i Vatikanet. Bønder, adelsmenn, almindelige borgere og kronede hoder, som Norges enkedronning Josefine, kom til Pius IX i hans selvpålagte husarrest. Hans ord ble verden over kjent gjennom en stadig sterkere katolsk presse. Prestene siterte hans taler og encyklikaer i sine prekener. Skadefryd i sekulære og liberale kretser ble langsomt til motvillig beundring. Pavenes innflydelse avtok ikke i disse årene. Befridd fra verdslige makt kunne de igjen fremstå som det de var fra apostelen Peter av: hyrder for det troende folk, riktignok meget opphøyede sådanne. Ufeilbarlighetsdogmet, som Det første vatikankonsil hadde vedtatt i juli 1870, gav Pius IX og han efterfølgere en åndelig autoritet som bidrog til å holde Kirken samlet.

Fra Pius IX til Pius XII gjorde pavene sin isolasjon til en dyd. Der ute i verden truet sekularisme, liberalisme, sosialisme og modernisme, senere kommunisme, fascisme og nasjonalsosialisme. Pavene gjorde sitt beste for å forsvare de troende mot slik innflydelse og for å støtte dem der hvor Kirken ble forfulgt.

De av dere som kjenner deres historie, er kanskje overrasket over at jeg inkluderer Pius XII blant fangenskapspavene, for han ble valgt i 1939 – ti år efter Lateran-traktaten. Av mentalitet var han allikevel den mest utpregede av disse. Under hans regjering fortsatte Kirken å markere sin avstand til det meste av det som kunne kalles verdslig og moderne.

Pave Johannes XXIII, sønn av en fattig bonde i en bygd utenfor Bergamo, forbandt grundig kjennskap til Kirkens fedre og eldste historie med erfaring som pavelig sendemann i Tyrkia, Hellas og Frankrike. I to perioder arbeidet han i den romerske kurie. Da han ble patriark av Venezia i 1953, trodde han selv at dette var det siste han kom til å gjøre i denne verden. Hans dagbøker viser at han forberedte seg på døden ved takknemlig eftertanke og bønn. Det aldersstegne kardinalkollegium kom efter et utall avstemninger frem til et annet resultat da Pius XII døde i 1958; Angelo Giuseppe kardinal Roncalli ble valgt til biskop av Roma og tok navnet Johannes. 

Ny epoke
En ny epoke i pavedømmets historie begynte så. Jeg vil våge å tro at den endte med Johannes Paul II, men dette vil historikerne først kunne bedømme når de har vunnet noe avstand i tid. Hva kjennetegner årene fra 1958 til 2005?

Johannes XXIII sa selv at Vatikanets vinduer måtte åpnes og bygningene luftes. Kirken skulle legge ut på dypet; han brukte ordet aggiornamento om den nødvendige prosess som forestod. Han førte selv an med effektivitet og grundighet. Hans viktigste avgjørelse var innkallelsen til et nytt konsil, som ble avholdt i årene 1962-65. Det er galt å si at Kirken ble forandret ved Konsilet. Konsilsfedrene ville snarere si at den ordla seg mindre ut fra motreformasjonens stillingskrig og mer ut fra evangeliet. Kirkens holdning til verden, til andre kristne og troende av alle religioner, særlig jødedommen, ble uttalt med ny respekt, ja, kjærlighet. Katolisismen vant nye og troverdige uttrykk for sitt vesen og sin misjon i verden.

Jeg tillater meg en liten digresjon: En konsekvens av pave Johannes' åpenhet og Konsilet er at vi idag kan feire vår messe i Trefoldighetskirken. Det hadde vært utenkelig at vi hadde bedt om dette før Konsilet, formodentlig også at Den norske kirke vil ha sluppet oss til uten pave Johannes' aggiornamento.

I og for seg er det intet av det jeg direkte og indirekte har sagt om Johannes XXIII, som nødvendigvis tilsier hellighet. Hvori bestod hans hellighet? Det er vanskelig å bekrive et mysterium, men jeg skal gjøre et forsøk på å nærme meg det. Johannes var helt innstilt på å adlyde Gud, og  han gjorde dette av kjærlighet. Hans dagbøker er helt klare på dette punkt. Likeledes så han i alle de mennesker han møtte, uansett hvem de var, personer som kunne bringe ham nærmere Gud. Gud taler gjennom de mennesker han velger. – På dette punkt er selv paver maktesløse. Johannes kjente ingen redsel for å gjøre ting på en ny måte. Kirkens arbeidsmetoder og administrasjon er ikke hellige fordi de er gamle. Gud taler til hele det døpte folk, ja, alle mennesker av god vilje, og Paven ville lytte. Derfor adresserte han også for første gang en encyklika til alle mennesker av god vilje. Resultatet ble god vilje, som ble vist og mottatt. Dører som hadde vært murt igjen, ble åpnet. For meg er det et mirakel godt nok.

Det er mulig jeg nu beveger meg på tynn teologisk is når jeg fremholder pave Johannes' humor og selvironi. Den første av disse egenskaper knytter bånd og overvinner avstand; den annen viser evnen til å se seg selv med Guds øyne. Begge deler anbefaler jeg dere på veien mot Gud, kjære brødre og søstre i Kristus.

Johannes Paul II er for de aller fleste av oss en samtidig. Han slet seg målbevisst ut for å nå så mange mennesker som mulig. Ingen anstrengelse var for stor og ingen sykdom for tung til at han kunne rope ut budskapet om Gud som elsker oss, som kaller oss til hellig liv for sitt åsyn. Han hadde sett menneskelig ondskap på nært hold og følt den på sin kropp i Den annen verdenskrig og i de nødsår Polen senere gjennomlevet. Han var kompromissløs i sin kamp mot det kommunistiske diktatur, og hadde en avgjørende innflydelse over demokratiseringen i sitt hjemland og i Øst-Europa forøvrig. Han var intet menneskes fiende; Johannes Paul preket og levet forsoning.

Midt i enorme menneskemengder så Johannes Paul bare den person han snakket med. Om det dreiet seg om et øyeblikks oppmerksomhet, den var fullkommen. De av oss som har hatt denne kontakt med ham, vil vite at vi stod overfor en mann som bare ville én ting, bringe Gud til mennesker og mennesker til Gud. I tide og utide forkynte han det enkelte menneskes ukrenkelige verdighet. Han var en røst som ropte i ødemarken. Når vi ærer hans liv og eksempel, forkynner vi det samme budskap. Her trenger menneskeheten stadig modige stemmer.

Jeg gleder meg idag med våre polske katolikker, som forøvrig utgjør ca. 50% av Kirken i Norge, over denne bekreftelse på Johannes Pauls hellighet. Som dere stoler jeg på hans forbønn. Som dere inspireres jeg av hans liv og ord.

Sammen takker vi Gud, som beveger og gir mennesker styrke til å leve et hellig liv. Vi er alle kallet til det. Påskemorgen stod Kristus opp for å befri oss fra våre synder. La oss derfor gå vår Frelser i møte sammen med Johannes XXII, Johannes Paul II og alle kjente og ukjente hellige menn og kvinner.

Se bilder fra pontifikalmessen i Trefoldighetskirken!